Hverdag, tanker og meninger

Mitt livs bilde

Tiden går så fort at jeg nesten ikke greier å henge med. Nye minner blir skapt, tanker blir tenkt, og jeg føler livet går på skinner. Jeg håper det fortsetter slik, for det føles bra. Veldig bra! Når dagene bare fyker forbi, og jeg nesten ikke innser at det har gått mange dager, uker – er det fordi jeg har flyt i livet.

Alt passer sammen, og danner et bilde jeg liker. Mitt livs bilde. Her er et bilde jeg har redigert, gjort om – så det skal minne om et maleri.

IMG_2985 malleri
Dette har vært en fin dag. Nå har jeg fått testet ut den nye blenderen jeg fikk til bursdagen, og sitter og koser meg med smoothie. En liten glede i hverdagen. Disse små tingene kan bety mye. Etterpå skal jeg redigere litt bilder.

I går fylte Kragerø, den flotte byen jeg bor i – 350 år. Det var visst feiring i byen, flere ulike måter å markere det på. Jeg er ikke typen som får noe særlig utbytte av feiring i store folkemengder. Jeg hadde faktisk glemt hele datoen, og så det ikke før i dag, når jeg leste lokalavisa på nett. Jeg er dårlig til å holde meg oppdatert noen ganger, blir værende i min egen lille boble. Men det er fint det også, for da kan jeg fokusere for det som betyr noe for meg.

Og det er mye som betyr noe, selv om det kanskje kan virke ubetydelig for andre. Små detaljer, små gleder, ting jeg verdsetter – som andre ikke ser verdien av. Men det er også helt greit, for vi er ulike. Og vi trenger ikke like de samme tingene.

Jeg har ikke blogget siden fredag, det blir slik noen ganger. Jeg har ikke som mål å blogge daglig, vil ikke stresse med å få ned tanker, noe som betyr noe. Jeg tar det i mitt tempo, og deler når jeg selv føler for det. Noen ganger nesten daglig, andre ganger bare en gang i løpet av uka. Det kommer i hvert fall et innlegg på fredag igjen, det siste temaet til seksordsnovellene. Temaet for denne femte uka er psykiatri.

37 thoughts on “Mitt livs bilde

  1. Interesant tankegang om at når tiden flyr avgårde, at dagene og ukene bare går deg raskt forbi og at du nesten ikke legger merke til det, at du da føler at det er mer flyt i livet ditt.

    For meg føles det litt mer av det motsatte, dagene kan gå raskt videre men ikke fordi jeg føler at det er så mye flyt i livet mitt for øyeblikket. Ja, det går og går fremover, men det meste er ikke helt på plass slik jeg ønsker det. Men så er jeg vel fortsatt i en prosess og derfor ikke klarer å se helt det store bildet i det hele enda. Så dagene går raskt avgårde men ikke fordi det alltid er så kjempetopp med alt det en erfarer i livet.

    Jeg prøver da med å forbli mest mulig positiv som person og tar en dag av gangen. Og for det meste går det også mye bedre for tiden, jeg er ofte i mye god humør, så dette er jo bra.

    Men fullstendig fornøyd er jeg ikke

    Slik det blir oftest sett på mange ganger er at når du trives godt med livet ditt så går dagene veldig fort. Noe som også er sant. Men dagene kan også gå fort over når ikke livet er så kjempesupert og, slik kan det oppleves også. 😉

    Små gleder er ofte hva som blir til en stor glede for en i livet. Det hjelper å ha disse små gledene i livet sitt, hjelper en til å ha mer å se frem til. Å ha noe å se frem til generelt er alltid en fin ting, det hjelper mye å ha noe å glede seg til. Det vil også gi en mer mening i hverdagene.

    Lik

    1. Ja, det er deilig når jeg har mye flyt i livet. Da går tiden fort, og det er egentlig veldig fint. Men er ting vanskelig, går dagene mye saktere synes jeg. Det er rart det der, hvordan oppfattelsen vår av tid kan endre seg etter hvordan vi har det. Tiden er jo den samme.

      Ikke minst følelsen av tid med tanke på søvn. Noen ganger kan man sove i flere timer, men våkne og føle at man bare har sove noen minutter. Andre ganger motsatt. At jeg bare har sove litt, men blir forvirret og føler det er morgen. Spesielt på vinterstid når det er mye mørkt, kan jeg bli fort forvirret av tiden – hvis jeg sover på ettermiddagen eller har dårlig døgnrytme.

      Fortsett med å ta en dag av gang, og prøv å finne glede i de tingene som betyr noe. Godt å høre at du ofte er i godt humør, det er viktig. At man gjør det beste ut av det.

      Dagene kan også gå raskt når livet er vanskelig ja. I noen tilfeller har jeg følt at dagene nesten står stille, mens andre ganger – spesielt når jeg har hatt det veldig vanskelig, flyter dagene i hverandre. Plutselig er det en ny uke, en ny måned – det er som live bare passerer og jeg er som en tilskuer som titter inn – fra utsiden.

      Små gleder er viktig, veldig viktig! For meg er det enda viktigere med mange små lyspunkter, som i sin helhet føler til lykke, et best mulig liv – enn bare store opplevelser og gleder. Det er hverdagsgledene vi får flest av tross alt.

      Lik

  2. Takk for oppmuntring. 🙂 Nå er vel mine vanskeligheter mest på det følsomme plan, siden jeg er fri fra mennesker som har skadet og såret meg mye før. Så det meste går da mest på tankelivet mitt nå. Det var mye verre tidligere år, jeg har blitt mye sterkere nå, men kan av og til oppleve en del «flashbacks.

    Jeg føler da også på grunn av mye av det jeg har opplevd i fortiden at det er mye som må bygges opp igjen også, det er visse deler av livet mitt som det virker som om det var ment til å skjules i fra meg, at jeg ikke var ment til å få utvikle meg mot den retningen. Ikke fordi dette ikke passet meg, men fordi personene bak det hele hadde andre planer for min framtid. Så nå som jeg endelig er fri så har jeg også den muligheten til å bygge meg opp igjen, å bygge opp de sidene som ikke ble vist til meg, eller som ble tatt i fra meg. Og dette er da fortsatt en vanskelig prosess for meg fordi det er som om jeg må starte helt på nytt igjen, og det synes jeg er egentlig ganske kjedelig, men også slitsomt akkurat nå. Klart det er også flott å kunne starte en del på nytt og! Jeg ser det på begge måter; Det er flott å få en ny starts mulighet foran seg, å kunne oppleve den gleden og friheten av å kunne bygge opp igjen alt det som ble tatt i fra en… men det kan også føles vanskelig, og å være litt kjedelig siden du må ta opp eller ta igjen så mye som kunne ha blitt tatt til seg i tidligere år.

    Jeg er enig i at søvn og døgnsrytme har mye å si det og. Jeg pleide å ha en skikkelig snudd om døgnsrytme i flere år, var oppe hele natta og sov mesteparten av seinmorgenen og dagen. Det gjorde at jeg følte meg mye lettere deprimert, jeg virker ikke så bra når jeg står opp seint. Jeg merker at jeg føler meg aller mest våken og full av energi når jeg er våken tidlig om morgenen. Nå har jeg klart å holde meg i en god døgnsrytme i over 6 måneder, så jeg er veldig fornøyd over dette. Det hjelper også med å holde meg i bedre humør og. 🙂

    Ja, hvordan tiden kan oppleves forskjellig etter hva en opplever er litt rart. Tiden står helt stille, det er kun alt det som skjer rundt som får det til å virke som om det beveger seg videre.

    Lik

    1. Godt å høre at du har blitt mye sterkere nå! Og jeg forstår det så godt, at det kan være en langt prosess for å bygge seg selv opp igjen. Jeg kjenner godt til den ambivalensen. At det kan være fint å starte en del på nytt, men likevel tungt og vanskelig. Det har jeg følt på når det gjelder mye. Men det er i hvert fall viktig å beholde de positive tankene rundt det, for ved de fleste endringer – finnes det jo noe som er bra også. Du virker som et positivt og sterkt menneske 🙂

      Døgnrytme har mye å si ja. Jeg har til tider ganske dårlig døgnrytme, hvor jeg gjerne er våken til mellom 10 og 13 på formiddagen, og deretter sover hele dagen og kvelden. Det blir slitsomt i lengden. Hunden min Mira, stiller jo «klokka» si etter meg. Så det er mange uker hvor vi går mye turer på nettene, siden jeg har snudd døgnrytmen. Men det går på et vis det også, jeg vil ikke stresse for mye med det – hvis ikke jeg skal noe. Nå er døgnrytmen tilnærmet normal, det har den vel vært rundt en uke nå. Men plutselig er det en kveld jeg ikke får sove eller blir opptatt med noe – så er det gjort.

      Jeg er egentlig ingen morgenfugl når døgnrytmen er god heller. Jeg liker ikke stå opp veldig tidlig hvis ikke jeg skal noe, det gir ikke så mye mening synes jeg. Ideelt er vel mellom 9 og 11. På morgenen, men likevel ikke veldig tidlig. I dag sto jeg ikke opp før kl. 12 🙂

      Lik

      1. Takk igjen! 🙂

        Vi virker best til forskjellige tider på dagen, men det er helt greit at en er ulik på dette området og. Ser du på deg sjølv mer som en nattugle eller noe mer midt i mellom?

        Ei anna venninne av meg pleide også å gå ut på tur med hunden sin i løpet av natta. Dette kunne være mellom 12-03 en gang, også seinere enn dette.

        Lik

        1. Jeg er nok mer enn nattugle, men alt til sin tid. Jeg har ingen jevn døgnrytme gjennom året, så det er litt vanskelig å si. Men jeg fungerer som regel best om jeg står opp sent på morgenen, og da tenker jeg klarest når jeg har vært oppe noen timer. Jeg trenger lang tid for å få hodet ordentlig til å våkne. Ikke minst blir jeg mer kreativ på nattestid 🙂 Så jeg er nok noe midt i mellom morgenfugl og nattugle, men mest nattugle synes jeg.

          Det med turer på natta med Mira varierer jo. Er døgnrytmen tilnærmet normal går jeg kveldstur ved 10/11-tiden på kvelden og deretter går og legger meg. Men når jeg ikke sovner før på formiddagen og sover til ettermiddagen/kvelden, blir det ofte en tur tidlig på kvelden når jeg våkner, en på natta og en på morgenen igjen før jeg sovner. Da blir det jo mer i mørket, spesielt nå som det blir tidligere mørkt. Men det går jo fint for Mira og hun får jo like mange turer, bare på rare tidspunkter 🙂 Heldigvis forstyrrer jeg jo ingen med å være oppe på nettene siden jeg bor alene.

          Lik

  3. Det er jo det som er så kjekt med å bo alene, da kan en styre mer slik en vil sjølv. Sånn som det du har fortalt om at du trives best med å bo alene og ikke sammen med ett annet menneske. For en blir mer bundet når en bor sammen med en eller flere mennesker. Synes det er litt dumt hvordan samfunnet får det til å virke som om de som velger å leve som singel/alene og også de som velger å være frivillige barnløse, at dette ikke passer helt inn i vår verden. Mange tenker til og med at mennesker som velger dette lever et trist liv og ikke kan være fullstendig lykkelige. Men bare fordi de velger det som ikke blir sett på som normal blant folk flest betyr ikke at de må være ulykkelige. Slik som i ditt tilfelle så er lykke for deg annerledes enn hva mange tenker, og en burde respektere hvordan du ønsker å leve ditt liv.

    Flest av oss blir jo opplært fra vi er små hva som på en måte forventes av oss når vi vokser opp. Måten vi blir oppdratt hjemme, gjennom barnehage, skolene vi går på og de som vi velger seinere, hva vi ser gjennom media, o.s.v… Når en starter med å tenke utenfor boksen så vil en ikke alltid bli så populær, og mange kan se på deg som rar med tullete ideèr.

    Men det er bra når en tør å bryte seg ut i fra mengden. Det er bra når en velger å gå den stien som er mest rett for en sjølv.

    Klart at ikke alle vil godta det. Noen vil nok sikkert bli misunnelig på deg og, irritert over at ho/han ikke klarer å gjøre det samme. Men det er å bare fortsette å gå din egen sti, og å ikke la noen hindre deg i å gå videre.

    Lik

    1. Ja, jeg hadde aldri vært i stand til å bo sammen med noen, og det er heller ikke noe jeg ønsker. Jeg trenger for mye alenetid til det. Ikke minst ville det vært umulig for meg med tanke på Tourettes og tics. Jeg må ha et fristed hvor jeg kan «slippe det ut». Noen sier og tror så fint at hvis jeg virkelig blir glad i noen, kommer jeg ikke til å tenke over det. Jeg blir sint av å høre det. Det er bare tull! For jeg kunne ALDRI vært komfortabel med å vise den siden av meg til et annet menneske. Ovenfor mine foreldre går det fint, men ikke engang annen nær familie.

      Ikke minst ville det å bo sammen med noen bety at jeg måtte kjøpt et ganske mye større sted å bo. Det er uaktuelt å pådra meg gjeld for andres del. Her har jeg en fin og helt gjeldfri leilighet som jeg kjøpte i en alder av 18, men jeg hadde ikke klart å bo to sammen på 68 kvadratmeter. Det holder meg meg og Mira 🙂

      Noe som også andre reagerer på. «Vi har bodd to på 45 kvm vi!» har jeg fått høre av folk. Det betyr ikke at jeg hadde taklet det. Men størrelsen på leilighet er jo bare nok et argument, det hadde jo ikke hatt noe å si når jeg uansett ikke er i stand til å bo med noen. Man skal ikke trenge å forsvare hvorfor heller. Men det gjør jeg ofte, siden folk mener det bare er noe som vil endre seg «når jeg blir eldre». Jeg hater å være ung, fordi folk ikke forstår at jeg bare er ANNERLEDES. Dette er ikke noe som endrer seg uansett om jeg hadde ønsket det, enten jeg er 21 eller 50.

      Noen tror visst jeg skal vokse av meg det å være «sær». De forstår bare ikke at det handler om noe medfødt og I TILLEGG særhet, ikke alder og modenhet. Jeg tenker å skrive litt mer om det på bloggen senere. Jeg må vel bli 50 før folk forstår det ikke handler om å være ung og kun i «en fase» det at jeg ikke vil bo sammen med noen og aldri kommer til å få barn. Det er bevisste valg jeg har tatt, NETTOPP fordi jeg har modnet. Det er sårt og gjør meg sint når folk tror de vet så mye om andres liv.

      Det gjelder mange andre ting også. Når noe er fremmed for folk, annerledes og utenom normen – tror visst enkelte at det handler om «ungdomsopprør» omtrent. Selvom jeg er på et helt annet stadie i livet enn de fleste jevnaldrende. Men ved mangel på forståelse prøver vel folk kanskje bare å finne en logisk forklaring. Jeg er ung i alder, men ingen «ungdom» lenger. Jeg ble så glad i fjor når jeg fylte 20. Da kunne ikke noen omtale meg som tenåring, siden det ble feilaktig. Det er ille at man skal hate sin egen alder, kun fordi folk ikke forstår. Jeg er jo i «min beste alder», men ute av stand til å nyte det.

      Jeg får høre at folk synes det er trist at jeg ikke ønsker en kjæreste, og aldri kunne bodd sammen med noen eller fått barn. Men som jeg skrev et sted til deg i en tidligere kommentar, folk har ulike definisjoner av lykke. Jeg kunne så inderlig ønske alle forsto det.

      Takk for at du forstår!
      Jeg går videre på min sti i livet, i stolthet og lykke 🙂

      Lik

  4. Så rart med de som sier at de har bodd to på 45 kvm, det blir jo skikkelig trangt da! 😉 Det hadde ikke jeg likt heller, og nå er jo jeg gift sjølv. Liker å ha mer plass enn det der. Det kan nok sikkert gå an, men det har lett for å bli altfor lite rom, da.

    Meg og mannen min er frivillige barnløse, så vi føler heller ikke at vi passer inn med hvordan flest i vår alder tenker og er. Men kjenner spesiellt hvordan det er å få kommentarer og rare blikk på det valget vårt om å ikke ville ha barn, i begynnelsen av ekteskapet vårt var det mye mer slitsomt siden flest folk ikke kunne helt godta det, de skjønte ikke helt hvorfor vi ikke ville ha barn. Da vi fikk oss vår første hund så var det en dame på jobben til mannen min som sa; «Først får dere hund, og så vil det neste garantert bli barn!» For slik mente ho var veldig typisk å skje for de fleste. Etter en stund ga de opp med å spørre og grave om dette, de innså vel at vi ikke forandret noe mening. Og nå har vi vært gift i 7 år og vi er like sterke og innstilte på å ikke ville ha barn. Det er ikke noe for oss, vi ønsker å leve og å fylle opp livet vårt med helt andre mål enn hva flest andre vil. Jeg fikk også en kommentar en gang der det ble fortalt at et liv uten barn ville bli kjedelig. Jeg tenker da at livet kan leves like bra og interessant sjølv om en ikke får barn og, dette handler mer om hva en ønsker å fullføre sjølv og å fylle opp livet sitt med. Å være tilfreds og lykkelig er noe en velger mest sjølv. Vi har fått oss en til hund nå siden slutten av januar, vi ønsket å ha to hunder tidligere og, og sjølv om hund nummer to gir oss mer utfordringer, så synes vi at det er koselig å ha to hunder. 🙂

    Med tanke på barn så tror jeg ikke at du må bli 50 år før folk slutter å si det er kun en fase, når du allerede kommer opp i slutten av 30 åra og blir 40 år så vil flest folk gi opp den tanken. 😉 Men det å gifte seg eller å bo sammen med noen er noe som kan skje i løpet av ung som i gammel alder, sjølv om flest folk tenker da annerledes om dette når du er over 40 år, kanskje? Kommer an på hva hver og en tenker, men da blir det jo tydeligere for mange når du står fast i dine sterke meninger. Jeg er enig i at det er dumt hvordan flest folk tenker når du er fortsatt i ung alder, og at en ikke kan allerede ha sterke meninger og valg. Det er litt komiskt det her, for når unge mennesker sier at de ønsker å få stifte sin egen familie en gang når de blir eldre så er det ingen som spør hvorfor de vil det, og heller ikke ingen som forteller at kanskje de en gang vil forandre mening på dette. Men hvis de forteller at de ikke ønsker å få barn og virkelig er sikre på dette valget, da blir det hele sett på som en fase og at de mener de kan eller vil forandre mening seinere på det her. Siden det ikke passer inn i det som er sett på som normal tankegang for de fleste, da vil det da også bli mindre godtatt. Ja, ja, slik er det bare hvordan de fleste har utviklet seg i vår samfunn.

    Jeg er glad for at du følte deg støttet og forstått i dette. Du må bare fortsette å nyte hver alder du går inn i, og fortsette med å være sterk i dine valg og meninger. 🙂 For ingen andre kan leve for deg, dette er ditt liv. *Klem*

    Lik

    1. Ja, det må bli trangt! Jeg kunne ikke bodd på en slik størrelse alene engang, men så er jeg kanskje litt godt vant. Jeg må ha et rom i tillegg til soverommet, til kontor. Her har jeg to skrivepulter (en som er dekket av hele iMacen) og mange bokhyller. Det kunne aldri falt meg inn å sette en stor skrivepult og skjerm ut i stua. Mange på min alder synes det høres dumt ut, men så har de også et typisk «tenåringshjem» hvis de i det hele tatt bor alene. Da kan det kanskje passe seg med datamaskin i stua. For meg hører det hjemme på et kontor. Ikke minst har jeg god plass med to skrivepulter, så jeg kan sitte å skrive på den ene.

      At noen klarer seg på mindre plass er jo greit, men jeg synes ikke det har noe å si for hva som passer for MEG. Men folk har jo mye rart for seg.

      Jeg forstår det må være slitsomt for deg og din mann, med stadige spørsmål. Folk tror fort det er noe galt om noen er frivillige barnløse. Jeg har jo tatt et bevisst valg om å ikke få barn med hensyn til gener som jeg nevnte, men jeg ønsker jo heller ikke barn. Jeg må nok bli en god del eldre, før alle faktisk forstår at jeg mener det. Jeg skjønner ikke at noen kan se på det som en «fase», når det faktisk er et bevis på det motsatte – at jeg har modnet. Heldigvis har jeg også fått gode tilbakemeldinger på det. At folk synes det er et voksent og viktig valg å ta, spesielt når de hører begrunnelsen min.

      Men selv uten en medisinsk begrunnelse, burde det være helt greit å ikke ønske seg barn. Det er ikke fasiten for alle. Det er jo ikke alle som liker barn engang, eller ønsker å ofre karriere og det livet de har – for å oppdra et annet menneske. Det tar MYE av livet, og det er ikke alle som ønsker det. Man blir mye mer bundet, og de aller fleste kan ikke leve det samme livet som de gjorde før. For noen er det rett å få barn, for andre er det ikke det.

      Det er rart med den oppskriften folk har på et «korrekt» liv. Som du sier med hunden. Hund, barn, stasjonsvogn og hus/bolig. Det er nesten så jeg må smile litt av det, for livet handler om så mye mer. Og livet kommer ikke med en bruksanvisning. Jeg har jo hunden og egen bolig da 🙂 Men hverken barn eller bil vil jeg noensinne ha.

      Hehe, 50 var vel å overdrive litt. Jeg tenker ikke da bare på barn, men det at jeg også vil leve alene. Det er mange ting jeg har «bestemt» her i livet, som ikke vil endre seg. Og da får man jo fort høre i høre i min alder at «det endrer seg når du blir eldre». Da holder det ikke nødvendigvis å bli 30 heller, for man er jo «enda så ung». Selvsagt er det mye som endrer seg i løpet av årene, men enkelte ting er helt fastslått i mitt tilfelle.

      Nå er jeg vel på ingen måte gjennomsnittlig for min alder og heller ikke når det gjelder tankegang. Det er vel mye der det ligger tenker jeg. Jeg bestemmer meg for mindre ting også, som andre bare hadde ristet på hodet av. Men det er riktig for meg, og noe jeg vet er sant og vil bli slik. Man kan langt fra planlegge alt, men derimot bevisste valg kan man ta. «Alt kan skje», men så lenge man er herre over eget liv, og lever etter vise verdier og prinsipper som er riktig for en selv – skjer ikke absolutt alt.

      Jeg har møtt på flere bedreviter når et gjelder mitt liv. Som sier så fint «vent å se!». Da ler jeg godt og sier det samme tilbake: «kontakt meg om 20 år, så kan du se hvem som hadde rett om MITT liv. Du eller jeg». Jeg kjenner nok meg selv best. Men det er jo noe med det, det er jo kun fremmede eller folk som kjenner lite til meg som «vet» så mye om livet mitt.

      Det var en fin avslutning på kommentaren din der: «Ingen kan leve for deg, dette er ditt liv». Det er det så absolutt! Det er jeg som må ta valg som føles riktig for meg, og følge min vei her i livet. Takk for at du er til, jeg liker deg bare bedre å bedre når jeg ser hva du kommenterer 🙂

      Klem tilbake ❤

      Lik

      1. Ja, jeg skjønner at du mente mest det å ville bo alene. Jeg kom mest med forskjellige eksempler angående hva slags aldrer det kan være sannsynlig for at folk slutter med å mene at du er fortsatt for ung til å vite bedre enda. Både det å velge å ville bo alene/forbli singel og det å velge å være frivillig barnløs er noe som flest folk ikke godtar helt, det finnes nå også de som mener en blir automatiskt mer egoisitisk når en velger dette. Noe som bare er tull!

        Det er skikkelig godt gjort av deg å ikke ta mer medesiner, og at du ønsker å gå igjennom følelsene dine, sjølv om dette betyr de vil føles sterkere. Jeg synes at det blir brukt altfor mye medesiner nå til dags. Medesiner kan nok også hjelpe til tider, men de bringer ikke alltid rette fasiten i alle situasjonene. Og så har vi de gangene der medesiner gjør det mye verre enn det var før, i noen tilfeller finnes det mennesker som blir utsatt for mer depresjon på grunn av dette, og deretter igjen fører til sjølvmordstanker fordi de fikk altfor sterke medesiner, eller feil medesiner.

        Det er alltid irriterendes å møte på mennesker som tror de vet hva som bedre for deg i livet ditt enn hva du vet sjølv, noen ganger ser jeg på det som en fin utfordring med å fortsette med å bli sterkere i mine valg og meninger. 😉 Ikke det at jeg ville ha forandret valg og meninger, men mer ett bevisst tankegang for å fortsette med å vise at jeg står på mitt. Det er mest en fin måte på å bruke irriterendes kommentarer som noe mer positivt for meg, til å bygge meg sjølv sterkere og mer sta i hva jeg mener og velger i mitt liv. 😉 Slik som med ditt utsagn om å kontakte deg om 20 år igjen.

        Takk for det du også sier på slutten her. Koselig å vite. 🙂

        Lik

        1. Ja, at noen kan synes det er egoistisk er bare rull! Man kan ikke leve livet sitt for andres del, om man ikke selv vil leve slik. Ikke minst i mitt tilfelle. Hadde jeg vært en egoistisk jævel hadde jeg FÅTT barn, uten å tenke på konsekvensene slik jeg har gjort. Da hadde jeg bare tenkt på meg selv, hvis jeg hadde valgt å få et barn som potensielt kunne få et vanskeligere liv pga. mine gener og arvelige sykdommer.

          Når jeg har forklart grunnen til folk og de likevel mener jeg vil endre syn på det med årene, blir jeg sint. Mine gener og sannsynligheten for at det blir noe med det barnet endrer seg ikke. Så med mindre jeg blir helt hjernedød, super egoistisk og samtidig psykotisk – ville det aldri falt meg inn.

          Det har vært ganske tøft å slutte på medisiner, etter 7 år medisinering. Men jeg kuttet ut alt i fjor sommer på rundt 3 uker. Fastlegen ønsket jeg skulle bruke 3-4 måneder på nedtrapping. Det var uaktuelt for meg med sakte «pining». Jeg gjorde det på min måte og klarte meg fint, selvom folk rundt meg synes det var bekymringsverdig.

          For min del har medisiner bare gjort vondt verre. Det har ødelagt mye. Hadde jeg blitt møtt med ordentlig behandling i stede for medisiner (og til tider tvangsmedisinering) kunne mye vært annerledes. Jeg har skrevet et innlegg tidligere angående medisiner og møte med psykiatrien: https://livetsrose.net/2015/12/31/forstaelse-og-forvirring

          Ønsker deg en fin og rolig søndag videre 😊

          Lik

          1. Synes også at du har en god grunn til hvorfor du ikke vil ha barn, de som ikke forstår deg etter at du har forklart det så godt du kan til dem, de skjønner nok heller ikke hvordan livet ditt er satt sammen, og hvordan det er å ha de genene og arvelige sjukdommene du har fått. Jeg skjønner det kan være slitsomt med sånne, det beste vil da være å ikke ta det altfor inn til seg. Hvis ikke de ønsker eller klarer å forstå din situasjon, så vil det være bortkastet tid med å prøve å forklare det på nytt igjen. Spesiellt om de har fastlåst seg i sin egen mening, da hjelper det heller ikke å forklare det mer.

            Når jeg tittet litt kort innom det tidligere blogg-innlegget ditt så ser jeg at jeg har lest det før, det er også en kommentar fra meg innpå der. 😉 Men det skader ikke å lese det igjen, skal se om jeg gjør det litt seinere.

            Lik

            1. Ja, med tanke på hvor mye jeg har slite her i livet og når da sannsynligheten for at et barn skal arve mine diagnoser/sykdommer er såpass stor – synes jeg det blir veldig feil å ta den sjansen. Selvom jeg per i dag klarer å leve relativt greit med de belastningene jeg har fått, er det ikke noe jeg ville ønsket min verste fiende å måtte gå gjennom, langt mindre mitt eget barn.

              Jeg har lært å ikke ta det for mye innover meg, det er viktig som du sier. De som ikke forstår slike ting selv med en grundig forklaring, er ikke verdt å kaste bort tid på. Jeg blir ikke såret av det, bare oppgitt eller sint. Spesielt når helt fremmede drar fram sånt i diskusjoner på nett. Jeg husker en ufyselig kar mente jeg var steril pga. veganisme. Jeg er jo ikke steril engang. Jeg er fysisk i stand til å få barn, men har valgt det bort. Han var overbevist om at jeg ikke kunne få barn fordi jeg var veganer og ikke «fikk i meg nok næring». Jeg får i meg mer enn nok næring, og er på ingenmåte underernært. Selv da skal det for mange mye til før de mister evnen til å få barn. Det var ufølsomt og patetisk sagt.

              Jeg synes ikke folk trenger en god forklaring heller. Det er kun jeg som har valgt å være åpen om det, for å prøve å unngå fordommer og misforståelser. Uansett årsak skal man aldri måtte forsvare hvordan man velger å leve livet sitt synes jeg, enten med eller uten barn.

              Ja, jeg så det når jeg leste kommentarene på nytt – at du hadde lagt igjen en kommentar der i januar 🙂 Tenkte ikke over det, det er så lenge siden. Jeg kunne skrevet mye om medisinering og feilgrep som sagt, men synes det innlegget oppsummerer godt.

              Lik

  5. Så mange har så lett for å dømme etter egne tanker og meninger, sånn som med den mannen som nevnte angående det med at veganere er sterile. Det er forskjellige meninger om ditt og datt, men vi velger sjølv hva vi ønsker å ta til oss eller ikke. Det virker rart ut at alle veganere skulle være sterile.

    Ja, det innlegget ditt om medisinering og feilgrep forteller masse nok informasjon om det hele. Så det er helt greit at du tar det opp igjen som lese materiale når samme tema kommer opp igjen. Skjønner at det ville ha vært litt slitsomt å fortelle om alt det samme om igjen.

    Lik

    1. Ja, og det handler jo heller ikke og meninger spør du meg. Kun uvitenhet. Og uvitende mennesker er det virkelig nok av der ute. Han som skrev dette skrev også mange andre drøye ting jeg reagerte på. Men jeg ser i hvert fall ingen sammenheng mellom å være veganer og steril (noe jeg heller ikke er). Men hvis han er av den oppfatning at veganere kun spiser «gress» eller hyper-sunt kan det jo tenkes at han tror man da blir undervektig, men så langt tror jeg ærlig talt ikke han tenkte. Kraftig undervekt kan jo påvirke fruktbarhet – men også da vet jeg det skal mye til (etter flere bekjente med alvorlige spiseforstyrrelser som likevel er i stand til å få barn). Og et vegansk kosthold kan være veldig sunt eller veldig usunt. Det er ingen diett, men en livsstil – som gjør deg i stand til å spise veldig variert. Altså, jeg kunne levd kun på salat eller kun soya-sjokoladeis og loff med sjokoladepålegg. Jeg lever hverken spesielt sunt eller usunt. Det må være opp til hver enkelt og har ingenting med veganisme å gjøre, så lenge man spiser vegansk.

      Først og fremst burde han jo lest det som faktisk ble skrevet. Jeg nevnte aldri at jeg var steril, og da er det ganske drøyt at han prøver å finne en patetisk årsak til et problem som ikke eksisterer. Dette var også en kar som mente at ingen 20-åringer kunne hatt det noe vanskelig i livet og at selvmordsforsøk alltid da var for oppmerksomhet. Og jeg måtte da skjønne at «fitteskatt» betydde det samme som barnebidrag, hvis ikke var jeg dum. Listen er lang for hvor mye spydigheter han fikk slengt ut.

      Så her var det vel helheten jeg tok til meg. At jeg ble krenket på så mange måter når det gjelder mitt liv. Altså det jeg fikk høre om at mitt veganske kosthold var grunnen til at jeg var steril, at han bagatelliserte psykiske problemer kraftig og rett og slett bare var en drittsekk.

      En ting hadde vært om han eller noen oppriktig var bekymret for at veganere bare spiste «gress» og dermed ikke fikk i seg nok næring (som selvsagt ikke er sant), men her var det kun en som var ute etter å spre kvalme og komme med personangrep. Han og flere i den evigvarende diskusjonen (som kom ut av noe HELT annet) var en god del av årsaken til min 4 måneders lange pause fra blogg og Facebook tidligere i år. Jeg hadde rett og slett fått nok. Det er grenser for hvor mye personangrep og trakassering et menneske takler. Ofte daglig og av flere. Voksne mennesker som ikke takler å bli sagt imot i DISKUSJONSGRUPPER. Det er ikke rart man mister troen på menneskeheten.

      Nå har jeg meldt meg ut av alle diskusjonsgrupper jeg har vært i, rett og slett fordi det finnes så mange jævlige mennesker. Folk som ikke er i stand til å skille sak og person. Uenighet for dem er tydeligvis en akseptabel grunn til å komme med grove uttalelser. Og dette er dessverre ikke engangstilfeller, men titalls – antagelig hundretalls i mitt tilfelle. Har man sterke meninger og attpåtil er veldig åpen om privatlivet må man nesten «regne» med trakassering og personangrep. Men det rettferdiggjør ingenting, det er kun en forklaring.

      Jeg tåler mye mer nå enn før, men det burde heller ikke være et mål. Men det er jo stor forskjell på en ubehagelig kommentar i ny og ne og titalls daglig. Det er trist at jeg ikke kan delta i diskusjonsgrupper, fordi det alltid kommer mennesker som ikke tåler at jeg er som jeg er. Ærlighet og sterke meninger, ikke minst at jeg ikke lar meg «knekke» av stygge kommentarer – er noe mange ikke tåler. Flertallet av de som skriver stygge ting ser ut til å tro at hvis de skriver nok, «skremmer» de meg bort. Men når jeg jeg deltok aktiv i ulike grupper ga jeg meg ikke. Mange endte til slutt opp med å blokkere meg, fordi jeg ikke holdt kjeft selvom de sa alle mulige fæle ting. Nå er jeg heldigvis den tid forbi, jeg orker ikke kaste bort livet mitt på idioter. Det er livet alt for kort og verdifullt til.

      Lik

      1. Jo, det er mange uvitende mennesker der ute, men sjølv uvitenhet kan få dem til å mene det tror de har rett innsikt.

        KJipt med hvordan mange har behandlet deg innpå diskusjons forum. Det er sant at mange ikke tåler å bli motsagt, eller det at du ikke gir opp etter at de prøver å jage deg vekk derifra. Det er så lett å gjøre sånt over nettet der de ikke alltid blir gjenkjent av andre, der kan de lettere vise sine stygge sider.

        Å være sterk i meninger og ærlig kan få en til å bli mindre likt av andre, samme med om en er snill og ønsker å gjøre det som er rett. Men som regel de som ikke tåler slikt må ha ett eller annet de erfarte i livet sitt son gjør at de blir lettere irriterte og sinte på disse type mennesker. En blir ikke mobber uten noen grunn bak det. En person som er tilfreds og lykkelig med en sjølv og livet sitt ville ikke ha hatt noe behov av å mobbe andre.

        Lik

        1. Ja, det er fort mange som ikke liker at jeg har sterke meninger og er så åpen, og det er selvsagt helt greit også, bare de kan oppføre seg. Jeg vet jeg kan være en krevende person å ha en relasjon til og at jeg ikke passer sammen med alle mennesker. Ganske mange passer jeg ikke sammen med faktisk. Såpass selvinnsikt har jeg. Og det er jo også mange ulike mennesker jeg ikke tåler, men likevel; jeg klarer da å oppføre meg som folk! Det er den store forskjellen.

          Det er så absolutt sant det du sier, en som har det bra med seg selv, har ikke behov for å plage andre. Men jeg synes heller ikke at noen som helst grunn eller erfaring kan unnskylde mobbing og trakassering. Forklare, men det er det eneste.

          Lik

          1. Hvis en klarer å behandle folk en ikke liker bra, da gjør dette deg sterkere som person. Ikke mange klarer dette, eller så er de så bitre at de ikke ønsker å gjøre det.

            Nei, det burde ikke bli brukt som noe unnskyldning å behandle andre dårlig på grunn av egne dårlige livs erfaringer. Og heller ikke fordi en er ulykkelig. Mange som driver med dette blir kallt for sterkere mennesker, men hvis en klarer å behandle andre mennesker bedre enn hvordan en har blitt behandlet sjølv gjennom dårlige erfaringer, så er disse mye sterkere. For de lar det ikke gå utover andre som ikke har gjort dem noe vondt, uansett om de føler en form for ulykkelighet i sitt eget liv, så ønsker de heller å behandle andre på en god måte… Disse er mye sterkere som personer.

            Lik

            1. Jeg synes man skal behandle alle greit, selvom man ikke liker dem. Da går det jo an å holde mest mulig avstand og unngå å involvere seg med disse menneskene. Men når man først samhandler med dem i ulike situasjoner, må man kunne være såpass kontrollert – at man i hvert fall ikke oppfører seg dårlig.

              Jeg kan ofte føle at mennesker som behandler meg dårlig, kun fortjener det verste! Men jeg ville aldri sunket så lavt at jeg ga tilbake med samme mynt. Jeg kan kanskje være ekstra bestemt, og heller ønske å bevise et motsatte. At de ikke klarer å knekke meg på noe vis. Den «verste» straffen er noen ganger at folk ser deg lykkes. At du har det bra, er lykkelig – til tross for alt de har gjort deg.

              «Kill them with your kindness» er også et motto jeg liker. Hva er vel verre enn å gi noen fryktelig dårlig samvittighet fordi du bare er snill og forståelsesfull mot dem, og de har vært en drittsekk mot deg? 🙂 Det er ikke alle det funker på, men noen ganger går det. Hvis de da er i stand til å få dårlig samvittighet og føle seg skamfulle og fæle for det de har gjort, kan det være en viktig og avgjørende lærdom tror jeg.

              Det er mange former for «hevn», og det betyr ikke alltid at man må være slem tilbake. Jeg er utspekulert og får min form for forsoning, noen ganger i form av hevn, andre ganger tilgivelse. Selvom hevn egentlig ikke er det rette ordet.

              Lik

              1. Jeg er enig med deg der, om det å holde mer avstand fra mennesker en ikke liker og om en må omgås dem i noen situasjoner at en ikke oppfører seg dårlig. Jeg pleier for det meste å prøve med å være hyggelig mot flest folk, om jeg liker dem eller ikke. Sjølv om jeg kan fint også si i fra om noen er frekk i munnen, noen ganger er man nødt til å si noe og. Men jeg velger da mine ord med omhu, andre ganger er det mye visere å forbli stille eller å svare tilbake kort igjen. Det vil da komme an på hvordan hver situasjon er bygd opp.

                Det er sant det du sier om at det verste for mennesker som behandler andre dårlig er å se deg lykkes. Det å se at deres ord og gjerninger ikke knekker deg ned, men at du fortsetter å stå der like sterk.

                Joda, Kill them with kindness er et fint motto, men det får meg også til å tenke på nabodama som bor over oss her. Vi har ikke lenger mye kontakt med henne av diverse årsaker, ho er av den «meget» pratsomme sort og kun prater mest om seg sjølv hele tiden, og bryter seg lett inn i andre’s hjem når det passer henne fordi ho trenger å prate, sjølv om du sitter foran henne med trøtte øyne og stadig gjesping så er ho ikke en som bryr seg om det så lenge ho kan prate ut om sitt. Og da jeg begynte å få nok av henne var da ho begynte å si ting som ikke stemte med meg, bare fordi ho skal liksom være en så god «menneske-kjenner». Og skryter godt om hvor snill og god ho er. Så vi syntes det ble veldig slitsomt å fortsette med å ha kontakt med henne. Dette er en dame på 50 år som har venner, god kontakt med familie, jobber på frivillighets jobbing, og driver med en del andre aktiviteter, så ho er ikke akkurat noen ensom dame, for å si det sånn. Ho godtok det ikke fullstendig da vi kuttet av kontakten, og det forundret oss ikke om ho sikkert tenkte på den måten som det motto’et over der. 😉 Siden ho ser på seg sjølv som like god som en engel, siden noen hadde visstnok fortalt henne dette en gang da ho hjalp dem. Syntes det var bare en litt morsom påminnelse, men jeg er klar over at det er ikke slik det menes gjennom dette motto’et. Og det er jo en god motto også. 🙂

                Lik

                1. Det er selvsagt viktig å si ifra om noen ikke oppfører seg, man skal jo ikke finne seg i hva som helst. Men selv når jeg har blitt krenket på det groveste med uhyggelige kommentarer, kunne jeg aldri funnet på å slenge noe lignende tilbake. I dagbok og inni meg selv, men aldri utenom det. Jeg klarer vel på et vis å forholde meg fattet og ikke si noe jeg angrer på. Det gjør motparten faktisk enda svakere. Når de først prøver å knekke deg, og ikke lykkes med det engang. Det må jo være jævlig. Jeg har jo skrevet litt om det tidligere. Selvom jeg til tider tar ting til meg fordi det blir for mye, vil jeg aldri gi de som har gjort meg noe vondt gleden av å se meg såret.

                  Kjedelig med slike folk som naboen du beskriver. Noen eier jo rett og slett ikke selvinnsikt eller sosiale antenner 😉 Men jeg tror det finnes en viss andel som på ingen måte gjør slikt for å være slemme, de vet bare ikke bedre. Jeg har vært borti noen selv, som bare ikke forstår at det blir for mye. Og som ikke skjønner at man ikke ønsker kontakt før de omtrent får det skriftlig! Jeg er veldig klar i talen sånn sett, hvis det er noen jeg ikke orker mer av. Man vil jo gjerne si det på en skånsom måte uten å være stygg, men enkelte forstår bare KLAR TALE. Huff.

                  Enig i at det var litt artig, det er nok mye mulig hun tenker slik om seg selv. Noen henger seg jo helt oppi det, hvis noen kaller de for noe slikt. Høres jo nesten ut som at det er litt synd på henne, selvom det selvsagt ikke er greit at hun forteller ting om deg som ikke stemmer. De som tror de er så gode menneskekjennere kan ofte være litt skummelt. For da kan folk fort anta mye uten å være opptatt av å kjenne hele sannheten.

                  Jeg kjente ei slik engang. Hun «forsto» jo alltid hva jeg mente, siden hun var så god menneskekjenner og trodde hun omtrent kjente hele sjela mi. Det samme hvis jeg fortalte om andre mennesker. Da ble det enda vanskeligere å forklare henne når hun tok feil, siden hun allerede var så overbevist. Alle kan misforstå når andre forteller, og da er det ikke noe poeng i å være sta og bestemt. Hvis jeg bare hører litt om en historie eller noe som blir sagt kan jeg jo danne meg en mening rundt det. Men får man ytterligere opplysninger, kan det jo fort være at man tenke litt feil. Sånn er det jo bare. Da er det jo ingen vits å være sta og bestemt, og overbevist om at det man først trodde var rett 😉

                  Jeg liker bedre mottoet «Kill them with your kidness» enn «Vend det andre kinnet til». For jeg vil ikke alltid ignorere, bare ta imot og tåle. Det tror jeg ikke motparten lærer noe av.

                  Lik

                  1. Naboen vår er veldig fokusert på seg sjølv mest, hvis du for eksempel retter litt på henne eller konfronterer henne så takler ho ikke kritikk så bra. Ho kan godt kritisere andre og å fortelle hva ho mener og tenker, men om det er motsatt og spesiellt når det blir sett på en negativ måte så vil ho da føle seg skikkelig såret eller fornærmet. Ho sa en gang til mannen min at om ho visste at noen var hjemme så forventet ho at de skulle åpne opp døra om ho var utenfor, ho likte det ikke om de valgte å ikke åpne opp for henne. Det ho ikke tenker over er at kanskje det ikke alltid passer med besøk eller at vedkommende kanskje ikke orker å være sosial på det øyeblikket. Ho kan heller ikke forvente at alle skal ville være tilgjengelige for henne til alle tider. Om det hadde vært henne, så husker jeg at jeg ringte på noen få ganger der ho var hjemme men ikke åpnet opp for meg. Sjølv om jeg merket at ho var hjemme så gjorde jeg ikke noe større problem ut av det og bare gikk hjem igjen. Jeg må da også innrømme at jeg har flere ganger ikke åpnet opp for henne tidligere da vi hadde mer kontakt med henne fordi jeg ikke orket, og da visste ho vel at jeg var hjemme, men etter en stund stående utenfor døra vår gikk ho hjem igjen. En annen gang da jeg skulle møte svigermor ute på Café så iviterte jeg henne med for jeg tenkte det kunne være koselig, det endte opp med at ho bare snakket hele tiden til svigermora mi som om jeg ikke var der. Da det var en liten pause og svigermor prøvde med å få snakket med meg så overdøvet naboen med sitt eget prat igjen og jeg bare satt der. Ho viste ingen anger etterpå da vi gikk hjem igjen, ho var mest fornøyd over å ha fått pratet ut. Jeg inviterte henne ikke mer ut på Café hvis jeg skulle møte på svigermor igjen. 😉 Jeg kjedet meg mye da all fokuset var kun på henne alene, det var ikke slik jeg hadde tenkt det ville gå da jeg inviterte henne med meg. Jeg husker noe annet ho nevnte en annen gang da ho var på toget; Ho satte seg ned på stille-avdeligen på toget og visste ikke om det, da ho merket dette gikk ho til den vanlige delen av toget, der satte ho seg ved siden av en dame, og samtalen gikk noe på denne måten. «Nabo: Jeg kom nettop fra stille-avdelingen og ville vekk derifra siden jeg da liker å prate. Damen: Åh, det er en stille-avdeling?! Flott!» Og så reiste damen seg opp og gikk dit. Naboen vår følte seg fornærmet på grunn av dette. En kan nok forstå begge’s tanker på dette, mens naboen vår ønsket å prate med noen så ville damen helst sitte i ro og fred. Men det burde ikke gjøre noen fornærmet bare fordi en annen person ikke er i pratehumør der og da. Ho kan også fint lufte ut sine tanker som ho sier høyt, som en gang da jeg prøvde å hilse på en katt ute da jeg på tur med naboen. Katten var da litt redd og løp vekk, og så sa naboen noe som dette: «Katter merker det godt når de møter på slemme mennesker.» Jeg syntes ikke det var noe hyggelig sagt, også med tanke på at jeg alltid har vært glad i dyr. Jeg husker at ho sa en annen gang om katten til den tidligere naboen vår under at det tok katten ett år før den følte seg trygg på henne. Men vet du hvor langt tid det tok for meg? Det tok kun noen få dager. 😉 Noen ganger har det fristet å nevne dette for nabo dama over oss, men jeg vet at det er bedre å ikke gjøre det.

                    Ja, den personen du snakker om kunne ligne en del på nabodama vår. Ho mener da at det er en gave ho har fått det å være en god «menneske kjenner», og da jeg nevnte for henne at noen ganger kan en også ha dømt feil så svarte ho med at ho hadde alltid hatt rett i måten ho tenkte om andre mennesker som ho da hadde fått en dårlig følelse over. Jeg er enig i at det blir dumt å tro en alltid har rett, noen ganger kan det stemme godt med hvordan en tenker om en person, men ikke alltid. En er mye mer vis om en kan også innrømme at en har tatt feil, det er ikke noe galt i å gjøre dette. Det viser at personen kan også være ydmyk, at han/henne innrømmer at han/henne ikke er perfekt.

                    Jeg tenker at en kombinasjon av begge mottoe’ene «Kill them with kindness» og » Vend det andre kinnet til» er bra når satt i sammen. Begge deler kan bli like nyttige, og det vil da mest komme an på hvordan situasjonen er satt i sammen.

                    Lik

                    1. Slitsomt med slike mennesker, som ikke tåler kritikken eller å bli «rettet på». Noen tar jo omtrent ALL kritikk som en fæl personlig fornærmelse. Det går nesten ikke an å forholde seg til slike mennesker, det må jo være lov å si ifra om noe ikke er greit.

                      Overhode ikke greit at hun forventet at noen skulle åpne døren døren for henne. Folk lever da egne liv, og har ikke alltid tid eller lyst på besøk av folk. Langt mindre om dette er en nabo man kanskje ikke kjenner noe særlig. Uansett synes jeg ikke man kan forvente det av noen. Hvis ikke jeg vil møte noen åpner jeg ikke døra heller. Ringer det på og jeg ikke venter gjester, kan de bare trykke i vei på ringeklokka. Men det handler jo om at jeg ikke er interessert i «impuls-besøk», og de som faktisk kjenner meg vet jo det. I tillegg slipper jeg dørselgere og annen drit som kan komme forbi.

                      Hun vet jo heller ikke om dere eller andre har planer. Fordi man er hjemme betyr ikke det at man er «ledig».

                      Når du forteller om episoden med henne og din svigemor virker det jo som om hun overhode ikke har sosiale antenner, og ikke ser noen problemer med å tråkke på folk – bare hun får sagt sitt. Kjenner jeg blir sliten omtrent bare av å høre om henne!

                      Episoden på toget er jo nok et eksempel på dette. Man kan ikke forvente at fremmede mennesker er i pratehumør til en hver tid, og det burde virkelig ikke tas som en fornærmelse. Om så den jeg satt ved siden av på bussen ikke svarte på noe jeg sa, hadde jeg ikke akkurat tatt det til meg. Jeg har lett for å snakke med folk sånn, spesielt når jeg har dratt innover til Oslo og dermed sitte 3 timer på buss hver vei. Men merker jeg at sidemannen er lite snakkesalig, holder jeg jo munnen. Såpass synes jeg man kan forvente, at man får være i fred om man ønsker det. Noen snakker masse og slår gjerne av en lang prat, andre vil sitte for seg selv, med bok, musikk eller bare være i fred. Begge deler bør være greit.

                      Det hun sa om katten er jo bare slemt! Fordi en katt blir redd og løper vekk betyr jo ikke det at du er slem. Mange katter kan være sky og litt redd for fremmede. Spesielt hvis man er litt brå eller på en måte den ikke er vant til. Jeg hilser stadig på fremmede katter rundt her jeg bor, og egentlig overalt hvis jeg møter noen. Noen løper omtrent i armene dine, mens andre piler avgårde bare man tar et steg mot dem. Hadde noen sagt til meg når en katt løp bort at «katter merker det godt når de møter på slemme mennesker», hadde jeg spurt hva vedkommende mente og sagt hvor glad jeg er i dyr. Om personen virkelig antydet at jeg var et slemt menneske uten grunnlag, hadde jeg sagt at «det er rart katten ikke løper avgårde fra deg da». Og «det kommer i hvert fall mennesker til å gjøre» Jeg hadde nok vært kjapp i replikkene om jeg fikk slikt slengt etter meg.

                      Det er sant at det er viktig å innrømme feil. Og har man fått et feil inntrykk av noen, er jo det ofte bare å innrømme ovenfor seg selv også. Å leve i troen om noe som er feil skader jo relasjonen begge veier. At motparten ikke vil bli behandlet som en de ikke er, og at man antagelig blir skuffet eller forvirret selv – om man fortsetter å tro noe, og ser flere ganger at dette ikke stemmer. Det er viktig å være ydmyk synes jeg. Jeg kan være VELDIG bestemt og sta hvis jeg vet jeg har rett i noe, eller det gjelder personlige valg som ikke angår noen andre. Men tar jeg feil legger jeg meg også flat.

                      Lik

  6. Beklager, jeg la ikke merke til at nick navnet mitt ikke ble vist nå. Jeg er snill personen som skreiv svar innlegget over.

    Lik

  7. Da har du fått ett slags bilde av hvordan nabo dama vår kan være. 😉 Vanligvis liker jeg også å gi en grunn for hvorfor jeg kutter av kontakt med andre, men i dette tilfellet med vår nabo dame så valgte vi at det var best å ikke gjøre dette siden ho ikke ville ha så lett for å godta dette. Om vi så hadde fortalt en eller flere av årsakene til hvorfor vi ville kutte av kontakten med henne så ville ho ha kommet på døren for å enten forsvare seg sjølv eller å fortsette med å lure på hvorfor og hva ho gjorde galt og lignende. Når ho er en person som for det meste mener ho ikke gjør eller sier noe galt mesteparten av tiden, så ville det ha blitt mye mer slitsomt om vi da begrunnet mer hvorfor vi ønsket å kutte av kontakten med henne.

    Dette kommer nok ikke som noe overrasskelse for deg, men jeg husker at hver gang jeg gikk ut på gåtur sammen med nabo dama så følte jeg meg alltid fullstendig mentalt utslitt da jeg kom hjem igjen. Grunnen er at ho pratet omtrent hele tiden, og jeg måtte alltid fokusere på å lytte og hvis jeg var heldig så klarte jeg vel si noen egne setninger av og til. Men etter en tid så orket jeg ikke å gå så mange gåturer med henne, bare av å tenke tanken på det fikk meg allerede helt utslitt. Så nevnte ho en gang etter at jeg sa nei flere ganger om å gå ut på tur med henne, jeg begrunnet da naturligvis også at jeg følte meg altfor sliten at det måtte være noe galt med meg og at ho var aldri sånn da ho var på min alder. Jeg gikk da inn på forsvars posisjon og sa at jeg har gått igjennom mye vonde opplevelser i min fortid som også kan virke inn på psyken min. Ho ble da litt stille etter at jeg fortalte dette. Også er det ganske dumt å sammenligne hvordan en var som yngre med hvordan en annen person på den samme alderen er.

    Du virker som en veldig flink og forståelsesfull person også med det sosiale livet. Det er bra du viser respekt om andre ikke ønsker å prate med deg på toget. Jeg husker en gang da jeg satt ovenfor en mann med en avis foran seg, og jeg prøvde meg med litt enkel småprat, og mannen sa kun kort; «ja», «Javel», og andre lignende korte svar, men han fortsatte å kun kikke i avisen uten å en gang se på meg. Så jeg skjønte for at han ikke var interessert i å prate så da sluttet jeg med å si mer og satte meg ned en annen plass. 😉

    Lik

    1. Forstår at det nok er enklere å ikke gi henne en forklaring, og bare bryte – når det er slik.

      Jeg kjenner dessverre godt igjen det med mennesker som tapper en for krefter ja. Man BLIR mentalt utslitt av sånne folk, som om de suger energien ut av deg. Jeg kaller det for energityper. De kommer i mange former. Noen gjør det bevisst fordi de hvordan de kan manipulere andre med å ta fra dem energi og «krefter», spesielt i diskusjoner eller hvis noen ønsker å «vinne». Også er det de som ikke forstår det selv. De tapper og tapper, og forstår ikke hvorfor folk begynner å holde avstand. Det er trist, men de må jo innse det selv til slutt.

      Jeg pleier å si at jeg har noen jeg i fortiden måtte ta «rennafart» for å få sagt noe. Si setningene kjappest mulig, hvis ikke blir man avbrutt. Det blir veldig slitsomt over lenger tid. Alle kan bli ivrig og entusiastiske, men det er stor forskjell på det og de som er så intense at man ikke får sagt noe selv.

      Det er ikke lett dette med energityver! Spesielt med tanke på at det også kan være hyggelig mennesker, men over tid varer ikke slike relasjoner for meg. De tar rett og slett for mye plass.

      Det er ille at du skal måtte forsvare hvorfor du er sliten. Og det var jo helt sant også, du var nok sliten av HENNE i tillegg til ditt eget. Det er kjedelig når man opplever slikt. Jeg har fått høre flere ganger hvis jeg sier jeg er sliten eller faktisk har vondt et sted, at da må det «være noe galt» og folk som lager veldig mye oppstyr ut av det. Man kan være like sliten mentalt. Og hvis jeg har vondt noe sted/fysiske plager, kjenner jeg kroppen min såpass godt at jeg vet om dette er noe å bekymre seg for.

      Du har de som overdramatiserer og tror det må være noe galt, og de som bare ikke forstår at man kan være sliten.

      Man kan ikke sammenligne hvordan man selv var som ung med et annet menneske, det blir ofte veldig feilaktig! Det er SÅ utrolig mye som spiller inn, ikke minst at samfunnet endrer seg i løpet av noen tiår, både positivt og negativt. Og folk har ulik fysikk, ulike plager og svakheter. Ikke minst har det mye å si hva slags livssituasjon man er i, om man har et trygt og stabilt liv, mange bekymringer eller ikke. En hardt belastende jobb, familieproblemer, stress eller rett og slett hva som helst! Det er ingen fasit på hvordan et menneske i en bestemt alder skal være, i energinivå og hva som gjør oss slitne, tapper oss for krefter.

      Noen kan ha null energi en periode i 20-årene, og være kjempe energiske når de er 30. Alderen er bare en indikator for hvor gammel kroppen er, og ikke stort utover det. Selv har jeg vært mye fysisk sliten pga. psykiske lidelser. Det påvirker hele systemet, både kropp og sinn. Jeg har også opplevd kraftig b12 mangel, samt jernmangel. Begge deler gjør jo at man føler seg sliten og ikke i form. Ikke minst stoffskifteproblemene mine da! Når vi oppdaget det var jeg fullstendig tappet for krefter, og da var jeg vel rundt 15/16. Det har jo ingenting med alderen min å gjøre. Dette regnes vel som å være arvelig, men er jo noe som kan skje alle mennesker – uansett alder.

      Så jeg er enig med deg, man skal være forsiktig med å si slikt. Mange slike sammenligninger gjør bare at man føler vedkommende ikke forstår overhode.

      Jeg tror nok jeg er ganske forståelsesfull ja. Ikke minst fordi jeg har opplevd så mye selv, på godt og vondt. Jeg skjønner at livet kan være vanskelig, og forstår at det kan ligge mye bak andre menneskers handlinger. Derfor blir jeg ikke sint eller føler meg avvist, om ikke det virkelig er en grunn til det. Man må prøve å se det i lys hvilket menneske det er snakk om. Og er ikke dette noen man kjenner noe særlig, skal man heller ikke ta seg nær av reaksjoner eller oppførsel man kanskje ikke forstår helt.

      Det er ikke alle som orker å forklare hvorfor de ikke vil noe eller ikke kan. Da ser jeg ikke på folk som vrange, men tenker at de sikkert har sin grunn. Jeg synes det er viktig å ikke forvente noe av andre mennesker, utenom god oppførsel og høflighet selvsagt. Såpass kan man forlange.

      Det gjelder også folk jeg kjenner, for mange kan ha nok med sitt noen ganger. Det må respekteres! For det finnes alltid mennesker i deres liv som er viktigere enn meg. Ikke minst er DE aller viktigst! Sånn er jeg jo selv også. Man må være litt egoist noen ganger. Den viktigste i mitt liv hvis jeg ser bort fra mine foreldre, er tross alt meg selv. Man lever for sin egen del!

      Synes det er interessant å høre om dine opplevelser, og alt du forteller i kommentarene. Ønsker deg en god kveld videre 🙂

      Lik

      1. Ja, det er mange forskjellige måter andre kan tappe en for krefter/energi. Du har allerede gitt noen gode eksempler på dette. Jeg tror at det er vanskelig for mange å skjønne at noen kan også bli mentalt sliten, som for eksempel når noen ikke har jobb. For noen mennesker så synes de at dette er rart fordi det er mer logisk for dem at du blir mer sliten etter å ha kun jobbet.

        Det var ikke noe koselig da nabo dama mente at det måtte være noe galt med meg siden jeg ikke orket alltid å gå på tur sammen med henne. Dette var nå også i løpet av en tid da jeg følte meg mye deprimert og, og vi hadde også mye bedre kontakt med henne da så da jeg forsvarte meg var det mer naturlig å ta opp noe av det jeg har erfart i min fortid. Det var klart også henne som gjorde meg veldig sliten, men i løpet av den tiden var jeg mye forsiktigere i måten jeg snakket med henne, og fokuserte mest på å forbli positiv og oppmuntrendes i mot henne. Noe jeg tenker nå var egentlig ganske dumt for jeg tror ho fikk en slags følelse over seg at jeg var litt naív. En annen erfaring som også gjorde meg skikkelig sliten var at jeg følte som om jeg ikke kunne være fullstendig meg sjølv sammen med henne, min kontakt med henne var mer basert ut i fra høflighet. Det er klart bra å være høflig, men hvis en er kun dette hele tiden så kan det lett føles overfladisk. Blir litt av det samme som om hvis du kun dreiv med «small talk» med dine gode venner og aldri kom innom djupere samtale emner, etter en tid ville det ha blitt overfladisk synes jeg.

        Antageligvis passet vi nok ikke så godt sammen sånn generelt, og jeg synes det har blitt mye bedre siden vi kuttet av kontakten med henne. Ho likte det ikke, og ho hadde da også sett for seg at vi ville være venner for alltid. 😉 Litt rart at ho tenkte sånn, for vi følte at ho utnyttet oss mer enn de andre naboene ho også hadde kontakt med. Ho pleide å komme innom oss hvis ho trengte å printe ut noe eller å sjekke noe på internett, o.s.v… ho nevnte til oss at ho ikke ønsket å gjøre dette hos de andre naboene av frykt for at de ville gå lei av henne…. Jeg tenkte egentlig ikke så mye på dette tidligere men da jeg nevnte det ho sa om de andre naboene så mente mannen min at ho da kun liker å utnytte oss mest. Jeg husker godt at etter nyttåret var gått over til 2014 så møtte jeg på nabo dama mens jeg gikk tur med Stjerna og var på vei hjem igjen, og ho begynte å gå mot meg med vide armer mens ho smilte(veldig tvungen smil), så stoppet jeg opp og ho ga meg en klem. Jeg bare sto der og følte meg lite behagelig, og så sa ho godt nyttår, jeg sa det tilbake igjen til henne og. Stjerna ble skikkelig entusiast og logret med halen da ho hilste på henne, og så sa nabo dama ut i løfta; «Iallefall Stjerna er glad for å se meg.» Så ble det litt stille mellom oss, og så gikk vi hver vår vei. Veldig rar opplevelse, ho følte seg nok såret, dette er jo tydelig. Men det føltes mer tvungen enn gledesfullt måten ho kom i mot meg og så skulle gi en klem, dette er ikke noe ho har gjort tidligere. Dette skjedde jo etter at vi valgte å ha mindre kontakt med henne og holdt oss mer på avstanden.

        Det er sant at mye forskjellig kan skje i forhold til hva slags generasjon en er født i, hvis en arver/får sjukdommer i ung alder, har problemmer hjemme, og alt det andre du har nevnt innpå her tidligere og. Hver person har også forskjellige personligheter, så en kan ikke fullstendig sammenligne alle personer kun basert på hvilken alder de er. Og naturligvis hva opplevelser en har hatt vil også forme en person. For eksempel; Istedenfor å dømme raskt at det må være noe galt med deg fordi du føler deg mye utslitt, så kan en da også først spørre om hvorfor vedkommende føler seg så mye sliten? Iallefall da åpner en opp for at personen kan ha mulighet til å fortelle, samtidig som at de burde også ha lov til å ikke måtte alltid si noe hvis de ikke ønsker det.

        Synes du virker som en veldig fin person, Marthe. 🙂 Jeg kjenner deg ikke så godt på et vis, sjølv om en kan bli godt kjent med deg i gjennom bloggen din. Men dette er noe jeg har merket helt siden jeg så deg innpå KG(KvinneGuiden), hvis det er dumt at jeg nevner dette forumet innpå her så si i fra til meg om det, så vil jeg så klart slutte med å nevne det innpå her igjen. Du har veldig mye å gi fra deg sjølv. 🙂

        «Synes det er interessant å høre om dine opplevelser, og alt du forteller i kommentarene. Ønsker deg en god kveld videre :-)»

        Tusen takk. Det er veldig hyggelig å vite. Ønsker deg en flott dag videre! *Klem*

        Lik

        1. Det er nok mange som ikke forstår det med å være mentalt sliten ja, dessverre! Jeg for eksempel jobber jo ikke, jeg har uføretrygd. Så jeg har ingenting fast å gå til. Men jeg kan jo likevel bli ufattelig sliten! Det er jo som regel en grunn til at man ikke jobber. Men jeg har bare vent meg til at mange ikke forstår, eller vil forstå.

          Det er sant som du sier, det fungerer ikke med vennskap som blir så overfladiske og kun «small talk». Hvis ikke man kan være seg selv sammen med et menneske, synes jeg det blir slitsomt. Man holder igjen på en måte.

          Merkelig opplevelse du hadde i 2014 egentlig. At hun kunne si det hun sa, at bare hunden var glad for å se henne. Sånn sier man jo bare ikke! Ved å oppføre seg slik som hun gjør/gjorde, vil jo folk bare holde mer avstand. Hvis jeg allerede prøvde å holde avstand til noen og ha mindre kontakt, og dermed merket det og gjorde slikt – ville de i hvert fall bare ødelegge for seg selv. Hun var nok såret ja, men dette var vel ikke helt måten å vise det på. Jeg må jo si hun virker som et veldig merkelig menneske. Slitsom på mange måter. Glad det ikke er min nabo, hehe 🙂

          Men det minner om en situasjon fra mitt liv, som er stikk motsatt. Altså når jeg har valgt å bryte helt med folk kan jeg jo likevel si «hei» når jeg møter dem. Det synes jeg er vanlig høflighet! Ikke nødvendigvis å slå av en prat, men jeg går ikke rett forbi folk jeg vet hvem er og later som de er luft. For noen måneder tilbake møtte jeg på en jeg har bryte kontakt med. Faktisk hun som endte meg å lage bråk og avslutte det hele, noe jeg bare var glad for – siden jeg hadde vurdert sterkt å bryte med henne. Det ble alt for mye, og likevel for lite i det vennskapet til at jeg kunne orke. I hvert fall var jeg på tur med Mira og møtte henne ned en sti. Jeg sa jo selvsagt «hei» og Mira var jo ivrig etter å hilse på henne, de kjente tross alt hverandre. Jeg har aldri sett noen med et mer grimase-avvisende ansikt! Må nesten le av det. Det var som om hun hadde fått noe vondt i maten 🙂 Hun virket nesten redd for at jeg skulle si noe mer enn «hei» så det ut til. Jeg kunne ikke annet enn å flire for meg selv på vei hjem. Man må da kunne si et høflig hei og oppføre seg synes jeg. Jeg har møtt på henne andre ganger også, da kikker hun unnvikende i bakken. Kanskje hun innser hvor dumt hun oppførte seg og ser hva hun har mistet, ikke vet jeg.

          Enig i det du sier om å dømme andre. Da er det er bedre å spørre hvorfor personen er så mye sliten. Da virker man mer interessert i menneske på en sympatisk måte, i stede for å hinte til at det må være noe «galt» med vedkommende. Og folk må selvsagt akseptere at man ikke vil dele alt. Ikke alt passer seg å si til alle. For eksempel når jeg har slite veldig psykisk, og det dermed har gjort meg sliten og tappet for krefter – er det ikke alltid jeg deler alt om det. Hvis jeg møter på enkelte mennesker som jeg føler ikke har noe med detaljer og de spør hvordan det går, sier jeg virker sliten eller at de har sett/hørt at ting ikke er så greit – varierer det mye hva jeg sier. De som er oppriktige interesserte og kjenner en god del av min historie, kan jeg si hva som er vanskeligst der og da. Andre velger jeg bare å si til at jeg har det litt vanskelig når de spør hvordan det går. At det «går litt opp og ned». Rett og slett fordi så mange egentlig ikke ønsker å vite hvordan det går, når de spør.

          Det gjør ingenting om du nevner KG her altså, dette har jeg vel nevnt i innlegg tidligere, når jeg ble plaget. Og det ligger også noe om det i kommentarfelt der noen hadde kommet fra KG og funnet bloggen min, kun for å spre kvalme.

          Jeg synes også du virker som et flott menneske, og jeg er glad vi krysset veier på KG.
          Ønsker deg en fin kveld videre! Jeg har nesten akkurat stått opp, da døgnrytmen min er så dårlig.

          Lik

          1. Noen ganger kan en også ble mentalt sliten av å ikke gjøre noen ting og. 😉 Dette gjelder ikke i ditt tilfelle siden du virker som en person som liker å drive på med mye i løpet av din fritid. Det vil også komme an på hvordan folk er oppdratt til å tenke, og hvilken generasjon folk er født inn i. Eldre mennesker som ble født i løpet av 2. verdens krig eller etterpå vil nok se på dette på en helt annen måte enn hva vi gjør.

            «Det er sant som du sier, det fungerer ikke med vennskap som blir så overfladiske og kun «small talk». Hvis ikke man kan være seg selv sammen med et menneske, synes jeg det blir slitsomt. Man holder igjen på en måte.»

            Det er sant. Jeg har faktiskt blitt ganske «fed up» av forhold som føles overfladiske ut for meg, hvis jeg merker nå at det vil bare fortsette på denne måten så mister jeg interessen med å fortsette med å holde kontakten. Det blir skikkelig meningsløst for meg etter en tid. Jeg kan greit ha en ok kontakt med flest folk, men dette betyr ikke at jeg vil bli beste venner med de alle sammen. 😉

            Jeg liker også best mennesker som er seg sjølv og som er «ekte», jeg har heller ikke noe problem med mennesker som er ærlige. Jeg vil mye heller at noen er direkte med meg og taler sannheten, enn at noen holder ting i fra meg og forteller en hvit løgn. Jeg er ikke noe glad i løgner, jeg mener også at hvite løgner er like ille. En hvit løgn kan virke lite og uskyldig ut der og da når det blir sagt, men det blir mye vondere når det kommer fram i lyset seinere, om personen som svarte med den hvite løgnen forteller om det ut av skyld eller hva som er aller verst; At vedkommende får høre det fra andre igjen. For det meste fører det ikke noe godt med seg å fortelle løgner.

            Jeg har lenge tenkt på at den nabodama vår sliter fortsatt mye med sjølvtillitten sin, dette er da veldig tydelig siden ho fortsatt har masse behov for å bli sett og å kunne være midtpunktet. Siden ho trenger å prate ut mest og ønsker å vise fram men også å prate om hva ho er flink til, o.s.v… Alt fokus må være mest rettet mot henne, og det at ho ikke takler kritikk og blir lettere såret og fornærmet av dette. Dette viser jo egentlig godt hva slags sjølvtillitt ho har, innerst inne. Tidligere da vi fortsatt hadde kontakt med henne så merket jo jeg dette veldig fort, og derfor tenkte at jeg kunne hjelpe til med å bygge opp sjølvtillitten hennes, og å vise mer støtte. Men som du ser av hva jeg har fortalt tidligere, så ble det ikke noe bedre videre. Det ble altfor slitsomt etter ei tid, og spesiellt da ho begynte med å leke «menneske kjenner» mot meg, ho lot meg ikke en gang bli ferdig med hva jeg hadde å fortelle den gangen men kun avbrøt meg og så sa sin mening om hvordan ho tenkte at jeg var som person, og naturligvis var det en helt feil tankegang. Så ble jeg sint, og sa at slik er jeg ikke. Ho beklaget seg, og så forventet ho at jeg skulle ha glømt dette i neste minutt, noe jeg ikke gjorde, siden jeg trenger litt mer tid til å roe meg ned igjen. Tok vel kanskje rundt 5 minutter, men sånn er det med meg, jeg trenger litt tid til å samle meg sammen igjen. Ho virket som om ho syntes det var dumt måten jeg reagerte på, men hvis en blir fornærmet så er det da ikke vanlig å plutselig bli helt rolig og så er alt bra igjen om en gang sjølv om den andre beklager til deg, eller ber om unnskyldning? Ja, du burde være glad ho ikke er din nabo. 😉 🙂

            Jeg er klart enig i at en kan fortsette med å si «hei» til mennesker du ikke lenger er i kontakt med. Vi fortsetter da å hilse på nabodama av og til, og ho gjør da det samme. Men mye mer snakk blir det ikke, kun om det er noen viktige beskjeder, men dette skjer jo sjeldent. Ho prater da mest med, sist gang ho prøvde å prate med meg så snakket ho skikkelig sakte og brukte hendene hennes til å få meg til å forstå henne bedre. Virkelig rart. 😉 Jeg tenkte da mer at dette er jo komiskt. Hehe… Veldig dumt med hvordan den tidligere venninna di reagerte mot deg da du hilste på henne, kanskje ho fortsatt var sur over måten kontakten ble brutt, og på grunn av krangelen som oppsto mellom dere?

            Det du nevner om at mange egentlig ikke er så interesserte i å vite hvordan det går med deg sjølv om de spør dette, da skjønner jeg ikke helt hvorfor de i det hele tatt spør. Jeg er klar over at det er en vanlig måte å lage «små prat» på, men om en ikke er interessert så synes jeg heller at det er bedre å la være med å spørre. De vet da aldri om de vil møte på en person som vil se på dette som en mulighet for å prate ut om hva de sliter med, og da vil det være skikkelig sårendes å merke at de egentlig ikke bryr seg noe om hvordan vedkommende virkelig har det. Det er klokt å ikke dele alt til alle og enhver. Noen ganger kan fremmede såre eller å si ting som en ikke takler der og da. Og som du også sier; Ikke alle trenger å vite alt heller.

            «Jeg synes også du virker som et flott menneske, og jeg er glad vi krysset veier på KG.»

            Takk! 🙂

            Ha en kjempefin ettermiddag!

            Lik

            1. Jeg er enig i at man kan bli mentalt sliten av å ikke gjøre noe. Som regel gjør jo jeg alltid noe, men i perioder jeg ikke har orket det – får jeg ofte enda mindre krefter og energi. Jeg er av typen som aldri er i stand til å kjede meg, uansett hvor givende det jeg gjør er, eller ikke er. Så lenge jeg har tankene mine, har jeg alltid noe «å gjøre».

              Det er nok ikke meningen å bli bestevenn med alle mennesker man møter på veien heller. Noen er det greit å beholde som bekjente, andre kommer oss nær.

              En hvit løgn kan absolutt være like ille! Det minner meg litt om det at jeg har Asperger. Nå i voksen alder forstår jeg jo at man ikke alltid kan si hva man mener, men i barndommen innså jeg ikke det. Hvis noen spurte om de så fin ut i en ny bukse og jeg ikke synes det, sa jeg raskt nei. «Se på den fine genseren jeg har fått!» eller jakka, leken osv. Jeg svarte kort og brutalt at jeg ikke likte det, hvis det var tilfelle. Ettersom jeg ble litt eldre og barneskolen gikk mot slutten, begynte nok folk å holde litt avstand til meg på grunn av dette. Jeg mente jo ikke noe stygt med det, jeg var jo bare ærlig. Jeg var på mange måter et barn som skilte seg ut og var veldig bestemt og hadde sterke meninger. Det resulterte dessverre i mange år med mobbing.

              Jeg og mamma har snakket mye om dette med hvite løgner i ettertid, at jeg ikke så verdien av dette. Og når jeg også har snakket med fagfolk angående Asperger. EGENTLIG kan man jo tenke at det ikke var meg det var noe galt med, men samfunnet. Jeg var ærlig jeg, de andre var opplært til å lyve. Jeg føler jeg på mange måter kanskje var mer ren, nøytral eller uformet. Jeg lot ikke omgivelsene få forme meg på samme måte. Når jeg var liten gjorde det selvsagt vondt å ikke passe inn. Alltid være annerledes, og med tiden også innse at man tenkte annerledes. Nå ser jeg på det som en stor styrke!

              Det er sant det du sier med nabodama, hun kan jo umulig ha god selvtillit. Det kan selvsagt være fint og hjelpe til med å bygge opp selvtillit, men noen mennesker ender ofte opp med å «ta» for mye. Når de får lillefingeren tar de hele hånda, for å si det slik. Noen kan rett og slett bli onde av å bli høye på seg selv, det har jeg selv fått erfare på ulike måter. Jeg har jo prøvd å backe opp folk mest mulig, ikke minst fordi jeg har gått gjennom det selv – å ha dårlig selvbilde og selvtillit. Noen ganger har jeg klart å gjøre mennesker mer trygge på seg selv, fått de til å innse litt hvor flotte og sterke mennesker de faktisk er. Den delen jeg ser av de. Andre ganger har den endt med at de blir enda mer sytete, og bruker den ekstra oppmerksomheten til å sykeliggjøre seg selv enda mer. Litt vanskelig å forklare egentlig.

              Folk er ulike på hvor mye tid de trenger til å samle seg, og det må jo respekteres! Noen ganger kan jeg la ting gå «inn det ene øret, og ut det andre» – fordi jeg skjønner at det ikke nytter. Mens andre ganger blir man satt ut, sint eller frustert. Da skal ingen forvente at jeg glemmer ting øyeblikkelig. Jeg er også av typen som med tiden kan gå videre med ting, men aldri er i stand til å virkelig glemme – eller legge ting ordentlig bak meg. Derfor blir også negative opplevelser ekstra vonde, når jeg bærer på byrden av alle tidligere vonde opplevelser.

              Det med min tidligere venninne er vanskelig å si! Men det var jo tross alt HUN som endte opp med å bryte kontakten. Og krangel kom av at jeg hadde endret meg og hun tydeligvis ikke likte enkelte synspunkter jeg hadde, og måter jeg hadde endret meg på. Dette var et menneske jeg lenge hadde vurdert å bryte kontakten med, men utsatt det – fordi hun er såpass sårbar. Så om hun var sur fordi hun brøt kontakten med meg og krangel som oppsto, kan hun bare takke seg selv. Jeg tenker jo også at det er ganske spesielt når et voksent menneske sender «sinna-meldinger» og ender opp med å blokkere meg fra nett og telefon, før jeg får forklart meg engang. I mine øyne er det barnslig oppførsel. Av typen «vil ikke snakke med deg, jeg holder meg for ørene». Men så var hun heller ikke spesielt voksen på noen områder overhode, til tross for at hun er flere år eldre enn meg. En spesiell situasjon, men skal ikke utlevere henne her. Jeg kunne kanskje ikke forventet noe bedre oppførsel.

              Jeg må bare le av hele situasjonen, når hun omtrent ikke klarte å kikke meg inn i øynene. For meg blir det bare teit og noe som forundrer meg, ikke noe jeg egentlig bryr meg om.

              Jeg tenker likt som deg, at om man ikke er oppriktig interessert i å vite – kan man la være å spørre. Og i hvert fall når dette er mennesker som vet at jeg har hatt det veldig vanskelig og er åpen om dette. Hvis ikke de ønsker om å vite hvordan det faktisk går, kan de finne andre måter å være høflige på, om de absolutt føler behov for å si noe.

              Ønsker deg en fin lørdag videre! Nå blir det litt middag og serie-titting for min del 🙂

              Lik

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s