Diverse bilder · Hverdag, tanker og meninger

Gresskar og galskap

Tiden flyr og Halloween-feiringen har passert. Det er november nå, den første vintermåneden, slik jeg ser det. Slutten på høsten, begynnelsen på vinteren og kulden.

Jeg feirer ikke Halloween, men jeg liker dekorasjonene. I år kjøpte jeg mange små, rare gresskarfigurer fra Russland. Irina Timoshkevich heter kunstneren. Jeg har vist dere flere andre figurer av henne tidligere.

Jeg leker meg med foto og farger. Redigerer og lar tiden stoppe opp.
img_4275
Som sagt, jeg feirer ikke Halloween eller Allehelgensaften som det kalles her til lands. Jeg synes mye av feiringen er teit. I hvert fall de elementene som involverer barn som går på dørene for å få godteri. Jeg husker jeg selv gjorde det to ganger i barndommen. Den ene gangen var det mye regn husker jeg. Jeg kledde meg ut som heks og passet inn blant andre skumle figurer langs gatene.

Jeg har heller ikke Halloween-party. For jeg liker ikke fester og hadde heller ikke hatt folk å invitere til noe slikt. Det holder med meg og Mira.

Men, jeg liker de oransje fargene, kanskje sorte og mørke. Pynte med gresskar og andre figurer. Levende lys. Gjøre leiligheten mørk og dyster. Fargerik. Selv om det kun er jeg som ser det.

img_4301
Jeg lagde også deilig gresskarssuppe i forrige uke. Det hadde jeg gledet meg til å lage. Fra forrige høst når jeg kom på at jeg ville kjøpe gresskar for sent, og fram til nå som jeg lagde selv – har jeg spist mye gresskarsuppe kjøpt på Veganermat. Den kan kjøpes HER.

Jeg legger ut min egen oppskrift på gresskarsuppe til fredag. I dag tenkte jeg å prøve ut en ny variant av suppa.

img_4294
Jeg føler mørket slynger seg rundt meg for tiden, holder meg fast så jeg nesten ikke får puste. Jeg snakker ikke om gresskar eller allehelgensaften. Ikke om utklede monstre eller trolldom. Jeg snakker om ekte mørke. Det som kryper opp gjennom marg og bein, og blir der. Det jeg sliter like mye med å få bort, gang etter gang.

Noen ganger føles livet bare totalt meningsløst.
img_4272
Jeg føler meg fjern for tiden. Borte. Som om alt bare flyter og jeg forsvinner. Kanskje går det over med tiden, kanskje ikke.

Jeg kommer til meg selv gang på gang og innser at tiden løper fra meg. Det kan gå noen få minutter, eller mange. Som om jeg har blitt værende i mine egne tanker litt for lenge. I en tåke det er vanskelig å komme ut av.

Dissosiering ville noen kalt det. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg blir fjern og forsvinner. Inn i meg selv, ut av meg selv. Og jeg vil det skal stoppe.

Det tar meg med tilbake til gamle minner. En tid for lenge, lenge siden. Da forsvant jeg også, mye. Ofte. Men da var det en god grunn til det. Da var verden for vanskelig å takle, altfor vond å gripe tak i. Det var forståelig, logisk at jeg fortrengte. Ikke orket å føle på følelsene mine. Hvorfor forsvinner jeg nå?

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s