Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Å selvskade

Når jeg er åpen om selvskading, har folk lett for å tro at jeg snakker om fortid. Det som har vært, det jeg har kommet meg gjennom. Når jeg sier folk ikke skal skjems over arr, at det finnes mestringsstrategier og at det KAN bli bedre, tror de i hvert fall det.

Vel, jeg snakker både i fortid og nåtid. Men jeg har lært meg å se realiteten i øynene. Virkeligheten, sånn ting faktisk er. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv, eller til og med til andre, kanskje skrevet – at NÅ er det siste gang jeg skader meg.

Jeg har sluttet å gi meg selv løfter jeg ikke kan holde.
img_9178
Joda, det har blitt bedre. Det finnes mestringsstrategier – noe annet. Jeg snakker sant når jeg sier det.

Men når du sier at også jeg burde være stolt over meg selv som har kommet meg gjennom det, vet jeg ikke riktig hva jeg skal si. Du har kanskje kjempet en kamp og vunnet. Jeg har bare akseptert hvordan ting er. I hvert fall når det kommer til det punktet.

Det er ingen kamp, det er en vane. Dårlig vane er vond å vende. Kanskje ikke jeg vil bli vant til noe annet.

Du viser kanskje fram bleke arr, fysisk eller mentalt. Forteller at det er fortid, et monster du har bekjempet. Jeg sier du er sterk.

img_1676-as-smart-object-1
Jeg har også krigs-striper fra en vunnet kamp. Forskjellen er bare at de ikke blekner. Jeg nikker gjennom den virtuelle kommunikasjonen når du sier jeg også er sterk. For du ser ikke de lyserøde stripene fra i går.

Selvskading kommer i mange former. Før var det vanlige for meg å kutte meg, kun det. Armer og ben. Bli stripset eller sydd, selv om jeg har sydd ganske lite i forhold til det arrene forteller. Mye kunne sett mindre ille ute med sting. Jeg bryr meg ikke lenger, det gror jo.

Men dette er ikke noe jeg er ferdig med, selv om mange liker å tro det. Kjempet og vunnet. Nei, jeg er ferdig med kampene – nå har jeg bare en dårlig mestringsstrategi. Det kan falle meg naturlig, nesten. Å straffe meg selv, eller bekjempe følelser – velg det som passer best. Det er min måte å reagere på.

img_3680
Noen ganger kan jeg føle meg naken uten sår. Det betyr ikke at jeg har behov for å skade meg. Men sår pirkes opp i det uendelige. De kan vare i uker, måneder. Det kan være et overfladisk rips eller dypt kutt. Det betyr ikke noe i akkurat den sammenhengen. Men jeg må ha noe å gripe tak i når angsten og uroen drar i meg. Når livet røsker i meg, fra alle kanter. Jeg trenger beroligende, i form av hud og blod.

Det er ikke dramatisk. Ikke alvorlig. Det gjør ikke vondt. Men det er nødvendig.

Selvskading er komplekst og sammensatt, jeg er sammensatt. Og jeg trenger det bittelille såret på armen eller benet. Få beholde det! Jeg trenger å se at det er liv i meg, at jeg er av kjøtt og blod. Jeg selvskader fordi det er behov for det, min måte å takle livet på. Jeg holder liv i sår eller blåmerker fordi det lar meg beholde balansen.

Ikke alt lager arr. Arrene mine er synlige, tydelige i en årrekke. Det er derimot ikke hundrevis av slag, når blåmerkene er borte.

Jeg forteller mye om jeg blir spurt, eller kanskje også uoppfordret. Likevel er det bare en brøkdel. Detaljert kanskje, men bare den biten jeg kan gi bort – uten å miste meg selv.

5 thoughts on “Å selvskade

  1. Jeg selvskader kronisk. Det er min måte å overleve på. Jeg syns ikke jeg er flink om jeg ikke skader meg. Det er ikke det det handler om. Om å være flink altså. Det handler om å ha det vanskelig, og komme gjennom det på min måte. Min måte inneholder alvorlig selvskading, men blir kontrollert av noen som passer på meg. Jeg dør ikke av den nå. Din måte, er kontrollert og jeg kunne skrevet at du er sterk. Men at du er sterk, spiller ingen rolle i denne sammenhengen. Du har det like vondt, minst. Du bare håndterer det annerledes. Ikke flink, ikke sterk, bare ekte realitet. Og det er ikke sikkert det går over, noen gang. Men kanskje gjør det det. Og da har noe gått over til noe annet, som Elling så fin sier det.

    Likt av 1 person

    1. Det er sant som du sier. Det spiller ingen rolle om jeg er sterk eller svak. Det har jeg lært meg med årene. Men jeg kan synes det er vanskelig når folk tror selvskading er fortid. At jeg «også» er sterk i noens øyne. Fordi de ikke fatter at dette fremdeles er en del av mitt liv. Kanskje er det fordi jeg er så åpen om det. For mange er selvskading fremdeles et tabu. Jeg skammet meg den første tiden, når jeg begynte å skade meg når jeg var 13,5 år. Men fra jeg var rundt 15 var jeg veldig åpen om å slite psykisk. Og da også mine ulike problematikker.

      Jeg føler det ikke er noe vits å skamme meg over hvor stygge armene mine ser ute, eller at jeg har slite (og sliter). Før om årene var det vondt å se folk glane hvis jeg gikk i t-skjorte på sommeren, eller når jeg trente på Family (treningssenter) i flere år. Nå bryr jeg meg ikke. Jeg skjønner folk kan kikke, om de omtrent ikke vet at selvskading eksisterer. Selv om jeg finner det vanskelig å tro, i dagens såkalte opplyste samfunn.

      Min måte er kontrollert ja, heldigvis! Før om årene kunne jeg nok være mer impulsiv, gi faen i utfallet. Men ting er annerledes nå. Selv om jeg fortsatt har det vondt, har jeg et liv jeg ikke vil ødelegge. Og en hund jeg må ta hensyn til. Så selvskadingen har nok endret seg mye i løpet av disse over syv årene.

      Jeg har slått meg til ro med at det kanskje aldri går over, og det er også helt greit. Før var dette noe jeg og folk rundt meg så på som et «stort problem», og noe som skapte bekymring. Nå er det ikke lenger folk rundt meg som sier noe, og jeg ser på det som en destruktiv mestringsstrategi når livet blir for vanskelig, og ikke noe annet enn det. Det trenger ikke behandles bort. For da hadde jeg trengt noe annet å fylle dette tomrommet med.

      I ditt tilfelle og andre som har alvorlig selvskading er det selvsagt veldig annerledes. Men for meg ville det ikke løst noe å «ta bort» denne måten å takle det vonde på. Og så lenge det ikke er alvorlig, er det noe jeg med tiden har fått et ganske avslappet forhold til.

      Enkelte folk har lett for å tro at alle selvskadere ønsker å dø, at det er et rop om hjelp eller selvmordsforsøk. Det gjør meg sint! For det finnes så ufattelig mange ulike historier, og årsaker til selvskading. Jeg gjør det for å overleve, ikke for å dø. Da hadde arrene vært andre steder.

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s