Hverdag, tanker og meninger · Portretter · Utfordringer

Alderdom

Det er lørdag og tid for fotoutfordring med Helene (aspergerinformator.com). Denne ukens tema er Alderdom, tema nummer ti. Vi fortsetter med en ny utfordring neste uke, til samme tid – bare med nye temaer på skjemaet.

img_4147
Tiden går, alderen øker. Jeg er bare 21, men tiden går fort – og før jeg rekker å blunke har jeg blitt et år eldre. Disse to bildene av meg er det tre år mellom. Du ser ikke all verdens forandring, for jeg er fortsatt ung. Ansiktsformen er lik, håret litt kortere og blikket litt annerledes. Vekta er også omtrent den samme. Men den største forskjellen, har skjedd inni meg. Ikke på utsiden.

img_3337-as-smart-object-1
Jeg tenkte å gi dere et unikt innlegg, som jeg ellers ikke ville postet. Bilder av tre generasjoner. Jeg, min mor og min mormor. Kanskje ser du visse likheter i ansiktstrekkene våre. Kanskje deler vi elementer av samme historie. Likevel er vi tre unike individer, tre generasjoner med ulikt utgangspunkt og forskjellige resultater (liv).

IMG_0748
Jeg kikker på bildet av mamma for tre år tilbake. Jeg ser mye av meg selv i henne, og sitter å undres over hvilke gener som har blitt videreført. Hva jeg bærer med meg fra henne.

Og jeg blir litt melankolsk og sørgmodig her jeg sitter, tenkende over at ingenting varer evig. En dag vil de som kjenner meg aller best, falle bort. Og hvem er jeg da, på egne ben, helt alene – når ikke jeg fører arv og gener videre?

img_4076
Utseendemessig er jeg mer lik mamma enn mormor. Men jeg tror jeg og mormor deler mye av personligheten. Den noen ganger litt brutale og pinlig ærligheten, kjappe replikker og mye av den samme gløden.

I begynnelsen av uken postet jeg et dikt jeg skrev til mormor en gang i tiden.
img_1377
Mormor var 30 når hun fikk mamma. Mamma var 30 når hun fikk meg. Så nå sitter vi her i tre ulike liv. Jeg er 21, uten barn og kommer aldri til å få det. Jeg har hele livet foran meg og har så vidt begynt.

Mamma er 51, er gift og fikk meg som sitt eneste barn. Hun er over halvveis i livet og har en mye lengre historie enn meg. Hvem vet hva de neste tiårene fører med seg.

Også mormor da, 81 år gammel. Enke og levd et langt liv. Et liv fylt med tre barn, fem barnebarn, fire oldebarn og over nyåret – et tippoldebarn.

img_6446-as-smart-object-1
Hva forteller vår historie om oss? Hvor mye vil alltid endre seg i løpet av generasjoner? Et spennende spørsmål. Og jeg spinner videre på ordet alderdom. Dommen. Og jeg håper ikke jeg blir dømt til et kort liv, men at jeg får leve i mange, mange år til.

Til jeg har levd nok. Er fornøyd. Og det ikke føles som en dom når livet rives fra meg. Alderen dømmer oss alle til døden med tiden. Vi vet bare ikke når. Jeg håper jeg dør en naturlig død, når tiden er inne. Ikke før. 

6 thoughts on “Alderdom

  1. Det var spennende bilder. Jeg liker å se deg selv, med tre år i mellom. Den samme jenta, med litt flere erfaringer. Gode og vonde. Og jeg håper jeg er en av dem. At vennskapet vårt former deg slik det former meg. Jeg mener, at vi får rom til å være oss selv i et hus uten tak. Det er så høyt under taket, at vi ikke ser det. Og i taket lyser stjernene. Som lysstoffrør på psykiatrisk. Jeg er mye eldre enn deg, men likevel enda bare barnet, på noen områder – og da trenger jeg å leke med ord og bilder. Og jeg trenger en venn (deg). Jeg håper du ikke er dømt til et kort liv, men får leve lenge.

    Lik

    1. Tusen takk, gode Helene! Jeg er nok på mange måter den samme jenta, likevel med flere erfaringer og utviklet til det bedre (i hvert fall i mine øyne). Og du er absolutt en av de gode erfaringene, en som betyr noe – og som former meg positivt. Men jeg må si jeg er glad vi ble kjent i fjor, og ikke flere år tidligere. Så du fikk se den jeg er nå, og ikke den gang 😉

      Jeg setter pris på takhøyden vår, både på gode og vonde dager. At vi kan dele mye av oss selv, uten å miste noe. Delt glede er dobbel glede sies det, jeg føler det blir sånn med deg. At gleden min betyr mer, når vi kan dele den. Delt sorg er halv sorg. Et uttrykk jeg egentlig ikke liker, men med deg hjelper det å dele sorg og smerte. Jeg blir litt mindre alene da.

      Ja, selv om det skiller nesten 11,5 år mellom oss – føler jeg vi utfyller hverandre. Som du sier, på noen områder er du likevel enda bare barnet. Jeg synes alder er flytende. Noen områder er jeg mye eldre enn det alderen min tilsier. Klokere og mer vis. På enkelte måter som andre mennesker ikke kan bli, uansett alder. På andre punkter er jeg fastlåst. ikke i alder, men at jeg ikke klarer (eller vil) fortsette å utvikle meg. Det må også være greit tenker jeg, at jeg har biter fra ulike aldre, ulike utviklinger – og det til til sammen danner hele meg. Erfaringer kan gjøre at sinnet eldres fortere.

      Og vi leker begge med ord og bilder, skaper noe vakkert, spennende eller tankefullt. Og jeg synes det er fint vi kan dele det med hverandre, og fortsette å skape. Som de kreative sjelene vi er.

      Likt av 1 person

  2. Jeg er så uenderlig stolt av deg jenta mi. Du skriver så utrolig flott enten det er dikt eller andre tekster. Så flink med ord. Skulle ønske jeg hadde hatt de evnene men nei det har jeg nok ikke men jeg kan jo mye annet da. Både pappa og jeg er i hvertfall utrolig stolt av deg og så inderlig glad i deg og i pels barnet ditt.

    Lik

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s