Personlig

Ut fra barneskolen og inn i psykiatrien

I slutten av januar skrev jeg litt om barndommen og tiden før alt gikk galt. Jeg skrev at jeg gikk ut fra barneskolen og inn i psykiatrien. Akkurat det tenkte jeg å utdype litt nærmere. For noen kan det høres litt rart ut. Jeg har blitt møtt med spørsmål i mange år. 12 år gammel og innlagt? Psykologbesøk fra året jeg fylte 10? Spørsmålene er mange, både de som blir stilt og usagte. Jeg vet ikke om jeg har alle svarene, men jeg føler for å skrive litt om det.

Jeg ble innlagt for første gang et par dager før jeg sluttet i syvende klasse på barneskolen. Jeg fylte tretten et par uker senere. På den tiden gikk jeg og mine foreldre jevnlig til familieterapi i Skien. En time unna hjemmet, og det førte til kortere skoledager noen ganger. Det var viktig. Vi var viktig.

Noen ganger tenker jeg tilbake på den dagen i juni, og ønsker at jeg hadde gjort litt mer motstand. Jeg visste ikke hva jeg gikk til. Jeg fikk beskjed om at de synes det beste ville være om jeg ble sendt til Ungdomspsykiatrisk senter i Skien. Bare en observasjon, 2-3 dager, maks en uke var det jeg fikk forespeilet. Vel, det kunne ikke bli stort verre enn slik jeg allerede hadde det, tenkte jeg.

Tre dager ble til 3 måneder og 3 dager. Og det skulle bare være begynnelsen.

img_2243
Jeg var tretten år gammel. Under et år senere var mye endret. Når jeg kom inn i psykiatrien var jeg et barn, en tolv år gammel mentalt forvirret og psykisk syk jente. Men det å skulle bo i flere uker, til tider et par måneder borte fra foreldrene mine, én times kjøring? Det tvang meg til å vokse opp, på en annen måte enn det man burde. Å bli selvstendig er fint, å miste ungdomstiden er ikke.

Før jeg fylte fjorten hadde mye skjedd. Jeg hadde vært innlagt flere ganger. Ikke minst flere ganger på akuttpsykiatrisk for voksne. Det gjør noe med ei jente som knapt var kommet i tenårene. Jeg hadde blitt lagt i håndjern flere ganger fordi jeg forsøkte å rømme fra psykiatrisk eller etter bråk med helsepersonell. Jeg hadde blitt tvangsmedisinert med injeksjoner flere ganger. Lagt i bakken, utøvd tvang på. Ikke minst; jeg hadde mistet en god del grenser. I papirene skrev de at jeg var utagerende. Jeg var sint og fortvilet.

Jeg begynte for alvor å skade meg selv. Noen mener at ungdom lett kan bli påvirket av andre til å selvskade. Det er jeg både enig og uenig i. Jeg ble ikke eksponert for mange selvskadere eller mye snakk om det. Ikke før jeg selv begynte. Jeg husker jeg snakket med ei jente om det. Jeg ante ikke hva selvskading var. Hun hadde armene fylt opp med arr og jeg spurte hva som hadde skjedd med henne. Hun sa hun hadde skadet seg selv, det var alt. Hverken mer eller mindre.

img_3906-og-3909
Jeg gikk daglig på ganske mye medisiner. Så mye at jeg i åttende og niende klasse på ungdomsskolen trengte en madrass i klasserommet for å sove i pausene. Jeg gikk i en mindre klasse på den tiden, så jeg hadde mitt eget rom til å sove på. Skal det være slik? At man er så kraftig medisinert at det føles helt uoverkommerlig med en 5-6 timers skoledag?

Under to år senere tok jeg en alvorlig overdose. Jeg hadde ikke fylt femten engang, men jeg ønsket så sterkt å dø. Det var maimåned og jeg hadde vært innlagt fra slutten av januar. Mitt første lange opphold på en akuttavdeling for voksne startet 1. februar, da ungdomspsykiatrisk ble stengt. De tre månedene innebar mange nye opplevelser, mye smerte. En avhengighet av både medikamenter og selvskading hadde utviklet seg. Jeg har ikke tall på alle episodene som skjedde ved denne innleggelsen.

Jeg hadde blitt utskrevet elleve dager tidligere, om jeg ikke husker feil. For jeg husker bare datoer, de dagene i mai 2010 fra utskrivelse til overdose er borte fra minnene mine. Jeg vet bare at jeg følte på en slags lykkefølelse på vei hjem etter utskrivelse. I slutten av måneden lå jeg på intensiven i flere dager. Det er bare mørkt, helt borte. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg forsøkte å ta mitt eget liv.

Det jeg derimot vet er hvor store mengder medisiner jeg hadde fått resepter på i disse knapt to årene. Hvilken hestedose jeg hadde stappet i meg, og at jeg ikke skulle ha overlevd den dagen i mai. Men skjebnen ville noe annet for meg.

img_1162

Jeg er ikke ute etter å legge skylden på noen andre, ansvarliggjøre dem for min smerte. Men det gjør noe med et menneske, ei tolv år gammel jente – å bli kastet inn i psykiatrien. Å bli behandlet som en forsøkskanin med medisiner. Å bli krenket med tvangsmisbruk. Å havne i psykose grunnet feilmedisinering. Å føle seg som en kriminell når politiet henter deg inn etter et forsøk på å slippe fri.

Jeg følte jeg sviktet alle rundt meg. Legene, personalet jeg hadde fått god kontakt med, mine foreldre – og aller mest meg selv. Mye kunne vært gjort annerledes. Det er det eneste jeg vil frem til. Mye kunne vært gjort annerledes.

11 thoughts on “Ut fra barneskolen og inn i psykiatrien

    1. Jeg er også veldig glad for at jeg her der dag i dag, og ikke minst at livet nå er såpass bra som det er. Nå ser jeg bare fremover mot enda lysere tider. Fortiden kan jeg ikke gjøre noe med, men jeg kan gjøre det beste ut av det. Gjøre erfaringer og minner om til noe konstruktivt og positivt. Man lærer så lenge man lever, og selv smertefulle erfaringer har fått meg langt på vei i utviklingen som menneske. «Aldri så galt at det ikke er godt for noe», er det ikke det man sier? 😉

      Likt av 1 person

  1. Et viktig innlegg, Marthe. Jeg leste fra topp til bunn. Du har opplevd mye, allerede som ei lita jente. En tolvåring har ingenting i voksenpsykiatrien å gjøre. Og det er klart en sånn behandling preger deg. Samme hvem sin skyld eller ikke det er. Det jeg er glad for, er at du overlevde den gangen i mai.

    Lik

    1. Takk, Helene! Jeg er også veldig glad for at jeg overlevde den gangen i mai (og flere ganger etter det). I hvert fall nå som jeg ser alt det fine livet har å by på 🙂 NB: jeg var ikke tolv når jeg kom inn i voksenpsykiatrien, da var jeg tretten. Jeg var fremdeles tolv første gangen jeg havnet på ungdomspsykiatrisk (16. juni 2008), mens mitt første møte med voksenpsykiatrien var 11. november 2008. Uansett tidlig. Mye vondt kunne vært unngått. Fra jeg var 14,5 var jeg omtrent bare på akuttavdeling for voksne. Jeg er nok mer forbanna på hele psykiatrien og alle feilene de har gjort, men akkurat det med å være på voksenavdeling var nok mer passende for meg, i hvert fall fra jeg var 15-16. Jeg ønsket jo på ingen måte å være på ungdomspsykiatrisk på den tiden, for der passet jeg ikke inn. På avdelingen for voksne ble jeg i hvert fall ikke isolert og uten noen å prate med. Men det handler vel mye om at jeg overhodet ikke passet inn blant jevnaldrende.

      Lik

    1. Tusen takk for en fin kommentar, på ellers så grå og litt vanskelig søndag! Det føles godt å kunne si at innlegget gjenspeiler fortiden og at nåtiden heldigvis er veldig god, men det varmer litt ekstra med oppmuntrende ord når ting er litt tøft. Ikke alle dager er lite enkle, men heldigvis har jeg per i dag ikke noe særlig tøffere dager enn folk flest. Alle kan ha mindre gode dager. Nå er det en ny uke og nye muligheter, tid for å legge søndagen bak seg og ta fatt på en fin og ny mandag.

      Ønsker deg en riktig god uke! 🙂

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s