En rød tråd

Jeg liker å ha en rød tråd gjennom en tekst og binder ofte sammen blogginnlegg på min egen måte, i et eget system. Jeg tror ikke dere blogglesere alltid ser alle disse sammenhengende, men det er heller ikke viktig. For meg er det viktig at den røde tråden gir flyt i teksten, og kan gjøre en tung, lang tekst – litt lettere. Jeg bestemte meg for å ha en slags usynlig rød tråd gjennom de ti temaene i skriveutfordringen jeg postet hver fredag, og nå som alle temaene er skrevet til, tenkte jeg å dele litt tanker rundt «tråden».

Jeg startet med temaet følelser og skrev om hvordan jeg kamuflerer og får gitt uttrykk for følelser gjennom kreative tekster. Jeg nevner også litt om gråsonene av akseptable følelser og hvordan dette helt fra barndommen kan virke forvirrende. At noen av oss aldri blir helt klok på følelser.

Videre binder jeg sammen neste tema som er barnehage, med smerten over å være annerledes. Jeg skriver om barndomsår og de vonde følelsene som oppstod tidlig. Om hvordan jeg viklet meg inn i mørket, og at det tok lang tid å komme seg ut av det igjen. Med andre ord: jeg bygger videre på teksten om følelser.

img_0613
Jeg skriver om hverdagen som jeg føler spinner litt videre på dette om å være annerledes, som jeg skriver om i de to temaene før. Jeg kobler sammen følelser og fortiden, og forteller om nåtiden. Hverdagen min som ikke er gjennomsnittlig, men som er god og det jeg trives med.

Jeg nevner også innledningsvis at spørsmålet om hvordan hverdagen min er, ofte kan komme opp i forbindelse med det faktum at jeg hverken jobber eller studerer. Videre kommer temaet skole, som utdyper mine tanker rundt skolegang. En slags fortsettelse på innlegget om hverdagen.

Det femte temaet i skriveutfordringen er minner. Jeg vil ikke utdype altfor mye rundt denne teksten. Men her går jeg over i halvveis fiksjon, en blanding av fantasi og minner. Og jeg spinner helt klart videre på forrige tema. Pakker inn, frykter det jeg ikke selv klarer å se. Kamuflerer som jeg skrev om over. Andre ord, andre varianter av følelser. Kun for å få det ut. Det som ikke kan sies. Det jeg ikke vet. Det som er som en mørk tåke. Og videre går jeg fra fortidens minner til følelser i nuet. Temaet er episode og jeg skriver om en dag hvor følelsene ble alt for overveldende.

img_1630
Det magiske tallet syv bringer oss videre til temaet glede og jeg skriver om hverdagsgleder. Vi går videre til temaet fengsel og jeg tar dere med til et mørkere sted. Fiksjon og fantasi, i en fengslende tekst. Vi befinner oss fremdeles i mørket når jeg skriver til temaet relasjoner og beskriver en mørk en. En slik relasjon, et slikt menneske – som man helst vil forsøke å glemme. Og videre fra ønsket glemsel går vi til skriveutfordringens siste tema, pleiehjem. Jeg skriver om livets høst, avslutningen på det hele – i diktform.

Kaninfôr sa de, og lo

Dette innlegget skal ikke handle om veganisme, som noen kanskje kan tro med tanke på overskriften. For i forbindelse med at jeg er veganer synes jeg egentlig det bare er artig når noen omtaler maten min som kaninfôr. Det må være noen veldig heldige kaniner tenker jeg da, mens jeg ler for meg selv. Men hvis man tror at vegansk mat kun er gulrøtter og salat, kan jeg forstå sammenligningen.

Det er store muligheter for at enkelte ting i mitt kosthold ikke hadde vært spesielt bra for kaniner, slik som sterk asiatisk eller indisk mat. Jeg har min tvile om at vegansk vingummi, min sukkerbombe av en sjokoladekake eller sterk karrigryte heller hadde vært noe som falt i smak.

Over til noe annet. Her om dagen kom jeg til å tenke på noe fra barndommen, noe fra matpakke-tider og barneskoleår. Jeg var alltid heldig når det kom til matpakka mens jeg bodde hjemme. Jeg fikk alltid veldig varierte og gode lunsjmåltider. Mamma disket opp med hjemmebakte rundstykker, eggerøre, toast eller akkurat det pålegget jeg ønsket. Det varierte mellom alt fra ost og syltetøy til andre litt mer merkelige ting.

I en lengre periode var jeg helt opphengt i min nye favorittlunsj! I andres øyne kan det ha sett noe trasig ut. Loff eller brød med smør, masse grillkrydder og salatblader. Kun det. For meg var det himmelen. Jeg har alltid vært kresen i matveien, fra ung alder. Men pappa smørte gledelig salatblad-nista, enda de synes det virket litt kjedelig. Jeg synes jo det var godt.

color-swirl-2
Derimot i klassen falt ikke dette helt i god jord. Jeg ble pekt på og ledd av. Maten min var visst  et tema det var greit å erte for. For meg som allerede hadde levd i flere år med mobbing opplevdes ikke dette som noe annet enn irriterende erting. Plagsomt, men ikke direkte sårende.

Likevel tenker jeg på det av og til. Det gikk så langt at læreren måtte be de andre medelevene om å slutte å plage meg for matpakka mi. Det er jo egentlig ganske tragisk. Dette var på slutten av barneskolen og jeg fikk spørsmål om det var fordi det skulle være sunt. Var det egentlig godt? spurte de. Ja, hvis ikke hadde jeg ikke spist det! Jeg var kraftig allerede som barn, men salatbladene mine var virkelig ikke for å passe vekta. Det handlet heller om et barn som trengte trygg mat. Noe jeg likte.

Jeg ble opphengt i enkelte matretter, og som et uoppdaget Aspergerbarn på den tiden, var konsistens og lukt på mat et problem som ikke alle forsto seg på. Noen ser på kresne barn som frekke eller at de har dårlig oppdragelse. Mine foreldre forsto heldigvis at det ikke handlet om å være vrang, men at jeg rett og slett ikke taklet enkelte smaker og matretter.

you-spin-me-around-the-world
Tilbake til klasserommet. Jeg er meget glad for at jeg på den tiden ikke hadde utviklet et anstrengt forhold til mat. For slik regelmessig plaging for matpakka kombinert med all mobbingen jeg måtte takle for kropp og utseende – kunne fått konsekvenser. Og nettopp det skjer nok også, rundt omkring i klasserom. Det er trist å tenke på.

Barn forstår kanskje ikke bestandig når de erter, mobber eller plager. Men det betyr ikke at det ikke er et problem. På samme måte som man ikke skal plage andre barn for hvordan de ser ut, hva de tenker og føler eller hva de liker å gjøre på fritiden – er matpakka et område som kan være sårt for noen.

Jeg plaget aldri gutten i klassen som alltid hadde salami på brødskiva. Eller de som stort sett spiste nugatti til det omtrent tøt ut av ørene på dem (les: ble smørt rundt halve fjeset). Den eneste gangen jeg reagerte på en annens matpakke var når en gutt i klasse hadde honning på maten. Jeg sa ikke et eneste ord, men jeg flyttet meg forsiktig fra fellesbenken over til pulten min. Fordi jeg ikke kunne utstå den sterke lukten som overdøvet sansene mine.

Hva vil jeg frem til? At barn bør lære at mat kan være et sårbart område. Noen man ikke ler av, peker på eller kommenterer negativt. Jeg var et følsomt barn, og det finnes mange flere av oss.

Speilbilde

Nå tenkte jeg å skrive om noe så overfladisk som hår. Jeg har aldri vært veldig opptatt av utseende, men det jeg skal fortelle om nå, er en overfladisk ting som endret noe stort i mitt indre. Vi må spole et og et halvt år tilbake i tid, til slutten av september 2015. Høsten jeg bodde i Skien, overveldende følelser som følge av at jeg var medisinfri, og et impulsivt øyeblikk når jeg befant meg langt nede i kjelleren. Når livet var som mørkest.

Jeg klipte bort nesten alt håret mitt den dagen i september. Jeg fjernet samtidig min egen verdighet, følelsen av å se helt grei ut, i hvert fall i ansiktet. Igjen ble jeg stående som sårbar og med et enda større forakt overfor eget utseende. Jeg hadde ikke lenger håret som rammet inn ansiktet mitt som en trygg kappe. Og jeg måtte finne styrke et annet sted.

har-2015
Jeg har alltid vært misfornøyd med utseendet mitt, funnet noe å pirke på. Som overvektig og full av arr var det ikke spesielt vanskelig å finne noe. Men jeg hadde jo tross alt inntil den dagen et flott langt hår. Tykt og mørkt. Og lyseblå øyne som kunne sette blikket i folk. Virkelig borre seg fast og feste blikket. Nå sto jeg igjen, med et kortklipt hår etter minutter med kjøkkensaksa.

De første dagene taklet jeg ikke engang å gå på utsiden av døra. Jeg var nedbrutt psykisk fra før og følte meg enda verre av å se meg i speilet. Jeg følte nesten jeg hadde mistet selve identiteten min.

IMG_2762
Sakte, men sikkert vokste håret tilbake. Det tok lang tid, det er enda ikke spesielt langt. Men i prosessen skjedde helt andre ting, totalt uforventet. I dag er jeg faktisk glad for at jeg i det desperate forsøket på å ødelegge enda litt mer av meg selv det året i september, gikk løs på det fine lange håret mitt.

For fra den dagen måtte jeg faktisk tåle å se noe jeg likte enda dårligere i speilet. Jeg så inn i speilet og møtte tårevåte, slitne øyne. Månedene førte med seg mye. Men hårløs som jeg følte meg (det var bare kort), begynte jeg etter hvert å gi slipp på kroppsfokuset, litt etter litt. Jeg sluttet etter hvert å hate meg selv. Begynte å akseptere den jeg var, med gode og mindre gode sider. Ting jeg likte og ikke likte på kroppen.

Faktisk vil jeg gå så langt som å si at ved å klippe bort håret mitt og følelsen av verdighet, bygde jeg med tiden opp selvfølelsen min. Følelsen av å være god nok. Jeg klarte å gi fullstendig faen i feilene på kroppen min, og fokusere på historien den forteller – på godt og vondt. Jeg er god nok!

Du åpner mitt hjerte

Slik du holder mitt hode oppe
er det ingen andre
som klarer

Slik du setter på meg smilet
med livslyst i blikket
og bedårende øyne

Slik du kikker på meg
med stjålne blikk
Latter som fyller din munn
og ord som fyller mitt hjerte

Slik –
kan ingen andre mennesker
åpne
min sjel


Et gammelt dikt som medfører nye tanker. Med dette diktet skriver jeg meg inn i slutten av måneden. Dette blir det siste mandagsdiktet på en stund, for på fredag tar jeg en bloggpause. Mer informasjon kommer senere.

Livets høst

Jeg går mot livets høst
Alderen stiger og jeg går
tom for år

Bladene faller
og jeg visner

Det går mot slutten
Alderen forsvinner
og jeg –
gjenstår ikke som noe annet
enn jord i en kiste

img_5341
Noen tanker om livets høst. Jeg er fremdeles tilstede i en tidlig vår og livet har enda masse å by på. Likevel; det føles riktig å gjøre seg opp noen tanker om høsten. Alderdommen. Når vi før eller senere dømmes til døden av livets timeglass.

Pleiehjem er det siste temaet i skriveutfordringen sammen med Helene.

Høy på livet

Jeg husker godt et menneske jeg møtte en av de første gangene jeg var innlagt. En ung og livsglad mann. Han var ansatt, og jeg var pasient – på en ungdomspsykiatrisk avdeling. Jeg møtte han flere ganger senere også, i løpet av de utallige innleggelsene. I dag skal jeg ikke skrive om triste, vonde minner bak lukkede dører. Tvert imot!

Han smilte alltid, og jeg overdriver ikke. Selv når folk var vrange eller vanskelige å håndtere klarte han å bevare roen. I dag skal jeg fokusere på smilet hans. Jeg husker jeg gjentatte ganger spurte hvorfor han alltid skulle smile så forbannet mye! Var det så mye å være glad for? Selvsagt forsto jeg at ikke alle hadde et like trist liv som jeg selv hadde på den tiden, men det fikk da være måte på!

Smilet hans virket ikke påklistret eller uekte. Det var ikke snakk om falske smil. Han smilte både med munnen og øynene. Lo ofte og var irriterende blid. Støtt og stadig smittet det da over, for all del. Vi spøkte og lo mye sammen, han skapte god stemning og glede. Men jeg undret meg stadig over denne energiske livsglade karen.

Jeg spurte han flere ganger hvorfor han var så glad. Jeg husker jeg til og med sa at han måtte være ruset på noe. For så glad kunne man da ikke være helt uten grunn! Nei, han var ikke ruset. Kanskje høy på livet, men det var det hele. Når jeg spurte hvorfor han smilte og var glad, svarte han meg vel aldri ordentlig. Han var bare glad, sa han. Livet var godt. Han fremsto som en ordentlig livsnyter. Men smilene hans kunne irritere på seg en gråstein.


I ettertid har jeg tatt stor lærdom av smilene, livsgleden og gnisten hans. Og i disse dager, mens livet er godt og jeg har gravd meg opp fra depresjoner, ut av psykiske smerte og livet føles harmonisk – kan jeg forstå han. Jeg føler støtt og stadig på hvor HERLIG livet er! Og også jeg kan føle meg høy på livet. Som om hvert åndedrag er en rus. Ja, jeg vet dette kommer fra et menneske som aldri har ruset seg. Men jeg tror at det å være ruset på selve livet er noe av det mest fantastiske man kan oppleve.

Selv om jeg synes han var fjollete på den tiden, lærte han meg noe. Han lærte meg at det fantes noe annet. Noe jeg på den tiden ikke var i stand til å se, bak dype bølgedaler og alt mørket. Han var ekte, genuint glad. Og hvis ikke jeg hadde opplevd hans merkelige vesen og unike glede, kunne jeg ikke i dag ha følt på gjenkjennelse. Samhørighet med denne glade mannen jeg ikke har sett på årevis. Jeg gjenkjenner gleden. Livsgnisten og gløden i øynene. For jeg ser den i meg selv. I mitt eget liv som nå stråler.

Han leser nok aldri dette. Kanskje ville han ikke kjent seg igjen i beskrivelsen engang. For det finnes mange glade mennesker der ute. Både i og utenfor helsevesenet. Men jeg vil likevel si takk, og utbringe en skål denne onsdagen! Takk for den smittende gleden du viste meg, latteren vi delte, kanelkaken vi bakte og alt det fine vi opplevde sammen. Takk for tryggheten på vonde netter, tålmodigheten når jeg utagerte og den beroligende effekten du hadde på meg. Du slang meg ikke i bakken når du måtte bruke tvang for å roe meg. Du holdt meg med faste hender. Bestemt, men ikke smertefullt. Selv da skinte gløden din gjennom.

En verden av inntrykk

Kan du forestille deg en verden hvor omtrent alt du føler, alt du tenker og alt du ser virker spennende og interessant? Detaljene du ser føles avgjørende for at de andre skal se hele bildet. Det bildet du ønsker at de skal danne seg, mens de snakker med deg.

Kan du forestille deg hvordan det føles når store deler av denne verden som du finner så interessant, så spennende og så ekte – ikke ser det du ser? Nei, jeg ser hverken spøkelser eller syner. Men jeg er sensitiv, meget sensitiv. Jeg finner disse detaljene avgjørende for at du skal kunne se det jeg ser. Likevel blir jeg slått hånden av, avfeid – for det er jo ikke viktig.

Kan du forestille deg hvor uviktig og uinteressant jeg føler meg, hver gang jeg feiler sosialt? Jeg forsøker så sterkt å skille ut, skylle bort de bitene som flertallet finner kjedelig. Og jeg føler det hele kan virke som en stor og feit løgn. For jeg ser det samme, føler det samme, tenker det samme – selv om ikke andre får ta del i det.

img_2780-as-smart-object-1
Alle inntrykkene jeg tar inn, de kan være svært så overveldende. Likevel føler jeg stadig på følelsen av å leve i en mye mer ekte verden. Mer fargerik og nyansert. For med flere følelser og evnen til å se detaljer du ikke ser – opplever jeg mer!

Jeg trenger ikke snakke med deg, forsøke å få deg til å se. Jeg kan fortsette å leve et rikt liv, et indre følelsesliv som topper alt du noensinne vil oppleve. Jeg lever i denne verden, hver eneste dag. Og visst kan jeg bli fornærmet når du finner det uinteressant. Når du finner hele min eksistens uinteressant og overveldende.

Jeg har lært å begrense meg selv. Sile ut følelser og inntrykk. Kutte bort store deler av slik verden er for meg, i dialog med deg. For du forstår ikke. Dere forstår ikke hvor viktige alle detaljene er (for meg). Det er greit at du ikke forstår, greit at du himler med øynene og helst vil slippe å høre. Jeg kunne bare ønske du kunne se nødvendigheten av detaljene, slik jeg gjør. Forstå, bare for en gang skyld – hvorfor jeg babler i vei og tretter deg med detaljer.

Jeg oppfatter veldig mye, men kan bare dele en liten brøkdel videre. Kanskje så mye som åtti prosent av det jeg finner interessant her i verden, må siles bort. Gjemmes bort, kamufleres. Fordi du eller dere ikke er klare for å se verden gjennom mine øyne. Det blir for sterke inntrykk, blir for mye. Overveldende. Selv om du bare tar del i småtteri. Kan du tenke deg hvor overveldende det hele er for meg? Å leve i denne verdenen av sterke inntrykk hele tiden. Bestandig.

Når livet går over i andre baner

Om jeg var selve livet
skulle jeg slukke
dine sorger

Hvis jeg kunne forandre deg
skulle jeg
tørket bort tårene

Når livet bytter om
og går over i andre baner
– sitter jeg fremdeles på togstasjonen

Venter på at toget skal
komme, og
ta meg med
– til neste stoppested


Et dikt fra noe som føles som en fjern fortid. Jeg rives med av tanken på at livet er i konstant endring. Jeg lever et godt liv i flyt, jeg vandrer videre på livets landevei. Aldri glem magien i hverdagsøyeblikk, det er der du finner flest små (og viktige) gleder.

Ingen symbiose

Jeg trodde jeg var som deg. Det var en stund jeg trodde vi bar på det samme. At vår felles forståelse bunner i det samme mørket.

Smerten hadde bundet oss sammen til én. Holdt meg fast inntil deg. Tett, altfor tett. Ikke luft nok til oss begge. Ingen symbiose, kun bedrag. Du var en parasitt som sugde livet ut av meg. Sakte. Så sakte at jeg ikke kjente hvordan livet forsvant mellom hendene på meg.

Vi er ikke like.

img_2771
For litt mer «kjøtt på beina» til historien over, les innlegget Luftslott. Relasjoner er det nest siste temaet i skriveutfordringen sammen med Helene. Neste uke avslutter vi med temaet pleiehjem.

Minimalism game

Jeg har et godt tips for dere som ønsker å kickstarte reisen mot et mer minimalistisk liv som jeg nå tenkte å dele med dere. Vi har alle forskjellige «triggere» som får oss til å ønske et liv med færre gjenstander, mindre stress og mer livskvalitet. Noen har kanskje hørt om Konmari-metoden, andre har satt begrensninger for innkjøp eller motiverende mål som de ønsker å spare penger til. Her er en enkel utfordring som mange har prøvd ut. Utfordringen går under navnet Minsgame eller minimalism game. Det går ut på at du gjennom 30 dager kvitter deg med et økende antall gjenstander.

På dag 1 kvitter du deg med en ting, på dag 2 er det to ting og slik fortsetter du. Etter 30 dager vil du ha fjernet 465 gjenstander. Om dette er ting som har blitt kastet, gitt bort eller solgt er opp til deg å avgjøre. Dette er en god kickstarter for alle og enhver. En enkel utfordring med gradvis økende vanskelighetsgrad.

For meg var det litt vanskelig å begynne med dette 14. desember, siden jeg allerede nesten var ferdig med opprydningen i hjemmet mitt. Men det var en god anledning til å sette siste spikeren i kista. Blitt kvitt ting jeg tidligere ikke hadde tatt tak i. Jeg skulle holdt på til 12. januar, men var allerede ferdig med alle gjenstandene 29. desember. Det er en god idé å tenke at du har maksimalt én måned på deg, men at du gjerne kan bruke kortere tid.

img_3115
Jeg vil gjerne påpeke at jeg helst ønsker å bruke opp ting som kan brukes opp. Jeg hiver ikke ting jeg regner som forbruksgjenstander som vil tilsi at jeg kaster noe og går til innkjøp av noe annet som erstatning. Men alle mulige ting jeg ikke liker eller har behov for lenger og som ikke fører til erstatningsprodukter – har jeg kvittet meg med.

Hva har du i hjemmet ditt som kun fører med seg stress, støv og rot? Hva har du lenge hatt lyst til å rydde i? Kanskje du fant flere sommerklær sist sommer som du egentlig ikke likte lenger? Noen klær med huller som kan repareres? Klær du aldri bruker som du kan selge eller gi bort? Hva med bøker du aldri har tatt deg tid til å lese? Serieboksene eller filmene du ikke lenger ser på?

Kanskje kjøpte du en parfyme som ikke lukter noe godt? Har du kremer eller body lotion som er gamle og inntørket? Sminke som er klumpete og på tide å kaste? En neglelakk du egentlig ikke liker? Hva med sokker? Har du mange enere som mangler en partner? Kast dem, hvis ikke de lett kan brukes sammen med andre sokker. Jeg bruker bare sorte sokker nå, noe som gjør det lett å bruke de sammen med andre, om det for eksempel er hull i en sokk.

img_7886-as-smart-object-1
Kanskje har du ikke lenger interesse for et tema du leste masse om før? Hva med å selge bøkene eller gi de bort til noen du vet vil få glede av dem? Vi har tross alt biblioteker hvis du skulle få lyst til å lese det igjen om 10 år.

Har du hobbyer du holdt på med for mange år tilbake? Spør deg selv om du virkelig kommer til å bruke disse tingene igjen. Er du usikker, kan du alltids samle slike kanskje-gjenstander i et skap, en bod eller lignende – og spørre deg selv spørsmålet igjen om 3 eller 6 måneder. Da bør du være sikker på om det er riktig eller ikke. Mindre avgjørelser slik som en genser, veske eller kanskje et møbel – sov på det! Gi deg selv tid til å gi slipp på ting.

Jeg kan si såpass at etter å ha kvittet meg med sikkert flere tusen små og store gjenstander, angrer jeg ikke på en eneste ting!

img_3104
Det er mange fordeler med å leve et mer minimalistisk liv. Jeg har snudd opp ned på hele livet mitt. Den fysiske delen av opprydningen er for mange begynnelsen. Men minimalisme kan foregå på så utrolig mange flere plan enn gjenstander og rot. Jeg har tidligere skrevet litt om varsler og livskvalitet, altså minimalisme i forhold til sosiale medier og nettbruk.

Minimalisme kan anvendes på alle livets områder for å oppnå et enklere og ryddigere liv både fysisk og mentalt. Nettbruk, relasjoner, matvaner, opplevelser. Det er kun dine preferanser som setter grensene. Jeg ønsker med tiden å skrive om flere ulike områder minimalisme har påvirket livet mitt på. Ta gjerne en titt i minimalisme-kategorien her på bloggen, kanskje det kan gi litt idéer eller inspirasjon. Nå er det snart helg, hva med å rydde litt i helga?

10 uker

Da har vi kommet til midten av mars og har passert de ti første ukene av året. Som nevnt tidligere skriver jeg én seksordsnovelle for hver uke som går. Jeg skriver en god del i tillegg til det, men disse jeg tenkte å dele nå er altså én som representerer hver uke som har gått. Det kan være en beskrivelse av en tanke, følelse eller opplevelse.

Uke 1
Undres
over egen eksistens
– ser livet

Uke 2
Tenker på alle
minnene
jeg bærer

Uke 3
Bergtatt

av vakker melankoli
– hun inspirerer
img_0664-as-smart-object-1

Uke 4
Gleden
over vakre ord
og stillhet

Uke 5
Tanker og tekster
Livets vakre gave

Uke 6
Stekeovnsreparasjon
serietitting
og søvn
– små hverdagsgleder

Uke 7
Tanker
poesi

slik en følelsesladet uke

img_0153-as-smart-object-1

Uke 8
Nattedrømmer
så underlige
så vidunderlige
vakre

Uke 9
Utsatt for prøvelser
besto med glans


Uke 10
Galskapens
grenseløse dyp
tilhører fortiden nå

Mingvasevann

Poesi er som balsam for sjelen. For meg er det magi, både å lese og skrive. I dag tenkte jeg å skrive om en annens poesi: Cecilie Cottis Østreng sin. Jeg snublet over bloggen hennes for noen uker tilbake. Hun har truffet en nerve og bergtatt meg med ord.

Jeg la igjen noen ord og Cecilie skrev så vakkert tilbake om det å skrive, at det er like viktig som å puste og spise. Som en livsnødvendighet, noe man ikke klarer seg uten. Og jeg kjenner meg så godt igjen i beskrivelsen hennes.

Jeg vet hva smerte er, og jeg kjenner til nødvendigheten av å skrive, beskrive hele følelsesspekteret. Forsterke gleden, skrive meg ut av smerten eller gjennom angsten. Få det ut, opp, fram i lyset. Gjøre om følelser til noe mer enn bare følelser. Noe konkret og håndfast, men kanskje på samme tid – abstrakt og udefinert.

img_0514
Over til boken hennes Mingvasevann. Dette er Cecilies andre bok, utgitt på Tiden Norsk Forlag, januar 2015.

Beskrivelsen av diktsamlingen lyder som følger:

Hvem forøver og hvem foredler oss? Hvor går grensene våre, hvor flytter vi dem og er det bare tilfeldigheter som avgjør på hvilke side vi ender opp? Mingvasevann er en fortelling om å bli til den du er, om å ønske tilhørighet så sterkt at grensene for moral, integritet og utholdenhet forstrekkes i hemmelighet. Slik hemmeligheter kan vokse seg som hus omkring deg, når redselen for å bli forlatt er bærebjelken i fundamentet ditt.

I boken følger vi et menneske fra hun er 5 til 45 år. Vi går gjennom ulike livsepoker, opplevelser og følelser. Jeg ser et vidt følelsesspekter, og kan relatere meg til flere følelser og situasjoner. Dette er en dyp bok. Fin, men vond på samme tid. Jeg gjenkjenner smerten og forsøker å sette meg inn i det hovedpersonen går gjennom. Det er diffust, samtidig som enkelte ting føles så klokkeklart. Jeg sitter igjen med følelsen av å forstå, samtidig som jeg egentlig ikke forstår noe som helst.

Jeg observerer et menneske, en hovedperson varsomt. Jeg møter på følelsen av skam, avstand og ensomhet. Samtidig ser jeg gleden, forståelsen og omsorgen mellom mennesker. Omsorgen til et barn. Jeg føler dette kanskje er en bok om det usagte, det som ikke skal sies. Nyansene i et menneskeliv som aldri helt kommer til overflaten. Jeg vet ikke, og jeg blir redd for å tråkke feil.

En annen blogger skrev så flott om hva hennes Mingvasevann handler om, og at din Mingvasevann kanskje er noe annet. Nettopp denne tanken sitter jeg også igjen med. At dette er en bok med flere betydninger. I stedet for å være en vanskelig bok å tolke, vil jeg heller si det er en bok som er åpen for flere tolkninger. For kanskje er min tolkning av hver enkelt historie, mine assosiasjoner – nettopp bare det. Min. Det trenger ikke samsvare med hva forfatteren tenkte, hvor hun ville hen.

Tankene vandrer over til min egen livshistorie hittil. Hva som har formet meg og gjort meg til den jeg er. Den siste tiden har jeg viet mye tid til nettopp det. Reflektert over hva som har preget meg, formet meg – gjort meg til det menneske jeg har blitt. Kanskje nettopp derfor var det så fint å lese en bok, en fortelling om å bli den du er.

Noen mennesker kan bruke flere tiår, nærmere et helt liv på å forstå hvem de virkelig er. Bli kjent med seg selv helt ned i dypet. Forstå selve essensen av det å være menneske. Jeg jobber fortsatt med det, og har så vidt startet på reisen kalt livet. Og jeg tror jeg aldri vil komme helt i mål. Jeg ser for meg å bruke hele livet på å bli virkelig kjent med meg selv (og forhåpentligvis noen andre mennesker).

Beruset av selve livet

Hun holdt fast i hans hjerte
Hans eneste levende eiendel
– med nebb og klør

Hun klødde seg i nakken
med hans brukne negl
og brukte hans fotsåle
til askebeger

Hun ble beruset
av hans endorfiner
som fremdeles fantes
i hjernen

Fast bestemt på
aldri å gjøre dette
usagte
ubegripelige
igjen
– svek hun seg selv

img_0778
Et dikt fra 2014. Her har dere noe å bryne dere på.

Vinterblomst

Fengslet, dømt til å leve. Han som sitter fast i egne ugjerninger og som blir tvunget til å gjenoppleve det, gang på gang. Time etter time. I hvert endeløse sekund på cella. Hvorfor tar ikke dette snart slutt? Hun som sitter fast i egne tankebaner, og som blir tvunget til å fortsette livet – dag etter dag. Hvorfor tar det aldri slutt?

De som møtes i luftegården, med et gitter mellom seg. Som om avstanden er hundretusen mil. Stående blant vinterblomster og en forsiktig løvetann som titter frem. Den vokser der hvor ingen andre tør å vokse. Gjennom asfall eller i en skitten grøftekant. Ingen grenser. Ingen diskriminering. Roser kan også være ganske tolerante. Jeg har observert dem i januarsnø og i julihagl. Solskinn og skygge. Blandet med følelser av hat og kjærlighet.

Sorte roser gir han henne første gang de møtes. De varer evig sier han, mens hun klemmer forsiktig rundt plastblomstene. Et svakt smil titter forsiktig frem, og en tåre triller stille ned. «Takk» sier hun, før hun forsvinner ned i jorden.

img_1222
Fengsel er denne ukens tema i skriveutfordringen sammen med Helene.

Om tårer og latter

Tårene kan gi meg en form for ro. En tid til å gi slipp på smerte. Det var på tide nå, på tide å gråte – på tide å få det ut. Jeg kan gråte av glede, i fortvilelse eller i et latterutbrudd.

Det var på tide å bryte ned muren jeg hadde satt opp. Tvinge av stålmasken og vise et ekte ansikt, et som både smiler og gråter. Gi slipp på forestillingen om at sterke mennesker ikke kan gråte. At det gjør deg til noe annet. Noe mindre, noe svakere. Noe mer ekte.

Tvert imot. Vi trenger å få lov til å vise følelser. Alle følelser, hele følelsesspekteret. Det er greit når du gråter, når du skriker eller når du ler. For alt dette er en del av det å være menneske. En del av det vi alle føler på til tider. Ikke hold det inne til det blir en vond byll som verker etter å sprette ut av øynene dine.

For meg er tårer verdifulle. Det å gi avkall på innelåste følelser, slippe fri noe som har vært bundet fast litt for lenge. Jeg er ikke svak når jeg gråter, heller ikke sterk. Men jeg er sterk som tillater meg selv å føle på alle følelsene. Jeg mottar dem med åpne armer, uansett.

img_3897
Jeg har lært å ikke holde inne alt det vonde. Jeg har lært at det er fint å føle på alle følelser. At det går bra. Jeg faller ikke sammen av å felle tårer. Jeg ødelegger ingenting. Det slår ikke sprekker i grunnmuren slik en oversvømmelse av vann kan gjøre. Ikke blir du dehydrert og dør av det heller. Det er greit å gråte.

Det finnes ikke noe mer vakkert enn å bli rørt til tårer. Å gråte over noe som er fint, ikke vondt. Bare fint. Når jeg leser noe og blir rørt, da er det virkelig vakkert. Nettopp fordi jeg lettere blir rørt over å høre mennesker snakke, ansikt til ansikt – eller kanskje på film. Det jeg kan se, ta og føle på. Likevel; jeg blir stadig rørt over skrevne ord. Og etter som tiden har gått og mye hat og smerte har forsvunnet – blir jeg lettere rørt.

Noen ganger kan jeg bli rørt av selve livet. Det høres kanskje litt patetisk ut, nesten som en klisjé som egentlig er litt klissete og flau. Men det gjør det ikke noe mindre ekte. Jeg kan blir rørt over egne tanker og handlinger også. Nå har jeg på ingen måte et gigantisk ego eller et stort selvbilde som svaier høyt over alle andres. Dette er kun inni meg. Jeg føler jeg har gjort eller sagt noe som er viktig. Kanskje skrevet noe. Noe som betyr noe for meg.

img_4543
Er det ikke deilig å le så kraftig at det verker i magemusklene og tårene spretter ut av hodet? Jeg synes det. Å le så det nesten gjør vondt. På samme måte som latter kan være et uttrykk for noe annet, kan også tårer være flertydig.

Jeg ler så jeg gråter, og jeg gråter av glede. Jeg blir rørt til tårer og jeg gråter i smerte og fortvilelse. Ingen av delene er viktigere enn de andre. Fordi de har ulike formål. Ulike måter å uttrykke følelser på. Jeg trenger disse dyrebare små tårene. De som slukker vonde følelser og forsterker de gode.

La meg gråte lange elver. La meg lytte til vakker musikk og sitte der med snørr og tårer. La meg blir rørt av tanken på gode mennesker, fine handlinger og fantastiske opplevelser. La meg få tilbake troen på menneskeheten når hele verden føles alt for grusom. La meg le til jeg griner eller setter maten i halsen, eller brusen i nesa. Bare la meg få lov til å føle på alt sammen.

På vegne av venner

Når jeg hører navnet Kristopher Schau forbinder jeg det med en tullete, useriøs og litt smågal fyr. Egentlig vet jeg ganske lite om han, jeg husker bare i det fjerne at jeg for mange år tilbake, da jeg fremdeles var et barn – hørte om tv-serien De syv dødssynder. Jeg fikk aldri sett den selv, men etter hva jeg hørte folk si om den på den tiden – gjorde den et slags inntrykk. En følelse av nysgjerrighet og en smule avsky på samme tid. Jeg vet ikke riktig.

Nettopp derfor ble jeg så positivt overrasket og grepet av boken på vegne av venner. Jeg har lest den før, og jeg har nå lest den igjen. Utgitt på forlaget Oktober kommer den innbundet med et blomstrete omslag.

img_6837-as-smart-object-1
Vi møter en følsom Kristopher Schau. Kanskje fordi boken bærer på et så alvorlig tema, en så sterk følelse av ensomhet – griper den meg på en spesiell måte. Han har truffet en nerve, virkelig truffet blink. Jeg sitter igjen med en klump i halsen når jeg leser om alle begravelsene hvor ingen møter opp. Den gjennomgripende ensomheten. Kanskje et liv i ensomhet, for deretter å dø helt alene. Ingen ved din side til siste stund. Men det vet vi ikke.

Kanskje var det en snill og varm sykepleier som holdt en hånd frem til siste åndedrag. Kanskje var det et menneske som selv valgte å leve alene. Likevel; det er noe tragisk og dystert over disse begravelsene uten tilskuere. Uten familie, uten venner. Ingen som møter opp. Bare Kristopher.

Dette er en bok fylt opp av en mann som viser en annen side av seg selv. Selv om fokuset er på de døde, begravelsene og den endelige avskjeden – danner jeg meg et bilde av han. Han som starter boken med å skrive om om å ikke være redd for å dø, om behovet for å lage noe og manglende fornemmelse av tid. Han som får meg til å sitte igjen med en klump i halsen og samtidig en god følelse.

«Jeg har gjort så mye jeg angrer på at hjernen min har valgt å kapsle all fortid inn i det samme datoløse vakuumet.» (s. 6)

img_1165
En bok som traff meg sterkt. En annerledes bok, både brutal og fylt med sympati på samme tid.
Anbefales på det varmeste.

Møbler og minimalisme

Jeg har tidligere skrevet litt om minimalisme her på bloggen, og tenkte det var på tide med en liten oppsummering. Som flere kanskje har fått med seg har jeg fjernet relativt mange ting. Det som utmerker seg mest i hjemmet mitt er vel alle møblene jeg har fjernet. Jeg tenkte å skrive litt om det. Alt henger jo sammen.

Først gikk jeg løs på bøkene mine i fjor høst, etter å ha fjernet alle cd-er, filmer og serier allerede på sommeren før minimalisme var et tema. Logisk nok ble det mye ledig hylleplass. Dette førte til at jeg til sammen ga bort tre bokhyller i full høyde, samt to små bokhyller og to dvd-søyler som jeg hadde på hver side av den ene bokhyllen. En stund før jeg kvittet meg med dette, var det også ytterligere en bokhylle og to cd-hyller i leiligheten. Bare ved å fjerne disse hyllene har jeg utrolig mye mer luft i rommet! Følelsen av nakne vegger er deilig. Mer rom til å puste i, mer ro.

img_1934-as-smart-object-1
Jeg gikk også løs på pyntegjenstander, kopper og kar. Etter å ha kastet sammenlagt over ti pappesker og gitt borte mye – frigjorde jeg enda litt plass. Hjørneskapet ble dermed gitt bort. Videre ommøblerte jeg stua og kunne kvitte meg med et unødvendig hjørnebord som kun var en støvsamler. En barstol som aldri ble brukt i tillegg til en puff forsvant også.

Etter å ha kastet litt klær jeg egentlig ikke likte og ikke minst flere med huller som det ikke nytter å sy mer på – var det på tide å ta bort enda flere møbler. Jeg hadde i utgangspunktet ganske lite klær, men jeg kastet likevel flere bæreposer. Med litt organisering var det på tide å fjerne en kommode, i tillegg til en liten kurv-kommode.

Det er helt uvirkelig å tenke på at jeg har hatt så mange møbler i hjemmet mitt. Ikke minst at jeg har trodd det har vært behov for det. Dette er kanskje et kjedelig innlegg for andre enn meg, men det er så deilig å kunne ramse opp, fortelle hva jeg har fått bort. Hvis man teller antallet jeg har nevnt, er det faktisk så mye som 16 møbler (og 2 til er planlagt å fjerne), i tillegg til omkring 900 bøker, flere kilo papirer og blader, klær og diverse gjenstander. Det er synd jeg ikke har før og etter-bilder, så dere kunne sett den massive endringen.

IMG_1911
Bloggen er mitt fristed, og nettopp derfor tillater jeg meg selv å skrive om ting som andre kanskje synes er uinteressant. Dette er min offentlig dagbok, et sted hvor jeg kan samle sammen minner, tanker og opplevelser. Bilder, dikt og kreative tekster. Alt jeg ønsker å dele, men også det jeg ønsker å bevare for min egen del. Vendepunkter, endringer, utvikling.

Når jeg er tilbake etter bloggpausen i april kommer jeg til å skrive litt om mine tanker rundt klær, mote og sminke – da knyttet opp mot minimalisme og behovet for å ha lite.

Har du et minimalistisk hjem eller livsstil?

Minnebrønnen

For to uker siden var mandagsdiktet et tilbakeblikk på en fjern fortid. Det er i hvert fall slik det kan føles. Nå har vi gått inn i en ny måned, og jeg fant et annet minne, et dikt bortgjemt i arkivet. En tekst som ikke har sett dagens lys siden den ble skrevet. Den har ligget der, nesten usynlig blant flere tusen dokumenter – i snart fem år. Det var på tide å grave den frem.

img_0022

Minnebrønnen

I en dyp brønn
finnes mine tapte minner
Ubeskrivelige historier
– bevart i vannet

Jeg går under
Et par sekunder er nok
Jeg begynner å huske det tapte

Det gjør så vondt å vite

Hverdagsgleder

Livet kan være ufattelig vakkert på så mange plan. På slutten av fjoråret skrev jeg innlegget Pessimisten og jeghvor jeg skriver litt om dette med hverdagsgleder. Hva som gjør meg glad, hva som betyr noe.

Hverdagsgleder handler ikke om de store tingene som kanskje bare skjer en gang eller to i livet. Tvert imot handler det om det hverdagslige. Å finne glede i de små tingene vi omgir oss med. Å se skjønnheten i verden vi møter på vår landevei, ikke bare i det helt ekstraordinære. Hva synes jeg er vakkert? Hva er mine hverdagsgleder?

Når årstidene skifter. Aller best liker jeg overgangen fra sommer til høst.
img_2916-as-smart-object-1
Å spise deilig vegansk mat.

Hver soloppgang og solnedgang jeg får oppleve.
img_3367-2
Å lese vakker poesi.

Å snakke med mennesker jeg er glad i.
img_4667
Å finne inspirerende blogger eller nettsider.

Å skrive tekster som betyr noe (for meg).
img_3871
Å sovne til rolig instrumental musikk.

Å gå turer når det er kaldt ute, og gleden over å komme seg inn i varmen når man fryser.
img_6355-as-smart-object-1
Å stryke over en hunds myke pels, og se det vakre lille fjeset. Miras fjes.

Glede
 er denne ukens tema i skriveutfordringen sammen med Helene.