Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Årene som passerer

Det har blitt 28. september allerede, og vi avrunder snart den måneden. Det har vært en fin måned, på mange måter. Jeg blir sittende å tenke på alt som har endret seg på et år. I fjor på samme dato skrev jeg innlegget Usensurert som på mange måter var et dystert innlegg. Jeg spurte meg selv spørsmålet om det var verdt det. Om livet var verdt å leve, om kampen mot seg selv var verdt å kjempe. Alt strevet!

img_2231-as-smart-object-1
Den dag i dag er ikke dette lenger et spørsmål. Jeg har det bra, føler lykke. Selv om tunge perioder likevel angriper meg, og jeg ender opp med dager eller uker i smerte. Men jeg håndterer det annerledes.

Det gjør vondt å tenke tilbake på forskjellen fra i fjor høst. Fjoråret hvor jeg skrev om hvor ulykkelig jeg var, at det gjorde vondt å eksistere. Jeg innså alt jeg hadde mistet, og at jeg aldri ville bli den samme Marthe – som eksisterte før jeg ble syk.

Det er riktignok sant. Vi kan ikke ta tilbake det tapte. Og alt som former oss gjennom flere år, for min del med psykiske lidelser – kan vi ikke viske ut. Selv om jeg har det bedre nå enn noen gang før, kan jeg aldri bli den samme. Ikke at jeg nødvendigvis ønsker det heller. Men noen ganger kan jeg bli sittende å tenke på det, med en klump i halsen: hvem kunne jeg vært?

img_0757
Jeg kunne vært veldig annerledes, på mange måter. Om ikke jeg hadde opplevd å føle meg utenfor samfunnet og vært et mobbeoffer i barndommen. Om ikke jeg endte opp som psykiatrisk pasient i syv år, med hyppige innleggelser – kunne jeg vært en annen. Om ikke jeg ble født med Asperger, og fant ut dette i en alder av 13 – ville jeg ikke vært den jeg er nå. Om ikke jeg hadde slite med selvskading og depresjoner ville ikke kroppen vært fylt av arr. Man kan ofte tenke “hva hvis”. Men jeg vet ikke, hva hvis jeg hadde vært en annen?

For hadde jeg vært en annen, uten mine problematikker, min fortid og mitt særpreg – ville jeg kanskje ikke engang likt meg selv!

I innlegget fra i fjor skrev jeg at den gamle Marthe er borte for alltid, og at jeg er meg, i forverret versjon. Jeg tenker ikke lenger slik. Jeg er meg, i en utviklet versjon. En annen, men en del av den sammen. Den jeg er født som, kanskje ment til å være.

img_2365
Jeg er glad for at innleggelser og smerte har fått kreativiteten min til å blomstre, i form av dikt og ulike tekster jeg kan være stolt over. Fotografering som har blitt en av mine største lidenskaper. Jeg er glad for at min asperger-diagnose gjør at jeg ser verden med andre øyne. Jeg er takknemlig for menneskene jeg har møtt på min vei, kampene jeg har kjempet – vunnet og tapt. For i min verden slik jeg ser det, finnes det ingen gleder uten smerte. Ingen kjærlighet eller omsorg, uten tap og sorg. Det må være en viss balanse. Og selv når jeg er helt i ubalanse, trenger jeg å se begge sidene. På godt og vondt.

2 thoughts on “Årene som passerer

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s