Hverdag, tanker og meninger · Personlig · Utfordringer

Havet husker ikke

Alt det som er borte for alltid, den tiden man aldri får tilbake. Som sunket i jorden, forsvunnet på havet. All smerte som siver bort, i bølgene. Jeg har vunnet og jeg har tapt. Fått og mistet. Havet er som minnene. Minnene som blir en del av havet, helheten. Vi mister dem ikke, men de forsvinner bort som bølgene. Og havet ligger igjen blankt og stille, som om ingenting har skjedd.

img_1442-as-smart-object-1-og-rho-2007-103
Havet husker ikke stormen i går. Det kraftige uværet. Den husker ikke vinden, bølgene som smalt mot stranda. Havet er evig, i ett med moder jord. Et element.

Jeg husker stormene, uværet. Minnene om det som var. Når jeg ble smelt mot bakken som et kraftig vindslag. Når jeg innså at det som forsvant med vinden, tiden – aldri kom tilbake.

Jeg kikker tilbake på den jeg var, og den jeg har blitt – med en klump i halsen. Det gjør vondt å gjennoppleve egen smerte, gammel smerte, i minnene. Gang etter gang.

img_1429-as-smart-object-1-og-0695
I vannet føles jeg vektløs, fri. Jeg kan flyte vekk, drive videre på bølgen. Vannet er vakkert på en kald høstdag, det er deilig på en sommerdag og vondt når vinteren slår inn.

Jeg elsker å dusje, elsker å bade – i badekar, i basseng og i havet. I innsjøer, alle steder det finnes vann. Da er jeg i mitt rette element.

Samtidig husker jeg kalde vintre i vann, når jeg ikke hørte hjemme der. Prikkingen i beina, at jeg hev etter pusten, tårer, den følelsesløse kroppen. Men det er jo bare mine minner. Havet husker ikke.


Dette innlegget er til temaet vann i fotoutfordringen til meg og Helene.

8 thoughts on “Havet husker ikke

  1. I vann blir man vektløs, sterk og svak. Jeg elsker å ligge å flyte på ryggen. Havet husker ikke, men bølgene husker på båten. Og det er også en form for husk, selv om det ikke er hukommelse.

    Lik

    1. Jeg liker også å flyte på ryggen. Drive videre på bølgene. Selv jeg som er stor kjenner ikke min egen vekt i vann. Det er befriende. Som om kroppen bare er nettopp det, en kropp – ikke innviklet eller vanskelig. Men så går man opp fra vannet, tilbake til overflaten – og kroppen og tankene kommer tilbake.

      Det er interessant det du sier med en annen form for husk. Det gir meg mange spennende tanker.

      Likt av 1 person

        1. Nettopp! Assosiasjoner er en velsignelse. Jeg trenger ikke alltid mange ytre inntrykk, opplevelser. Det er nok med ord, som skaper tanker. Eller tanker som avler flere tanker. Jeg er så glad jeg er sånn! At jeg ikke trenger å oppleve verden for å skape, jeg kan skape fra innsiden av meg selv. Det er nok med bare meg. Eller noen ganger andre. Noen ganger verden og inntrykk også, men bare om jeg vil.

          Jeg liker at vi kan gjøre inntrykk med det vi uttrykker. Treffe noen med ordene våre. Bildene.

          Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s