Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Indre og ytre prosesser

Tiden går fort, og det nærmer seg et år siden jeg flyttet til Skien. I fjor, 10. august flyttet jeg fra byen jeg hadde bodd i hele livet. Men det varte kun 2,5 måned før jeg flyttet tilbake til Kragerø – av flere årsaker.

Ufattelig mye har skjedd det siste året. Nesten mer enn det jeg er i stand til å forstå. Jeg kan selvfølgelig nevne generelle endringer i livet, som de fleste vil kunne se. Men så er det alt det som ingen ser. Hvor mye jeg har endret meg innvendig. Noen ganger kan det virke skremmende, overveldende – når jeg kikker tilbake på forandringene. At jeg er forandret, at personligheten til og med er endret.

Dette hadde vært et bra år på mange måter. Både de siste 12 månedene, og de første 7 i dette året, 2016.

Et mobilbilde fra en lang gåtur i slutten av september 2015. Motivet er vakkert, idyllisk – og ikke så altfor langt unna der jeg bodde, selv om dette ser mer ut til å være mer ut på landet.

Jeg trengte å flytte. Selv om jeg vendte tilbake til Kragerø, leiligheten jeg eier her og livet her, var det likevel ytterst nødvendig. Mange ser ut til å være ute av stand til å forstå det. Jeg fikk høre av flere at det ikke kom til å vare. Vel, det var meningen. Det handler ikke om at jeg er svak som vendte tilbake, men at jeg fikk den endringen jeg trengte. Avstanden. Ikke bare til andre, men til meg selv.

Og kanskje viktigst av alt, begynte jeg ikke siste året på videregående i fjor. Jeg skulle egentlig pendlet til Kragerø hver dag, men fikk beskjed at fylkeskommunen skulle ordne et opplegg til meg i Skien. Greit nok, men tiden gikk – og jeg begynte å tvile. Ikke på at jeg kom til å få et godt skoletilbud, men jeg tvilte på om jeg virkelig ville dette. Utsette meg for nok et år med stress, mer stress enn det jeg kunne takle. Med en psyke som var forandret, jeg var medisinfri og mer sårbar enn noen gang. Og jeg visste at et skoleår ville bety mestring og prestasjon, men også lite søvn, panikk og muligens forverret selvskading. Ja, det høres kanskje ekstremt ut for deg. Men det meste med meg er nettopp det, alt eller ingenting. Svart-hvitt. Ekstremt.

Det var august. August ble til september, jeg bodde i Skien – og de siste månedene hadde jeg gjennomgått store forandringer. Kuttet ut flere mindre gode relasjoner. Blitt avholds. Blitt veganer. Sluttet på medisiner. Begynt å gå i meg selv, spørre meg selv hva jeg VIRKELIG ønsket med livet mitt. Hvem ville jeg være?


Jeg trodde ikke det fantes noen annen mulighet for meg. Jeg så for meg å fullføre videregående, ha et friår til å skrive og reise, deretter et år på folkehøgskole og videre studier i Oslo.

Slik ble det ikke, og det er jeg fornøyd med. Ja, jeg kan i enkelte tilfeller si at jeg synes det er skamfullt at jeg ikke har fullført videregående. At jeg mangler flere fag fullstendig, siden jeg hadde et opplegg med blokkfag – og dermed er helt ferdig med enkelte fag, mens andre ikke er påbegynte.

Men mest av alt er jeg tilfreds med meg selv. Jeg har jobbet MASSE med meg selv de siste 12 månedene, eller litt lenger. Det var i juni i fjor endringene begynte. Jeg har ikke fullført videregående, MEN jeg er lykkelig. Jeg ser en framtid jeg ikke trodde fantes. Jeg har det bedre enn noen gang.

Livet mitt har endret seg mye på kort tid. Disse månedene har vært lærerike, skremmende og ikke minst viktige. Nødvendige.

7 thoughts on “Indre og ytre prosesser

  1. Ja det er mye som er forandret . Glad er vi på dine vegne. Du er en kjempe flott , tøff og ikke minst en sterk ung dame. Vi er så utrolig stolte av deg.

    Lik

  2. Jeg må innrømme at det er ikke ofte jeg synes mange blogger er interessante med å fortsette å lese videre på, men med dine blogger så skriver du på en veldig fin måte. Det er så levende. Du skriver virkelig godt, Marthe.

    Livet handler om så mye mer enn studier og jobb, noen kan sikkert fullføre alt dette men fortsatt være fattig på andre livs-erfaringer. Sjølv om livs-erfaringer generelt er noe som skapes etterhvert gjennom hva en går igjennom og opplever her i livet… alt kommer da litt an på og. Det viktigste er klart om du er lykkelig. Hvis du ønsker å fullføre videregående seinere så gjør du det, og hvis du velger å ikke gjøre det alikevel så er det helt greit det og. Men ikke stress. *Klem*

    Nydelige bilder du har satt inn i denne bloggen.

    Lik

    1. Takk, det varmer å høre!

      Det er sant som du sier, og jeg tror nok mange gjør alt «etter boka» med lange studier og jobb, men likevel er fattige på andre livs-erfaringer. Tidligere så jeg på det som eneste løsning, selv når jeg var så syk at jeg omtrent ikke fulgte skolen. Det var liksom fasiten.

      Første året jeg fullførte på videregående (etter først et år permisjon ved innleggelse og et år jeg mistet skoletilbudet) hadde jeg vel omtrent halve året i fravær tror jeg. Et skoleår er 190 dager, og jeg tror jeg hadde rundt 90. 2. året hadde jeg også mye fravær pga. innleggelser og veldig vanskelige tider. Heldigvis er jeg veldig glad i skolearbeid og skoleflink. Så med et godt opplegg på skolen siden jeg søkte på særskilt grunnlag, har jeg likevel fått fullført en god del fag og fått 5 og 6 i alle. Så det er aldri det det står på 🙂 Nå mangler jeg rundt 1 år med tanke på de faga jeg har igjen.

      Jeg vil ikke stresse med det, og tar det når jeg selv føler for det. Jeg vil være sterk nok psykisk. Nå har jeg startet «friår» nummer to denne høsten, og jeg har ikke tenkt til å søke på skole i februar til neste år. Så da blir det i hvert fall 3 år. Men jeg er enda ung, og det er ikke noe hast.
      Jeg har uansett tenkt til å bo mange flere år i Kragerø, så videre studier er ikke aktuelt med det første uansett. Da måtte jeg jo flyttet utenbys.

      Det viktigste er faktisk at jeg har det bra! Jeg har ikke fullført videregående det året som har vært, men jeg har lært å leve med meg selv og forandret meg til det bedre. Det er en jobb det også, noen ganger enn fulltidsjobb å mestre livet. Men nå føler jeg meg friskere enn noen gang, og klarer et liv helt uten medisiner, kraftige beroligende og hyppige innleggelser. Det har vært en tøff kamp, og noe jeg er stolt av å ha kommet meg gjennom.

      Takk for at du leser og gir meg mange fine tilbakemeldinger på bloggen. Det er et lyspunkt hver gang jeg hører telefonen plinger og det har kommet en ny kommentar 🙂 Ønsker deg en fin kveld videre!

      Lik

  3. Det må du bare fortsette med å være, stolt over alt det du har klart så langt. Og å fortsette med å nyte din frihet, fortsette å leve. 🙂

    Lik

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s