Jeg sitter og tenker litt tilbake på året som har vært. Dette har vært en givende år på mange måter,
men også et av de tøffeste årene jeg har opplevd tror jeg. Jeg har bryte fri fra mye, lært mye om meg selv
og fått et HELT annet syn på livet. I begynnelsen av året slet jeg mye. Ting var tungt, veldig tungt.
Men det var håp. Det var ikke enden på livet, kun en ny begynnelse. I vår skrev jeg en tekst, en tekst
om takknemlighet, frykt og å være i ferd med å drukne (bokstavelig talt).

“Frykt og fred”
Når du ser døden rett inn i øynene, føler du både frykt og fred.
Når tankene mørkner, det svimler for deg og du holder på å gå under med hodet.
Når vannet er så kaldt at du ikke kjenner at du eksisterer, blir du grepet av panikk.
Når livet begynner å passere i revy, og du ikke lenger vet om du skal holde fast; eller gi slipp.

Når du har vært ute en kald vårnatt, liggende å rope om hjelp – til stemmen har blitt hes.
Når du har skreket og vinket, i ferd med å få fullstendig panikk. Når livet hang i en tynn tråd,
og alt du klarte å gripe fast i – var et tynt båt-tau.

Da føler man seg takknemlig over å sitte her, bevisst og i live.
Med et bristet hjerte, tårer nedover kinnene.
Likevel: med et smil om munnen.

Livet er så skjørt og verdifullt! Ikke kast det bort …