Kreative tekster

Novelle: Det sluttet aldri å regne helt den kvelden

IMG_7251

Veien virket så langt borte. Horisonten visste jeg ikke at het noe annet enn ”himmelen” den gang. Skoene mine var litt for store, og kjolen min var skitten etter leken. Jeg hadde falt i en sølepytt, felt et par tårer og reist meg igjen. Livet var godt å leve. Livet var så enkelt, som en lek.

Jeg fikk et par skrubbsår en gang i blant. Men det gjorde ikke noe. Da fikk jeg et rosa plaster og en saft-is. Så fortsatte vi med leken, og jeg glemte tid og sted. Jeg gjemte meg bak et par rosebusker, og klarte nesten ikke å la være å le. Leken var i gang, og jeg måtte prøve å være stille. Musestille. Jeg begynte å fnise. Jeg hadde tapt, han vant.

Det gjorde ikke noe. Seieren var likevel min, for jeg hadde hatt en fin dag. Det betydde ikke noe om jeg hadde tapt leken, for middagen sto likevel på bordet når jeg kom inn. Dukkene satt på siden av senga, og mamma og pappa var like glad i meg, selv om jeg hadde tapt. Jeg var deres lille engel, som de var glad for at var til.

Jeg var fem år den gangen, liten og uvitende om livets bekymringer. Den gangen gjorde det ikke noe om jeg ikke var best i alt, et tap gjorde ikke stort verken med livet mitt eller humøret. Nå handler alt om å være best. Å aldri blunke, aldri feile på en eneste ting. Perfeksjonist kaller de meg, men lite vet de om hva det innebærer.

Jeg føler at solen snur fra meg, hver gang jeg feiler. Månen er mørk, men lysende – den beskriver meg så godt. Den er fremme når det er kaldt, den er vakker – men kald. Den trenger sollys for å kunne lyse for andre.

Jeg har ikke lenger mor og far, som er der. Støttende og oppmuntrende når jeg gjør feil. Nå er det bare han som er der. Han ser alle mine feil, og han er ikke spesielt til støtte når jeg trenger det. Han pirker, pirker – finner alltid noe feil ved meg.

Livet er ikke en lek, nå er det blodig alvor. Jeg får ingen rosa plaster når han slår meg.


Han hev etter pusten. Blåfargen strømmet over han, som i et skamslått ansikt. Han fikk ikke pusten tilbake. Ble liggende der, stille på gulvet. Og tenkte sine siste tanker. Han angret ikke et sekund, ikke et eneste sekund på hva han hadde gjort. Hun fortjente hvert eneste slag, det forferdelige mennesket.

Nå ville hun kanskje få sin straff også. Hun måtte sone for sine synder. Nå ville hun føle på hvordan han hadde hatt det i alle disse årene, fanget av henne. Hun hadde kvelt han, sakte. Hun hadde truet – men han hadde aldri forstått alvoret, før nå. Nå var det for sent å rømme. Det eneste han kunne rømme fra, var livet.

For siste gang skulle hun måtte forsvare seg mot hans nådeløs vold. For siste gang, skulle hun måtte se hans fæle ansikt.

Hun dro igjen døra, og håpet at ingen ville finne han. Måtte han råtne, før noen fant han. Hun håpet øynene hans hadde tørket innen den tid, hennes egne også. Måtte regnet skylle bort alle vonde minner, og solen vise henne veien til det gode i livet.

Det sluttet aldri å regne helt den kvelden.


En novelle jeg skrev i fjor høst. Ville bare dele den med dere. Håper akkurat DU tar deg tid til å lese den, og kom gjerne med en kommentar om hva du synes om historier.

7 thoughts on “Novelle: Det sluttet aldri å regne helt den kvelden

  1. Fantastisk skrevet…
    Så levende, så realiatisk, så brutal, så ekte!!

    Rett og slett veldig, veldig bra!!
    Du er så flink og talentfull, Marthe!!

    Klem,
    Kjerstin

    Lik

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s