Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Det ER verdt det!

Jeg har tenkt litt på det med spising den siste tiden. Hvordan jeg har klart å komme meg ut av et tankemønster jeg lenge trodde var brent fast. Jeg har tenkt at det egentig er ganske utrolig, og føles som en stor seier, selv om det likevel for de fleste er ganske vanlig.

Gjennomsnittmennesket tenker vel ikke så altfor mye på mat og kalorier. De fleste ønsker å spise sunt, bevege seg jevnlig, og ikke overspise. Noen er mer opptatt av å spise sunt enn andre, men er likevel innenfor en sunn tankegang.

Jeg trodde lenge at det var for sent for meg. At spisemonsteret hadde blitt en såpass stor del av meg, at det aldri ville slippe taket. Jeg trodde at resten av mitt liv skulle handle om å være besatt av mat, på godt og vondt. Jeg kunne ikke se for meg et liv uten å tenke på kalorier, overspising, oppkast, “fasting” eller mat. Jeg tenkte at jeg sikkert kunne ha gode perioder, men at tankegangen alltid ville sitte fast.

Nå er den på god vei til å slippe taket, og jeg føler en form for lettelse.
IMG_9028
Jeg har slite med mye opp gjennom tiden. Mange syke tanker har blitt tenkt. Mange gale handlinger har blitt utført. Og mange problematikker har funnet sted. Mye av det som en gang var, er nå borte. Det føles rart å føle seg frisk. Det føles godt, men også rart at selvmordstanker ikke er en del av min hverdag. Det er en lettelse at depresjonene ikke lenger er like ille. Selvskadingen er over, og jeg tror ikke jeg får noe tilbakefall.

Man vet aldri, men jeg føler jeg er på god vei til å komme bort fra det. I hvert fall med tanke på kuttingen. Vi mennesker kan skade oss selv på mange måter. Ting som ikke setter arr og ikke setter spor. Jeg tror nok jeg fremdeles vil ha en trang til å skade meg på andre vis enn med kutting, en god stund fremover. Det er bare en så stor forskjell på å ha en trang til å skade seg, og det å faktisk gjøre det.

Så var det maten. Maten som lenge har vært min beste venn, og verste fiende. Monsteret inni meg. Jeg trodde aldri vi skulle skilles som gode venner. Jeg trodde du enten ville forbli hos meg livet ut, eller at du til slutt ble tvangs-skilt fra meg. Men nå er vi altså her, ved veiens ende – og vi skilles.IMG_9020
Jeg har det godt med meg selv. Jeg føler lykke, og jeg kan nyte maten. Det er ikke lenger slik at kveldene og nettene er fylt med overspising og oppkast. For all del, jeg skal ikke påstå at jeg spiser lite. Men til min vekt, spiser jeg heller ikke mye. Jeg går ikke ned i vekt, men heller ikke opp. Jeg er stabil, vekta er stabil. Noen ganger blir jeg stappmett og skjønner at det ble en halv porsjon for mye. Forskjellen fra før og til nå, er bare det at jeg ikke føler skam! Jeg  føler meg tung i kroppen og en smule irritert over at jeg trengte å bli såpass mett, but that’s it! Og det skjer heller ikke ofte.

Jeg føler meg så lettet. Jeg kan spise og nyte maten, uten å tenke på at den snart vil havne i doskåla. Jeg trenger ikke tenke over kalorier i den grad som jeg gjorde før. Selvsagt har jeg en viss oversikt i hodet, og passer på inntaket, så ikke det blir for mye. Men jeg er ikke lenger besatt av tall. Kaloriene er ikke lenger viktige, og tallet på vekta er bare et tall. Jeg trenger ikke veie meg daglig, slik som jeg gjorde før. Tidligere kunne det bli opp mot 10 ganger om dagen. Nå tar jeg fram vekta en gang iblant, aldri mer enn 1 gang i uka.

Det er litt tomt på et vis. Et tomrom. Det er ikke et sårt tomrom, men det føles som om noe mangler. Jeg vet utmerket godt hva denne tomhetsfølelsen er. Det er mangelen på kontroll. Følelsen av at jeg ikke lenger har noe jeg må kontrollere. Jeg trodde aldri jeg skulle komme hit jeg har kommet nå. Men her er jeg altså! Jeg kan ikke skryte på meg at det har gått år siden jeg kastet opp. Siste sprekk jeg hadde var i september en gang. Da hadde jeg kun opplevd overspising/oppkast-episoder et par ganger i løpet av sommeren.

Jeg er stolt, og jeg vet jeg har kjempet for å komme hit. Jeg vet at jeg har grått mange tårer. Jeg har lenge lurt på om det er verdt det. Det er vel det som stoppet meg.  Spisemonsteret startet som en form for kontroll. Jeg trodde jeg hadde kontroll, og trodde det var jeg som styrte monsteret, og ikke det som styrte meg.

Jeg vil vel si at jeg på et vis gikk frivillig inn i denne lidelsen. Jeg valgte å gi meg hen til det ukjente, trygge, skremmende. De første gangene jeg kastet opp etter å overspise følte jeg mestring. Jeg følte meg uovervinnelig. JEG kunne klare alt! Det er mange år siden jeg kastet opp for første gang. Det har gått lang tid.

Følelsen av kontroll forsvant gradvis. Jeg fikk aldri noen mestringfølelse eller følelse av kontroll av oppkast mer. Derimot om jeg kunne gå dager uten mat, det ga meg mestring. Jeg følte jeg var mer verdt, og at jeg klarte noe her i livet. For ikke å snakke om de endeløse kilometerne jeg har syklet på treningssenteret.

En periode trente jeg omtrent hver dag. Jeg gikk for å trene tidlig på morgenen, gjerne før skolen, og etter en søvnløs natt. Meter ble til kilometer, kilometer ble til mil. Jeg syklet mye. Gjerne på tom mage, og til jeg ikke orket mer. Jeg syklet til pulsen var skyhøy og det begynte å prikke i hodet. Jeg ble svimmel, og endte opp med å drasse kroppen min og meg hjem.
IMG_9017
Min spiseforstyrrelse har alltid vært sammensatt, komplisert. Jeg har aldri vært enkel å “plassere” innenfor en sykdom eller å sette meg i bås. Jeg har hatt det beste og verste av begge verdener. På den ene siden ønsket jeg å bli tynn, jeg kunne gå dager uten mat, overtrene, gå fort ned i vekt (og like fort opp igjen). Jeg telte kalorier og følte skam ved å spise kalorifattig mat til og med. På den andre siden overspiste jeg. Flere kilo ble inntatt, og kom opp igjen. Det var ikke uvanlig at jeg kastet opp matmengder på 1,5 kilo eller mer.

Så nå sitter jeg her den dag i dag. Jeg inntar for øyeblikket en nydelig blomkålsuppe med alle mulige godsaker i. Jeg tror jeg har kastet opp for min siste gang, og jeg tror dette er et tilbakelagt kapittel. Tankegangen er en helt annen. Å si jeg er fullstendig kvitt problemer med spising vil jeg ikke, da jeg er såpass «fersk» som frisk, at et tilbakefall kan komme. Men det jeg kan si er helt sikkert, er at ikke maten styrer livet mitt mer. JEG har kontrollen, ikke spisemonsteret inni meg. Jeg føler ikke lenger skam ved å spise, og jeg har ikke behov for å kaste opp.


Vendepunktet for meg kom gradvis. Når jeg innså at jeg kastet bort livet mitt på dette, forsto jeg at det måtte ta slutt. Det var ikke enkelt, det skal jeg ikke påstå, men jeg sto ved et veiskille. Det sto mellom meg og livet. Jeg var på ingen måte i ferd med å miste livet, men jeg ødela meg selv – sakte, men sikkert – litt etter litt. Jeg mistet mer og mer av meg selv for hver dag som gikk. Jeg hadde ingenting igjen å leve for, og var konstant ulykkelig. Alt føltes meningsløst. Det kom til det punktet hvor jeg måtte ta et valg, enten sykdommen eller livet. Og jeg valgte LIVET.

Om du er i samme situasjon som jeg er i, er det ikke sikkert du føler det er verdt det. Det er for tungt å kjempe, lettere å overgi seg til det syke, det vonde – men samtidig det trygge. Jeg kan bare snakke for meg selv, å si at kampen er verdt å kjempe. Tårene og maktesløsheten er
verdt å oppleve. Det er VERDT det. Og det blir bedre.

31 thoughts on “Det ER verdt det!

    1. Om man er stor eller liten har ingen ting med saken å gjøre. Spiseforstyrrelser er så mangt. Bør nok ikke uttale seg om ting man ikke har greie på. Så er det vel litt galt å skrive under anony.

      Lik

      1. Selvsagt har det noe med saken og gjøre! Det er jo ikke slik at man kan være så feit som man bare vil, og begynne å skylle på spiseforstyrrelse. Det blir for dumt vettu.

        Lik

    2. Jeg har ikke orket å svare på denne kommentaren din før nå, da jeg ble helt satt ut over at noen kunne skrive noe slikt. Jeg vil at du skal vite en ting «anonym», spiseforstyrrelser er ikke noe man tuller med! Og om jeg er feit eller ikke, er ikke relevant. Det finnes mange varianter av spiseproblemer, og man trenger ikke være syltynn for å være syk. Tro meg, å overspise/kaste opp kan være like skadelig for kroppen det, som å sulte seg. Kanskje ikke like kritisk i enkelte tilfeller, men jeg tror ikke du vet hva det kan gjøre med kroppen innvendig.

      Om du noen gang får problemer, hadde du likt at folk lo av deg? At folk gjorde narr av deg og trodde du bare prøvde å være «morsom». Husk at slikt kan slå tilbake på deg selv. Karma is only a bitch if you are!

      Lik

    3. at noen deler en så intens hværdag å tanker med folk er unikt, å kan selv svare på at dette er satt perfekt ord på hilsen marthe charlotte fra Trondheim, selv slitt med dette i over 20 år.. back off om du ska ha flere slike komentarer..

      Lik

      1. Herregud så tragisk, haha. Marthe Charlotte fra Trondheim, ja skal du få oss til å tro at det er en med samme navn som støtter deg nå? Det er nok fåtall som faktisk gidder å bry seg om deg å støtte deg, så ikke kom her å tro at du har folk som bryr seg.

        Lik

        1. Tragisk sa du? Er du helt tom i topplokket anonym. Det er da ikke bare en som heter Marthe Carlotte her i verden eller? Skjønner at ikke du skjønner det da. Jeg syntes virkelig synd på sånne som deg. Helt gjennomtrekk liksom…

          Lik

      1. Hei anonym!

        Hva er du redd for?
        Hvorfor kommer du med alle disse sarkastiske og slemme kommentarene?
        Kjenner du Marthe, privat?

        – Det ser jo slik ut, slik som du formulerer deg!
        – Hvorfor kan du ikke stå frem med navn da, om du ska være så tøff i kjeften,
        og å snakke om ting og sykdommer, lidelser
        som du åpenbart ikke har noe anelse om hva omhandler!

        Og hvis du kjenner henne- er du så feig at du ikke vil stå frem med ditt navn?

        Du kaller deg «Anonym»…
        Hmmm.. Jeg tenker…
        Assosiasjoner til Anonym…
        – Anoreksi… – Skriver du slike kommentarer for å «heve deg»?
        Om du selv er syk?

        – Anonym.. Hmm.
        Anonyme alkoholikere…
        – Når du kaller Marthe «feit», uten å vite noe om Marthe
        annet enn det du leser i bloggen hennes,
        da kan jo jeg kalle deg «kommentar fra Anomym A»,
        som jeg kan assosiere med nettopp dette jeg skrev…

        MEN jeg gjør ikke det, jeg bare lufter tanken,
        for at du skal se hvor lavt du synker ved å stadig vekk
        komme med nedlatende kommentarer til Marthes private blogg.

        Om du hadde en blogg (kanskje du har det?)
        og skriver der om dine interesser, som kan være f.eks
        alt fra biler til nettspill, gode venner og sosialt samvær..
        – Og du skulle fått en kommentar, fra «ANONYM», om at
        «DER sitter du med gjengen og leker med lego med kameratene dine!
        Har du ikke annet å gjøre enn å skrive om enn noe så patetisk?
        Skaff deg et liiiiv. Loooser»

        – Om du hadde fått en slik kommentar, fra «en anonym»..
        Hva hadde du følt da?

        Hvis du er så tøff og stor i kjeften,
        så skriv ditt fulle navn heretter, eller la være å kommenter!

        Hilsen Kjerstin

        Lik

        1. Om jeg kjenner ho privat har vel ikke noe med saken å gjøre. Å si hva jeg heter har ingen betydning, for jeg kan jo stå for det jeg skriver jeg! Anonyme alkoholikere? Altså jeg drikker ikke så mye, dette blir for dumt. Du tror kanskje du vet noe om meg, men du kjenner meg faen ikke. Jeg anoreksi? Det er noe av det dummeste jeg har hørt i min levetid tror jeg. Nei veit du hva, jeg er ikke så svak jeg! Koser meg med maten og driver ikke med slikt tullball.

          Du kommer her å skal beskytte Marthe? Det blir bare dumt, for hun er et stygt menneske og fortjener all dritt hun kan få. Jeg liker ikke slike svake mennesker, som skal brette ut livet sitt på nett og tro at folk vil synes synd på dem. Hele denne bloggen stinker tragedie og idioti laaaang vei.

          Lik

          1. Nei, skriver du og skriver under som «anonym» står du absolutt ikke for det du sier. Hadde du stått for det du sa, hadde du sagt det face to face og ikke gjemt deg. Motbydelige kommentarer som kommer fra deg, håper du står opp på riktig side av senga snart. Nei, er ikke lett å kjenne deg bortsett fra skrivestilen din når du ikke står opp for deg selv.

            Lik

  1. Her lukter det usikkerhet lang vei. Kan ikke begripe at noen kan klare å spy ut så mye dritt på en gang. Stå på skjønne jente. Det står virkelig respekt av innleggene dine . Du kan nok ha vært til stor hjelp for andre som sliter det vet jeg.

    Lik

      1. Tror ikke du vet hva du snakker om. Hjelpe seg selv? Er det noen som kan det så er det Marthe. Har kjempet seg gjennom mye den jenta. Du er bare ynkelig og patetisk som kan skrive noe sånn. Gi deg til kjenne du så kan vi prate. Skjule seg bak anonym? Ja ja det finnes jo noen som tror de er noe men som overhodet ikke burde ha talerett i det hele tatt. Jeg og mange med meg syntes bare synd på deg. Prøv å hjelp deg selv til å bli et bitte litte gran bedere menneske så er mye gjort. Lykke til du har en lang vei å gå.

        Lik

        1. Gi meg til kjenne? Du vet sikket allerede hvem jeg er, men det er ikke det som er poenget her! Poenget er ikke oppmersomhet på hvem jeg er, men hvem og hvordan MARTHE er.

          Lik

  2. Hjelpe andre? Hun kan jo ikke hjelpe seg selv en gang skriver du anonym. Det er mange mennesker i verden som sliter med en eller annen sykdom og mange viser omsorg for andre mennesker. Og her er Marthe unik. Marthe står på for andre mennesker hele tiden. Når du anonym får noen flere år på baken så skjønner du hva jeg mener. Marthe lar andre gå foran seg selv. Det burde du også gjøre anonym, da slutter du kanskje med slike kommentarer.

    Lik

    1. Kosebamse? Altså hva er greia med at du later som at folk støtter deg da Marthe? Du er altså en kosebamse nå? Tragisk…. Det er ikke noen som støtter deg vet du.

      Lik

      1. Er du blind også nå anonym? Hvis du kan lese så ser du vel at det er mange som støtter henne. Det er klart det spiller noen rolle at du skjuler deg bak anonym. Det er jo det som er så feigt å du kommer ikke til å være så tøff at du står fram med navn. Kjenner typen jeg. Vi trenger ikke noe info. Om hvordan og hvem Marthe er for det vet vi jo alt. Hun er seg selv på godt og vondt å det er derfor vi er så uenderlig stolt og glad i henne. Det har jo ikke noe med oppmerksomhet på deg å gjøre. Du din feige… Håper snart du kommer ut av bobla di og tør å se folk i øynene å si nettopp det du skriver her. Du burde søke hjelp for dette er bare trist. Du må jo være ond tvers igjennom.

        Lik

  3. Wow. Jeg føler jeg blir litt satt ut.

    Jeg har ganske mange ganger blitt beskyldt for å stå bak anonyme kommentarer og falske navn når jeg aldri har skrevet med det.

    Jeg syns det er patetisk og oppføre seg som anonym her.

    Jeg kjenner deg ikke Marthe, men jeg vet jævlig godt hvordan det føles å få slik dritt slengt etter seg fra uvitende og ondskapsfulle mennesker.

    Klem og håper du har det bra.

    Lik

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s