Natur & landskap · Portretter

Et dykk i arkivet

Et dykk i arkivet, noen fotografier fra fjoråret.
IMG_9552 as Smart Object-1
En vintermorgen i soloppgang. Rett ved her jeg bor.

IMG_0422 as Smart Object-1
Fra en photoshoot i mai.

IMG_0349 as Smart Object-1
Sol på kirkegården.

IMG_0437 as Smart Object-1
Carina, fotogen og fin.

IMG_1640 as Smart Object-1
Høstluft og tanker i Skien.

IMG_0383 as Smart Object-1
2015 var et fint fotoår. Her var i hvert fall noen fra arkivet, både vinter, vår og sommer.

26 thoughts on “Et dykk i arkivet

  1. Fine bilder, gode portretter. Gleder meg til å se mer. Du er ikke for mye, jeg vil se mer! Og skrive mer. Og mer. Og mer. Fordi du er spennende, god til å skrive og snill på bunn.

    Lik

    1. Takk for det, Helene! Jeg kommer nok til å legge ut flere portretter senere, jeg har mange på lager.

      Du er også spennende! Bloggen din gir meg mye, og jeg vet aldri hva som venter rundt neste sving. Du har gode innfallsvinkler og skriver på en måte som bare DU kan. Unike og fine observasjoner og et blikk for verden, som svært få andre har. Det gir meg mye 🙂

      Likt av 1 person

    1. Takk 🙂 Ja, hun er fotogen! Har flere bilder i arkivet av henne, og nå hadde vi en photoshoot på torsdag (det nevnte jeg kanskje at jeg skulle?), så det kommer flere bilder etter hvert. Neste uke har jeg planlagt blogginnlegg og noen portretter av noen andre. Men uka etter der igjen kommer det flere av Carina. Her er noen andre fra samme photoshoot i svart-hvitt: https://livetsrose.net/2015/05/10/shades-of-grey

      Hun har tatovert «Never give up» ja.

      Lik

        1. Åh ja, de naturbildene er fine de også. 🙂 Jeg liker også godt det bildet av den bladen. Passet så godt inn med bildet som kom under det igjen.

          Det er en veldig fin tattovering ho har, og med ett meningsfyllt budskap. .

          Lik

          1. Ja, det bladet er fint, og fargene passet godt inn synes jeg.

            Å aldri gi opp er et meningsfylt budskap, absolutt! For flere år siden vurderte jeg å ta en tatovering. Da hadde jeg lyst til å ha «I never give up» på innsiden av armen. Men det har jeg slått fra meg for lengst. Det kan absolutt være fint med tatoveringer på noen, men jeg vil ikke ødelegge kroppen med blekk. Men synes hun kler denne veldig godt.

            Lik

          2. Tattoveringer kan ha en historie bak seg, eller å ha ett personlig budskap. Det er klart ikke noe alle må ha, og du kan også fint vise at du «ikke gir opp» uten å måtte ha noen tattovering på deg. Noen kler det godt mens andre gjør det ikke, kan også komme an på personligheten.

            Ja, venninna di kler tattoveringen sin veldig fint. Synes til og med at det har ett mer elegant preg over det, med tanke på valg av skriftmåten ho valgte.

            Lik

          3. Ja, det er sant. Noen passer det fint for. Før hadde jeg veldig lyst på en tatovering, og jeg tviler ikke på at det kunne blitt pent – det handler bare om at jeg ikke vil «ødelegge» kroppen min. Den er nok ødelagt med masse arr på armer og ben, om ikke jeg skulle ha blekk i tillegg. Mange synes det er rart å tenke sånn, men det er riktig for meg. Hverken tatoveringer eller piercing er aktuelt. Begge deler kan være pent, men også veldig stygg på enkelte, om det blir for mye. Men det viktigste er selvsagt at de liker det selv 😊

            Enig i at skriften gjør det finere. Det er rart hvor mye skrifttyper kan ha å si! Både med tatoveringer, logoer og lignende. Det kan være varsomt og elegant eller andre ganger veldig røft.

            Tidligere når jeg ofte lagde bloggdesign og skiftet flere ganger i året, fikk jeg jo erfare hvor mye ulike skrifter hadde å si. Selv med samme bakgrunnsfarger og elementer, kan skriften gi et veldig ulikt uttrykk.

            Lik

          4. Trist med alle de arrene du har på kroppen din. Å ha tattovering er naturligvis en egen valg alle kan ta, som jeg sa tidligere har det ofte en del med personligheten å gjøre. Mye av det samme med bruk av sminke og klær, hva en velger for seg sjølv vil også ha mye med hva en liker og hvordan en føler at en er som person. Men som i ditt tilfelle kan det også komme an på din egen helse eller om du har skadet deg mye gjennom det å ha mye arr og lignende, jeg husker ei jente jeg så innpå et forum som ikke kunne bruke noe sminke fordi ho var allergisk av det. Ho syntes det var litt leit sjølv.

            Ja, skrifttyper, bakgrunnsfarger og elemter kan gi ulike uttrykk, det er sant. Jeg liker ofte godt gammeldagse skrift-måter, slik det ble skrivi mye før med fjærpenn og blekk.

            Lik

          5. Ja, det er vel kanskje trist. Men jeg har lært meg å leve med det. Spesielt høyrearmen ser ikke ut etter mange år med selvskading. Det er en del av meg og noe jeg ikke tenker så mye over. Men spesielt da på armene ville det blitt merkelig å ha en tatovering synes jeg. Jeg ser jo noen velger å ta tatovering i nærheten av arr, men jeg synes det bare framhever arrene dessverre.

            Jeg kan ikke endre fortiden, og nå skammer jeg meg i hvert fall ikke over det mer. Det har gått så mange år og det er enda ikke helt tilbakelagt dette med selvskading, så jeg har nok et ganske avslappet forhold til hvordan kroppen ser ut. Hadde jeg vært uten arrene hadde jeg kanskje ikke vært i livet, så. Det har vært en «mestringsstrategi» og en måte å overleve på når ting ble for tøft. Mange klarer ikke se det slik dessverre. Men for meg er det arr fra en kamp mot meg selv, krigs-striper. Det skal man ikke skjems over.

            Det er sant som du sier, sminke og klær kommer mye an på hva man liker og hvem man er. Selv bruker jeg veldig sjeldent sminke, jeg liker å være naturlig. Og jeg synes egentlig det er bortkastet tid med sminke. Alle de timene det blir i løpet av et liv! Heldigvis er jeg jo også velsignet med naturlige lange og mørke øyevipper. De få gangene jeg sminker meg er det noe folk ser. «Så fin du var!» kan jeg få høre da. Mens andre får spørsmål om de er slitne eller syke når de tar av seg ansiktsmasken, hehe 🙂 Ikke bare greit med de som omtrent aldri viser seg uten lag på lag med sminke heller. Folk kan jo få sjokk!

            Gammeldagse skrift-måter er fint ja! Og jeg kunne så inderlig ønske jeg hadde en pen håndskrift. Det har jeg aldri klart å få. Jeg forstår den selv, men må anstrenge meg for å skrive forståelig for andre. Jeg skriver jo alltid digitalt omtrent.

            «Kråketegn» pleier mamma å si. Skal jeg skrive en beskjed eller noe til noen skriver jeg som oftest blokkbokstaver, da er det mulig å lese. Men når jeg skriver dagbok og lignende er det i hvert fall en stor trygghet hvis noen skulle finne på å stjele det! De hadde ikke orket å lese gjennom alle hemmelighetene mine.

            Lik

          6. Det er en fin måte å tenke på at arrene dine er fra kamper du har vunnet over, om det er rette måte si det på? Jeg kan forstå hvorfor du ikke ønsker å ha noen tattoveringer da.

            Det er også fint å se naturlig ut uten noe sminke og. En gjør da mest som det passer en sjølv, noen mener også at de ser på sminkinga som en egen kunstform der de uttrykker seg på denne måten. Jeg synes også at det ser litt dumt ut med de som sminker seg altfor mye, og med lag på lag med sminke. Men hvis det er sånn at de føler seg bedre når de gjør dette, så kan en vel ikke si dem i mot heller.

            Haha, Kråketegn. 🙂 Morsom måte å kalle det på. Først trodde jeg at du mente Røverspråket. Ja, hvis du har en vanskelig skrift-måte så skjønner jeg at det ville være vanskelig å lese dine hemmeligheter. 😉 🙂

            Lik

  2. Måtte svare deg her nede Sunflower-Delight 🙂 Det er en grense på maks 10 underkommentarer ser jeg.

    Jeg ser absolutt på det som arr fra kamper jeg har vunnet over ja. For hadde jeg ikke hatt dette å ty til, er jeg stygt redd for at jeg ikke ville vært her den dag i dag. Det var min måte å «komme meg gjennom krigen», selvom det sikkert kan være vanskelig å forstå for utenforstående. Selvskading er veldig sammensatt og kompleks synes jeg, nesten så jeg ikke alltid forstår det selv! Og det kan jo utarte seg veldig ulikt hos folk.

    Sminke kan være både og som du sier. Det kan være en kunstform og fin måte å uttrykke seg på, eller bare pynte litt. Men det kan også bli for mye. Hvis folk er flinke til å sminke seg, kan mye sminke gå bra – men alt for mange unge nå til dags klæsjer på alt mulig, og ser ikke ut. Ikke minst de som tegner på øyebryn, der er det mye rart ute og går. Nesten så jeg blir fascinert og blir stående å kikke noen ganger.

    Inntil man blir flink med sminke, er det best å ta det litt rolig synes jeg. Selv er jeg dårlig med sminke, og bruker derfor kun litt maskara og lipgloss eller leppestift om jeg skal bruke noe. Og leppestift er jeg ikke flink til å legge. Til tider har jeg brukt noe øyeskygge, men jeg synes det er et ork – og jeg må ofte stå lenge før jeg er fornøyd, siden jeg ikke er vant med det. Føler man seg litt bedre av sminke, er det jo helt greit. Det må hver enkelt se selv, begge deler er greit synes jeg. Men det er jo flere i mine aldersgruppe som synes det nesten er «merkelig» når de hører jeg ikke sminker meg/veldig sjeldent. Men jeg har aldri vært noe dollete, eller sett behovet for sminke. For meg er det noe «ekstra» og ikke standarden. Jeg har mye fine klær, men ikke EN eneste kjole eller skjørt. Men selv uten kjoler, skjørt og sminke – er jeg på ingen måte noen «guttejente» heller. Jeg er glad i farger, noe som vitner mer om kreativiteten enn at jeg skal være veldig feminin.

    Hehe, ja jeg kaller det kråketegn, det har alltid mine foreldre tullet med også. Jeg skjønner det jo selv, men må anstrenge meg for å skrive forståelig for andre. Selvsagt kan jeg skrive et kort som blir pent og greit, men når jeg skriver dagbok for hånd kan det fort bli 10-15 sider elle mer på en dag. Da må jeg skrive fort nok til å få tankene korrekt ned, og da blir det ikke pent. Jeg tenker rett og slett for fort, selvom jeg også skriver ganske hurtig.

    Lik

    1. Liker godt å bruke samme tankegang om å ha overvunnet krig i sammenheng med arr. Jeg har da vel mest arr som er sett på symbolsk innvendig, sjølv om jeg har også noen arr jeg fikk fra skader. Men det blir naturligvis ikke helt det samme som arr du fikk som du kunne ha dødd av. Det er flott å lese at du klarte å overleve etter flere ganger der du kunne ha dødd, det er tydelig at du har vunnet mange kamper. Og så er du et godt eksempel av håp for andre igjen. 🙂

      Jeg også tar på meg sminke veldig sjeldent, det er ikke ofte jeg blir sett med sminke. Jeg pleide alltid å tenke at en pynter seg litt mer ekstra med sminke og finere klær når en gikk på fest og lignende. Jeg tenker fortsatt mye av det samme, sjølv om jeg kan da også pynte og sminke meg om jeg føler for det også. Men det er heller ikke noe galt i å ikke sminke seg til tider, det som er viktigst er jo å gjøre det som en mener er mest behagelig for en sjølv. Og hvis en liker sitt naturlige utseende og, så er jo dette også et stort pluss mener jeg. For veldig mange jenter og damer føler seg ikke så fine uten sminke. Å være femenin kan være et mye mer utvidet spekter, jeg tenker at noen ganger handler det også mer om en føler seg femenin mer enn hva en har på seg. For eksempel jeg pleide å tenke tidligere at hvis jeg gikk i høye hæler så ble jeg automatiskt mer femenin. Nå så tenker jeg at det er ikke nødvendig å alltid måtte gå i høye hæler men at jeg kan være like femenin om jeg går i flate sko. Klær kan også hjelpe til med å få en til å føle seg femenin. Det er en kombinasjon av tankemåte, oppførsel og klesstil.

      Lik

      1. Både indre og ytre arr kan være like ille. Det er nesten verre med de indre, for de er det ingen som kan se eller forstå. Ikke at folk flest forstår selvskading noe særlig heller. Arrene jeg har utvendig er ikke noe jeg kunne dødd av. Jeg har aldri kuttet meg eller drevet med annen selvskading for å ta livet mitt, kun for å dempe de indre smerter. Jeg har flere dype og stygge kutt, men jeg har aldri vært i livsfare pga. det.

        Det jeg mente med at jeg ikke hadde vært her om den dag i dag, er at selvskading har reddet meg. Hvis ikke hadde jeg antagelig endt opp med å ta livet mitt om ikke jeg hadde funnet denne «mestringsstrategien». De forsøkene jeg har hatt bak meg, har ikke involvert kutting eller noe jeg har synlige «skader» etter. Utenom det ene kneet mitt da. Der har jeg flere myke punkter der det ikke skal være mykt, og to knær som ser totalt ulike ut og med en «bulk» på leggen, så det ser ut som to knær – etter et par ganger foran bil (som jeg må si gikk overraskende bra, det kunne jo skadet meg alvorlig, om de ikke bremset raskere). Jeg pleier å spøke med at jeg har «to knær». Det ser kanskje snodig ut, men er jo ikke behagelig. Jeg kan få blåmerker av å sitte på mine egne legger. Og det kneet gjør meg ute av stand til å stå lenge på knærne. Å vaske Mira i dusjen er ille nok. Det er de eneste synlige skadene etter forsøk.

        Til tider har jeg også hatt mye smerter i knærne på grunn av dette. Leddbåndene i begge anklene er også ødelagt etter en patetisk episode hvor jeg hadde gjemt meg oppe på et klesskap for mange år tilbake ved en innleggelse. Når jeg da hoppet ned og landet galt på betonggulv, gikk det galt. Jeg har gjort mye dumt mot kroppen min. Men bank i bordet! Jeg har aldri brukket noe 🙂

        Folk kan fort tro at kutting har vært for å forsøke å gjøre en slutt på det hele, men for de fleste er det stikk motsatt – en måte å klare å overleve. Flertallet av mine kutt er jo på utsiden av armen, ikke på innsiden – som ville vært naturlig om man forsøkte å dø. Det er ganske stygt på innsiden også, men jeg har alltid vært litt «redd» for å skade meg der, i tilfelle det skulle bli for dypt om man kunne treffe pulsåra. Sikkert litt mye detaljer, men ville bare forklare forskjellen for meg.

        Vi tenker nok litt likt om sminke ja! Jeg ser på det som ekstra pynt hvis jeg skal noe. Men det kan jo være fint med sminke ellers også, jeg er rett og slett bare for lat til å bruke tid på det. Ikke minst er jeg veldig plaget av varmen store deler av året, og da er jeg ikke komfortabel med sminke – siden jeg fort blir svett i ansiktet. Jeg begynner som regel å klage over sola og temperaturen i løpet av april, og slutter i løpet av september. Med andre ord liker jeg best høstmånedene, vinter og tidlig vår.

        For meg virker det nesten litt «rart» med folk som ikke er komfortable uten sminke, men det er vel hva man er vant til! Jeg hører jo om de som helst ikke går utenfor døra uten sminke, det høres slitsomt ut synes jeg.

        Det å føle seg feminin er nok også ganske individuelt. Jeg har heller ikke noe stort behov for det. Jeg vil gjerne føle meg «fin» i klærne, men det er ikke synonymt med feminin. Høye hæler eier jeg ikke, det kan du sikkert forstå etter det jeg skrev over. Jeg kan ikke gå i slikt. Kanskje hvis jeg hadde funnet noen med lav hæl, men det er uansett ikke noe behagelig. Dårlig balanse har jeg også! Samt brede bein, høy «over rista» og som regel 40 og 41 i sko, til og med 42 i enkelte vintersko. Vanskelig å kombinere med pensko.

        Men jeg tror veldig mange føler et behov for å være feminine. Dollete som jeg kan finne på å kalle det. Kjoler, skjørt, høye hæler og sminke. Det er bare ikke meg. Jeg har lyst til å prøve ut litt mer sminke i framtiden, men det er mest fordi jeg ser den kunstneriske verdien i det. Å endre uttrykket man har til noe annet.

        Jeg vil heller bli sett på som hun litt kreative, som går ikke akkurat hva hun vil – og har veldig varierende klesstil og til tider kan skille seg ut litt, enn en feminin dolle. Det har vel litt å gjøre med at jeg ønsker å gjenspeile personligheten min i klær, hvis jeg først skulle gi uttrykk for noe. Jeg bryr meg lite om hva som er «in», mote, klær, sminke og typiske jentegreier. Selvsagt vil jeg kle meg pent, men det er etter hva jeg ser med egne øyne, ikke hva som er mote.

        Til tider går jeg mye i sort og grått, nøytrale farger. Men jeg har også tunikaer og gensere i freshe farger. Jeg liker godt oransj, turkist og blått. Tidligere hadde jeg en lilla tights jeg brukte mye, sammen med hvite eller sort bluser/tunikaer. Litt farger kan gjøre mye. Når jeg brukte en lang hvit tunika til sort skilte den seg ikke noe særlig ut. Til lilla skjedde det saker! Jeg hadde også turkis, vinrød og mønstret tights. Jeg eier ikke en eneste dongeribukse faktisk. Tights fungerer til mye, både trening, pent og hverdags. Jeg har også mye fargerike tynne skjerf, men bruker det ikke så mye mer. Da matchet jeg ofte skjerf, tights og veske. Ikke nødvendigvis like farger, men at det forsterket hverandre.

        Lik

        1. Okey, ja, da var det tydelig at jeg misforsto hva du mente. 😉 Takk for forklaringen angående det du mente om arrene dine, og at du ikke nesten hadde dødd på grunn av «selvskading». Jeg har også lest det du forteller om selvskading, at mange kutter seg sjølv sånn at det skal lindre de innvendige smertene deres. Men det kan vel også gå begge veier? Jeg pleide å snakke med ei gjennom internettet som dreiv med selvskading men ho kunne også bruke dette som sjølvmordsforsøk.

          Godt at du klarer å se en del humor sjølv om det ikke gikk så bra med knærne dine, men det er fint hvis en klarer å spøke litt med det. Godt å kunne le litt av egne uheldige hendelser noen ganger. Både det som skjedde med knærne dine og leddbåndene i begge ankler kan virke så vondt ut. Hvordan kan du ikke ha brukket noe hvis du har skader på knærne dine og det med at leddbåndene i begge anklene dine ble ødelagte? Siden du nevner at du har aldri brukket noe, derfor jeg spør.

          Jeg liker å gå i mye skjørt og kjoler, men jeg tror ikke at jeg blir sett på som skikkelig «Dollete». Antageligvis fordi jeg sjeldent tar på meg sminke og kan lett kombinere stilen med joggesko, fleece jakke, og fjell-sandaler, o.s.v… 😉 Men men, det er da heller ikke så viktig hva andre mennesker tenker om klesstilen vår. Jeg fikk en gang en kommentar av en dame om at jeg var mer maskulin i klesstil fordi jeg gikk mye i cargo bukser, og uten sminke. Og da jeg en dag pyntet meg litt ekstra med skjørt, fin svart blondetopp, smykker og sminke, så mente ho at jeg hadde kledd meg mer femenin. Jeg syntes da at jeg kunne se like femenin ut i cargo bukse, sjølv om cargo buksen var ganske vid, så tok jeg ofte på meg en fin genser eller overdel som var godt kledelig og langt i fra noe maskulint.

          Det er flott at du ønsker å kle deg etter hvordan din personlighet er, den beste stilen er når en klarer å lage til sin egen stil. Synes det virker som om du har en fin klesstil. Jeg tenker mye på samme måte, sjølv om valg av klesstil er nok sikkert veldig ulik fra hvordan du tenker. Jeg kan også like mye farger men er vel mest kjent for å gå i mye svart og rødt, men jeg kan jo også overrasske til tider. 😉 Jeg er også glad i å kle meg varierende i klesstil men har ofte mer dragning mot klesstil fra tidligere tider i historien, samtidig som at jeg kan fint også kaste i sammen plagg jeg synes kan skape en stil jeg liker og. Det blir på en måte det samme som å skape din egen moteverden. 🙂

          Lik

          1. Det kan selvsagt gå begge veier dette med selvskading. En som allerede selvskader kan jo også prøve å ta livet sitt på den måten. Men flertallet som sliter med selvskading gjør det jo ikke for å dø. Men man tyr vel kanskje til kjente metoder. At den som kutter seg ofte vet hva som skal til, og kan forsøke dette. På samme måte som at en med rusproblemer kanskje har større sannsynlig for å satse på en overdose om de skal gjøre et selvmordsforsøk. Det gjør jo ikke rusmisbruk suicidalt nødvendigvis, men at man bruker metoder man er kjent med.

            Folk har selvsagt ulike historier og grunner. Synes bare det er viktig å påpeke hva det er for meg. For mange man tro at det handler om å ville dø. Det kan nok være vanskelig for mange å forstå dette med selvskading også. Det kan jo virke ganske absurd at jeg har skadet meg, ødelagt kroppen med arr – for å overleve.

            Det er viktig med humor ja, det gjør vonde ting litt mindre vonde.

            Angående leddbåndene, har jeg ryke disse – men ikke brukket noe. Som oftest opereres ikke leddbånd som er slakke eller som har ryke med mindre det er en idrettsskade. Det var beskjeden jeg fikk den gang for mange år siden. Men det er visst også noe som har stor sannsynlighet for å ikke bli vellykket ved operasjon etter det jeg fikk høre.

            Tidligere var det veldig vondt! Jeg har vel vent meg til smertene med årene. Men det gjør at jeg har noe dårligere balanse da anklene mine ofte «kanter». Vanskelig å forklare, men jeg snubler ikke, men tråkker over på en måte, som om anklene er slakke. Ikke minst er jeg avhengig av gode sko og kan fort få store smerter i anklene kun av små fall, at jeg tråkker over osv. I perioder etter skaden gikk jeg av og til på krykker, siden det gjorde så vondt og jeg trengte å belaste beina.

            Skadene i knærne gjør jo ikke beina brukket. Vet ikke riktig hva jeg skal omtale det som. Det med de myke punktene i kneskålene blir vel kanskje et form for brudd, men det er vel ikke noe jeg kan gjøre noe med. Vondt gjør det i hvert fall! Og den leggen som er et «ekstra kne» trodde jeg jo at måtte være en slags vannansamling/blodansamling. Men for noen år tilbake tok jeg ultralyd av den, og da ble jeg ikke noe særlig klokere. De mente det hverken var blodansamling eller vannansamling, og ga meg egentlig ingen forklaring på den utstående leggen. Det er ganske hardt der og gjør som sagt vondt når jeg sitter på knærne/leggene. Egentlig veldig snodig.

            Det med to ulike knær er nesten skremmende! Det er ikke ofte jeg ser på knærne i speilet, men når jeg gjør det, ser det ut som de tilhører to ulike kropper. Pga. Dette med kneskålene ser det ikke ut som at jeg at ordentlige kneskålene når står oppreist, de er på en måte små, og ingen stor ordentlig «skål» slik det skal være/var før.

            Har ikke tenkt på dette som at beinet/knærne er brukket. Men det
            blir vel kanskje et form for brudd. Heller noe som er knust på en måte.

            Helt enig i at det ikke betyr noe hva andre mener om klesstilen vår. Det viktigste er jo at man liker det selv. Enkelte mennesker skal jo bry seg med ALT også da, hehe.

            Lik

          2. På et vis kan jeg forstå at selvskading hjelper en til å takle indre smerter bedre, siden fokuset vil bli mer rettet på de utvendige smertene, som vil da også være mer fysiskt. For er ikke det en del av grunnen til selvskading, å slippe mest mulig å gå igjennom de emosjonelle smertene?

            Lettere å forstå hvordan det er med anklene og kneskålene dine når du forteller, høres kjipt ut, men det er bra du fokuserer mer på hva som er positivt og gjør heller det beste ut av alt sammen, samtidig som at du tar godt vare på deg sjølv også.

            «Helt enig i at det ikke betyr noe hva andre mener om klesstilen vår. Det viktigste er jo at man liker det selv. Enkelte mennesker skal jo bry seg med ALT også da, hehe.»

            🙂

            Lik

          3. Ja, det handler jo om å slippe de emosjonelle smertene. Noen skader seg for å få fysisk smerte og dermed slippe å fokusere på det indre. Jeg har aldri vært i stand til å føle noe særlig fysisk smerte når jeg kutter meg. Egentlig veldig merkelig synes jeg! Jeg ble jo sjokkert første gangen jeg så blodet dryppe og jeg egentlig hadde to dype kutt. Jeg følte ingenting, det gjorde ikke vondt. Da ble jeg fort «avhengig» av denne lindringen, spesielt fordi jeg ikke kjente noe. Det varierer jo fra menneske til menneske. Noen gjør det for smerte, andre kjenner ikke fysisk smerte.

            Jeg har tenkt mye på hvorfor. For det gir liksom ingen mening at man skal kunne kutte gjennom hud, noen ganger så dypt at det må sys – og ikke kjenne fysisk smerte. Den eneste forklaringen jeg har og fagpersonell har kunne gi meg, er at man er såpass lammet mentalt, at de indre smertene er så store – at man ikke enser smerten på det fysiske plan. Og fordi man bevisst skader seg, gjør det ikke vondt på samme måte. Eller i mitt tilfelle ikke i det hele tatt. Derimot andre former for selvskading kan jeg gjøre pga. fysisk smerte.

            Hvis jeg glipper grønnsakskniven og får den i fingeren gjør det jo selvsagt vondt! Men da er jeg ikke forberedt, det er smerte utenom min kontroll. Da svir det og jeg kan banne og skjelle 😉 Men derimot med kutting føler jeg sjeldent noe. Det lindrer nok også noe for meg å se blod. De fleste blir nok ikke rolig av det, men jeg synes det er trygt i alt kaoset. Varmt og med en egen lukt, selvom det sikkert høres ekkelt ut. Blod kan være like viktig som selve skadingen i seg selv.

            Ja, jeg må jo bare fokusere på hva som er positivt og gjøre det beste ut av det! Man lever bare en gang, og da kan jeg ikke dvele for mye med fortiden, skader eller de begrensningene jeg har.

            🙂

            Lik

          4. Ja, det virker litt rart ut at du ikke følte noe fysisk smerte når du dreiv med selvskading. Men det kan godt hende at det var sånn som det fagpersonellet ditt ga som svar, det at du var lammet mentalt med dine indre smerter som større smerte enn det fysiske igjen.

            Det er interessant å lese hvordan du opplevde det, og hva dine tanker er. 🙂

            Lik

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s