Personlig

La dette bli siste gang

En beskrivelse fra en dag for omkring fire år siden. En personlig tekst om spiseforstyrrelse og faenskap. Heldigvis har jeg jobbet mye med meg selv siden den gang, og føler ikke jeg den dag i dag har et anstrengt forhold til mat. Derfor kan jeg kikke tilbake på teksten og si at det er fortid. Jeg kan ikke vite hva fremtiden vil bringe, men slik jeg ser det nå – er problemene med mat et tilbakelagt kapittel. Teksten kan virke triggende.

img_2205-bw
Det var under seksten grader i leiligheten. Jeg frøs, og spiste. Fikk så vidt litt varme fra vifteovnen. Jeg spiste, og tenkte at kulde var bedre enn sult. Jeg ville heller betale litt mindre i strøm, og litt mer på mat. Eller ville jeg egentlig det?

Kveldsmørket omfavnet nattehimmelen, og mørket steg opp i mitt eget indre. Skammen. Noen ganger trodde jeg at jeg var skamløs, at jeg ikke eide skam. At jeg kunne gjøre de mest grufulle ting, uten å skamme meg. For så vidt er det en sannhet, men det er også en annen side av sannheten. Jeg skammer meg, skammer meg så fryktelig når jeg spiser.

Gradestokken viser 15,6. Det er vinter og jeg tar på meg ullsokkene. Morgenkåpen er allerede på skuldrene, pysjen sitter som en pølseskinn, og tøflene presser jeg på meg, på utsiden av de tykke ullsokkene.

Jeg går inn på kjøkkenet igjen. Begynner å tømme kjøleskapet steg for steg, minutt etter minutt. Kalorier flyter rundt i magen min, både i løs og fast form. Jeg skynder meg inn på toalettet. Det knøttlille rommet, som så vidt rommer meg når jeg står på knærne, er lite innbydende.

Kjenner at det er kaldt på leggene, hutrer og fryser. Kvitter meg med karbohydrat etter karbohydrat. Store mengder mat. Kaloriene fyker ut av meg, som en vulkan spruter lava. Badet er ekstra kaldt, for det trekker så fælt fra vinduet.

Reiser meg opp igjen, skrur av musikken. Var den egentlig noen gang på? Støtter meg til dørkarmen, kjenner det svimler for meg. Dehydrert og jævlig. Det største væskeinntaket for denne uken var akkurat inntatt, men det forsvant like fort som det kom. Kun noen få desiliter, kanskje milliliter gjenstår. Det er i hvert fall slik det føles.

Jeg legger meg på senga, prøver å sette på musikken og innser at nettet har vært borte siden i går. Jeg hørte ikke på musikk i stad, det var sikkert bare hodet mitt som spilte meg et puss. Ligger nede, kjenner at jeg fryser kraftig nå. Jeg legger meg med hodet under dynen, og er i ferd med å sovne da jeg tenker: La dette bli siste gang.

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s