Diverse bilder · Personlig · Utfordringer

Lekende lett

Det har blitt lørdag, og tid for nok et tema i fotoutfordringen til Helene og meg. Denne ukens tema er lek, og det burde vel kanskje vært et lystig og fint tema. Dagens bilder er lyse, lekne og fine, men tankene er ikke det.

Når jeg hører lek, ser jeg samtidig en ung jente med en bitter stemme inni seg som sier: “livet er så lekende lett for alle de andre”. Det er selvsagt bare en halv sannhet. For alle mennesker opplever bekymringer i løpet av livet, i ulik grad. Men for en ung jente, faktisk den gangen bare et barn – er det naturlig å tenke sånn.

img_4154-as-smart-object-1
Jeg følte aldri jeg var en del av leken. Jeg følte meg utenfor fra ung alder. Når jeg med årene opplevde mobbing, følte meg annerledes og innså mer og mer hvor dårlig jeg passet inn – gjorde det ikke saken noe bedre.

Jeg feilet i det sosiale samspillet som barn. Når jeg først fikk delta i leken, kunne det ofte bli feil. Derfor søkte jeg tidlig mot andre aktiviteter. Jeg likte å lese, tegne eller bare sitte å tenke ute i skolegården. Jeg trakk meg bort. Fordi det gjorde for vondt å forsøke.

img_4102-as-smart-object-1
Jeg var tolv og ble innlagt for første gang, etter allerede over tre år poliklinisk oppfølging. Jeg fylte 13 under en måned senere. Det var slutten på min barndom. Etter det fulgte syv år i mørket. Syv år med smerte og innleggelser. Diagnoser og medisiner. Jeg hadde ikke lenger tillatelse til å være et barn, jeg ble tvunget til å bli noe annet.

Kanskje ikke voksen, men noe annet enn et barn. Jeg fikk ingen ungdomstid.

img_5316
Ikke at jeg savner mye av den idiotien jeg opplevde gjennom andre. Ja, i mine øyne var mye akkurat det. Jeg så fnisende bekymringsløse jenter, bimbotryner og oversminkede fjes. Ja, det høres kanskje stygt ut. Men det var akkurat det jeg tenkte. At mange var patetiske. Og nei, jeg er ikke bitter for å ikke kunne være som dem.

Men jeg er trist for å ikke ha et valg. For at sykdom valgte meg og jeg ikke fikk være bekymringsløs, ha en ungdomstid og et normalt liv.
img_1624

“Det er aldri for sent”
 har jeg hørt omtrent helt til dags dato. Jo, det er det faktisk! Jeg er enogtyve. Jeg er ikke et barn lenger, ikke en tenåring. Jeg er et voksent menneske, som ikke kan ta igjen det tapte. Ikke tro jeg kan “leve ut” min ungdomstid eller hva det måtte være du innbilte deg.

Bare innse at dette er min fortid, noe jeg har tapt. Ikke noe man på en magisk måte kan få tilbake. Jeg sluttet å tro på magi og eventyr for lenge, lenge siden. Dette er virkeligheten. Og virkeligheten er ingen lek.

2 thoughts on “Lekende lett

  1. Dette var et alvorlig innhold til lekende bilder. Du mistet ungdomstida. Og den kan du ikke ta tilbake. Men du kan gjøre noe av det du kanskje ville gjort på den alderen, som å lese Mag og snakke om gutta som bare er på glanset papir. Bare være en jente langt unna virkeligheten, og likevel ta del i den. For det er det det handler om, at du er en del av et liv. Og livet er ikke over. Det tror jeg kanskje de prøver å si, de som sier at det aldri er for sent. Men syv år som barn og ungdom er fratatt deg. Og det er ikke patetisk, lenkende lett eller moro. Det er alvorlig og jeg tar deg på alvor, som en ekte venn.

    Likt av 1 person

    1. Selvsagt er ikke livet over, men ungdomstiden får jeg aldri tilbake. De som sier det aldri er for sent, har snakket spesifikt om ungdomstid. Tror man kan ta igjen det tapte. Da blir jeg sint, når jeg blir møtt med mangel på forståelse. Jeg trenger ikke høre at jeg kan ta igjen det tapte, være en patetisk ungdom i en alder av 21. Det er ikke noe jeg ønsker, eller har behov for. Men jeg har behov for at folk skal se at det er noe som er borte og tapt, og at det faktisk er helt greit. Ja, fortiden har vært vanskelig. Men deres ungdomstid ga meg andre erfaringer.

      Jeg hater alder. At man skal bli forhåndsdømt etter hvor lenge man har vært på jorda. Da kan man ikke ha tilstrekkelig med erfaring når man er «så ung», og man skal være sånn og sånn. Har hele livet foran seg, som om det skulle legge en demper på tidligere smerte.

      «Det kan hende du endrer mening når du blir eldre», eller «du kommer garantert til å se annerledes på dette om noe år». Utsagn fra fremmede mennesker som ikke vet en dritt om mitt liv. Selvfølgelig er det mye som vil endre seg i løpet av livet, jeg er i endring hele tiden! Det er vi alle, om det så bare er mikroskopiske endringer. Men jeg er tross alt den som kjenner meg selv best. Den som vet om enkelte meninger og tanker er mine prinsipper eller bestemte avgjørelser, noe jeg er HELT sikker på – eller om det er noe som kan endre seg. Mye vet man selvsagt ikke. Og det skal også sies at jeg nok har bestemt mange ting for framtiden i ung alder, som andre ikke har tenkt riktig gjennom enda.

      Men jeg gleder meg nesten til rynker og grått hår. Så kanskje jeg i hvert fall kan forvente å bli tatt seriøst. Sett på som et voksent menneske. I diskusjoner med fremmede går det som regel fint, og mine meninger og tanker blir sett på som fullverdige og seriøse – til vi kommer inn på temaet alder. Sier jeg alderen min er løpet kjørt, i mange tilfeller. Da er ikke det jeg sier like sant mer …

      Dette ble mye tanker, men assosiasjonene mine går litt over styr noen ganger.

      Jeg er glad du tar meg på alvor og er en god venn 🙂

      Lik

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s