Å tilgi

Det er natt og jeg lytter til musikk. Sangen som spilles av er Unforgivable sinner av Lene Marlin. Den får meg til å tenke. Og nettopp nå, mens jeg sitter her og har skrevet snart et par tusen ord, gjør den inntrykk. Jeg har skrevet ned litt kreative tanker og flettet inn det personlige. Og her sitter jeg, mens sangen spilles av. Jeg tenker på en synder. Alt som er utilgivelig. Det vi aldri klarer å glemme. Samtidig vet jeg at jeg har overrasket meg selv de siste månedene. Jeg har tilgitt. Gitt slipp.

Det var ikke for din skyld, men for min egen. For å komme videre med livet mitt. Jeg har hatet så mange. Hatet så sterkt. Selvfølgelig er det ikke uten grunn, for jeg har hatt all grunn til å hate. All grunn til å ikke klare å tilgi.

Men jeg vet at det er annerledes nå. Jeg vet at det ikke handler om deg, eller dere. Det handler om hjertet mitt. Om å komme seg videre. Å gi slipp på smerte. Jeg vet at du ikke vet. Hva jeg føler, hva jeg tenker, hva jeg har gjennomgått – at jeg nå har tilgitt. Og jeg vet at du antageligvis aldri kommer til å få vite det.

img_1670
Du er ikke en del av livet mitt lenger, og vil nok aldri bli det igjen. Men jeg trengte å tilgi for min egen del. Så jeg kan bli fri fra smerte. Jeg fortsetter ikke å påføre deg noen form for smerte ved å hate, ved å ikke kunne tilgi. Men jeg fortsetter å holde meg selv tilbake. Holde borte muligheten for å bli den jeg ønsker.

Det har tatt meg mange år å forstå. Jeg trodde ikke jeg kunne tilgi. Ikke deg. Hat er en følelse som for meg går opp og ned i bølger. Det kan gå uker, måneder, år – uten at jeg tror jeg blir nevneverdig skadet av eget hat. Som om det bare ligger forsiktig og ulmer i bakgrunn. Men jeg vet jo at det former meg. At det påvirker livet mitt, avgjørelsene mine, handlingene.

Det var på tide å gi slipp på deg. På tide å tilgi. På tide å bli fri, frigjøre meg selv. Jeg er glad for at du påførte meg noe annet enn smerte. Du ga meg livet tilbake. Den siste puslespillbrikken jeg trengte for å bli hel. Jeg har funnet den nå. Ved å tilgi gjorde jeg meg selv hel. Jeg har ingen hull i hjertet lenger.

6 kommentarer om “Å tilgi

  1. Dette var virkelig et sterkt innlegg! HAT er sterkt.. Jeg greier «dessverre» ikke det! Flere ganger jeg hadde ønsket at jeg kunne få det til… Men det går ikke… Samtidig syns det er vanskelig å tilgi faktisk… For jeg kan ikke glemme, jeg får ikke til å glemme…

    • Det er ikke lett å tilgi, men for ens egen del burde man forsøke. Å hate eller bære nag til et annet menneske går dessverre mer utover deg selv enn de som har gjort deg vondt. Jeg tenker at det ikke handler om å glemme, men å sette seg selv fri fra smerten. Hat kan spise opp all gleden man har til slutt. Jeg håper jeg aldri kommer til å hate noen igjen. Livet er for kort til det!

Det er stengt for kommentarer.