Filmer, bøker og musikk · Personlig

En rosehage av minner

Første gangen jeg begynte å lese Rosehagen-serien begynner å bli en god del år siden. Året var 2010 og det var vel så vidt blitt juni. Jeg hadde antageligvis begynt på første bok en gang i mai.

Rosehagen var det første jeg leste etter en alvorlig overdose, i uker fylt med fortvilelse og forvirring. Mamma abonnerte på serien. Jeg husker det var veldig viktig for meg å få bøkene opp. Nå i ettertid ser jeg sammenhengen.

Første bok beskriver hovedpersonen Emily og hennes hukommelsestap i barndommen. Ubevisst identifiserte jeg meg med henne. Jeg hadde ikke fått hukommelsestap, men jeg levde i en tykk tåke på den tiden. Minner fra barndommen, detaljene – var tåkelagte. Liksom fjerne. Så fjerne at jeg nesten ikke fikk tak på dem. Detaljene kom tilbake med tiden, men utelot elleve dager fra mai. Årsaken til forsøket om å avslutte mitt eget liv er borte, og det har aldri kommet tilbake. De maidagene er sorte, helt sorte.

I mange år forsøkte jeg å huske. Jeg forsøkte desperat å forstå. Hva hadde skjedd som fikk meg til å glemme? Hadde jeg opplevd noe traumatisk? Noe som var så smertefullt at jeg ikke var sterk nok til å huske?

Q12A0085 as Smart Object-1
Tilbake til rosehagen og minner. Jeg leste de seks første bøkene på den tiden, før jeg la de fra meg. Andre ting kom i fokus og andre bøker ble lest. Det skulle ta noen år før jeg gjenopptok bokserien. Jeg har vel lest de trettifem første bøkene tror jeg, kanskje litt flere. Men jeg stoppet. Historien er god, men langtekkelig. Mest av alt hadde jeg en merkelig dragning til bøkene etter det litt snodige inntrykket de gjorde på meg den gangen for mange år tilbake.

På veien mot et minimalistisk liv og fjerningen av hundrevis av bøker, ga jeg slipp på Rosehagen. Det handlet om langt mer enn bøker egentlig. En symbolsk handling, selv om disse bøkene bare var noen av en større mengde.

Uten å vite det på den tiden, for noen måneder tilbake – ga jeg slipp på min egen glemte rosehage. Jeg kan ikke bli værende i fortiden, der har jeg vandret alt for lenge. Jeg lar skogen og trærne få gro igjen nå. Lar blomstene få visne eller gjøres om til ugress. Lar min fortid få være i fred. Jeg lukker porten ut fra rosehagen, kaster nøkkelen og lar solen få skinne nedover meg. Fordi spøkelser og lukkede rom fra fortiden skal forbli lukket. Jeg vil åpne andre dører og skape nye minner.

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s