Bilder av dyr

To fine frøkner

img_5692
I dag følte jeg for å legge ut litt kattebilder. Ikke hvilken som helst katt, men to vakre frøkner jeg har vokst opp sammen med. Clara, som var min følgesvenn fra jeg var fem år gammel, og til hun ble tolv og et halvt. Så unik!


Og her er lille Enya Fiona, som fremdeles bor hos mine foreldre. Hun fyller seks år til høsten.


Jeg får en god og varm følelse inni meg når jeg tenker på Clara, og alle de fine årene vi hadde sammen. Alle minnene fra barndommen. Hun var en sær og meget spesiell katt, men andre ord var vi ganske like.


Enya Fiona som liten kattunge, her ser hun litt drømmende ut i blikket. Egentlig var hun bare veldig trøtt. Lille ungen ❤

IMG_5743 2
Clara var min beste venn. Med tanke på at jeg var et svært ensomt barn, tror jeg det var naturlig å finne mye trøst i dyr. Clara merket når jeg hadde det vanskelig, da hoppet hun opp i senga eller sofaen. Ville ikke vike fra meg med blikket omtrent. Mens hun til vanlig gjorde akkurat som hun ville, og gjerne kunne sett klørne i meg når hun ble lei. Men var jeg trist, var det ikke noe spørsmål om hun ville ha kos. Da var hun der for meg, omsorgsfull og fin. Jeg tror dyr forstår mer enn vi tror. Og om ikke – opplevelsene var likevel betydningsfulle.

img_9784
En natt eller tidlig morgen jeg ikke fikk sove, i desember 2012 – kort tid før jeg flyttet for meg selv i januar. Dette er vel et av de siste bilde jeg har Enya fra jeg bodde hjemme. Clara fantes jo ikke lenger på den tiden.

img_8370
Så kraftfull og mektig hun var med løvinnefargene sine. Snill som et lam, men sta som et esel. Du var noe helt spesielt, Clara.

img_8377
Med dette vakre bilde av lille Enya Fiona avslutter jeg. I morgen er det tid for skriveutfordring nummer to med Helene, temaet er barnehage. Så da blir det nok litt barndomsminner og tanker som titter frem.

8 thoughts on “To fine frøkner

  1. Flotte bilder!

    Jeg husker sjølv da katten Bambi fortsatt levde at jeg fant mye trøst og styrke hos han og. Da jeg kom hjem igjen på besøk hos foreldrene mine så var den første jeg ønsket å se han. Foreldrene mine nevnte at det virket som om jeg var glad i å se igjen Bambi enn dem, noe som stemte godt. Jeg ble skikkelig glad i den katten. Da han måtte avlives på grunn av store skader på hodet sitt etter en slosskamp med en annen hannkatt, så gikk det ikke helt inn for meg fullstendig det med at han var borte. Det var ikke før jeg kom hjem igjen til foreldrene mine på besøk at jeg da kjente en stor tomhet over hjemmet. Det var ikke det samme å være der uten Bambi’s tilstedesværelse. Da de fikk seg en ny kattunge en kort tid seinere så sørget jeg fortsatt over Bambi, en ny katt kunne ikke erstatte Bambi. Den nye katten var også en fin katt, men ho var ikke Bambi. Bambi ble åtte år.

    Faktisk så er Bambi den første jeg har opplevd sorg over etter hans død. Jeg sørget ikke over noen mennesker fra familie eller kjente som døde, antageligvis var det nok fordi jeg aldri følte noe nært bånd med noen av dem heller. Det er naturligvis annerledes om noen du er glad i og som var mye nærmere deg dør. Dette er også et klart bevis for meg at en kan bli like glad i dyr som med mennesker, noe foreldrene mine mente var annerledes. De fortalte oss at om et kjæledyr dør så kan det raskt erstattes med en ny en, men om et menneske dør så kan det mennesket aldri bli erstattet. Etter min egen opplevelse av sørgetiden jeg hadde for Bambi, så er jeg nå også uenig med dette som ble sagt.

    Lik

    1. Jeg er helt enig i at man kan bli like glad i dyr som mennesker. Jeg har selv fått litt spydige kommentarer på det i forhold til hunden min Mira. Jeg er mye mer glad i henne enn mennesker, med unntak av mine foreldre. Utenom mamma og pappa betyr Mira aller mest for meg. Folk har lett for å si at det «er jo bare en hund» og lignende. Det synes jeg er trist. Noen mener liksom det skal være feil å være mer glad i hunden/katten enn en venn. Jeg har alltid funnet mye trøst i dyr, både katter når jeg vokste opp og nå Mira. Dessverre er det mange som ser på dyr som noe med mye mindre verdi enn mennesker. Jeg synes det sier mye om folka som sier sånt.

      Hvis jeg måtte velge mellom å redde livet på Mira eller et tilfeldig menneske, hadde det ikke vært et spørsmål engang. Hun betyr mye mer for meg. Det samme gjelder egentlig andre som står meg nær, slik som venner og familie. Nå må man vel forhåpentligvis aldri ta et slik valg, men jeg synes det er ille at noen ser på dette som så fullstendig galt. Noen mennesker har gode og nære relasjoner til andre mennesker, andre til dyr.

      Jeg husker jeg leste for en stund tilbake om en som synes det var feil å sette dyret sitt foran andre mennesker, for eksempel i et forhold. Nå kommer jeg aldri til å bo sammen med noen, men for meg høres det jo helt sinnsykt ut og velge å kvitte seg med dyret, hjertebarnet ditt – for å få en mann i hus. Bare et eksempel, men han som skrev dette mente at dyr aldri måtte velges før mennesker. Jeg tenker at eier + dyr kommer som en pakkeløsning. På samme måte som man ikke kaster ut barna sine for å bo sammen med noen, bør man aldri ofre kjæledyr. De blir jo som et familiemedlem.

      Jeg tenker at det ikke finnes noe fasit på hvor nært man står et dyr. Jeg har full forståelse for det du sier om Bambi, og jeg synes det er trist at noen skal mene at det du føler er «feil». Selv om dine foreldre kanskje ikke mente man kunne bli så glad i dyr, er jo ikke det fasiten – kun hva de føler. Noen sørger seg nesten ihjel av å miste et dyr som har stått en nær over lenger tid. Man takler sorg ulikt, enten det gjelder mennesker eller dyr. Må forresten si at det var et nydelig navn på en katt. Lille bambi ❤

      Lik

      1. Det er så artig å lese hva du skriver om at du ville ha valgt å redde hunden din Mira over det å redde et tilfeldig menneske, for jeg har akkurat tenkt det samme sjølv. Tanken på hvis du måtte ha reddet dette mennesket som du ikke kjenner som første prioritering over hunden din så ville det bety at du ofret livet til en som var mye mer verdifull for deg, det tilfeldige mennesket ville ha takket for seg og så forsvunnet ut av livet ditt, mens du da ville ha blitt igjen og sørget over tapet av hunden din. Det er ikke en lett situasjon å se for seg, men jeg mener at det er veldig forståelig at en ønsker å redde først de som en ser på som viktigst i livet sitt. Hadde dette vært to mennesker som en som sto deg nærmest og et tilfeldig menneske, så hadde det vært et helt normalt tankegang at en prøvde å redde det mennesket som sto en nærmest først. Jeg tror da også at flest folk ville ha prøvd å redde begge mennesker og.

        Åh ja, dyr burde ikke kastes ut bare fordi en mann eller kvinne en møter ikke er glad i dyr. Da er det heller bedre å vente til en møter på en som er det, eller å forbli singel. Faktisk så har jeg lettere for å bli mer rørt til tårer når jeg ser på videoer eller leser om mennesker som redder dyr enn når mennesker blir reddet. Klart det er flott når mennesker blir reddet og, men dette er en vanlig reaksjon i de fleste å ville redde mennesker, mens det å redde dyr er noe ganske mange kunne ha tenkt på som bortkastet tid. Jeg tenker ofte at de som er villige til å redde et dyr har et mye større hjerte, og så har du også mennesker som har til og med ofret livet sitt mens de gjorde alt for å redde et dyr som var i skikkelig nød. Det er trist om mennesker dør fordi de prøvde å redde et dyr, men samtidig så forteller det mye om hvordan det mennesket er. Ikke mange mennesker ville ha gjort dette for et dyr.

        Tusen takk! 🙂

        Lik

        1. Du sier noe viktig med det å ønske å redde de som en ser på som viktigst i livet. For det er jo det det handler om. Jeg ser ikke for meg å måtte «velge» noen gang, men en typisk situasjon jeg kan se for meg er i for eksempel en brann eller annen katastrofe. Jeg tenker også at et menneske som regel har større sjanse for å redde seg ut selv enn et dyr. Dyret kan fort gå å gjemme seg, mens mennesket vil forsøke å redde seg ut av overlevelsesinstinkt. Det har du ingen garanti for at hunden/dyret gjør.

          Jeg tenker det ikke finnes noe rett eller galt på det punktet, for noen er en søster viktigere enn en mor, for andre er et dyr eller en venn mye mer verdifulle enn nære familiemedlemmer. Og jeg tenker på hvis jeg hadde reddet et menneske som egentlig betydde lite for meg og mistet hunden min, da tror jeg aldri jeg kunne følt noe annet enn smerte og sinne ovenfor dette mennesket.

          Folk flest ville jo forsøkt å reddet begge menneskene ja, men jeg synes det er rart at noen ser på det som fullstendig feil med dyret først. Jeg tenker at det er helt logisk (i mitt tilfelle). Og hvis det sto mellom mennesker jeg verdsatte «likt» ville jeg automatisk tenkt på å redde barn/eldre/dyr eller de som har mindre sannsynlighet for å overleve en situasjon på egenhånd.

          Det er fint å høre om det du sier med å redde dyr. Jeg tenker helt likt, jeg blir fortere rørt over videoer der dyr blir reddet. Det er faktisk noe jeg aktivt har brukt for å «gjenopprette» håpet for menneskeheten i perioder jeg har følt at hele verden er så ufattelig grusom. Ved å se på videoer med dyr som blir reddet, eller der du ser dyr som får et bedre liv (typiske før/etter-videoer) har jeg klart å føle litt mindre på at menneskeheten er fortapt. En video av mennesker som får hjelp ville ikke hatt samme effekt.

          Jeg ser for meg at jeg ville gjort utrolig mye for å redde et dyr. Ikke så jeg selv døde, men hvis det sto mellom å redde livet på et dyr ved å måtte påføre meg skader (som kan bli bra igjen), tror jeg at jeg i det fleste situasjoner ville akseptert skadene. Fordi et liv aldri kan erstattes, mens mine skader kunne blitt bra igjen i de fleste tilfeller. Arr og stygge fysiske merker er heller ikke noe jeg hadde fryktet, jeg ser uansett ut som en sebra 😉

          Det gjelder like mye fremmede dyr som mitt eget. Jeg har tenkt mye over nettopp det i årenes løp, og jeg tror slikt nesten hadde gått på automatikk. Mulig jeg er en smule naiv i forhold til egne krefter i en farlig situasjon, men jeg synes likevel det er en god egenskap, så lenge man forholder seg så realistisk som man kan til situasjonen.

          Jeg er av typen som ofte går gjennom utallige potensielle scenarioer i hodet hele tiden, for å føle meg litt bedre forberedt om noe skulle skje. Det er kanskje en usunn tankegang og mange synes det er merkelig, men for meg er det veldig nyttig. Det gjelder både hvis det oppstår en situasjon på stedet jeg befinner meg (for eksempel brann, innbrudd og overgrep) eller rett og slett mulige løsninger på ulike problemer.

          I noens øyne er det overanalysering, krisemaksimering og unødvendig bekymring å tenke sånn. For meg er det ikke et problem, men heller å være «føre var» på de fleste situasjon man kan komme opp i. På samme måte tenker jeg over situasjon hvor dyr må reddes, hvor mennesker er skadet og lignende. Hvis jeg en gang kommer først til et ulykkessted eller blir satt i en truet situasjon vil jeg ha de beste forutsetningene for å kunne klare meg og samtidig redde andre parter. Jeg kan finne på å tenke meg de mest grufulle situasjoner som kan oppstå, kun for å være best mulig forberedt. Det verste som kan skje er jo at man havner i sjokk og blir ute av stand til å hjelpe. Ved å «oppleve ting» på forhånd i eget hodet, føler jeg at jeg er litt bedre rustet. Ikke minst at blod og skader ikke er noe som setter meg ut av spille, slik jeg ser det. Det kan være avgjørende for å kunne hjelpe.

          Nå fikk du meg til å tenke mye i nattestimene. Det setter jeg pris på. Nå blir det kveldstur med Mira og natta på meg etter det 🙂

          Lik

          1. Jeg er enig i at det også er like rørendes å se på videoer der dyr blir hjulpet av mennesker, og så får et bedre liv. Jeg sitter da ofte å gråter når jeg ser på mange av disse videoene, da er det tårer som er en blanding av tristhet og glede. Det er sikkert mange mennesker som hadde tenkt jeg var rar, men sett i gjennom mine øyne er dyr like verdifulle som mennesker.

            Jeg synes da at det er veldig klokt å prøve å se for seg forskjellige scenarioer og så tenke på hva en ville/kunne ha gjort. Jeg tenker da også at om en skulle en gang ha kommet opp i en sånn situasjon at en da ville ha handlet raskt i refleks. Men klart, noen ganger kan en også fryse til i sjokk. Alt vil komme an på hvordan hver situasjon bygger seg opp og hva slags innflytelse det blir gitt over en.

            Mye fine tanker du har. 🙂

            Lik

            1. Jeg synes det er fint å høre det du sier, om at det er tårer blandet av både tristhet og glede. Jeg synes ikke det er noe rart ved det, du virker som et godt og varmt menneske – som bryr seg mye både om dyr og andre mennesker.

              Selvsagt kan det skje alle at man havner helt i sjokk. Men jeg tenker at desto mer forberedt man er, desto større sjanse har man for å klare seg. Jeg får ofte høre at jeg «ikke må ta sorgene på forskudd» eller at jeg bekymrer meg for mye. For meg handler jo ikke dette om en vond bekymring, heller noe som gjør meg trygg på meg selv og gir meg en følelse av kontroll. Jeg tror kanskje nettopp denne forestillingsevnen og de jevnlige gjennomgangene av potensielle scenarioer er det som ville vært avgjørende om noe skjedde. Folk kan lett tenke at fysisk styrke er avgjørende. Det er jeg delvis enig i, og jeg vil si jeg er over gjennomsnittet sterk. Men om man så er både sterk fysisk og har en høy smerteterskel hjelper det fint lite om ikke hodet er på plass. Det er jo nettopp hodet, kontrollen og den mentale styrken som avgjør hvordan vi håndterer kroppen. Jeg synes en blanding av begge deler er viktig, men jeg fokuserer nok mest på den mentale delen. Også fordi jeg vet at smerte er noe jeg måtte ha taklet psykisk, ikke fysisk. Det er mental stålkontroll som får deg gjennom sånt, ikke bare en høy smerteterskel.

              Ofte bruker jeg tiden mens jeg dusjer eller går tur med hunden på å tenke på alle mulige situasjoner som kan oppstå i livet. Ofte når jeg går tur i mørket kommer tankene frem. Jeg trives i mørket og det skjerper på sett og vis tankene mine og alle sansene. Kanskje fordi jeg ser dårligere i mørket, og dermed gir rom for at andre sanser blir mer aktive. Mange av mine aller klokeste og mest reflektere tanker har kommet på turer i mørket. Jeg bruker nok også denne tiden på slike tanker, fordi jeg uansett gjør noe annet som må gjøres. Turer med Mira er fint og jeg går ofte og småsnakker med henne eller ser på naturen og miljøet rundt meg. Men når det er mørkt er det ikke stort å se på, og da er det kjekt å gjøre to ting samtidig.

              Nå er det tid for en tur ut i mørket på tissetur og snart litt søvn. Fint å skrive med deg! Jeg liker så godt når vi deler små og store tanker med hverandre. God natt 🙂

              Lik

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s