Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Åpne sår

Det er som om de kommer mot meg. Alle sammen. Det knyter seg i halsen, jeg hikster og sliter med å holde pusten normalt. Over to tiår med levd liv, kommer mot meg. Alle minnene. Menneskene. All skuffelse, mangel på forståelse. Alle som har såret meg. Alt det forbannede sinnet jeg bærer på, som aldri kan få slippe fri!

Så store mengder at styrken ville vært nok til å flytte fjell. Knuse ekstreme mengder masse, omtrent uavhengig av hvilket materiale det var lagd av.

img_4652

Jeg er enogtyve år gammel. Ikke så mye sier kanskje du. Akkurat startet livet. Joda, sier jeg. Jeg er ung og har livet foran meg. Problemet er at det livet som hittil er tilbakelagt, hjemsøker meg. Gang etter gang. For jeg får ikke fred. Jeg fungerer ikke slik som du gjør.

Kan du forestille deg hvordan det ville vært om alle de vonde minner, både små og store skuffelser, hverdagslige eller traumatiske – ALT ble samlet sammen? Hvordan det er å gå med åpne sår i sjela for bestandig? Er du i stand til å fatte hvor vondt det gjør?

Du vet aldri når alt kommer mot deg. Når flashback blir så kraftig at du hylgriner og ønsker å få slippe. Nei, de fleste minner er ikke traumatiske selv om de er vonde. Det er ikke snakk om alvorlige saker. De fleste er ikke det. Men legg sammen hundre små, så kan du jo prøve å forestille deg hvor vondt det gjør.

img_4764
Andre legger ting bak seg. Glemmer. Ikke alle gjør det heller. Men de kommer seg videre. Kanskje tilgir, skyver det bak i hukommelsen eller bearbeider det og gjør seg ferdig. Noe kan ta lang tid å bli ferdig med, andre kort. Men hva om du aldri ble ferdig?

Hvordan hadde du følt det hver gang minnene strømmet mot deg, og hodet var i ferd med å eksplodere? At du var så sint at du hadde lyst til å ødelegge hele verden, alt og alle rundt deg – inkludert det som betyr noe?

Jeg er ikke i stand til å glemme, virkelig legge ting bak meg. Jeg har bare ikke evnen.

5 thoughts on “Åpne sår

  1. Jeg kjenner meg igjen veldig i det. Det er ikke at tingene hver for seg nødvendigvis er så store, det er at samlet sett så tar de liksom opp plass i topplokket mitt. Tidligere så gjorde de også ekstremt vondt, det gjør de ikke så ofte lenger, men de er der. Jeg har visst evnen til å gjøre sånn at de ikke gjør vondt lenger, men de repeteres visst likevel, kanskje har jeg for god en hukommelse, en sånn asperger sak, en sneglehjerne når det gjelder det å komme seg videre, men også en hyperhukommelseshjerne som gjør at jeg husker omtrent alt som om det var i går. Men heldigvis så har jeg hatt evnen til å bearbeide endel, det koster endel tårer, det, å få få gjort det, så det har vært veldig mange tårer.

    Likt av 1 person

    1. Godt å høre at du har fått bearbeidet en del og at det ikke gjør like vondt lenger! Det er mye jeg KAN jobbe med, og som jeg med tiden lettere kan takle. Likevel vil jeg ikke si at det blir bearbeidet på en måte. For det gjør like vondt hver gang minner kommer tilbake. Mange ville nok synes at det mye var teit, siden flere ting ville vært «små filleting» for andre. Men det er kombinasjonen. Alle de små og store vonde minnene.

      Den eneste måten jeg kan gjøre så det ikke gjør like vondt, er å stenge ut tanker og følelser. Og det er jo ingen god ting.

      Jeg vil sammenligne det litt med noe fysisk. Et slag i magen ville gjort litt vondt for de fleste, men er det ikke veldig hardt ville man taklet det. Derimot 100 slag som er middels harde gjør veldig vondt, fordi det er flere av dem. Jeg tror kanskje det er en sammenligning folk kan skjønne.

      Jeg har veldig god hukommelse, og i denne sammenhengen er det nok et «problem». Siden jeg husker ting som om det skulle vært i går, når jeg får flashbacks og minnene strømmer på. Samtidig er jeg jo veldig glad for at jeg husker detaljer så godt, fordi jeg føler jeg lever et mye rikere liv – med et utvidet følelsesspekter og intense følelser og opplevelser. Men det blir på godt og vondt, dessverre og heldigvis får jeg si.

      Litt godt å høre at du kjenner deg igjen, da føler jeg meg ikke så alene om å ha det sånn. Selv om jeg selvsagt skulle ønske du ikke hadde gått gjennom det samme. Klem ❤

      Lik

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s