Så du meg?

Det er lørdag og snart er enda en måned over. Lørdag betyr fotoutfordring med Helene, bak bloggen Aspergerinformator.com. Denne ukens tema er annerledes. Hva gjør meg annerledes? Hvorfor er jeg annerledes? Så mange spørsmål. Jeg vet ikke om jeg har svarene.

Hvorfor jeg er annerledes er et veldig stort spørsmål. Hva som gjør at jeg skiller meg ut, er en komplisert og sammensatt sak. Jeg har kanskje andre interesser og verdier i livet enn jevnaldrende. Søker mot noe annet. Har andre mål og drømmer. Det er den delen jeg liker med å være annerledes, det jeg har valgt selv. Det jeg er stolt over.

img_1289
Men så er det andre ting som gjør at jeg skiller meg ut. Blir isolert fra mengden. En barndom med så mye indre smerte, mobbing og psykiske lidelser. Selvfølgelig har det gjort meg annerledes.

En medfødt utviklingsforstyrrelse, Asperger syndrom – som tidlig gjorde at jeg skilte meg ut. Jeg var annerledes, og det var ikke bare et valg. Selv om jeg også kunne ha mye til felles med deg, som barn og ungdom. Mange ulikheter så du kanskje ikke alle nyansene av heller.

Vi hadde kanskje samme alder. Gikk på samme skole. Kanskje synes du jeg var litt rar, eller så opp til meg fordi jeg var skoleflink og du ikke var det. Kanskje husker du meg ikke engang den dag i dag.

img_0401
Vi så kanskje de samme klasserommene, de samme områdene i samme by. Noen av de samme menneskene. Likevel så jeg det med et annet blikk. Andre øyne. Jeg opplevde ikke verden slik du gjorde.

Jeg så detaljene og husker de sylskarpt den dag i dag, du hadde ikke engang husket hva jeg snakket om. Du husker ikke at jeg ble opprørt, at du såret. For du forsto ikke konsekvensene av ordene dine. Kanskje ikke jeg gjorde det heller, før det var for sent.

Før jeg gjensto som usikker, nedbrutt og uten selvtillit. Alene. Mørket hadde allerede omringet meg for lenge, lenge siden. Det var ikke din feil. Du kunne ikke se det, kunne ikke forstå.

q12a0419
Du ble tenåring og begynte på ungdomsskolen. Dere gjorde det. Dere gikk en følelsesladet og flott tid i møte. Gleder og sorger, ungdomstid. Kjærlighet og kriblende følelser i brystet. Tettere vennskap. Kanskje kjærlighetssorg med tiden. Å vokse opp, erfare livets mange gleder. Spenning. Kanskje fester etter hvert. Bli kjent med seg selv og andre.

Ungdomsskolen og videregående. År som passerer. Mange av dere avsluttet det hele med russeknuter og eksamen. Fullført.

Jeg gikk mot noe annet. Gikk gjennom noe annet, i alle disse årene.

q12a0437
Jeg forventer ikke at du skal forstå meg. Forstå alt det som gjør meg annerledes. Kanskje jeg med tiden kan gi deg et lite innblikk i min verden. Bare kanskje.

5 kommentarer om “Så du meg?

  1. I dag rørte innlegget ditt meg. Jeg hadde det som du, var sammen med mennesker som bare så meg som ei smilende, skoleflink jente, men som mørket omkranset da det var for sent. Noen sier det aldri er for sent. Det er for sent å være ungdom på nytt. Det er for sent å gå gjennom skolen på en mer tilrettelagt vei. Det er for sent at lærerne våre ser oss, medelevene, at vi blir valgt først og ikke sist. Men det er ikke for sent å leke med bilder, dukker og figurerer. Det er ikke for sent å stoppe opp tiden med rask lukkertid eller se det skarpe med liten blenderåpning. Så skarpt ser jeg deg.

    Likt av 1 person

    • Jeg tror nok de fleste så på meg som rar og annerledes fra ung alder. Likevel så de ikke alvoret i det tror jeg. Før jeg «forsvant» som 13-åring og de andre begynte på ungdomsskolen. Jeg var innlagt store deler av ungdomsskolen, og når jeg ikke gikk på sykehus-skole, gikk jeg i en mindre klasse. Så få hadde nok kjennskap til meg. Plutselig så de at jeg ikke var en del av de andre mer. De så det ikke før da, når jeg fysisk var borte.

      Hvis jeg ser bort fra medelever var i hvert fall de fleste lærerne forståelsesfulle. Jeg fikk tilrettelagt skolegang fra 8. klasse. På den tiden hadde jeg jo såpass sosial angst at det var utenkelig å kunne gå i vanlig klasse, kombinert med hyppige innleggelser. Jeg husker med skrekk de gangene taxien var litt for sen på morgenen, og jeg endte opp med å komme til «vanlig tid» og møte folk i skolegården (jeg kom vanligvis lenge før de andre, så jeg rakk å komme meg innendørs). Jeg kan kjenne på den angsten jeg følte den gang, den dag i dag – like sterk. For det er så sterke minner.

      Det er for sent å forandre det som har skjedd. Men det er forhåpentligvis ikke for sent med litt forståelse, for de som kanskje ønsker å forstå meg. Og tross mange vonde opplevelser og harde år, har det gjort meg mer sikker på meg selv. Jeg er annerledes, og TRENGER IKKE passe inn! Før følte jeg at det var noe jeg måtte. Nå skiller jeg meg ut, og det er greit. Det har blitt min egen «greie».

      De som dømmer meg fordi jeg er annerledes sårer ikke på samme måte mer. Jeg mener de kan ryke og reise, og jeg trenger de ikke i livet mitt. Jeg har blitt sterkere, klart å akseptere min annerledeshet. Så er det kanskje en liten mulighet for at de som virkelig ønsker å forstå meg, kan bli kjent med meg – bit for bit. Hvis det er gjensidig selvsagt. For det er jo mange jeg ikke ønsker å ta del i livene til.

      Jeg er glad du forstår meg, og ser meg skarpt, både helt zoomet inn med liten dybdeskarphet, der du ser alt nært. Alle mine feil og det indre, innerst inne. Og at du ser meg litt på avstand, en større del av bildet (meg).

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s