Kreative tekster

Novelle: Elleve minutter uten barnelatter

Elleve minutter. Elleve usle, små minutter – hvordan kunne det forandre hele livet til et menneske?
For elleve minutter siden var ting fint, for elleve minutter siden satt gutten hennes ved det lille hvite
bordet, på utsiden, og spiste iskrem. Bena sviktet, gråten kom styrtende.
Elleve minutter tok det før noe så ungt, fikk en så brå slutt.

Den grønne plenen var dekket med rødfarge, til og med de blå hortensiaen hadde fått sprutet
farge på seg. Fargen dekket et slikt stort område, som for kun noen minutter siden – var fylt med
barnelatter. Hvem hadde hjerte til å ødelegge et bursdagsselskap på den måten? Hun forsto det
simpelthen ikke. Det sto igjen som en uforklarlig vond drøm for henne.

Det luktet høst ute, man kunne kjenne den friske høstluften var tilstede. Det var litt fuktig og
klamt i luften på denne dagen i slutten av september. Det var en slik dag hvor man kunne kjenne.
Kjenne en brennende og trykkende hodepine, trykke mot tinningen.

Denne dagen var ikke som alle andre trykkende hodepine-dager. Denne dagen var annerledes.
Noe hadde hendt. Noe var forandret. Det hadde enda ikke gått helt opp for henne at han var borte.
Hennes åtte år gamle lille englegutt, hadde forlatt henne. Han hadde flakset med vingene, mot lyset.
Forsvunnet, før hun rakk å si farvel.

En hard, trygg neve tok rundt hennes skjøre skuldre. Ung hud mot gammel. En fars kjærlighet
og medfølelse, ble vist med en kort berøring. En klem, et par ord. Ikke noe mer.
Det var bare det hun trengte.

Den lille berøringen på skulderen, fikk henne til å våkne fra marerittet. Hun rykket til.
Redd og forvirret. Snudde seg rundt i senga, mot faren som satt på sengekanten. Hun kikket
opp i hans snille øyne. «Det går bra, det var bare en drøm. Du kan puste igjen nå.»

En slik trygghetsfølelse og lettelse hadde hun aldri følt før. Hun løp fort inn på sønnens rom,
så på den lille skikkelsen som lå der. Man så dynen gikk sakte opp og ned, med en jevn rytme.
Pusten var jevn. Han pustet sakte, i et slikt rytmisk behagelig tempo. Hun ble sittende å studere
han nøye. Tok bort den mørke hårlokken fra nesetippen hans. Flyttet den bak øret. Kysset han
forsiktig på pannen.

Gutten fikk teppe pakket godt rundt seg. Han var her enda. Sovende og uvitende
om morgendagens bursdagsselskap.

IMG_6558
En novelle jeg skrev i oktober. Den er dyster, men jeg er fornøyd med den.
Hva synes dere om den?
Skriver du noveller?

3 thoughts on “Novelle: Elleve minutter uten barnelatter

  1. Åååååå- du skriver så fantastisk godt, så intens, så spennende, så dramatisk!!
    Fikk nesten tårer i øynene mens jeg leste,
    og kjente at jeg «fikk igjen pusten» da jeg forsto det var en drøm!

    Du skaper så levende bilder og film med ordene dine!
    Dette er noe du virkelig kan, å skrive noveller!!

    Klem Kjerstin

    Lik

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s