Personlig

Et øyeblikk kan endre alt

Regnet slo mot taket, som småstein mot en glassrute. Vinden var sur og høsten var nær. Fremdeles var det noen blomster igjen i blomsterbedet. De hadde begynt å visne, men var enda ikke døde.

Høstdepresjonen var i gang for fullt. Tankene mørknet, alt ble så fjernt. Hun distanserte seg fra verden. Fra det vonde. Det var ikke lenger noe håp å holde fast ved, ingen lys i enden av tunnelen. Slik var det hver gang. Det ble så mørkt at hun hver gang fryktet det samme – at lyset aldri skulle slippe til igjen.

Det ble alltid lyst igjen, det var alltid et håp under overflaten – hun klarte bare ikke se det. Men denne gangen var det annerledes. Depresjonen var dypere. Tankene mørkere. Angsten var større, mer krevende.

Så hva var så annerledes denne gangen, tenker du kanskje. Hva gjorde denne høsten så unik? Var hun annerledes?


Året hadde vært en påkjenning utenom det vanlige. Altfor mange skuffelser, for mange tap. Forandringer, usikkerhet. Og her sto hun igjen, uten fotfeste. Redd for å falle. Falle så hardt at det ikke var mulig å stable seg opp på beina igjen.

September ble til oktober. Regnet viste seg oftere for henne. Vanndråper på ruta, kalde gufs når hun skulle hente posten. Det dystre som gikk fra mørkegrått til beksvart. Ville det noen gang bli vår? Ville hun komme seg gjennom vinteren? Ville sjelen hennes takle nok en runddans – et år til?

Hun visste ikke. Hadde ingen anelse om hva som kunne skje i løpet av et kort øyeblikk. Kanskje ville hun føle håp igjen, kanskje ville hun bli totalt omringet av mørket – en gang for alle.


En tekst jeg skrev i fjor vår, løst basert på høsten 2015. Store endringer, en ytterst vanskelig høst. Likevel flere store endringer som enda ikke hadde kommet. Jeg dro meg opp av søla, og tok imot 2016 med optimisme. Det ble mange tunge stunder i fjor også, mange tårer, flere arr, mer (indre) smerte. Men jeg har klart meg, holdt hodet over vann og de siste månedene fått se alt det gode livet har å by på. Jeg har vært medisinfri i omkring 1,5 år nå og måtte lære meg å føle på følelsene mine. De vonde og til tider ekstreme svingningene og kaoset. Og jeg har taklet det, bank i bordet!

Jeg er så ufattelig glad for at jeg sommeren 2015 bestemte meg for at nok var nok. At jeg sakte, men sikkert tok tilbake meg selv fra psykiatriens klør. At jeg ikke ga opp, men sto på mitt – selv om menneskene rundt meg ikke trodde dette skulle gå bra. Jeg vet knapt hva jeg trodde selv, men en ting visste jeg: dette var min eneste sjanse til et godt liv. Og jeg grep den sjansen.

Jeg er tryggere på meg selv, mer selvsikker. Aller mest er jeg takknemlig for hva de to siste årene har gitt meg, på godt og vondt. Nå er 2017 her og jeg skal ta året med storm!

4 thoughts on “Et øyeblikk kan endre alt

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s