Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Forståelse og forvirring

Alt jeg ønsket var forståelse, håp og en grunn til å leve. Jeg trengte å få høre at ikke jeg var gal, eller
alene om å føle og oppleve livet slik jeg gjorde. Jeg ønsket at de skulle forstå meg, og gi meg verktøy til
å forstå meg selv. Jeg trengte trygghet og ro, profesjonell hjelp og stabilitet.

Hva fikk jeg? Hvordan ble jeg møtt?

Jo, noen få ganger ble jeg møtt med forståelse, verdighet og trygghet. Noen ganger ble jeg kjent med
flotte mennesker som jobbet i psykiatrien, som hjalp meg, ga meg håp – en grunn til å leve. Noen fikk meg
til å forstå at jeg ikke var alene om ha det slik. Ikke var jeg gal heller. Men som oftest ble jeg ikke møtt slik.

Når jeg søkte forståelse, ble jeg misforstått. Når jeg trengte trygghet ble jeg avvist. Når jeg trengte å få høre
at jeg ikke var gal, eller få hjelp til å forstå hvorfor ting var som det var? Da ble jeg ofte møtt med nye
medisiner og oppgitte blikk.

Alt jeg trengte var ordentlig hjelp, behandling og terapi. Det hjalp ikke meg stort å medisinere bort
følelsene mine. Dette er dessverre ofte en lettvinn løsning på psykiatrisk. For all del, jeg skal ikke si at folk
ikke kan ha utbytte av medisiner. Men i mitt tilfelle var det som regel bare å utsette problemene, fjerne
symptomene for en stund – men ikke jobbe med problemet og årsaken.

For meg hjalp det ikke å få medisiner som gjorde at jeg la på meg ekstremt mye og fikk en enorm appetitt.
Når man allerede er deprimert og føler seg mislykket og fæl, føler man seg neppe bedre av å se kiloene
rase oppover. Når man i tillegg blir tvangsmedisinert, og får høre at «disse medisinene» er bra for deg.
Om du ikke tar dem, får du dem som injeksjon.

Når man er forvirret, har selvmordstanker og tvangstankene opptar store deler av hverdagen din,
hjelper det lite med feilmedisinering som fører til psykose og enda mer forvirring.

Når man får medisinbeger med alle regnbuens farger opptil 4 ganger daglig, sovner sittende på stolen
og føler dagene bare flyter forbi i en evig strøm av fortvilelse og fjernhet. Er det virkelig verdt det?

Jeg ble medisinert første gang som 13-åring. Og disse medisinene skulle følge meg i mange år fremover.
20 år gammel måtte jeg bli, før jeg brøt løs fra en medisinert hverdag.IMG_7789 - Sisselrot
Det som er risikoen med medisiner, er når leger og helsepersonell ikke gir deg informasjon. Når du ikke
får vite at du kan gå opp mye i vekt. Når ingen informerer deg om at antidepressiva du er satt på, kan
gjøre selvmordstankene og depresjonene verre. Bivirkninger finnes ved alle medikamenter. Det er
derimot ikke alle 13-åringer som er klar over dette.

Når legene blander ulike medikamenter kan det også utgjøre en stor forskjell. Ikke alle medisiner
fungerer sammen, og det burde i hvert fall folk som dem vite. Å omtrent eksperimentere med et
ungt menneskes liv, er skummelt. Uansvarlig og unødvendig!

Tja, vi får håpe denne tabletten fungerer da. Kort tid senere: hmm … Nei, vi prøver disse to sammen!
Ofte fikk ikke det ene medikamentet sjansen til å utgjøre en forskjell, før et nytt ble tilført. Hva er det
da som fungerer? Er det den ene, eller den andre? Kombinasjonen? Fungerer det egentlig enda bedre
med kun en av dem? La nå i hvert fall medisinene få virke og ha en effekt (eller ikke), før du skal
ødelegge alt sammen, med å tilføye nye runde drops i medisinbegeret!

Hva har psykiatrien oppnådd ved å overmedisinere meg? Har jeg blitt frisk? Fått det bra?
Jeg sitter her etter 7 års medisinering, medisinfri. Et valg jeg har tatt selv, og som flere var imot.
Jeg trappet ned de medisinene jeg gikk på, på kort tid – og ble fri fra denne avhengigheten.
For all del, før jeg sluttet på medisiner gikk jeg på minimale doser. Jeg hadde ikke lenger hestedoser
som fikk meg til å sovne sittende, sove halve døgnet om gangen og lignende.

Hva har medisinene gjort for meg? Jo, jeg har fått mange kilo ekstra på kroppen. Overflødig fett
som følge av medisiner, som ikke engang hjalp på psyken min. Var det verdt det? Nei. Jeg ble
dårligere psykisk, og samtidig feit. Takk for det!IMG_7767
Og hva med avhengigheten? For hva gjør noe slikt med et menneske? Når man daglig bruker
mange medisiner, til tider godt over 10 tabletter. Tror legene at man da skal ha et nøytralt forhold til
medikamenter? Tror de at man lett kan slutte på disse, uten å føle avhengighet?

Mange medisiner jeg har brukt har vært sterkt avhengighetsdannende. Jeg har fått abstinenser av
å ikke få tabletter. Jeg har tatt overdoser. Jeg har prøvd å rane medisinrommet på psykiatrisk når
jeg har vært innlagt. Blitt hysterisk når ikke jeg kunne få mer beroligende, fordi angsten var så stor,
og jeg følte meg så alene i verden. Jeg har til og med gått til fysisk angrep på leger og annet
personell som har nektet med tabletter, eller seponert medisiner jeg har brukt uten forvarsel.

Var det virkelig verdt det?

Medisiner har alltid vært «både og» for meg. Jeg har hatet det, når jeg har blitt feilmedisinert,
dopet ned av hestedoser og tvangsmedisinert. Jeg har følt meg krenket og liten der jeg lå trykt ned
mot gulvet, med flere mennesker sittende over meg for å gi meg en sprøyte. Det verste er måten det
er gjort på. Når man setter en beroligende sprøyte kan den settes i buksekanten. Man kan «i verste fall»
dra buksa forsiktig ned på den ene siden for å sette injeksjonen. Det man derimot IKKE trenger å gjøre,
er å slenge mennesket i bakken og omtrent rive av personen buksa, blottlegge hele ræva, krenke og
ydmyke dette mennesket.

Hvorfor gjør noen dette?
Hvorfor velger de å ydmyke, få deg til å føle deg liten og naken – når ikke de trenger det?

Medisiner har mange baksider. Jeg har følt mye frustrasjon over medisiner jeg ikke vil ha, medisiner
som gjør meg dårlig – og som ingen vil høre på. Jeg har gjemt medisiner i potteplanter, klær og til og
med kastet dem opp.

På den andre siden er det avhengigheten. Vanen av å proppe i seg disse dropsene som gjør deg
rolig, avslappet, fjern og følelsesløs. Frykten for at noen skal ta fra deg denne falske tryggheten du
har i de hvite, brune eller grønne pastillene.IMG_7539 as Smart Object-1
Om jeg ikke hadde blitt feilmedisinert kunne jeg hatt det annerledes i dag. Om jeg ikke hadde
blitt overmedisinert, kunne jeg kanskje tidligere sluppet fri fra medisinenes lenker. Om jeg hadde
blitt møtt med samtaleterapi i stedet for antidepressiva, kunne jeg kanskje opplevd en annen trygghet,
fått hjelp tidligere og hatt et annet liv.

Når alt du ber om er at noen skal hjelpe og forstå deg, hvorfor møtes du da med medisinbeger,
belteseng og tvang? Hva gjør mennesker så umenneskelige i helsevesenet? Hvordan kan en god
familiefar få seg til å legge deg i belter fordi du sier han imot? Hvordan kan hun koselige
miljøterapeuten få seg til å fike til deg, der hun allerede holder deg nede, fast i din egen seng?
Hvorfor snur legen ryggen til deg, der du gråter og bønnfaller han om hjelp, og ikke utskrivelse?

Hvorfor kan de ikke forstå at de ødelegger mennesker ved å overmedisinere dem? Om jeg ikke
hadde blitt så kraftig medisinert eller avhengig av medisiner, ville jeg da tatt alvorlige overdoser
av tabletter? Ville jeg ha ligge over doskåla og brekt meg, kastet opp tablett etter tablett, galle
– om ikke jeg hadde hatt tilgang på disse medikamentene? Ville jeg vridd meg i smerte på
somatisk avdeling, løpende og halvveis krabbende mot doskåla med oppkast og diare
hver sin vei samtidig?

Ville jeg ha blitt sendt i ambulanse, svevende mellom livet og døden,  innlagt på intensiven og
utskrevet noen dager senere – med biter av hukommelsen borte?IMG_7545
Det er spørsmål jeg ikke har noen svar på. Ting jeg ikke forstår. Det eneste jeg vet er at jeg aldri
kan få disse årene tilbake. Jeg kan aldri gjøre om det jeg har gjort feil. Jeg kan heller ikke klandre
noen for feilene de gjorde, for det er jo jeg som var syk, ikke sant?

Jeg er glad jeg sitter her i dag. Frisk og med kroppen og livet i behold. Psyken er stabil, hodet
er klart – men de vonde minnene fra tidene bak lukkede dører vil alltid være med meg. Aldri vil jeg kunne
glemme de svik jeg har opplevd. Aldri skal jeg glemme hva som har blitt sagt og gjort mot meg. Jeg vil
alltid huske hvem som har gjort meg urett, sviktet meg når jeg var på mitt svakeste, møtt meg med
forakt når jeg trengte forståelse.

Man kan komme seg videre i livet. Bli frisk, tilgi de som har såret deg, gå videre med livet.
Minnene vil blekne med åra, de vil ikke være like sterke, påtrengende eller aktuelle.
Men borte blir de aldri …

9 thoughts on “Forståelse og forvirring

  1. ❤ Takk for at du deler, kjære Marthe!
    Takk for at du er en fighter, takk for at du er til,
    og for at jeg har fått bli kjent med deg!
    Vit at du er uendelig verdifull, og jeg er så glad i deg, og stolt av deg ❤

    Lik

    1. Takk for en koselig kommentar, Kjerstin! Jeg er veldig glad for at jeg har blitt kjent med deg også, du er gull verdt ❤ Takk for at DU også er en fighter, og er et så åpent og ærlig, hjertegodt og varmt menneske! Glad i deg vennen 🙂

      Lik

  2. Sant det, fortiden kan ikke forandres på mer. En kan ikke få tilbake de årene som en har mistet mye, men en kan prøve å bygge opp igjen det som kan bli tatt/vunnet tilbake. Fortid vil alltid forbli bak deg som en skygge, nå-tiden og framtiden vil alltid være foran deg med blanke ark og fargestifter til. Ønsker deg et godt og kjempefint nyttår 2016! Klem!

    Lik

  3. Hvis du tror du er så flink så ta deg utdannelse og jobb i psykiatrien da. Du får jo alt helsepersonell til å høres ut som troll som er verre en Fritzel selv. Det er en skam at du skal ha lov å sitte å skrive slikt. Vil tro du var en veldig vanskelig pasient og hvis du bare skjærper deg og letter på ræva og Gjør noe samfunnsnyttig i stede, for å sitte på den feire ræva og skrive blogg, ja så kanskje folk ikke ser på deg som søppel. Blogger din er bare søppel om hvor synd det er på deg.

    Lik

    1. Hvis jeg tror jeg er så flink? Unnskyld meg, men hvor tid har jeg sagt at jeg er flink? Og er det slik at hvis man ER flink og kan noe, så må man ta en utdannelse og jobbe innen psykiatrien? Jeg har ingen planer om å jobbe innen psykiatrien, men man vet aldri hva fremtiden bringer.

      Alt helsepersonell? Hvor skriver jeg at alt helsepersonell er fæle? Det eneste jeg skriver er at jeg i mange tilfeller ikke har blitt møtt med respekt og forståelse, men LANGT FRA alltid. Som i alle andre yrker finnes det de som er flinke, og de som ikke er det. Det virker som du leser det DU ønsker å lese, og ikke det jeg faktisk skriver.

      En skam at jeg skal ha lov til å skrive slikt? Er det en skam at jeg har ytringsfrihet som alle andre her i landet og bruker den til å skrive om min opplevelse med psykiatrien? Du tenker ikke over at det er en skam å rakke ned på andre mennesker da, slik som du gjør nå?

      Vanskelig pasient? Til tider var jeg sikkert det, som mange andre. Du skjønner det er ikke slik at man må være en flink pasient og aldri si noen imot når man er innlagt. De fleste i psykiatrien har nok vært «vanskelige» å ha med å gjøre engang i blant. Det unnskylder likevel ikke den dårlige behandlingen jeg i flere tilfeller har fått, i tilfeller som jeg på ingen måte har vært «vanskelig».

      Hvis jeg bare skjerper meg? Hva er det jeg skal skjerpe meg med? Du sier jeg bare sitter bare den feire (sikkerhet feite) ræva mi og skriver på blogg, hva vet du om det egentlig? Hva vet du overhode om livet mitt? Om du har tatt deg bryet med å se på datoene jeg har blogget, ser du også at det kan gå flere dager mellom dem, med andre ord: jeg gjør annet enn å blogge.

      Om folk ser på meg som søppel, er det nok de som har et alvorlig problem. Lang verre er det hvis noen gidder å omgi seg med søppel da? For du går frivillig inn på denne bloggen, for å lese og skrive dritt.

      Du som snakker om å være samfunnsnyttig, når ble mobbing og trakassering nyttig?

      Bloggen min er søppel om hvor synd det er på meg? Jeg tror du har misforstått noe vesentlig her! Dette er ikke en blogg om hvor synd det er på meg. Jeg har ALDRI sagt eller skrevet at det er synd på meg, det er dine ord, og ikke noe annet. Hvis du virkelig mener at alle de over 150 innlegga her inne handler om at det er synd på meg, burde du nok lese på nytt.

      Jeg lurer virkelig på hva du prøver å oppnå ned disse kommentarene dine, for jeg forstår det virkelig ikke. Jeg håper du engang innser hvor fæl du er, og jeg håper virkelig ikke du behandler mennesker i livet ditt slik som du behandler meg. Jeg er et fremmed menneske som du overhode ikke kjenner, likevel skriver du som og du skulle vite alt om meg.

      Lik

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s