Bilder av dyr

Merkelige Mira

IMG_2622 as Smart Object-1
Lille Mira er en nysgjerrig hund. Her fikk jeg fanget øyeblikket!

IMG_2630 as Smart Object-1
Vakker og tenkende i blikket.

IMG_2645 as Smart Object-1
En liten pause på spisestuestolen, hvor hun kan kikke ut av vinduet.

IMG_2633 as Smart Object-1
Se på meg da, mamma!

IMG_2583 as Smart Object-1
Nå er jeg sliten etter all lekinga med grisen. Denne er egentlig ganske artig, da den lager grynte-lyder om du klemmer på den!

Bare et lite innlegg med nye fotografier av nydelige Mira. Vi hadde en liten photoshoot her om dagen. Tittelen på innlegget er etter sangen Merkelige Mira av Ole Paus. En fin og rolig sang, som Helene (asperinformator.com) viste meg tidligere i sommer.

Merkelige Mira drømmer rare bilder og det strømmer
farge til et ansikt og blod til en munn.
Hun ga ly for gatens redde dyr og natten dette skjedde
sto hun selv på fire som en hund.

40 thoughts on “Merkelige Mira

  1. Du overrasker igjen med flotte portretter. Jeg liker alle, men det første passet veldig godt til tittelen. Men at en hund er et merkelig mysterium siden vi ikke vet helt hva de tenker uten ord, syns jeg tittelen var spesielt fin til disse bildene.

    Likt av 1 person

    1. Takk, Helene! Jeg tenker også på det noen ganger, at dyr er som et mysterium. Hva tenker de? Jeg kunne ønske Mira kunne snakke noen ganger, hehe. Jeg synes jeg fanget det rette «øyeblikket» godt her, der hun står på beinet mitt, spørrende i blikket.

      Jeg har ventet på å kunne bruke den tittelen til et passende innlegg, siden sangen «Merkelige Mira» er så fin 🙂 Og disse firbente er et mysterie i seg selv, merkelig og fine.

      Likt av 1 person

  2. Ja, det kan jeg skjønne at ho er. 😉 Ho er da også fortsatt veldig ung, så det vil fortsette med å være mye full fart på henne i de kommende årene. Nydelig er ho. 🙂

    Lik

    1. Ja, hun er jo ikke 1,5 år ennå engang. Så det er fortsatt mye valpetendenser, selvom hun er utvokst i størrelse. Det er rart med det, jeg føler hun er den lille babyen min enda 😉 Men hun er jo ikke en liten valp mer, og har jo hatt løpetid 2 ganger allerede. Så jeg har en liten tenåring i hus! 🐶

      Veldig mye selskap i dyr når man bor alene.

      Jeg skal forresten legge ut litt flere bilder av henne og ha fokus på Mira i blogginnlegget til søndag 😊

      Lik

      1. Hunder vil fortsette med å ha visse vaple-tendenser gjennom hele livet sitt, tenker jeg. 😉 Klart de blir også annerledes, men det er visse trekk de fortsetter med å ha uansett alder de blir. Hehe… 🙂 Ja, Mira er nå en slags tenåring. Jeg vil nok klare å følge med til du setter inn det nye blogg-innleget om Mira igjen til søndagen, vil bli koselig å se flere bilder av henne.

        Lik

        1. Ja, og det er jo veldig forskjellig fra hund til hund. Noen blir jo aldri «voksne» etter det jeg har hørt. Men hun er jo veldig forandret fra hun var liten. Ikke like rampete og vill. Hun var en mester på å ødelegge ting. Kabler, kontakter, alt som tilhørte noe elektrisk! Heldigvis var ikke dette ting som var på, det kunne jo vært veldig farlig. Det var nok at jeg kikket bort et lite øyeblikk eller var på toalettet. Hun spiste opp stålampa i stua flere steder, så mye at det var nytteløst å prøve å fikse den. En lampett fikk også gjennomgå. Vifteovn, nettverkskabel, høyttaler-ledning og to ganger har hun spist i stykker pc-kabelen min. Og til den bærbare er det ikke bare lett å få tak i ny, siden denne er spesialbygd (er litt kresen på elektronikk, kun det beste er godt nok). 800 kroner for en ny som IKKE var på lager var heller ikke fristende. Men en god venn av meg er flink meg sånt, så han har lappet den sammen.

          Selv de merkeligste steder kom hun til for å bite på ting. Hun hadde et veldig kraftig gnagebehov som liten. Enda hun hadde masse dra-leker, tyggebein og lignende. Hun lekte med det også, men det var mest spennende med andre ting 😉 Nå rister jeg jo bare på hodet av det og ler, men det var ganske slitsomt når det sto på som verst. Heldigvis har jeg ikke tv i hus, så det var jo begrenset med kabler. Jeg kunne jo ikke akkurat skru ned lampa fra veggen heller.

          Jeg kan ikke si jeg savner den verste valpetiden, men jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve det. Jeg fikk henne jo i hus når hun var 7,5 uke gammel. Det er magisk å se de små vokse.

          Ja, det blir innlegg om Mira på søndag. Fram til det har jeg planlagt hele blogg-uka 🙂 I morgen blir det et gjesteinnlegg av Helene, bak bloggen aspergerinformator.com – hun har gjesteblogget her før og er en nær venn av meg. Vi har også en fotoutfordring pågående nå i 10 uker, som vi poster til på hver vår blogg på lørdager. Det første innlegget kom på lørdagen som var.

          Jeg prøver å blogge hver dag nå, fra jeg startet igjen 1. september etter den lille pausa. Godt å ha noe fast å gjøre 🙂

          Lik

  3. Åh ja, valpetiden fra de er veldig små kan være veldig slitsomt, men en lærer så mye med å gå igjennom den tiden også. Vi opplevde også mye lignende erfaringer med vår første hund som det du gikk igjennom med Mira. Med vår andre hund så er dette lettere fordi vi kjøpte han som voksen allerede gjennom et dyr ly(animal shelter), men vi har andre type utfordringer som det må jobbes mer med han. Hver fase en har med hunder er spesiell på sin måte, fra de er valp og til de vokser mer opp mot tenåring/voksen/gammel.

    Jeg har lært at med små hunderaser så modnes de raskere enn med mellomstore og større hunderaser. Dette er derfor at små hunder kan bli gitt bort fra moren sin tidligere enn med andre hunder som er større, med mellomstore til større hunderaser så bør de ikke gis bort fra moren sin før de blir 8 uker gamle, eller seinere enn dette. Om det er alltid rett å gi bort små hunder fra moren sin tidligere eller ikke vil også komme an på hva hundeeierene synes og. Jeg tror da at det kan være like sunt for små hunder å være like lenge hos moren sin som med større hunder, da du fikk Mira var heller ikke så altfor tidlig, så da fikk ho sikkert nok tid med sin mor og søsken.

    Når jeg tenkte på valpe-tendenser så tenkte jeg mer på disse små detaljene som du vil også merke deg når de har blitt voksne, det kan være lignende lyder de lager, måter å reagere på… Ja, visse tendenser som de også brukte da de var valper. Klart at alle hunder vil vokse fra hvordan de oppførte seg som valper hvis en da også gir dem riktig oppdragelse. Men når de gjelder energi nivå(aktivitetsbehov)så vil dette komme an på hvilken raser det er snakk om. Noen hunder kan klart virke like ungdommelige når de blir eldre enn 3-4 år gamle, 3 år er den alderen da hunder er ment til å være mentalt voksne, sjølv om noen hunder blir det når de er 4 år. Men dette betyr ikke at visse hunder vil slutte med å være like aktive og ungdommelige når de blir eldre enn dette, alt vil som regel komme an på hvilken hunderaser det er snakk om, hva personligheter de får, hvor høy aktivitetsbehov de har, o.s.v…

    Det er fint å se flere blogginnlegg fra deg igjen nå. Jeg har satt bloggen til Helene innpå favoritter, og vil ta noen titt innom der seinere. 🙂

    Lik

    1. Ja, det var ganske slitsomt, men jeg ville aldri vært foruten det. Man har litt lettere for å forme hunden slik man selv ønsker, om man får de fra de er små. Hvis ikke kan de fort ha uvaner og ting som er vanskelig å vende de av meg. Mira har heldigvis vært veldig lett å oppdra, og det er egentlig lite jeg har gjort for å få henne slik! Selvsagt brukte jeg en god del tid på å prøve å få henne til å slutte å bite på ting og bli renslig. Men ødeleggelsene sluttet ikke før hun hadde fått de nye tennene. Fremdeles ødelegger hun mye av lekene sine, mormoren hennes syr og syr (min mamma). Hehe 🙂

      Jeg sjekket det hos dyrelegen ved forrige sjekk, for jeg lurte på om hun fremdeles klødde i tennene, eventuelt at noen ikke hadde kommet helt ut. Det var ikke noe galt, men siden hun er litt underbitt kunne det kanskje gjøre at hun gnagde mer på ting (da bittet ikke går helt sammen på de bakerst tennene pga. det).

      Jeg tror aldri jeg ville hatt en voksen hund, men det er litt pga. den dårlige erfaringen med den forrige hunden jeg hadde. Han var omplassert fra et privat hjem og fryktelig redd og usikker. Jeg kan nesten ikke forstå at en 10 måneder gammel hund kunne være slik, og hva han da må ha opplevd. Han ble med tiden veldig aggressiv, og mer redd – selvom vi jobbet mye med det. Knurret til de fleste han møtte og var generelt veldig usikker på mange områder. Da han begynte å bite så fryktelig, måtte vi avlive han. Man vet aldri hva en hund man får har opplevd, og jeg var jo ikke forberedt på dette overhode. Så jeg hadde aldri turt å få en voksen hund eller omplasseringshund igjen noensinne. Jeg har nok fått litt «støkk» i meg etter det. Jeg fikk Mira kort tid etter han ble avlivet, jeg trodde jeg skulle sørge meg ihjel. Man blir så utrolig knyttet til de små pelsbabyene! Men jeg merker jeg har en helt annen kontakt med Mira, siden jeg fikk henne som liten.

      Jeg synes det er drøyt om noen blir tatt fra moren enda tidligere enn 8 uker? Jeg trodde ikke det var vanlig uansett størrelse på hunden. Mira fikk jeg jo når hun var 7,5 uke – men skulle egentlig vært 8. Men da hun hadde vært på siste sjekk hos veterinær og sånn noen dager før tiden, kunne vi hente henne da. Det er jo som du sier, det kan jo være både positivt og negativt om de er lenge hos moren. Men jeg ville aldri hatt en hund som ble tatt fra moren tidligere, da de fleste anbefaler minst 8 uker. Jeg tenker bare på hvor liten Mira var når jeg fikk henne. Og jeg måtte jo til og med bløtlegge valpeforet fordi hun hadde problemer med å tygge det. Hun fikk tenner ganske sent tror jeg, sammenlignet med det andre har sagt. Og de må jo være store nok til å ta til seg fast føde når man får dem i hvert fall. Det varierer jo sikkert litt fra hund til hund, jeg vet ikke hvor gamle de vanligvis er når de begynner å spise tørrfor og ikke bare får melk.

      Det er sant det du sier med tendelser, visse ting vil de jo alltid ha med seg. Det blir jo på en måte en del av personligheten og vanene deres. Og aktivitetnivået varierer jo veldig. Jeg har jo møtt hunder som er 7-8 år gamle og oppfører seg som valper, ved å være så ivrige og spretne. Og det motsatte, hunder på et par år som er veldig rolige. Men det gjør jo ingenting at Mira har mye energi, det er jo bare fint. Det er jo ikke sikkert det vil avta noe med tiden heller. Hunder er jo ganske ulike sånn. Det viktigste er jo at hun trives og har det bra. Det er jo bare meg og henne i hus, så om hun er litt «hyper» gjør det ingenting. Kanskje litt vanskeligere om man har flere hunder, eventuelt barn – og energinivået er for høyt 😉

      Men jeg er litt spent på hvordan hun utvikler seg med årene. Hun er jo enda liten, så personlighet og vaner kan jo endre seg en del. Jeg er i hvert fall glad for at hun er så tillitsfull med alle og veldig snill og ha med å gjøre. Snill som dagen er lang, uten at jeg egentlig har jobbet stort med oppdragelse som sagt. Det eneste som er litt slitsomt er at jeg har vinduer helt ned til veien, så hun bjeffer mye når det går folk forbi. Lille frøkna tror jo vi skal få besøk når de går rett ved oppkjørselen vår, men det er jo bare forbipasserende (ikke ideelt å ha en bussholde plass bare et par hundre meter unna). Men det er jo naturlig at hun sier fra når det «kommer noen», det er jo instinkter. Bare litt slitsomt for meg som er veldig sensitiv og var for lyder. Jeg har ofte tenkt at jeg kunne ønske vinduene var i vanlig høyde, for å si det slik.

      Hyggelig at du leser bloggen min, nå er det som sagt blogginnlegg daglig 🙂

      Lik

  4. Når jeg sier at jeg har merket Helene’s blogg innpå favoritter så er det min måte å merke ting/sette det jeg ønsker å lese/se på på siden slik at jeg kan finne det igjen lettere seinere.

    Lik

    1. Skjønte det 😉 Jeg merker mye blogger og nettsider på favoritter selv. Det er så fort gjort å glemme alle sidene om man ikke lagrer dem.

      Hun har også følging på e-post vet jeg, så du kan få Mail om nytt innlegg. Jeg har valgt å ikke skru på funksjonen, men har en FB-side som folk kan følge på (skal legge den til i sidemenyen etterpå). 😊

      Lik

  5. Det er veldig forskjellige grunner bak hva hver hund har opplevd gjennom de du får fra dyr ly(jeg synes virkelig at dette er litt rart navn å bruke på dette, er så uvant for meg, men det er vel rette ord på det? Trodde det ble også kallt noe annet?), ikke alle sammen har hatt en like vanskelig oppvekst, eller kommer fra dårlige hjem. Sammenlignet med mange andre hunder så er vår andre hund lettere tror jeg, men vi har kun fått høre litt fra hvordan det var fra den forrige eieren før vi fikk han. Vi vet ingenting om hvordan det var for for han fra han var valp og opp til han ble ett år, siden den forrige eieren fikk han da han fra han var ett år gammel, men kun hadde han i ett helt år og så ga han bort til dyr lyet igjen. Hva vi fikk vite om vårt andre hund er at han ble veldig bortskjemt av forrige eier, og vi merket veldig tidlig med maten at han ble veldig mat eiersjuk(food possesive, klarer ikke å finne ett annet ord for dette)og seinere fant vi ut at han kunne bli på denne måten med andre ting han ser på som sitt eiendom, og han virker å tenke det samme om mannen min, siden mannen min pleide å gi han masse kos og oppmerksomhet i starten. Vi hadde da ingen anelse på at han kunne få en sterk form for eiendom’s følelse av mat, ting og menneske(r) siden dette ikke ble fortsalt av forrige eier og heller ikke av den plassen der han ble gitt over til. Vi visste da at han hadde bitet en av barna hennes på hånden fordi ho lekte litt med tyggebeinet hans, men vi tenkte da at det er ganske logisk at en hund kan bli frustrert når noen erter han med maten sin eller tyggebein og lignende. Det er veldig tydelig at dette er en veldig dominant hund og eiendom’s innstilt hund, så vi er nødt til å fortsette med å sette ned klare grenser for han og å sette han mer på plass med hvem som virkelig er sjefene her i hjemmet, og det er oss.

    Men noen ganger kan du også fint få deg en hund fra et godt hjem. Når jeg kikket rundt på en annen hund vi kunne få inn i vår familie så tittet jeg ofte på hunder de ville gi bort på grunn av lignende grunner slik som at de jobbet altfor mye og ikke hadde mer tid for hunden eller de som fikk seg baby og ikke lenger kunne beholde hunden sin, da er det ikke alltid noe galt med hunden. Da vi fikk vår annen hund så virket han heller ikke som en meget vanskelig hund, og det ble fortalt han trengte et mye roligere hjem siden han kom fra en familie med mange unge barn(tror de var rundt 4-5 barn i ung alder, to av barna var vel tenåringer og resten var mye yngre). Han ble naturligvis mye mer utfordrende enn forventet, men sjølv om han er litt vanskeligere å forholde seg til, så er han også en snill og kosete hund.

    Jeg mener at første gang en får seg hund så er det vel lurest å få seg hund som valp og fra et godt hjem. Vi fikk vår første hund fra ho var valp, så slik du forteller om det her og så er det lettere å forme hunden og å oppdra de mot rett retning fra de er valp. Vi vet at ho kom fra et godt hjem, med gode og flinke hundeeiere. Jeg tenker da at også Mira kom i fra et godt hjem ho og?

    Det har blitt nevnt at med små hunderaser så kan valpene skilles fra sin mor når de er rundt 5-6 uker gamle, siden de modnes raskere. Da er de jo fortsatt ganske små, ja. Synes også at de er fortsatt altfor små til det, og det er jo best at de alle venter til de er rundt 8 uker gamle eller seinere.

    Det er virkelig noe ekstra spesiellt gjennom å ha hunder fra de er små, det å se de forme sin egen personlighet og å være med å se på dem vokse opp til å bli den hunden de er ment til å være. Det å følge med på hele utviklingen deres, og å bli bedre kjent med dem og å la dem bli bedre kjent med deg. Men det er også en fin og spesiell opplevelse å kunne ta til seg en hund som ikke har noen hjem eller som trenger nye eiere, det å hjelpe en vanskelig hund til å ble bedre eller helbredet fra vonde erfaringer. 🙂

    Veldig trist med hvordan det gikk med din forrige hund. Det er ikke alltid lett å ta vare på disse hundene som har hatt en vanskeligere bakgrunn, og det er vondt å tenke på hva de kan ha erfart gjennom sitt korte eller lange liv.

    Lik

    1. Linus som jeg hadde tidligere fikk jeg ikke fra et omplasseringssted altså. Han ble kjøpt fra et privat hjem hvor de mente de ikke hadde tid til han og det var for mye uroligheter. Det var mine foreldre som kjøpte han til meg, så jeg møtte aldri eierne. Tidligere eier hadde sagt han hadde vært ganske urolig og noe aggressiv, men utover det begrunnet hun det med å ikke ha tid. Det var det jeg mente med at han ble omplassert, ikke at jeg fikk han fra et slikt sted.

      Men vi merker jo med en gang at dette var en veldig redd og usikker hund, og jeg kan egentlig ikke forestille meg hvordan en 10 måneder gammel hund må ha hatt det – for å bli så urolig og redd. Jeg kan jo ikke tro at han har hatt det noe godt der han kom fra, men en slik adferd. Men akkurat det jobbet vi mye med, at han skulle tørre å hilse på folk og ikke være så redd. Men når han begynte å bite, gikk det jo ikke mer. Helt plutselig «klikket» det bare for han. Da hadde han bite meg en gang før (utenom lek og helt uten grunn), men det hadde jeg jo unnskyldt og tenkt at kunne være et engangstilfelle.

      I slutten av mai i fjor bet han meg masse en kveld. Han ville ikke slippe når han bet, så jeg måtte fysisk dra han bort fra meg. Etter det glefset han til både meg og min mor bare vi prøvde å nærme oss han. Etter nøye diskusjon med dyrlege, anbefalte de avlivning. Jeg kunne jo uansett ikke hatt en hund som antagelig ville bite noen igjen utenom meg. Å gå tur med han da hadde vært umulig. Det er jo enda verre om det skulle gått noen dager og han endte opp med å bite et annet menneske som dermed forlangte avlivling. Så aggressiv han var hadde jeg ikke klart å ha han i hus.

      Jeg har aldri hørt at det har blitt kaldt Dyr ly? Men ser det kommer opp informasjon om omplassering når jeg søker det opp. Enten det er gjennom en organisasjon eller privat, kommer jeg aldri til å vurdere å få en voksen hund igjen. Uansett om denne har en vanskelig bakgrunn eller bare «selges». For det er så vanskelig å vite hva slags hund man får, men mindre dette hadde vært noen jeg visste hvem var for da – og kjente hunden. Det er jo ofte ikke ideelt for en hund å bytte hjem for mye heller. Men selvsagt kan man være heldig med slikt, jeg hadde bare ikke tatt sjansen etter den fæle opplevelsen. Men veldig fint med folk som tar til seg dyr synes jeg!

      Jeg skjønner det kan være utfordrende når han er såpass eiesyk på ting om mat. Jeg har hørt om hunder som har blitt sånn hvis de har hatt uroligheter rundt spising som små. For eksempel barn som forstyrret og lignende. Jeg har jo alltid hørt at du ikke skal forstyrre hunder når de spiser, da kan de få trang til å «passe på» maten sin. Men det kan jo være mange årsaker. Godt å høre at dere er nøye med å sette klare grenser for han, det er viktig.

      Mira vet jeg at har hatt en godt hjem ja! Vi var og hilste på der før jeg fikk henne. Dette var en dame som hadde mange hunder og som tydelig brydde seg om dem og var snill, men også hadde god kustus på dem. Det er viktig å få et godt inntrykk synes jeg. Hadde jeg tvilt på det, og spesielt da etter at jeg mistet Linus – hadde jeg nok ikke fått en hund derfra. Det var kjærlighet ved første blikk når jeg møtte Mira, og jeg fant ut der og da at hun måtte hete det. Jeg ble vel omtrent like «betatt» av den herlige dama som hadde hundene, hun var så god og hyggelig. Og jeg fikk hilse på både faren og moren til Mira.

      Hvis jeg noen gang får en hund i framtiden etter Miras levetid kommer jeg nok også til å få den som valp.

      Jeg synes 5-6 uker høres veldig tidlig ut, som sagt med tanke på Mira og spising når hun tross alt var 8 uker. Det er kanskje noen som ville tatt med valpen hjem tidligere, men det tror jeg ikke veterinærer og lignende anbefaler. Alltid hørt at 8 uker bør være minimum. Det er jo de som venter til hunden er 12 og 16 uker også, men da synes jeg fort de blir for store. Ikke i størrelse nødvendigvis, men hvor mye de har utviklet seg. Når jeg hadde hatt Mira i to måneder og hun da var 16 uker, hadde jeg jo fått henne renslig og også fått et veldig nært forhold til henne. Så jeg ville ikke vært for uten den tiden 🙂

      Lik

      1. Linus virket som en veldig vanskelig hund, trist hva vanskeligheter han må ha gått igjennom i løpet av sitt korte liv. Jeg ville heller ikke ha taklet og ikke ville ha hatt en hund som ville ha vært så agressiv, det kan også bli farlig for en. For eksempel så ville jeg heller aldri ha hatt en Pitt Bull og lignende raser, om disse blir skikkelig agressive mot deg da har du et stort problem.

        Ja, det kan være mange grunner til at vår andre hund er såpass eiesjuk, vi tenkte også at barna må ha forstyrret han mye mens han spiste måten sin, kanskje også ertet litt på han som en form for lek. Jeg tror alt er en kombinasjon av måten moren deres behandlet han, ho var jo den som ga han mest kos og oppmerksomhet. Og så må han tydeligvis ha fått mye av viljen sin, for tidligere da vi ville være alene i ett rom uten han tilstede og lukket døren så ville han starte med å bjeffe masse og prøvde til og med å åpne døren, han kan fortsatt bjeffe av og til når vi gjør dette igjen, men gir opp etter en stund. Hvis han får mye av viljen sin så vil han da også kreve mer oppmerksomhet og mer plasser, ting, og mat som hans første rett. Også mennesker. Han pleide også tidligere å dytte vekk meg og vår første hund vekk fra mannen min om vi kom altfor nær han, kunne også bite forsiktig med munnen sin men ikke noe kraftig bit, mer som et varsel om å holde oss unna. Han blir da også lett sjalu om andre får oppmerksomhet, noe han sikkert mener er ment for han alene. Først kunne det virke litt søtt ut, men det blir veldig slitsomt etter hvert. Merker at når vi setter mer grundige grenser og er strengere at han lyder bedre, og så må han jo lære seg å måtte dele mer nå som de er to hunder i samme hus. Han lærer fort sjølv om han fortsatt prøver seg og kan fortsette med å være skikkelig sta.

        Så flott at Mira kom fra et bra hjem og at damen var så hyggelig. Det burde alltid være viktig å besøke både de som har hunden og hunden før en velger å kjøpe det. Det er klart hjemmet til hunden vil gi deg et slags inntrykk, og som du sier det er også mange private hjem der de ikke tar godt vare på hundene sine. Vi fikk vår første hund gjennom en organisasjon der de hadde andre medlemmer som fikk valper i sine private hjem, vi måtte også vente på liste så det var ikke bare å velge seg ut en familie om en gang og så å få seg hund. Vi var også sist på listen og hadde heller ikke første valget men vi ville ha vært glade med hvilken som helst hund vi fikk. De var alle like fine.

        Lik

        1. Ja, det er trist å tenke på! Jeg savnet han fryktelig til å begynne med. Heldigvis klarte Mira å fylle det tomrommet godt, og nå står han igjen som et godt minne, selvom det er veldig trist at det ble slik.

          Det er sant som du sier, han må ikke få for mye av viljen sin. Da vil han nok kreve mer og mer. Det å være «snill» på den måten ville bare vært å gjøre dyret en bjørnetjeneste. Men jeg tror mange har lett for det, bare la de få viljen sin. Jeg kan vel gi meg med Mira noen ganger jeg også, men da er det små filleting som egentlig ikke betyr noe. Man må jo ikke gi etter for ting som er viktig.

          Slik som tidligere hvor pappa hadde latt henne få leke med crocs (plast-sko). Hun spiste alltid på crocksene hans når vi var der oppe. Etter hvert tok hun mine som jeg bruker hjemme, og jeg hadde en kant og reim hun kunne bite av. Først ble jeg irritert og ville ikke hun skulle bite av reima, for da er de ikke noe særlig å gå med. Men så tenkte jeg litt, og hun gjorde jo egentlig ikke noe galt. Han hadde lært henne at det var lov og greit. Og streng talt brukte jeg de kun innendørs hvis jeg vasket, og det andre parret når jeg bare skulle ut med søpla og i posten. Så jeg lot henne få kose seg med de, og det er faktisk en av favorittlekene! Plasten er akkurat passe myk til at den er god for tenna. Så hun bærer med seg de skoa rundt, noen ganger inn i buret sitt og i senga 😉 Det er jo et godt eksempel på at det kan være greit å gi etter. Og at pappa i utgangspunktet hadde lært henne at det var lov. Heldigvis minner jo ikke de noe særlig om vanlig sko, så det spiser hun aldri på. Og jeg har alltid lukket døren til gangen, siden jeg husker Linus ved flere anledninger ødela sko.

          Forstår det kan være slitsomt hvis han blir fort sjalu, men etter hvordan du skriver – virker det som dere jobber med dette og andre ting, og er veldig tålmodige og flinke. Noen sier det kan være mye arbeid med barn, og det sier jo seg selv. Men dyr kan være like mye arbeid det. Ansvaret er jo like stort, det er jo et annet levende vesen. Så selvom jeg aldri kommer til å ha småbarn, har jeg hatt valpetiden. Nå har jeg en tenåring i hus som er ganske medgjørlig 🙂 Hun er ferdig med «fjortis-tida» og nærmer seg snart myndighetsalder, hehe. Jeg liker å sammenligne dyr og mennesker litt sånn.

          I dag er jeg litt sliten, så jeg og Mira har planer om å bare slappe av hjemme. Ligge i sofaen og kose, også skal jeg lese litt. Da ligger hun helst på fanget hvis hun kan. Hun er ordentlig kosete, det er så fint! Linus hadde aldri ro til det omtrent. Han likte litt kos, men det var kun når han var trøtt og sliten. Hun frøkna her sitter gjerne på fanget når jeg er på do, for å si det slik! Og ligger gjerne på fanget under dyna når jeg sover. Hun vil alltid sove i senga. Greit nok uten om de gangene hun legger seg på magen min med rumpa mot meg og slipper en fis i søvne. Jeg kan jo ikke annet enn å le! Hunde-fis i halvsøvne er virkelig ikke favoritten. Når hun var liten var hun ille til å bite meg i tærne. Og jeg er jo så kilen under beina at jeg ikke klarer å vaske meg der med klut uten at det kiler engang. Jeg husker godt de sylskarpe valpetennene som «jaktet på byttet» under dyna. Selv nå forstår hun ikke alltid at beina og hendene mine sitter fast på meg, når vi leker under dyna. Hun ser forskrekket på meg når jeg hyler, som om hun ikke kan skjønne at beinet er en del av meg. Hehe!

          Lik

  6. Ja, en kan lett bli glad i et dyr sjølv om de ikke alltid er så lette å takle. Det er fint du holder fast ved de gode minnene av Linus. Og Mira virker som den perfekte hund for deg, ho ble nok født for spesiellt deg. Jeg tror på at sånt kan også skje. 🙂

    Veldig søtt at Mira liker så godt de crocs skoene, så lenge ho ikke prøver seg på vanlig sko hvis ho sniker seg ut en gang. 😉 Men hvis ho vanligvis ikke spiser på de, så vil det nok gå bra, og når ho har vokst seg større så vil ho nok ikke tenke så mye på det mer. Jeg måtte le da jeg leste om når Mira pleier å legge seg på magen med rumpa mot deg og slipper en fis i søvne. Det er en litt morsom setting, naturligvis ikke noe deilig opplevelse for deg der og da. Veldig fint å lese om at Mira er så kosete og leken, ho er virkelig en hund perfekt for deg, synes jeg.

    Vår første hund heter Stjerna og er 6 år, ho er en finsk lapphund. Vår andre hund heter Rango og er 3 år, han er en mikset rasehund eller hva de enn kalles. De hundene som er en miks av flere raser i ett.? Før vi fikk Rango så trodde vi at Stjerna var en del bortskjemt, men til sammenligning av hvordan Rango er så er han mye mer bortskjemt enn hva ho er igjen. Jeg ser ikke noe galt i å gi hunder litt ekstra godsaker av og til, eller hva annet en ser som måter en ser på som å gi litt etter, så lenge ikke hunden begynner å ta sjef’s plassen i hjemmet, for da blir jo det veldig feil. 😉 Men hver hunde-eier vil finne ut av dette sjølv og sette sine egne grenser.

    Jeg husker da Stjerna var en liten valp, jeg var så utslitt flere ganger i løpet av den tiden. Klart jeg ble også fort glad i henne, men det var en periode vi måtte stå opp flere ganger om natten for å ta henne ut på do. Og i tillegg til alt annet som blir slitsomt i løpet av valpetiden så følte jeg meg helt mentalt utslitt, og så tenkte jeg at hvis jeg føler meg på denne måten med en valp at jeg ikke klarte å se for meg tanken ved å ha et barn, det hadde ødelagt meg. Sjølv om jeg nå kunne ha likt tanken på å ha valp igjen seinere så tar det ikke lang tid før valpen vokser seg stor nok til å ikke måtte bli tatt ut på do flere ganger om natten, de lærer seg raskt med å holde det inne i flere timer etter noen få måneder. Og hunder kan da også være skikkelige smarte allerede som små, mye smartere enn hvordan mange babyer er. 😉 Jeg synes det er noe ekstra sjarmerendes med dyr som små enn det er med menneske babyer.

    Lik

    1. Ja, nå som jeg har fått det på avstand, tenker jeg kun på det gode som også var med han, før alt gikk galt. Mira er nok ment for meg ja, det tror jeg også 🙂

      Mira har aldri mulighet til å snike seg ut i gangen, så det går fint. Og når vi er hos mamma og pappa rører hun ikke sko der, de har det jo åpent ut til gangen. Men jeg lukker alltid skyvedøra til gangen her, ikke vits å ta noen sjanser. Spesielt siden jeg har bein som er vanskelig å finne gode sko til, og jeg helst vil beholde de jeg har lengst mulig – siden det ikke blir like lett å få tak i veganske sko når jeg skal ha nye.

      Hun liker godt crocs, det er omtrent favorittleka hennes til tider! Og hun som har så mye annet fint, hehe. Men crocs skal hun ha oppi hundesenga si, og blir nesten fornærmet om hun ikke får den med i min seng noen ganger. Der er det kun tillatt med bamser og slike leker. Og maks en! For hvis bamsen faller på gulvet kan hun bli stående å pipe til jeg tar den opp i senga igjen. Hehe, det med at hun fiser er jo litt min skyld også. Jeg burde jo lære at ikke hun skal få ligge med rumpa til meg. Og noen ganger kan hun skvette og våkne av hun fiser, eller bjeffer i søvne. Da blir hun litt forvirret. Jeg må jo bare le av det 🙂

      Jeg kjenner til det med at de blir litt bortskjemt ja! Men det må være lov. Mira stortrives i hvert fall. Og jeg har jo bare henne. Kun hun og meg. Det blir vel fort litt som med enebarn, at de kan bli litt bortskjemte (jeg er enebarn selv, hehe). Men når det gjelder godsaker er jeg nøye med å ikke gi for mye. Hun får godbiter, men ikke for mye. Hun er jo ganske spebygd og tynn, og er småspist – så jeg trenger ikke tenke så mye på det tror jeg.

      Jeg må riste litt på hodet av alle de som innbiller seg at feite folk har overvektige hunder! Altså, det kunne aldri falt meg inn å gjort hunden feit fordi jeg var «snill» og ga henne for mye godbit. Det har jo ingenting med min kropp å gjøre, jeg er jo ikke slem med dyr heller. Men det er faktisk overraskende mange som sitter med et slikt inntrykk. Siden overvektige mennesker ofte «unner» seg noe godt (for det finnes jo IKKE tykke som ikke kun spiser junkfood), gir de noe til bikkja liksom. Men men, man må jo bare flire av slikt egentlig. Mira kunne jo gjerne hatt litt mer fett på kroppen, men det er ikke så lett når hun er småspist. Men hun spiser nok og har nok av energi, så det er jo ikke noe å tenke på. Hun er jo en maltipoo, og har hovedsakelig malteser-utseende utenom litt brunt på ørene fra faren. Faren er dvergpuddel, og dermed er hun jo ganske liten sammenlignet med rene Maltesere, som ofte er litt større.

      Jeg kjenner igjen det med å være utslitt av valpetiden ja! Jeg fikk jo Mira 5. juni i fjor, og i tillegg trappet jeg ned på alt av psyk. relaterte medisiner i juli, så det var tøft! Siden jeg kuttet ut alt av medisiner på kun omkring 3 uker (i stede for anbefalte 3-4 måneder fra legen) fikk jeg mye fysisk ubehag og abstinenser. Til tider så ille at jeg ble svimmel bare av å stå litt oppreist, og hadde null energi. Men jeg var innstilt på det.

      Så kombiner en valp, å slutte på medisiner og at jeg i tillegg valgte å flytte 10. august (og dermed måtte pakke mye i hele juli, jeg har ufattelig mye ting). Skjønner ikke at jeg orket. Heldigvis var mine foreldre behjelpelige med å gå litt turer med henne. Det skjedde mye i fjor sommer, alt på en gang. Og når jeg først bestemmer meg for noe, er det ikke aktuelt å vente.

      Jeg er enig med sammenligningen med barn ja! Og hunder går det tross alt litt kjappere med enn en baby. Selvom de kan bli flere år før de er helt voksne i adferden, går det jo som regel ikke så alt for lang tid før de er renslige og litt oppdragne. Jeg fikk jo ikke Linus når han var liten valp, så det var et lite sjokk for meg hvor mye arbeid det kunne være. Ikke minst var Linus veldig selvstendig og mer vant med å være alene, mens Mira var kjempe avhengig og knyttet til meg. Hun klarer fint å være alene nå, men er fortsatt litt masete. Når hun var liten var det jo ille nok at jeg var på do uten henne. Da peip hun.

      Lik

      1. Det er virkelig artig hvordan dyr kan oppføre seg, og hver og en av dem har også sine forskjellige personligheter og måter å være på. 🙂 Mye fint du deler om hvordan Mira er, det er gøy å lese måten du beskriver henne på.

        Ja, synes også at det er dumt at noen mener at alle overvektige mennesker vil ende opp med å få hundene sine tjukke. I noen tilfeller kan det være sånn, men det kan like mye skje med mennesker som er tynne eller med sunn helse som med de som er overvektige og usunne i helsen. Jeg husker spesiellt mange som mener at overvektige mennesker er kun late og alltid usunne innpå Kvinneguiden for eksempel. 😉 Men ikke alle meningene er alltid på rette grein der inne. ;-P Ei venninne jeg hadde har diabetes og ho har da vært overvektig ganske lenge, men ho prøvde sitt beste med å spise sunt og å trene mye, men uansett hvor mye ho gjorde dette så var det vanskelig for henne å gå ned i vekt. Det er ikke lett for alle mennesker det her av diverse grunner, og det kan være forskjellige grunner bak det.

        Jeg har god forståelse for hvorfor valpetiden ble ekstra slitsom for deg gjennom hva du forteller her. Jeg sleit da også mye psykisk i den perioden da Stjerna var liten valp, så da er det nok også derfor alt ble mye mer slitsomt. Jeg tror det vil bli lettere neste gang en får en liten valp igjen, for da har en jo erfart hvordan det er å ha valp og vet mer hva en vil vente seg. 🙂

        Lik

        1. Ja, jeg synes dyr kan ha like varierende personlighet som mennesker! Nå la jeg ut et lite innlegg av henne tidligere i dag også 🙂

          Det med overvektige mennesker med tjukke hunder gir liksom ikke noe mening for meg. Nettopp fordi jeg selv er feit, tror jeg heller jeg er enda mer nøye med et at et dyr ikke skal bli det. (og sånn ville det vært om jeg hadde barn også). Selvom jeg er overvektig er jeg jo ikke dum. Jeg sitter inne med mye kunnskaper om kosthold og trening, men det er stor forskjell på teori og praksis. Man kan vite hvordan, men ikke ville.

          Jeg har jo gått opp ufattelig mye pga. medisiner og trøstespising i perioder også (gikk opp 20 kg på en måned pga medisiner på det verste, dette var nok også antagelig kombinert med stoffskifteproblemer som enda ikke var oppdaget). Jeg har aldri spist spesielt usunt, men heller for store mengder. Spesielt da når jeg har vært innlagt i opp mot 3 måneder av gangen, spist vanlig mengde (for meg) og omtrent ikke vært i aktivitet. Da legger man jo på seg, det sier seg selv. Ikke minst trøstespisinga. Er inntaket høyere enn det man trenger og forbrenner, går man jo opp.

          Jeg har også slite med lavt stoffskifte i mange år. Det er ingen hovedårsak, men det gjør jo sitt for vekta – at forbrenninga blir dårligere og at det er vanskeligere å få av seg noen kilo. Nå er det heldigvis stabilt, men jeg må jo bruke medisiner resten av livet. Det er jo ikke noe jeg kan regne med å bli frisk fra. Til tider har det gjort at energinivået har vært lik null, men etter mange år hvor jeg har funnet riktig dosering, er det i hvert fall normalt – så ikke det skal være noe hindrer for vekt eller energi.

          For meg handler det nå om at jeg ikke prøver å gjøre noe med det. Jeg har hatt stabil vekt lenge, selvom den er høy. Når jeg en gang bestemmer meg for å gå ned i vekt, tror jeg også jeg vil klare det. Men er man ikke ordentlig innstilt på det, blir det heller ikke noe varig. Det må være en livsstilsendring, ikke en «slankekur». Men folk har vel lett for å tro at jeg ikke har peiling på kosthold overhode, fordi de ser kroppen min. Der tar de nok grundig feil. Jeg tror jeg sitter inne med langt mer kunnskaper enn gjennomsnittet. Nå som jeg er veganer har jeg jo også satt meg mye mer inn i næringsstoffer og vitaminer, jeg vi vite at jeg får i meg det jeg trenger. Noe som på ingen måte er en selvfølge selvom man spiser mye. Det finnes mange mennesker der ute som spiser kjempe store mengder mat, men likevel ender opp med mangler.

          Men folk har vel generelt lett for å tro at de kjenner alle andres historie. At det kun finnes EN fasit. Jeg må le når jeg får høre at «du spiser vel bare på mcDonalds du som veier så mye». Det kunne ikke vært mer feil! Jeg spiser selvsagt ikke der som veganer, og som kjøtteter spiste jeg heller ikke junk food. Det var ytterst sjeldent faktisk! Man kan overspise alt fra burgere til salat. Ikke minst suppe! Jeg var en racer på gigantiske mengder suppe før. Det høres kanskje ikke så ille ut, men supper med mye tilbehør blir fort mange kalorier.

          Selvsagt ER mange overvektige usunne, men det trenger ikke være sånn. Til tross for høy vekt har jeg ingen plager og jeg spiser variert og godt, ikke noe jeg vil regne som usunt. Men det skal selvsagt en stor innsats til for å gå ned i vekt, og da må mengden mat justeres kraftig om ikke jeg ønsker å være masse fysisk aktiv. Jeg går jo turer med Mira og beveger meg jevnlig, men det er jo ikke direkte trening.

          Mange i min vektklasse kan få problemer med rygg og knær. Ikke minst diabetes og lignende problemer pga. kosthold og vekt, og mange har høyt kolesterol. Mitt kolesterol er det ingenting å utsette på. Det har nok litt å gjøre med at jeg spiser vegansk også, tidligere var det litt høyt. Ikke for høyt, men slik at jeg burde være oppmerksom på det. Jeg har vel vært heldig sånn sett, at jeg ikke har noen form for plager.

          Pusten min kunne selvsagt vært noe bedre. Jeg har noe nedsatt lungekapasitet, og ville jo dermed kunne hatt bedre pust om jeg var bedre trent. Da kunne jeg fått det meste ut av «det jeg har». Jeg har egentlig en slik inhalator som jeg har blitt anbefalt å bruke, men den bruker jeg ikke lenger. Jeg synes det er unødvendig. Tross alt får jeg jo pusten tilbake når jeg har gått, selvom jeg puster så fort og tungt at folk nesten tror man får åndebesvær. Det tar tid, men det går.

          Jeg har ikke astma, og må ikke ha den for å klare meg. Jeg har presset meg mye de siste årene for å klare meg uten. Ikke klarte jeg å bruke den ute blant folk om det var synlig heller. Det synes jeg var ekkelt. Til tross for dårlig pust er jeg veldig utholdende! Jeg blir fort andpusten og svett, men kan gå lenge med dårlig pust.

          Valpetiden ble ekstra slitsom ja! Bare å kutte ut medisinene ville vært nok påkjenning i seg selv, og i tillegg ble det valp og flytting. Men det gikk jo på et vis. Og i ettertid er jeg stolt av å ha fått til så mye den sommeren 🙂

          Lik

          1. Ja, mange har lett for å dømme andre. De vil da se gjennom sine egne erfaringer og så blir visse folk satt inn i hver sin boks. Mange kan også være slemme på den måten synes jeg, for har de satt deg inn i en spesifikk boks så vil du bli sett på den måten av dem. Å forandre mening om det er ikke alltid noe de fleste ønsker å gjøre. Jeg virkelig liker ikke å bli satt inn i en boks og så skal jeg liksom bli der inne og ikke få utvikle meg videre eller å være fri nok til å være den jeg virkelig er. Jeg pleide faktiskt å ha to venninner som ikke likte det når jeg var annerledes enn hvordan de tenkte om meg, eller om de følte at jeg ble alltfor sikker og frimodig som person. Det er veldig irriterendes når folk setter deg i en boks, det kan ødelegge så mye av forholdet også på et vis.

            En kan overspise når en spiser salater? Det er noe nytt for meg, unntatt om det er snakk om salater med fetende sauser og lignende.

            Jeg kan faktiskt tenke meg at du vet om mye sunn mat. 🙂 Du virker til å ha god jernvilje, hvis du er av den type person som når du virkelig er bestemt for å gjøre noe så vil du klare å disiplinere deg sjølv til å klare det i løpet av den perioden.

            Lik

          2. Jeg synes det er slitsomt med folk som setter deg i en boks, og «lar deg bli der». De som blir låst til det inntrykket de først fikk. Jeg synes nesten slike folk kan virke kontrollerende, som om de vil bestemme hvem man skal være.

            I fjor endret jeg meg masse, og tok viktige grep i livet mitt. Dette var kun positivt synes jeg, med alle disse endringene. Men ei jeg hadde kontakt med før endte med å lage en krangel, hun mente hun ikke kjente meg igjen tydeligvis. Jeg hadde forandret meg siden vi ble kjent. Naturligvis! De fleste endrer seg jo uansett med årene, selvom det kanskje ikke er like mye og store endringer for alle.

            Tydeligvis likte hun ikke den jeg nå var blitt, i forbedret utgave. Det sier jo litt! Men den personen jeg da hadde blitt trengte heller ikke slike «venninner», som ikke forsto hvor avgjørende alle disse endringene var for meg. Jeg hadde fått nok, og gadd ikke prøve å holde fast i relasjoner som ikke betydde noe. Jeg HADDE forandret meg, og det er ikke noe å skjems over! Men selvsagt liker ikke alle endringer.

            Så jeg skjønner veldig godt det du sier om å bli fanget i en boks, en antagelse som kanskje ikke stemmer.

            Angående å overspiste salater mente jeg bare at man kan overspise alt! Ingenting i for stor mengde er sunt. Det spørs jo hva man har i en salat. Men jeg har nok en litt utradisjonell variant om jeg da kun spiser salat med rundstykke/loff til. Salater kan man gjøre så mye med! Men standard er salatblader, løk, mais, paprika og pasta. Ofte har jeg også linser, bønner, eventuelt kikerter og vegansk ost. Og ulike soyaerstatninger om jeg ønsker at det skal være mer «mat» i den. På samme måte som jeg kunne ha kyllingbiter når jeg var kjøtteter. Jeg har også gjerne krydder i salaten, eventuelt krutonger og hjemmelaget dressing.

            Så ren salat kan man omtrent ikke spise for mye av, utenom at man vil fylle opp magen med for lite næring til stort volum. Men ulike sammensetninger av salater blir ikke sunt om man spiser for mye. Så lenge man har pasta, kjøtt/soya, ost og bønner – blir den jo ofte kaloririk. Ikke minst dressing og eventuelt for mye rundstykke/loff.

            Folk har jo lett å tenke at overspising og overvekt kun handler om junkfood. Før spiste jeg masse suppe som sagt. Tomatsuppe eller soppsuppe i seg selv er jo ikke usunt, men med tilbehør og hvis man spiser flere store skåler – blir også det usunt.

            Det skal også sies at jeg har en fortid med spiseforstyrrelser i ulike former, da blant annet overspising og oppkast. Jeg har i mange år hatt et dårlig forhold til mat. Så det er kanskje ikke standard for overvektige å overspise «rare» ting som supper og salater. Overspising blir en slags avhengighet, i hvert fall når det er kombinert med oppkast og tvangstanker.

            Å spise seg feit på suppe er selvsagt bare en liten del av sannheten, det henger sammen med mer enn som så. Ville bare få fram at alt med for mye kalorier ikke er bra i den store sammenhengen. 1 liter suppe med eks-antall tilbehør oppi og ved siden av for eksempel, er jo ikke sunt – selvom en skål med samme suppe og tilbehør kanskje er næringsrikt, sunt og variert kost.

            Jeg er absolutt typen som er disiplinert om jeg har bestemt meg for noe ja 😉

            Lik

          3. Det er ikke så fint med venninner som ikke kan fortsette med å godta deg lenger, sjølv om du forandret deg mye sist år så hvis ho hadde virkelig vært ei god venninne da ville ho ha prøvd med å se det på din måte, eller å i det minste vist respekt for dine valg. Men kanskje ho også forandret seg? Eller så er det jo også som du sier, ikke lenger verdt mer av din tid hvis ho ikke klarte å godta måten du forandret deg på og de valga som var viktige for deg å ta.

            Med mine tidligere venninner så virket det som om de helst ville at jeg skulle være mindre enn dem eller akkurat på samme nivå, hvis det virket som om flere ting i livet mitt ble bedre enn for dem eller hvis jeg på noen måte kunne virke mer spesiell ut, eller å ha visse opplevelser de ikke fikk men ønsket, så ble de faktiskt skikkelig irriterte av dette og kunne gruppere seg i sammen mot meg. Jeg har aldri på noen måte følt meg bedre enn dem og hvis de delte av sine opplevelser så syntes jeg at det var flott og gledet meg i sammen med dem, men da jeg delte av mine opplevelser og spesiellt om dette var noe de hadde ønsket å oppleve sjølv, så følte jeg ikke så mye støtte i fra dem. De virket da heller mer sure og kunne enten snakke nedsettende om det eller å gjøre narr av mine opplevelser, som å si at det ikke var så viktig, o.s.v… De var virkelig ikke de beste venninnene å ha, så jeg er da glad for at de ikke lenger er en del av mitt liv nå. Sjølv om dette betyr ikke at jeg av og til fortsatt føler meg trist eller sint over måten de behandlet meg på, men nå kan de iallefall ikke ha noe mer innflytelse over mitt liv direkte.

            «Så jeg skjønner veldig godt det du sier om å bli fanget i en boks, en antagelse som kanskje ikke stemmer.»

            Ja. 🙂 Jeg tenker at mange har også lett for å sette personer med en diagnose i samme boks og. Jeg tror du nevnte en gang om at når du forteller folk om din diagnose(r) så føler du at de dømmer deg raskt? Var dette kanskje hva du sa i bloggen din om å ha tourettes syndrom? Uansett, jeg er heller ikke enig med at en dømmer alle personer som har en viss diagnose som å være eller å oppføre seg på samme måte.

            Jeg skjønner hva du mener med at alt kan overspises. En må naturligvis spise med måte og. Jeg er skikkelig glad i salat, har vært dette i mange år. Min favoritt er den spanske salaten, den er som regel veldig sunn tror jeg. Men dette kommer da også an på hva som er i den, det er ikke kun en måte alene å lage den på. Hvordan jeg er kjent med den så er det oftest en blanding av forskjellige grønnsaker i den slik som isbergsalat, tomat, paprika, løk, oliven, and sikkert mye mer annet som ikke jeg husker på for øyeblikket,og så har du oppi oliven olje og vineddikk. Jeg pleier da å lage til salaten i en mye enklere versjon enn hvordan kanskje den typiske spanske salaten er oppbygd, sjølv om det er ikke heller noen bestemt regel for hvordan den er ment til være. Personlig liker jeg også putte oppi sylteagurk og sølvløk dyppet i vineddikk oppi salaten, men de har ikke den samme varianten av dette her vi bor, de pleide å ha noe tidligere år men så plutselig sluttet de å selge det i butikken der vi kjøpte det. Jeg liker ikke så mye vanlig sylteagurk og sølvløk, og de har også en helt annen smak enn hva jeg liker. Jeg er også veldig glad i den greske salaten med feta ost, den kan jo ligne litt på den spanske salaten og.

            Jeg tipper på at din slags spise-forstyrrelse tidligere var Bulimi? Siden du nevner at du spiste alt for mye og så dreiv med oppkast etterpå igjen? Det må ha vært skikkelig vanskelig å ha det? Jeg tror ikke at jeg kan forstå det helt fullstendig, har aldri opplevd det samme sjølv, men vet at det virker skikkelig ille ut å ha både bulimi og anorexia.

            Lik

          4. Jeg tror faktisk ikke hun haddeevne til å så det positive med at jeg endret meg. Hun så det bare som en «feil» og at jeg var forandret. Men det skal også sies hun at hun var meget spesiell. Hun sa det jo som noe veldig negativt at jeg hadde endret meg, at hun ikke kjente meg igjen.

            Venner som ikke ønsker deg det beste, er ingenting å spare på. Det er trist å høre at det virket som de ville du skulle være dårligere enn dem. Man skal jo være glad for de styrkene vennene dine har. Jeg beundrer heller folk som har mer enn meg av et ene eller det andre, ser opp til dem og er glad på deres vegne. Hvis ikke synes jeg ikke det er vennskap.

            Angående å bli dømt av diagnoser, er det noe jeg har opplevd mye ja. Jeg har jo Asperger, Tourettes og OCD (tvangslidelse). Asperger har folk lett for å sette meg i «bås» når det gjelder. At da må jeg være sånn og sånn. Det er såpass mange «grader» av Asperger, selvom vi selvsagt har noen felles hovedproblematikker. Men det sies jo at Aspergere kan være like ulike i hvordan diagnosen uttarter seg, som mennesker er ulike generelt. Det samme med Tourettes, folk forventer noe. Regner med at de ser en freak som roper rundt seg banneord eller ser galt ut. Mange forbinder jo verbale tics med Tourettes, slik det ofte kan fremstilles i filmer og bøker. Denne formen for tics, altså banneord og lignende – er jo ganske sjeldent. Derimot har jeg mange synlige tics, både motoriske og verbale. Men jeg har lært meg å skjule det til en viss grad, ute blant folk. Fordi jeg vet ingen ville sett på meg som normal om jeg utførte det. Derfor blir det jo også mye verre når jeg er alene, og slipper det ut.

            Men jeg må jo si jeg er «glad» for at jeg ikke har andre diagnoser. Asperger er jo ikke direkte en psykiatrisk diagnose. Det er en utviklingsforstyrrelse som man er født med. Tourettes er nevrobiologisk, selvom det ofte fører med seg psykologiske problemer. Mange sliter nok med å akseptere tics. Det har nok gjort meg deprimert mange ganger, vært en stor del av grunnen.

            Ocd er ikke noe folk flest bryr seg om. Tvangstanker og handlinger anses som relativt normalt, eller altså noe de fleste vet litt hva er. Dette er jo heller ikke noe folk ser, når jeg utfører tvangshandlinger er jeg alene. Da ville de fleste synes det var ekstremt og sett helt gærent ut. Men det er ganske usynlig. Og alt jeg tenker vet de jo ikke. Dette er delvis under kontroll nå, selvom jeg nok vil ha mye tvang livet ut. Det har endret seg ganske med årene, hva slags tvangshandlinger jeg har. Når jeg var yngre hadde jeg ekstrem vasketvang! Jeg kunne vaske hendene mine opp mot 100 ganger daglig, og endte opp med knusktørre hender som var røde og som jeg til tider fikk mye sår på, kun av vasking. De var så såre at det sved å vaske dem.

            Hvis noen rørte tingene mine kunne jeg også få et sammenbrudd, fordi de da «ødela» det med å skitne det til. Spesielt pc-en min var hellig. Det var så ille at jeg ved en innleggelse endte opp med å slå til personalet, fordi han hadde flyttet pc-en min. Selvsagt ikke greit, men jeg må jo si at de kjente VELDIG godt til den problematikken, og mine foreldre hadde sagt uttalige ganger at de ikke måtte røre tinga mine, fordi jeg ikke taklet det. Jeg har hatt mye annen tvang også, men det blir for mye å ramse opp 😉 Vasketvangen var noe jeg klarte å overvinne med eksponeringsterapi. Det er mer eller mindre borte. Til tider hvis jeg er veldig stresset eller føler behov for «kontroll» kan jeg oppleve at jeg vasker hender mer enn det som er normalt, men likevel ikke så det er et problem. Til vanlig vasker jeg også mer hender enn det gjennomsnittet gjør vil jeg tro. Men noe blir en vane, og det er greit – så lenge det ikke går over styr.

            Så til tross for stigmatisering jeg har opplevd med mine diagnoser, kunne det vært mye verre. Hadde jeg ønsket videre utredning, hadde jeg antageligvis fått en mer psykiatri-relatert diagnose. Det har jeg tenkt mye på, men det hjelper ikke meg med nok en tittel på papiret. Da vil jeg kun bli tilbudt behandling og medisiner som er uaktuelt for meg. Med tanke på de ulike problematikkene jeg har og har hatt, er jo dette mye utenom de diagnosene jeg har, om du skjønner.

            Jeg har aldri fått en diagnose når det gjelder spiseforstyrrelse. Heldigvis. Det er ikke noe jeg hadde taklet. Og bulimi er på mange måte er skjellsord for meg. Vanskelig å forklare hvorfor. Men en i psykiatrien omtalte det som det. Altså når det var snakk om overspising og oppkast. På det punktet er det jo den rette beskrivelsen, men for meg er det mye mer kompleks enn som så. Det har ofte vært begge veier, og det er vel der jeg skiller meg litt ut – og ikke ville være typisk for diagnosen bulimi. Til tider har jeg sultet meg selv, hatt problemer med å spise pga. psyken og overtrent. Husker for noen år tilbake hvor det gikk så langt at jeg gikk ned hele 10 KG på en måned. Det er ganske mye.

            Samtidig har det vært mye oppkast og overspising, i en skala som de fleste ikke er i stand til å forstå. Vi kan snakke om flere kilo med mat her. Og jeg som var helt besatt av å veie meg, veide meg jo også før og etter spising/oppkast. Fordi jeg måtte vite hvor mye som kom ut.

            Det er jo en ting, det med veiing. Jeg veide meg alltid daglig, og det kunne bli både 5 og 10 ganger. Før og etter mat, når jeg sto opp, før jeg skulle legge meg osv. Ikke minst om jeg følte meg jævlig, da veide jeg meg – og endte opp med å føle meg enda verre!

            Det var veldig vanskelig, ingen tvil om det. Jeg føler det på mange måter er borte, i hvert fall det aller verste med at jeg kunne kaste opp 3 ganger om dagen og sånt. Overforbruk av munnskyld og ekstreme matmengder. Men jeg må fortsatt ta meg i og ikke tenke «syke» tanker relatert til mat. Jeg har hatt flere sprekker med oppkast. Ikke etter overspising direkte, men det er også en ting. Jeg kunne ofte føle jeg spiste for mye og dermed kastet jeg opp. Selvom jeg logisk sett IKKE hadde overspist. Så det var begge veier, at jeg faktisk spiste masse for å kvitte meg med det, og at jeg ikke klarte å se vanlige porsjoner på mat – og følte meg dritt uansett.

            Jeg skrev et innlegg om det å bli mer eller mindre frisk fra en spiseforstyrrelse på bloggen i fjor, ganske langt, men du kan jo lese om du vil: https://livetsrose.net/2015/11/04/det-er-verdt-det

            Lik

          5. Jeg får et godt bilde av hvordan det er for deg å ha disse diagnosene, jeg synes det er fint å lese om dette for da er det lettere for meg å forstå. Jeg vil nok ikke forstå alt sammen fullstendig og heller ikke på samme måte som med hvordan du opplever det og andre som er diagnosert med det samme eller med noen av disse diagnosene, men jeg kan forstå det sånn delvis.

            Jeg ser at du skriver at du ser på ordet bulimi som skjellsord for deg, fordi du mener det var mye mer kompleks måten du opplevde dette. Kan du prøve å beskrive dette litt mer for meg hva som gjorde din situasjon mer kompleks? Ellers er det veldig tydelig at dette var en vanskelig periode for deg. Jeg ble nettopp ferdig med å lese det innlegget du la ved her om din spiseforstyrrelse. Flott tekst! Det lyser seier lang vei gjennom å lese ordene dine, veldig glad for dine vegne! 🙂

            Jeg har også tenkt en del på dette; Grunnen til at du ble vegetarianer og så veganer, hadde det noe tilknyttning til din fortid med spiseforstyrrelse? At det hjelper deg med å ha et bedre forhold til mat?

            Lik

          6. Det er sant som du sier, du kan nok ikke forstå altså sammen fullstendig. Men når jeg forteller kan i hvert fall du (og andre) få et slags innblikk 😉

            Når det gjelder hvorfor jeg synes bulimi er et slags skjellsord, er det noe jeg helst ikke vil utdype nærmere. Jeg tror det kan være støtende for andre som potensielt kan lese det her, da det rett og slett bare høres så galt ut! Jeg mener ikke at bulimi ikke er kompleks eller noe slikt, bare at det ikke samsvarer helt med problemene mine, da det også ligger andre ting der, som ikke ville samsvart helt med diagnosen. Men jeg har jo uansett aldri fått noen diagnose på det område, og skal det heller ikke.

            Jeg har absolutt kommet langt, men har nok enda lett for at mat blir ustabilt om livet er ustabilt.

            Det at jeg er veganer hjelper meg absolutt til å ha et bedre forhold til mat! Det skal jo sies at jeg i mange år har følt sterkt ubehag ved tanken på spise kjøtt, og også var veldig «kresen», da det er mye jeg ikke taklet smak eller konsistens på. Jeg lagde meg omtrent egne vrangforestillinger, og prøvde å innbille meg selv at jeg spiste noe «grønt» når jeg spiste døde dyr. Hadde jeg bare sett en annen mulighet når jeg var yngre!

            Jeg har skrevet litt om det med mat i et tidligere innlegg om veganisme, at det å først bli lakto-ovo-vegetarianer gjorde ting litt lettere for meg i forhold til mat, at jeg i hvert fall slapp dårlig samvittighet. Jeg har hatt både gode og veldig dårlig perioder med etter jeg ble veggis, men det gjorde det i hvert fall ikke noe verre. Når jeg så ble veganer i fjor, følte jeg ting endelig falt på plass. Nå kan jeg ikke forstå at jeg noensinne har puttet døde dyr og bi-produkter av dyr i kroppen min. Selvom det ikke er SÅ lenge siden jeg gjorde det, har jeg likevel endret holdning såpass mye – at det føles som en fjern fortid.

            🙂

            Lik

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s