Kreative tekster

Novelle: Livets farger


Det var ikke på langt nær det første liket jeg hadde sett, og sikkert ikke det siste heller. Jeg hadde sett
mange døde mennesker i mitt relativt korte liv. Det hadde blitt mange avskjeder, med både familie og
venner. Hver avskjed var unik, akkurat som menneskene man tok farvel med. Hver avskjed hadde sitt eget lys.

Det var en slik glød over disse menneskene, i forskjellige farger. Noen kaller det menneskenes aura, men
jeg trodde det bare var når de levde. Jeg kaller det for livets farger. De er tilstede hele livet, men et øyeblikk
før man dør – forsvinner de. Man kan se at livets farger svever et stykke opp fra kroppen, en stund etter døden.

Jeg kan i hvert fall se dette. De forsvinner, som en strøm av følelser, minner og opplevelser. De fordufter,
sakte – men sikkert. Opp i luften, ut i intet. Jeg forteller aldri noen om livets farger. Jeg sier aldri til noen
om de har mørke farger. Det er aldri et godt tegn, aldri. Jeg holder det for meg selv, og skriver det ned
bakerst i tegneboka.

Et øyeblikk følte jeg at mine egne farger ble tilgriset med så altfor mange farger. Som om et dusin
malingsspann traff mitt liv. Jeg så de mørke fargene omfavnet meg, som en bønn om å gi opp. Jeg innså
ikke alvoret, før jeg så fargene mine ble mørke. Før jeg begynte å se det slitne ansiktet mitt i speilet.

Tolv år gammel, døde jeg. Jeg tok farvel med verden. Mine farger ble mørke, syke. De forduftet,
jeg – forduftet. Jeg hadde hatt leukemi i en lang stund, ondartet kreft, som jeg døde av. Cellegiften
hjalp ikke, det eneste den førte til var at jeg mistet håret, og matlysten. Livet så virkelig mørkt ut for meg.
Mamma fortalte sannheten.

Jeg husker godt den regnværsdagen i slutten av november, da jeg fikk beskjeden. Da jeg fikk
beskjeden om at jeg hadde kort tid igjen å leve. Jeg hadde hele tiden vært tydelig på at jeg ville
vite hvor lenge jeg hadde igjen. Jeg var jo bare barnet. Et skjørt, lite barn – som så vidt hadde
kommet i puberteten.

Jeg gikk fremdeles på barneskolen, jeg rakk aldri å nå det neste steget. Ungdomstiden sto som foran
meg som en drøm, som aldri ble fullført. En fantastisk tid, som jeg aldri fikk ta del i. Tiden sto sakte
i noen måneder, fargene mine var stabile, men det var noen mørkere farger inn i fargenyansene
en gang i blant.

Marsmåned kom med styrtregn og løvetann i veikanten. Mars kom og startet tiden igjen. Jeg hadde
sakket ned på tiden, så jeg skulle få leve – i nuet. Nå var tiden tilbake på full hastighet, og jeg
hadde ingen sjans til å stå i mot. Livet gir, og livet tar. I mitt tilfelle, ble jeg tatt fra livet. Det var
min tur nå, min tid var kommet.

Fargene ble mørkere, dystre. Jeg var blek i ansiktet, og tårene var nesten inntørkede. Bestefar
hadde gått bort for under et halvår siden. Nå var det min tur til å gjenforenes med han. Urettferdig
ville noen sagt, at jeg skulle få se han – før mormor dro fra oss og løp inn i hans åpne armer.
Jeg løp før henne.


Ei novelle jeg skrev i oktober. Ei novelle som er både trist og vakker på samme tid synes jeg.
Hva synes du om den?

5 thoughts on “Novelle: Livets farger

  1. Så nydelig skrevet, skildret og fargelagt,
    på en sår, men levende måte…
    Du skriver så ekte, s¨å godt, og jeg ser scenene du lager med ordene dine…

    Vakkert, sårbart….
    OG veldig godt skrevet!!!

    Klem Kjerstin

    Lik

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s