Hverdag, tanker og meninger · Personlig · Utfordringer

Bare begynnelsen

Noen ganger blir hun sittende å tenke på tidlig barndom. Hvordan livet var harmonisk og fredfullt. At hun var et trygt og selvsikkert barn, før alt med årene skulle rase sammen. Samtidig vet hun at alt det som var i ferd med å komme, antageligvis ville kommet til syne uansett. Selv om årevis med mobbing ikke hadde eksistert, hadde hun likevel skilt seg ut. Om hun så hadde passet litt bedre inn blant gjennomsnittet, er det tvilsomt at det hadde utgjort den helt store forskjellen.

Kanskje hadde problemene vært annerledes om hun ikke hadde opplevd mye vondt, men tilstede ville de nok vært uansett. Psykiske lidelser kan utvikles av mange ulike årsaker, derimot Asperger syndrom er ikke noe man pådrar seg. Det er man født med. Men det er ingen tvil om at fremtidsutsiktene hadde vært annerledes, om hun ble fanget opp tidligere av systemet, fikk tilstrekkelig veiledning og støtte. Mye kunne vært annerledes om ikke smerten over å være annerledes fikk vokse og gro.

Ti år gammel sto hun og skrek til foreldrene sine at hun ikke ville leve mer. Hun ville bare dø. Og dette skulle bli starten på et mange års langt mareritt.

img_6749-as-smart-object-1
La oss gå tilbake til tiden før hun begynte på skolen. Da var hun var en glad unge. Alltid ganske sta og spesiell, men glad. Og på den tiden var hun enda så liten at det ikke ble oppfattet av omverdenen at noe ikke var som det skulle.

Minnene fra barnehagen gjorde det ekstra vondt når hun tidlig på barneskolen begynte å skille seg ut. Alt var så mye lettere da, tenkte hun ofte. De første årene på skolen var hun fremdeles fylt med selvtillit og uten bekymringer – men det var bare et spørsmål om tid.

Hun lærte raskt og hadde det enkelt både i forhold til fag og andre elever. Hun hadde venner, og mobbing visste hun så vidt hva var. Så gikk årene sakte fremover. 1. klasse var over, og når hun ser tilbake husker hun at utover i 2. og 3. klasse begynte mobbingen.

Hun var annerledes enn de andre barna. Hun hadde kort hår, og lignet ikke like mye på en jente som de andre jentene. Hun likte å sitte for seg selv å tenke, lese og gjøre andre ting enn de andre barna. Selvfølgelig likte hun også å leke, men bare i en annen form og kanskje mer på egenhånd. Den selvsikre og trygge jenta som hadde begynt på skolen ble til noe annet. En skygge av seg selv. Kanskje nettopp derfor var hun mye sint allerede fra ung alder.

img_0436
Hun skulle bli tretten år gammel før hun ble diagnostisert med tre diagnoser. Først da begynte hun å forstå hvorfor hun var annerledes. Hun fikk et navn på annerledesheten. En slags forklaring. Det forandret mye. Men på den tiden hadde hun allerede viklet seg altfor langt inn i mørket. Det ble bare begynnelsen på enda flere år i mørket. Lyset var slukket i henne. Hun gikk ut fra barneskolen og inn i psykiatrien.

Barnehage
 er temaet for denne ukens skriveutfordring med Helene. Jeg har flere klare minner fra tiden før jeg begynte på skolen. Aller mest fyller de meg med en god og varm følelse. Det er over 15 år siden jeg satt mine bein innenfor skolen for første gang. Likevel er noen minner så krystallklare og like vonde den dag i dag.

Jeg har kommet langt, og jenta du leste om er meg. Grunnen til at jeg omtaler meg selv i tredjeperson, er fordi dette heldigvis føles som en fjern fortid. Jeg er trygg på meg selv igjen. Selvsikker. Og jeg er ute av mørket.

6 thoughts on “Bare begynnelsen

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s