Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Å ta plass

Jeg tar for stor plass. Det er bare slik det er. Jeg vet ikke om jeg hverken kan, eller vil gjøre noe med det.

Jeg tar for stor plass, på mange plan. Fysisk? Ja, men det angår kun meg selv. Jeg TAR plass fysisk, ingen tvil om det. Jeg veier for mye, kroppen rommer for mye – jeg er som en stor hval. Men det er ikke DET som er temaet her. Eller problemet. Det er kun mitt problem, som går på mitt selvbilde, følelsen av å aldri være god nok. Overfor meg selv.

Men jeg tar for mye plass sosialt. I de fleste sammenhenger. Jeg blir for intens. Krever kanskje for mye plass, selv om jeg ikke alltid ser det selv. Det kan brukes til min fordel, absolutt. For vil jeg være et midtpunkt, være av interesse – kan jeg det. Men til gjengjeld kan jeg heller ikke være noe annet. Enten tar jeg for mye plass, eller så er jeg ikke tilstede overhodet. Holder avstand.

Jeg tenker på den forståelsen andre har av meg, eller rettere sagt – mangelen på forståelse. Det er mange måter å bli forstått på. Jeg er ikke ordknapp, dere mangler ikke forståelse fordi dere nødvendigvis misforstår. Dere ser bare ikke hele bildet.

Jeg er ikke en typisk person som er vanskelig å tolke. En som sier for lite, bruker de gale ordene eller gir deg alle mulige forutsetninger for å IKKE forstå.

Det er ofte DET folk tenker, når man snakker om mangel på forståelse. At folk er vanskelig å tyde, sier for lite, ikke gir deg den nødvendige informasjonen, kunnskapen – for at du skal forstå. Ikke deler følelser, ikke deler nok til at andre skal danne seg et bilde. Et bilde av personen, men like mye et bilde av det man mener her og nå. Det man sier, tenker – prøver å formidle.

IMG_7863 as Smart Object-1
Jeg kan sammenlignes med en bok på mange måter. Opplever du de som er ordknappe, og du dermed ikke forstår – er det som en kort bok. En kort bok med for få detaljer, til at du skal være i stand til å se helheten. Forstå historien. Det er ikke tilstrekkelig. Du forstår ikke, kanskje misforstår de deg også.

Men så har du den altfor lange boka. Den på størrelse med et leksikon. Det blir like vanskelig. Det blir for omfattende, du klarer ikke ta innover deg alle detaljene – forstå helheten.

Problemet med meg er ikke at jeg er for lite, gir for lite detaljer. Men at jeg ER for mye. Tar for mye plass. Det blir altfor overveldende til at folk skal kunne forstå.

For all del, det er nok av de som tror de forstår. Som synes det er hyggelig å ha kontakt med meg. Som ikke synes jeg blir for intens. Likevel ser jeg gang på gang, hvordan de ikke ser hele bildet. Jeg kan ikke si «du forstår ikke» hele tiden heller. For mange tror oppriktig at de forstår. At de ser hele bildet, hele meg – eller helheten av det jeg prøver å formidle der og da.

Man kan bli for direkte også. Jeg ville jo tro folk forsto når man sier noe klart og tydelig, detaljert, så det burde være umulig å misforstå. Men det er visst like vanskelig for enkelte. Jeg går altfor mye i dybden, DU orker ikke alle detaljene – vil ikke høre helheten. Jeg blir for intens, for mye – mer enn du er i stand til å fatte. Og jeg forstår det.

Jeg lar være å gi deg alle detaljene JEG trenger for å føle setningene blir fullstendig. Og du sitter igjen, og tror du har forstått helheten. Fordi jeg blir hindret i å gi mer.

IMG_7872 as Smart Object-1
Jeg passer ikke inn. Ikke fordi jeg ikke forstår deg, eller sosiale koder. Det er en annen kamp, som jeg har kommet meg gjennom for lengst. Jeg klarer å forholde meg relativt normalt, samhandle på riktig måte med andre mennesker. Gjøre det som er forventet.

Men jeg ønsker ikke å måtte begrense meg selv. Begrense den jeg er, på godt og vondt. Derfor holder jeg heller avstand. Jeg trives i mitt eget selskap, og er ekstremt kresen på hvem jeg overhodet ønsker kontakt med. Men det er ikke bare i dårlige perioder når ting er vondt, eller fordi jeg er en einstøing som kun liker meg alene. Det kan være mange årsaker til at jeg ikke liker deg. Sannsynligheten er stor for at jeg av en eller annen grunn dømmer deg, det vil ikke endre seg. Liker jeg deg overhodet ikke, skal det mye til for å forandre det.

Men det kan også være jeg oppriktig liker deg og personligheten din. Men jeg merker jeg må begrense meg selv. Du er en av de mange som ikke takler HELE meg. Det blir for intenst for deg. Da trekker jeg meg unna, inn i skallet mitt, fordi det er for  smertefullt å ikke kunne være meg selv, 100 prosent.

Jeg vil aldri bli noe mindre, ta noe mindre plass. DET handler om meg, ikke deg. Jeg kan ikke bli noe mindre, men DU kan bli noe mer. Om du ikke klarer eller ønsker det, er i stand til å møte den overveldende versjonen av meg – HELE meg? Da er det best du holder deg unna.

13 thoughts on “Å ta plass

  1. Jeg holder meg ikke unna. Jeg liker måten du ordlegger deg på. Jeg liker hvordan du tar plass. Jeg har rom til deg. Jeg leser bloggen din, og skal fortsette med det. Og 3. juli skal jeg inni meg feire bursdagen din! Kanskje jeg til og med krever plass i bloggen din via en lang kommentar! 🙂

    Likt av 1 person

  2. Fint / vondt, trist , men modig og ærlig skrevet . Kjenner deg ikke , men heier på deg 😉 Fortsett og vær deg selv , det er det som er viktig . 💪🏻 Og som du selv sier : Blir det for mye for noen , så får de bare holde seg unna 😡 Masse lykke til 👍 💐

    Lik

  3. Alt du skriver passer på så mange av oss, og som ingen vil innrømme. Vi føler alle noe av den utilstrekkeligheten. Vær deg selv, du betyr noe, og hva er det å føle seg annerledes? Du er unik og verdifull, og du har mer vett enn mange rundt deg. Bare slå deg til tåls om at de aldri vil forstå samme hvor mye de prøver, de har ikke dybden i seg til å klare det. De har mistet noe viktig på vegen, evnen til å prøve å forstå hva livet virkelig er. Det er så mye mer enn jobb, fest og moro, og det å ha mange venner, være vellykket. Annerledeshet er en velsignelse tro meg, for det gjør det så mye lettere å forstå essensen ved livet. Til eldre du blir til bedre blir det å ikke være en av mengden, men finne det som betyr mest som å akseptere seg selv på godt og vondt. Ikke lett men veien blir til mens du går. Du er et vakkert verdifullt menneske, takk for dine vakre ord….

    Lik

    1. Hei, takk for en fin kommentar! Det er nok som du sier at mange av oss føler noe av den utilstrekkeligheten uten å ville innrømme det. Men det går nok litt dypere enn som så, for min del.

      Jeg har ingen problemer med det faktum at jeg er annerledes, det har jeg lært meg å omfavne. Jeg har ikke noe ønske om å være en av mengden, da ville jeg ikke vært «meg». Men det som er vanskelig, er at jeg ofte opplever at ingen kan forstå «hele meg», at jeg blir for mye. Jeg ser på verden med andre øyne enn folk flest, og vil dermed aldri passe inn uansett om jeg hadde prøvd.

      Det er sant som du sier, livet handler om så mye mer jobb, fest og moro, og å ha mange venner. For min del er disse grunnleggende tingene noe som betyr minimalt. Jeg har ingen jobb, og kommer nok heller ikke til å komme i arbeid på lenge, lenge. Derimot har jeg mange hobbyer og interesser – fine ting som jeg kan fylle hverdagen med. Så livet blir aldri kjedelig! Jeg tror faktisk ikke jeg er i stand til å kjede meg.

      Fest og moro er ikke noe som opptar livet mitt, jeg er avholds og har ikke behov for den type «moro». Det er jo helt klart noe som gjør at jeg ofte ikke passer inn blant jevnaldrende, men det er bare en av mange ting. Jeg liker kun et fåtall jevnaldrende per i dag, og har heller ikke noe behov for det. Men det vil nok jevne seg litt ut om 10 år eller mer, når mine jevnaldrende blir eldre.

      Jeg trives godt alene, og har omtrent ingen venner. Men det er noe jeg selv har valgt. Jeg har også levd livet ganske annerledes, med mange mennesker i livet mitt. Det var ikke noe for meg. Det var relasjoner som ikke varte. Alt i alt, er jeg nok en «ensom ulv», som trives best med lite sosialisering.

      Annerledeshet kan absolutt være en velsignelse, det er jeg enig i. Men for min del går det såpass dypt, at det gjør meg meget kresen på andre mennesker, fryktelig kritisk – og at jeg opplever at folk tror de forstår meg veldig godt, mens de egentlig bare er i stand til å se en brøkdel. Men det er kanskje ikke deres feil, det er jeg som er såpass kompleks. Men jeg har lært meg å akseptere den jeg er, og til tross for alle problematikker jeg sliter med (og har slite med i fortiden) – ville jeg aldri vært foruten noe av det. Det har formet meg til den jeg er.

      Så jeg tror hverken det blir noe lettere eller vanskeligere når jeg blir eldre. Jeg forstår tankegangen din, men jeg har ingen problemer med det at jeg ikke er en av mengden 🙂 Det har jeg aldri vært, og kommer aldri til å bli. Hadde jeg vært et gjennomsnittsmenneske, ville det vært en fryktelig versjon av meg selv.

      Det er nok en mening med at jeg er akkurat slik jeg er!

      Lik

  4. Sanne venner vil akseptere deg og like deg slik du er, om du er kompleks eller ei. 😉

    Jeg skal fortsette med å lese bloggen din seinere, vil ta tiden min, så da vil du få noen seine kommentarer etterhvert.
    Ha en flott kveld! 🙂

    Lik

    1. Takk for det! Og jeg vet det så inderlig godt selv. Tidligere var det nok vanskelig å akseptere, men nå er jeg stolt av å være den jeg er. De som ikke liker og aksepterer meg er jo heller ikke mennesker jeg trenger å ha i livet mitt. Heller noen få, ekte venner – enn en haug med mennesker som egentlig ikke ønsker å være en del av livet mitt.

      Ta den tiden du trenger, og les når du har lyst 🙂

      Lik

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s