Hverdag, tanker og meninger · Personlig

En kropp – en historie

Når jeg ser på kroppen min, ser jeg også en biografi. En livshistorie, min historie. Som et kart av hendelser, minner og opplevelser. Det ser antageligvis ikke du.

Jeg har i mange år hatet den jeg er, mislikt kroppen min på det sterkeste. Jeg blir trist av å tenke på at jeg har vært fylt med et slikt selvforakt, hat overfor meg selv. Kroppen bærer minner om den jeg er, og hadde jeg vært annerledes – hadde også min historie vært annerledes.

Jeg ser på hver kroppsdel, hvert område – og ser min egen historie.
img_4164-as-smart-object-1

Jeg ser på øynene mine, og liker blåfargen. Lyseblå, nysgjerrige, spørrende. Du liker også kanskje fargen, men ser ikke hva jeg har sett. Jeg ser alle de inntrykkene disse øynene har sett, alle gangene de har grått, alle gangene jeg har ønsket å lukke dem – for alltid.

Jeg ser på håret mitt og liker fargen. Jeg venter på at det skal bli lenger. Det er tykt og jeg liker det. Men du ser kanskje ikke grått hår? Små striper som har tittet fram i en alder av 21. Jeg var vel bare tjue når jeg begynte å se de. De er små, nesten usynlige for det blotte øye. Det er få av dem, og du ser de ikke, med mindre du inspiserer hodebunnen min nøye.

Jeg synes de er fine, og vet de ikke vil formere seg riktig enda. Jeg har antageligvis mange flere år foran meg med mørkebrunt fint hår. Men jeg verdsetter dem. De er også en del av min historie, min kropp.

img_2723

Jeg ser nedover armene mine. Ser arr. Flere titalls, antageligvis flere hundre. Lag på lag, store og små. De er etter årevis med selvskading. Folk kan stirre hvis jeg går i kortermet. Kikke forundret på meg, der jeg går helt uberørt og ikke lukker meg inne i store gensere. Hvis jeg vil gå med korte armer gjør jeg det. Arrene er en del av meg, og de forsvinner ikke uansett om jeg liker det eller ikke. De blekner, men blir værende. Og jeg skammer meg ikke lenger.

Når jeg var yngre, i begynnelsen når jeg begynte å skade meg, skjems jeg. Jeg synes de var stygge, gjorde meg stygg, ødelagt – ufullstendig. Selvfølgelig er ikke arr pent, men det gjør meg hverken ødelagt eller ufullstendig. Det er en del av meg tross alt, en del av historien.

Beina er heller ikke pene. Arr og stygge merker. Jeg husker minnene de bevarer. En syttende mai for syv år tilbake. Ei ung jente på psykiatrisk, fortvilet og med et stort kutt etter selvskading. Jeg ser meg selv forsøke å stikke av fra sykehuset, og ende opp på akuttpsykiatrisk avdeling for voksne, for tredje gang i mitt liv, ikke engang fylt 14.

img_2713

Jeg ser på alle feilene du kan finne på en kropp om du leter. Et arr i pannen etter jeg falt som liten. En fettkul på kinnet som ingen ser, men som jeg kjenner. Jeg har hatt den siden før jeg begynte på skolen. Jeg ser pekefingeren på venstre hånd som er bøyd nedover. Knoklene som ser ut som de er filt ned, etter utallige slag i veggen. Knærne mine med myke punkter og rare fasonger, omtrent litt deformert etter ulike hendelser. Jeg ser bulken på leggen min og ser to ting. Et smertefullt møte med en bil og et fall ned fra en trapp for noen år tilbake, der jeg leide min første leilighet.

Jeg ser en stor kropp, overvekt. År med trøstespising, fortvilelse over uønskede medisiner og appetitt. Spiseforstyrrelser. Ei jente som føler seg ufattelig mislykket. Pupper som henger, strekkmerker på magen. Men det gjør ikke lenger noe!

Vekten min sier noe om volumet på kroppen. Massen. Størrelsen. Det er et tall. Kun et tall! Det sier ikke noe om hvorfor. Heller ikke hva jeg spiser. Hvor mye jeg beveger meg. Hvordan dette var i fortiden. Det sier kun én ting, og det er et tall. En vekt. En bmi og deretter en klassifisering om hvor overvektig jeg er. Det definerer ikke hele meg, langt ifra!

Jeg ser sånne ting. Minner. Det du ikke ser. Og jeg vet at kroppen bare er et skall, et oppholdssted for meg, personligheten min, sjelen min om du vil.

Jeg har blitt født med denne kroppen, og den har formet seg etter årenes løp. Og jeg er stolt over den jeg er! Kroppen er ikke perfekt, men det er det ingen som er.

Jeg er lykkelig, og det er faktisk det eneste som betyr noe.

9 thoughts on “En kropp – en historie

  1. Tilbaketråkk: Speilbilde | Livetsrose

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s