Minimalisme

Å leve med lite (og mye)

Minimalisme handler ikke om å ha færrest mulig gjenstander. Det gjør deg ikke til en god eller dårlig minimalist om du har 20 gjenstander mer eller mindre. For det handler om å skrape bort det unødvendige, og beholde det som gir deg glede og som du føler er nødvendig i livet ditt.

Jeg finner stor glede og trygghet i tall. Det har jeg alltid gjort. Og derfor har jeg oversikt over hver eneste lille gjenstand i hjemmet mitt. Delvis fordi det nå er såpass få og noe som er lett å holde oversikten på. Og delvis fordi jeg er opptatt av tall og ønsker å ha få gjenstander, men likevel alt det jeg trenger.

Det er bare så viktig å få frem at vi er ulike. En minimalistisk livsstil er noe som kan passe for mange mennesker, men som utarter seg svært ulikt. For flere av oss er opprydningen og minimeringen av fysiske gjenstander også bare en begynnelsen. Minimalisme kan anvendes på alle livets områder.


Det er viktig
å ta hensyn til interesser og livsstil og dermed forstå at ikke alle kan eller ønsker å ha det samme antallet ting. Behovene våre er ulike, og det er flott. En som har 1000 gjenstander trenger ikke ha noe mer unødvendige ting og rot enn en som har 500. Kanskje er den ene et friluftsmenneske som har mye klær og utstyr som den andre aldri ville brukt. Kanskje er den ene fotograf og den andre makeup-artist. Begge driver med noe de liker, men behovet og ønsket om utstyr kan være svært ulikt. Det gjør ikke den ene bedre enn den andre.

Minimalisme er ingen konkurranse og handler ikke om å være best. Tvert imot! Det handler om å finne det som er riktig for deg. Og for mange er det også et oppgjør med statusjag, kroppspress og den konstante sammenligningskulturen vi lever i. Det handler om å finne ro i seg selv, og plass til det som virkelig betyr noe (både fysisk og mentalt). For mentalt  «clutter» kan være vel så hemmende når du forsøker å finne det mennesket du ønsker å være. Fysiske gjenstander er mer synlig og enklere å sortere. Men tankene våre, følelsene og drømmene er mer diffuse.

Jeg har hatt stort utbytte av å ta en storrengjøring i hodet når det kommer til ting som mål, forventninger og relasjoner. Jeg har bryte gamle tankemønstre og funnet det livet jeg ønsker å leve. Det handler om frihet. Frihet til å velge. Frihet til å forme fremtiden etter eget ønske. Frihet til å være.

Livet som veganer

Min matverden

Jeg kommer støtt og stadig over folk som er nysgjerrig på vegansk mat. Hva kan jeg spise og hva kan jeg ikke spise? Vel, svaret på hva jeg ikke spiser er svært enkelt: alt av animalsk opprinnelse. Derimot spørsmålet om hva man som veganer spiser, er et omfattende spørsmål, nettopp fordi mulighetene er så mange! Jeg har aldri spist så variert og spennende mat som etter jeg ble veganer for litt over to år siden.

Jeg tenkte derfor å dele hva jeg spiser i løpet av en vanlig uke, selvom det kan variere veldig fra uke til uke. Dette var menyen min i uke 27, mandag-søndag:


Mandag:
Frokost/lunsj: en liten smoothie med blåbær, eple, banan og solbær.
Mellommåltid/snacks: noen kjeks (gullvafler).
Middag: vegansk burger og båtpoteter.


Tirsdag:
Nattmat: karrigryte.
Frokost/lunsj: én banan og et glass jordbærjuice.
Middag: salat med løk, mais, agurk, purre, paprika, sukkererter, kikerter, bønner, oliven, gulrot, hvitløkskrutonger og revet Wilmersburger ost. Med eggfri karrimajones som dressing.
Mellommåltid: et glass jordbærjuice.

Onsdag:
Nattmat: ravioli, vegansk pølse, grønnsaker og barbecuesaus + et glass eplejuice.
Frokost/lunsj: havrebar med tranebær og gresskarfrø.
Mellommåltid: et glass eplejuice.
Frukt: jordbær og vannmelon.
Kveldsmat: loffskiver med tofutti kremost, Wilmersburger-ost og litt ferdigsalat (Delikat grønnere middag – bønner & oliven med middelhavsurter).


Torsdag:
Mellommåltid/snacks: noen kjeks (gullvafler).
Nattmat: Terra vegane Mac & cheez og litt Delikat ferdigsalat – bønner & oliven med middelhavsurter.
Frokost/lunsj: smoothie av grønnkål, spinat, banan, klementin, eple og ingefær.
Mellommåltid: én banan.
Kveldsmat: hjemmelaget potetsalat med bønner, kikerter og tofurkey soyastrimler til.


Fredag:
Mellommåltid: et glass eplejuice.
Frokost/lunsj: et hjemmebakt rundstykke med banan og et med kremost, løk og paprika.
Mellommåltid: én appelsin.
Kveldsmat: grønnsakssuppe med hjemmebakte rundstykker.


Lørdag:
Mellommåltid/snacks: linsechips.
Nattmat: risnudler, karrimajones og grønnsaker (Delikat middelhavssalat).
Frokost/lunsj: loff med vegansk ost og Delikat middelhavssalat + et glass eplemost.
Middag: grønnsakssuppe og loffskiver.
Mellommåltid: et glass eplemost.
Kveldsmat: nudler i peanøtt sataysaus.


Søndag:
Nattmat: nøttemiks med havsalt og kullsyreholdig vann med sitronsmak (Ramlösa).
Mellommåltid: én banan og Ramlösa.
Middag: vårruller med risnudler, barbecuesaus og middelhavssalat.
Mellommåltid: et glass eplemost.

Utenom drikke som er oppført i menyen, har jeg drukket vann. Jeg drikker sjeldent brus og aldri kaffe eller alkohol.

Neste tirsdag deler jeg en oppskrift med dere, på appelsin- og mangopudding. Det er en pudding jeg fant på av meg selv i løpet av fjoråret. Den kan også endres til andre smaker, og bli mer fromasj-aktig.

Minimalisme

Plast og miljøbevissthet

Jeg kikker med skrekk på den store plastsekken med avfall jeg oppbevarer i boden, og innser at noe må gjøres. Jeg har lenge vært litt bevisst på plastforbruk, men jeg føler ikke det er nok. Plastposene er for lengst byttet ut med handlenett og jeg forsøker å unngå engangsprodukter, men det føles likevel bare som en dråpe i havet.

Jeg kjøper aldri flaskevann og har kuttet betraktelig ned på brus, saft og andre ting i plastflasker. Dette har ikke vært på grunn av plasten, men fordi flaskevann føles totalt unødvendig i Norge når vi har godt springvann – og de andre drikkene handler om helse (og at jeg er bevisst på økonomien).

Det som har plaget meg stadig oftere den siste tiden, er unødvendig plastemballasje. Jeg blir sint når jeg ser hvordan alt er pakket inn i plast. Senest for noen dager siden, endte jeg opp med å kjøpe dyrere bananer – bare fordi First price-bananene var pakket inn i plast. Bananer har jo et skall fra før! Er det ikke ganske meningsløst å pakke de inn? Det samme har jeg tenkt om andre grønnsaker. I juni fant jeg for første gang en paprika uten plastikk rundt. Det er trist at det er slik.


Likevel finnes det mye man kan gjøre. Jeg har lenge følt meg litt dobbeltmoralsk når jeg går ut av matbutikken med handlenett, som likevel inneholder både to og tre plastposer. Jeg kjøper ofte grønnsaker i løsvekt, men jeg har likevel brukt de gjennomsiktige plastposene som butikkene byr på. Det er det slutt på fra nå av.

Jeg har ikke kjøpt nye brødposer/fryseposer på et par år. De brukes om igjen flere ganger, men ender likevel opp som avfall til slutt. Den neste tiden kommer jeg til å ta med poser hjemmefra til butikken når jeg kjøper grønnsaker som trenger å samles (slik som poteter), og gjenbruke disse lengst mulig. Men med tiden vil jeg gå til innkjøp av nettingposer av økologisk bomull, som kan vaskes og brukes igjen og igjen.


Etter jeg ble veganer og senere minimalist, har jeg åpnet øynene og blitt mer miljøbevisst. Det startet med en bevissthet rundt dyr og ønsket om å forårsake minst mulig skade. Ikke utnytte uskyldige vesener. Dette fikk meg til å gå fra å være lakto-ovo-vegetarianer til veganer for litt over to år siden. I løpet av fjoråret snudde jeg om på hele livet mitt, og gjorde store endringer som følge av valget om å bli minimalist.

Det var svært frigjørende når jeg ikke lenger følte det samme behovet for eiendeler. Jeg var på ingen måte en shopoholiker før, men jeg hadde likevel opparbeidet meg en ganske stor mengde gjenstander. Selv om jeg sjeldent kjøpte nye klær, sminke, vesker eller elektronikk – kjøpte jeg likevel andre ting. Bøker, dvd-er, pyntegjenstander, kopper og kar. Kanskje brukte jeg ikke spesielt mye penger på det sammenlagt, men det var likevel unødvendig. Unødvendig ressurser som gikk med til å produsere varene jeg kjøpte, unødvendig støvsamlere og rot i hjemmet mitt, og et innhugg i lommeboka jeg gjerne kunne unngå.

Jeg har tidligere skrevet mye om minimalisme her på bloggen, og alt jeg ikke lenger føler behov for å kjøpe/eie. Jeg skal ikke ramse opp alt her, for det var ikke meningen med dette innlegget. I dag er fokuset mitt på plast og unødvendig emballasje. Den neste tiden skal jeg jobbe mot enda mindre avfall. Selv om jeg lenge har vært litt bevisst og redusert søpla mi betraktelig – er det nå tid for å ta et ordentlig tak!


Jeg har blitt veldig inspirert av ulike bloggere og youtubere som snakker om zero waste og minimal waste, og ikke minst #plasticfreejuly som mange hiver seg på i denne sommermåneden. Et sted må man begynne, og jeg har for lengst begynt, nå er det bare på tide å fortsette. Det skal sies at det er mange andre ting som veier tyngre for miljøet enn kun avfallet ditt. Men vi kan alle gjøre litt, og akkurat det å redusere plast – er noe de fleste kan klare.

Jeg tenker å skrive litt mer om zero waste/bevissthet rundt forbruk i tiden som kommer. Vi har bare én klode, og den bør vi lære oss å ta litt bedre vare på. Det er mange temaer jeg ønsker å belyse mer enn det jeg har gjort hittil her på bloggen. Veganisme og minimalisme er to ting jeg skriver en god del om, men jeg ønsker å sette mer fokus på enkle og konkrete grep som akkurat du kan ta – mot en grønnere og mer miljøvennlig hverdag.

Jeg heier på DEG som jobber mot å bli mer miljøbevisst og dyrevennlig, uansett hvilke tiltak du starter med! Er noe dere ønsker tips om? Eller kanskje du har noe du ønsker å tipse meg om? Legg gjerne igjen en kommentar.

Utfordringer · Hverdag, tanker og meninger

Å danse i høstmørket

Det går mot helg og jeg skal bruke resten av uken på å hvile. Samle krefter og nyte livet. Være alene, kun med pelsbarnet mitt som eneste selskap. Kanskje går jeg meg en liten tur alene og fotograferer naturen, lytter til fuglene på morgenen eller bare er til.  Jeg liker å eksistere, uten å trenge å gjøre så mye bestandig.


Jeg begynner
å lengte etter høsten. De lange sommerdagene kan være litt overveldende noen ganger. Jeg venter på mørkere tider, tidligere solnedgang og fredfulle mørke gater. Det er kanskje litt vanskelig for andre å forstå at noen lengter etter mørket i juli.

Sannheten er vel bare at jeg ikke liker at alt er så synlig hele tiden. I lyset. Jeg ønsker å vandre i fred, på kvelder og tidlige morgener. I det minste at jeg ikke er opplyst av noe annet enn gatelykter om jeg møter på noen. Nå er solen tilstede store deler av døgnet, og jeg føler jeg møter flere mennesker på min vei. Logisk nok tilbringer også flere mennesker mer tid ute, i sommervarme og ferie.


Jeg ønsker dere alle
en god avslutning på uken, enten du tilbringer tid med andre eller alene. Livet er vakkert, aldri glem det! Hva med å bruke helgen på å gjøre noe fint sammen med en du er glad i? Eller kanskje bruke litt tid på hobbyer du har forsømt i det siste?

Vi former vår egen fremtid, og ikke minst nåtid. Det er viktig å huske, at det er du som velger hvor veien går videre. Vi kan ikke endre det som har vært, men vi kan velge en annen fremtid for oss selv. Vi kan velge å lære av våre feil, og se på alle erfaringer som som noe positivt – både de gode og de vonde. For det er ofte motgang som gjør oss sterkere, enda hvor klisjéaktig det kan høres ut. Jeg vet i hvert fall at det er utfordringer, motgang og smerte som har fått meg til å utvikle meg mest.

Gode erfaringer er selvsagt viktig, men det er ikke nødvendigvis disse man vokser på. Jeg tror det handler om en balanse. Det finnes ikke smerte uten glede, og vi kunne ikke hatt noe å sammenligne med om alt bare var rosenrødt. Jeg setter pris på alt det som har formet meg, og alt det som har latt seg forme av mine valg på livets vei.

Bildene i dette innlegget er en del av bloggutfordring 11: et bilde av utsikten fra valgfritt vindu i leiligheten din. Disse er riktignok fra verandaen.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Feit, men frisk

«Du må ha tatt av deg» sa hun, som så alt for mange før henne. «Nei» responderte jeg. Vekta hadde vært tilnærmet den samme gjennom et år nå. Men det er mye mulig jeg har endret noe fasong eller at klærne jeg gikk i, fikk meg til å se litt tynnere ut (ikke fullt så feit).

For all del, jeg vet det er hyggelig ment når folk spør om du har gått ned i vekt. Jeg vet bare på samme tid at det er unødvendig, og noe som ikke løfter meg opp. Visst har jeg gått ned en god del fra min maksvekt i fortiden. Omkring 12 kilo for de som måtte lure. Men for meg er det ikke det som er viktig.

Det virker som at folk ofte forventer at man forsøker å gå ned i vekt om man er overvektig. Jeg gjør ikke det. Jeg er tilfreds med slik jeg er for øyeblikket, men ønsker noen endringer i kosthold og livsstil – som også kan føre til vektnedgang.

Jeg svarte henne med å si «det viktigste er at jeg har en frisk kropp», og det er det faktisk. Det er nok av de i min vektklasse som har helseproblemer, men jeg er ikke en av dem. Jeg skal ikke være naiv eller påstå at det ikke kan komme, for det er mange risikoer knyttet til det å ha en overvektig kropp.

Her og nå er ikke det viktigste om du tror jeg har gått ned et par kilo. Det viktigste er at jeg trives i min egen kropp, og at den er frisk – selv om jeg er stor. Jeg har ingen ryggproblemer eller belastningsskader som følge av overvekt. Heller ikke hverken diabetes eller høyt kolesterol. Jeg har et variert vegansk kosthold. Og jeg vet å kose meg, både med sunn og litt mindre sunn mat. Jeg er også fysisk aktiv daglig, i varierende grad – men jeg har jo en hund, så det tilsier minst tre turer daglig.

Jeg er veldig bevisst på hva jeg trykker i meg, kanskje mer enn det gjennomsnittet er. For det er ikke slik at alle som er overvektige er dumme eller uvitende om eget matinntak. Det er bare stor forskjell på å vite hva som skal til for vektnedgang og det å ønske å gjennomføre det. Det betyr likevel ikke manglende kunnskap.


Jeg ønsker på ingen måte å fremstille overvekt som noe positivt, slik enkelte andre gjør. Jeg vet det ikke er sunt, at det er potensielt helseskadelig og heller ikke noe pent å se på. Sistnevnte er riktignok noe jeg ikke kunne brydd meg mindre om. For utseende mitt skal ikke få definere hvem jeg er som person. Jeg ler litt inni meg av de som tror at «overvektig» eller «feit» er et skjellsord de kan mobbe meg med. Det er sannheten og jeg blir ikke såret av noe så innlysende.

Poenget mitt med dette innlegget er hvor unødvendig det er med folk som hele tiden skal blande seg opp i andres vekt. Det er lett å spørre «har du tatt av deg?», uten å tenke på hvor forandringen ligger. Man kan gjerne spise mindre mengde mat totalt og mer junkfood, samtidig som man går ned i vekt. Er det noe å heie frem? For du aner ikke hva den synlige vektnedgangen betyr. Det kan være sunnere vaner eller mer fysisk aktivitet. Men det kan også være oppkast og overspising.

Tro meg, jeg fikk høre at jeg hadde gått ned – når jeg for noen år tilbake var inne i spisemonsterets klør og gikk ned 10 kg på under en måned. Du spurte meg aldri hvorfor, men bare applauderte min vektnedgang  (som forresten innebar et ekstremt matinntak).

Bilder av dyr

Kjært barn har mange navn

Flere av oss har hatt kallenavn i løpet av livet. Kanskje noe hyggelig eller noe litt flaut. Jeg har aldri hatt noen kallenavn, men jeg har et dobbelt fornavn, og bruker kun det første. Jeg må smile når jeg tenker tilbake på barndommen. Min mor brukte alltid dobbeltnavnet mitt hvis hun var sint eller oppgitt. Marthe Charlotte! ropte hun bestemt.

Tilbake til kallenavn. Jeg har en vakker liten hund ved navn Mira. Og hun har med tiden fått flere kjælenavn, som jeg tenkte å skrive litt mer rundt. Jeg omtaler henne som pelsbarnet mitt, da jeg aldri kommer til å få noen menneskebarn. Jeg synes det er så fint å kalle henne det, og jeg har fått flere hyggelige bemerkninger fra folk som har hørt meg si det.


Lille my sier jeg til henne, der hun står og kikker på meg, med de store nøttebrune øynene sine. Hun skakker litt på hodet og lyder navnet sitt. Mira og Lille My. Vi går videre på morgentur og jeg setter meg ned på huk. En liten frøken hopper opp på meg med skitne hundelabber. «Du er så vakker, lille My – vet du det?» sier jeg, mens hun møter meg med blikket.


Jeg stryker henne varsomt
over pelsen og kjenner hun lukter lavendel etter dagens bad. Hvit og lysebrun i pelsen. Vakker som få. Hun snur seg i sofaen, legger seg på ryggen og vil jeg skal klø henne på magen. «Skal vi kose mage?» sier jeg og smiler mot henne.

Et vakkert lite ansikt kikker tilbake. Hun skjeler litt med det ene øyet sitt. Egentlig begge noen ganger, men det er mest synlig på det ene. Jeg kaller henne for Lille sjel, og tenker at folk kanskje synes det er litt rart. Men jeg synes hun er så ufattelig vakker, og det er jo bare et kjælenavn. Hun er min lille sjel, hjertet mitt.


Hvordan oppsto kallenavnene? spør jeg meg selv. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg elsker dette lille vesenet over alt på denne jord. At hun beriker livet mitt og lærer meg å være varsom, å elske høyt, å verdsette de små øyeblikkene. En labb mot armen min når jeg har det vanskelig. Den lille halen som logrer. Det skjelende øyet som gjør henne ekstra vakker. Alle timene vi tilbringer sammen, på gulvet, utendørs eller i senga.

Kreative tekster

Blodige jordbær

Kanskje vil du bare
bevare minnene om
hvitveisen og jordbærene
fra det året

Du vil kanskje ikke huske
våre kyss i blomsterengen
og samtaler ved havgapet

Kanskje vil du ikke sitte
ved min side
når høsten kommer

Jeg vil nok bli sittende
med oransje høstblader
i hendene
og tårer til knærne

Vinteren vil smyge seg
inn på meg
slik som en voldtektsmann
smyger seg inn på sitt offer

Jeg vil ikke gjenoppstå
etter den vinteren

På havets bunn
under isen
– vil min sjel være frosset fast
img_0842
Et dikt fra noen år tilbake, tanker om kjærlighet og savn.

Personlig

Et menneskeliv

Det er ikke alt jeg er god til, men jeg har med tiden lært meg at det er greit. For ingen kan alt, og det er ikke alt hvert enkelt menneske trenger å kunne. Det er mye jeg ikke kan noe om, og mye jeg ikke ønsker å lære noe om – og det er faktisk helt okei. Det viktigste er at jeg fortsetter å lære, så lenge jeg lever. Og at jeg aksepterer at jeg ikke er allvitende eller best i alt.

Det er ikke alt jeg trenger å mestre, for jeg mestrer selve livet – og det er en stor bragd i seg selv. Jeg som for en tid tilbake ikke følte at livet hadde nok å gi meg, har klart å innse at livet gir meg alle mulighetene jeg trenger. Det eneste jeg noensinne trengte, var å lære meg at jeg er god nok akkurat slik jeg er.

Her og nå er alt vi har. I hvert fall det eneste vi vet med sikkerhet. At livet finnes, her og nå. Ett liv, ikke to, ikke tre. Kanskje, men vi vet bare om det som er akkurat nå. Det som har vært og det vi har. Og det eneste vi bør fokusere fullt og helt på, er nuet. Visst kan vi drømme om det som skal komme, sette oss mål og planlegge fremtiden – men vi må ikke la det overskygge nåtiden. Det vakre som finnes i akkurat dette øyeblikket.


Jeg gråter mens jeg skriver dette. Ikke fordi jeg er trist eller har det vondt. Men fordi jeg er rørt, rørt over å være i live. Takknemlig for min egen eksistens og alle mulighetene som ligger for mine føtter. Jeg gråter av glede. Fordi livet er vakkert. Så vakkert at det noen ganger verker i brystet. Så vakkert at det gjør vondt (men egentlig godt).

Jeg lar tårene strømme nedover mine varme kinn. De blir fanget opp av munnvikene som danner et smil. Det smaker salt, og jeg assosierer meg til saltvann og sommerminner. Jeg er tjueto somre gammel, og har kanskje bare levd en firedel av livet.

Jeg tenker på alt som allerede har vært, og alt som enda ikke har kommet. Jeg smiler når jeg ser for meg alle gangene jeg skal le og smile. Alle gangene jeg skal kjenne hjertet dunke hardt i brystet. Alle gangene jeg skal gråte, av smerte, sorg eller glede. Og jeg vet at jeg så gjerne bare vil føle på alt sammen. Det gode og det vonde. For egentlig handler det ikke om godt eller vondt. Det handler om helheten. Helheten av et menneskeliv, i en evig symfoni av mørke og lyse toner.

Finn din egen vei, og gå den helt ut. Ikke la noen andre få avgjøre hvordan du skal leve. Våg å føle på alle følelsene som kommer din vei. Både de gode og de vonde. Vit at det er verdt det, å ta imot alt sammen.

Utfordringer · Hverdag, tanker og meninger

Fremtidens mål og drømmer

Fremtiden kommer raskere enn vi noen ganger er i stand til å fatte. Uker blir til måneder og år. Og nettopp fremtiden tenkte jeg å skrive litt om når jeg nå tar for meg bloggutfordring nummer ti: en situasjon du kunne tenke deg å være i om 5 år. Jeg tenker å skrive om hvordan jeg ser for meg livet i sin helhet, og hvordan jeg ønsker at min livssituasjon skal være.

Om 5 år håper jeg at livet mitt innebærer mye av det samme, men også er fylt med spennende, nye impulser. Jeg bor fremdeles i Kragerø sammen med pelsbarnet mitt, men jeg håper at jeg har reist til litt flere steder som står på reiselista mi. Noen små reiser, slik som en Stockholmstur, flere turer til Oslo og kanskje en tur til Danmark, der er det mange år siden jeg har vært. Jeg håper også at jeg har fått oppleve Island igjen, og har hatt minst én tur til varmere strøk.

Tiden får vise hvor jeg reiser, men jeg håper jeg sitter igjen med mange fine minner og fotografier. Kanskje har jeg reist litt mer rundt i Norge også. Opplevd fine perler i eget land, som bare venter på å bli besøkt.


Om 5 år er jeg selvsagt fremdeles veganer, men jeg håper jeg har prøvd ut enda flere spennende matretter. Jeg er allerede en brukbar kokk (i mine øyne), men jeg blir aldri lei av å eksperimentere på kjøkkenet. Forhåpentligvis har jeg også delt flere oppskrifter her på bloggen og tipset om mange gode veganske produkter, til inspirasjon og glede for andre.

Jeg er noen ganger litt redd for å sette for mange mål, dele for mange drømmer. For fem år kan endre mye, men det er viktig å huske at ønsker kan endre seg, i takt med hvordan livet former oss. Jeg ser bare hvor mye jeg har endret meg de to siste årene. Mer enn jeg noensinne kunne drømt om. Så hva vil fem år føre med seg?

Om 5 år skriver jeg like mye, om ikke flere kreative tekster. Jeg har antageligvis hverken gitt ut en bok eller blitt en kjent blogger, men det er heller ikke målet. Det viktigste er hvilke erfaringer og tekster jeg sitter igjen med, for min egen del. Jeg har trolig fullført skrivekurs 1 på Forfatterskolen til NooA, og kanskje flere. Jeg tenker å begynne på det første kurset til neste år. Kanskje blir det flere, kanskje ikke. Det får tiden vise.


Jeg ønsker å være
mer i aktivitet om fem år. Kanskje har jeg gått ned noe i vekt, men det er ikke det viktigste. Det viktigste er at jeg er relativt sunn og mer fysisk aktiv. Vektnedgang er bare en bonus, ikke det overordnende målet i første omgang. Men jeg bør med tiden gå ned en god del, slik at jeg kan få en kropp det er bedre å bli gammel i. Å ha god helse er ikke noe man bør ta for gitt.

Om 5 år håper jeg fremdeles å leve et harmonisk liv, med sinnsro og rom for videre utvikling. Jeg har kommet langt til nå, men jeg håper årene bringer med seg en enda dypere ro, og at jeg kommer enda mer i kontakt med egne følelser. At jeg fortsetter å leve hver dag som om det var min siste. At jeg fortsetter å verdsette alle de små (og store) hverdagsgledene rundt meg, og blir enda litt mer bevisst på hva jeg ønsker med livet mitt – og lever deretter.

Hvordan vil du at livet ditt skal være om 5 år?

Kreative tekster · Personlig

Flere av ditt kaliber

Om jeg noensinne får holde rundt deg, skal jeg aldri gi slipp. Trygg i dine armer.  Kanskje er det bare i drømmene mine hvor du hvisket meg god morgen og strøk meg forsiktig over kinnet. Kanskje er det jeg skriver nå bare fiksjon.

img_2693
Kanskje vil du aldri glemme blikkene du sendte meg og begjæret vi begge følte. Kanskje var det ikke engang ekte.

img_2697
Det eneste jeg vet er at om noen skulle kunne få meg til å føle ekte kjærlighet, noensinne – måtte det være deg. Vi går antageligvis bare videre i hvert vårt livsløp og sees ikke igjen. Jeg vandrer videre alene og møter ikke på flere av ditt kaliber.

Kreative tekster

Samme visdom

Du minner meg
om meg selv
Det er vondt å se
hvor lik du er

Kjære barn
Jeg håper du
forandrer deg
til noe annet

Hvis du er som meg
vil du oppleve en
fantastisk visdom
Men;
også et stort savn

Du vil føle ensomhet
Mangel på forståelse
Kjærligheten til naturen –
vil bli din tilflukt

Du vil kunne høste mye
men dine sår vil aldri gro
Smerten vil bli stor
– men lykken større

IMG_7306
For 4,5 år siden jeg skrev jeg dette diktet. Det innebærer så mye. Så mange tanker. Så mange forhåpninger på vegne av en annen. I dag er min dag, jeg fyller toogtyve. Og en dag vil det bli hennes dag.

Gjesteblogging

Skrive; beskrive; brevskrive – et gjesteinnlegg om kreativ skriving

Kjære En eller annen.

Jeg kommer her helt alene. Jeg har ikke med meg noen bagasje. Vi begynner med blanke ark før jeg fyller dem ut med hele alfabetet, før jeg dekker halve skjermen din av halve setninger som kanskje blir hele.

Det er ikke alltid det blir en helhet når man skriver kreativt. Da har man en slags uskreven rett til å avslutte setningen hvor man vil, med et punktum. Men inntil jeg har fylt ut meg selv, kommer noen ord på langs med kommaer og semikolon. Kjære deg, du kommer til å finne meg igjen; du vet hvordan jeg er i dette virvaret av ord. Jeg kommer til å skrive hilsen. Men først:

Jeg vil dele. Skrive. Beskrive noe. Noe om meg. Noe om kroppen min. Noe om deg. Litt matematikk fra skoledagene. Alt er ikke glemt, selv om jeg kommer uten bagasje på denne reisen i verdensveven.  Det kan utarte seg slik når jeg skriver:

Jeg kan nok om geometri
til at jeg vet jeg ikke har former
som sirkler av pupper
eller en firkantet rompe
Jeg har bare en trekant der skrittet skal være


Kreativ skriving handler om å gå i dybden og skrive på overflaten. Det er en kunst, fortellerkunst. Men ikke alle av oss kan snakke så godt som vi skriver. Jeg sier at skriftspråket er morsmålet mitt. Muntllig er andrespråket. Og det setter jeg definitivt i andre rekke når jeg har kvalitetstid med macen min.

Kjære leser, jeg har noe å skrive deg. Du er vakker, som to øyne på en stilk.

Vennlig hilsen Helene (Aspergerinformator). Punktum.

Hverdag, tanker og meninger · Natur & landskap

10 ting jeg vil gjøre i juli

Juni går mot slutten og snart tar vi imot en ny måned: juli. En varm sommermåned. Jeg tenkte det var på tide med en slags utvidelse av sommerlisten jeg postet i mai. Den gang skrev jeg om fine ting man kan gjøre om sommeren, og nå tenkte jeg å skrive mer om konkrete planer. Små og store.

1. Reise til Jomfruland på dagstur.
2. Fotografere i Brekkeparken i Skien.
3. Bade i Hull (ferskvann i Kragerø).


4. Lage veganske vårruller.
5.
Stå opp grytidlig for å fotografere soloppgangen, minst én gang.
6. Levere bøker på biblioteket og låne nye.
7. Bestille litt spennende vegansk mat fra veganermat.no


8. Gå en ordentlig lang tur så svetten renner.
9. Bytur med vegansk burger, livsnyting og fotografering.
10. Sovne til instrumentalmusikk.

Hva ønsker du å gjøre i juli?

Personlig

Med livet på vent

Vrir, rister
harker, hoster
kremter, svetter
skriker
– brister

Kaotiske
ukontrollerte bevegelser
gjør meg til en fange
av egen kropp

Isolerer meg
midlertidig
håper å gjenvinne kontrollen
en dag

En tekst fra en av mine mest omfattende perioder når det gjelder tics og Tourettes. Selv om jeg aldri virkelig får kontroll, føles det helt forferdelig når all kontroll forsvinner mellom hendene på deg. Du står igjen som en fange i en kropp, og føler at det ikke er nok plass under huden din. Noe sliter og drar i deg og aller helst vil du dra bort, for alltid. Og det eneste valget du har er å bli værende. Vente på at det skal gå over. At stormene skal passere.

Jeg hadde det bra psykisk når jeg i mars og april fikk erfare den verste perioden med tics noensinne. Heldigvis hadde jeg det bra før jeg ble overfalt, tatt på senga. For hvis ikke vet jeg ikke om jeg hadde taklet det. Panikk er bare første forbokstav. Og jeg forventer ikke at du skal se hele ordet (bildet). Kanskje har du hørt om andre med tics. Kanskje har du forestillinger fra film og tv. Kanskje har du selv fått erfare det på kroppen. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det var en fryktelig påkjenning med en slik massiv forverring, etter å ha levd i over 13 år med tics.

I barndom og tenårene fikk jeg høre at det var en viss mulighet for bedring med årene. Noen ble litt bedre når de ble eldre. Noen hadde lettere for å håndtere tics. Noen vokste av seg mesteparten. Jeg levde i håpet en liten stund. Men det bleknet relativt fort, etter som jeg bare fikk kraftigere og flere tics med årene. Jeg rundet 18 og regnet med at alt håp var ute. Faktisk var det verre enn som så. For jeg opplevde ytterligere forverring. Det ble mer og mer omfattende. Alt skrek i meg og logikken bristet. Håpet jeg hadde fått fra helsepersonell og fagfolk forsvant. For det var jo bare et håp.

Hadde du spurt meg for 5 år siden om jeg trodde at det å leve med Tourettes ville føles som en så stor funksjonshemning – ville jeg blånektet. Hadde du sammenlignet funksjonsnivået mitt i mars med et gjennomsnittsmenneske – hadde du blitt dypt sjokkert. For det er nemlig ikke så synlig på utsiden, når jeg faktisk er ute. Når jeg går ute blant folk bruker jeg alle kreftene jeg har for at DERE ikke skal se. Alternativet er ikke å ”slippe det løs”. Alternativet er total isolasjon. Derfor velger jeg å bruke det jeg har, og til og med det jeg ikke har av krefter – for å forsøke å holde ut bare litt til. Til jeg er i sikkerhet (les: omgivelser uten mennesker).