Filmer, bøker og musikk

Mingvasevann

Poesi er som balsam for sjelen. For meg er det magi, både å lese og skrive. I dag tenkte jeg å skrive om en annens poesi: Cecilie Cottis Østreng sin. Jeg snublet over bloggen hennes for noen uker tilbake. Hun har truffet en nerve og bergtatt meg med ord.

Jeg la igjen noen ord og Cecilie skrev så vakkert tilbake om det å skrive, at det er like viktig som å puste og spise. Som en livsnødvendighet, noe man ikke klarer seg uten. Og jeg kjenner meg så godt igjen i beskrivelsen hennes.

Jeg vet hva smerte er, og jeg kjenner til nødvendigheten av å skrive, beskrive hele følelsesspekteret. Forsterke gleden, skrive meg ut av smerten eller gjennom angsten. Få det ut, opp, fram i lyset. Gjøre om følelser til noe mer enn bare følelser. Noe konkret og håndfast, men kanskje på samme tid – abstrakt og udefinert.

img_0514
Over til boken hennes Mingvasevann. Dette er Cecilies andre bok, utgitt på Tiden Norsk Forlag, januar 2015.

Beskrivelsen av diktsamlingen lyder som følger:

Hvem forøver og hvem foredler oss? Hvor går grensene våre, hvor flytter vi dem og er det bare tilfeldigheter som avgjør på hvilke side vi ender opp? Mingvasevann er en fortelling om å bli til den du er, om å ønske tilhørighet så sterkt at grensene for moral, integritet og utholdenhet forstrekkes i hemmelighet. Slik hemmeligheter kan vokse seg som hus omkring deg, når redselen for å bli forlatt er bærebjelken i fundamentet ditt.

I boken følger vi et menneske fra hun er 5 til 45 år. Vi går gjennom ulike livsepoker, opplevelser og følelser. Jeg ser et vidt følelsesspekter, og kan relatere meg til flere følelser og situasjoner. Dette er en dyp bok. Fin, men vond på samme tid. Jeg gjenkjenner smerten og forsøker å sette meg inn i det hovedpersonen går gjennom. Det er diffust, samtidig som enkelte ting føles så klokkeklart. Jeg sitter igjen med følelsen av å forstå, samtidig som jeg egentlig ikke forstår noe som helst.

Jeg observerer et menneske, en hovedperson varsomt. Jeg møter på følelsen av skam, avstand og ensomhet. Samtidig ser jeg gleden, forståelsen og omsorgen mellom mennesker. Omsorgen til et barn. Jeg føler dette kanskje er en bok om det usagte, det som ikke skal sies. Nyansene i et menneskeliv som aldri helt kommer til overflaten. Jeg vet ikke, og jeg blir redd for å tråkke feil.

En annen blogger skrev så flott om hva hennes Mingvasevann handler om, og at din Mingvasevann kanskje er noe annet. Nettopp denne tanken sitter jeg også igjen med. At dette er en bok med flere betydninger. I stedet for å være en vanskelig bok å tolke, vil jeg heller si det er en bok som er åpen for flere tolkninger. For kanskje er min tolkning av hver enkelt historie, mine assosiasjoner – nettopp bare det. Min. Det trenger ikke samsvare med hva forfatteren tenkte, hvor hun ville hen.

Tankene vandrer over til min egen livshistorie hittil. Hva som har formet meg og gjort meg til den jeg er. Den siste tiden har jeg viet mye tid til nettopp det. Reflektert over hva som har preget meg, formet meg – gjort meg til det menneske jeg har blitt. Kanskje nettopp derfor var det så fint å lese en bok, en fortelling om å bli den du er.

Noen mennesker kan bruke flere tiår, nærmere et helt liv på å forstå hvem de virkelig er. Bli kjent med seg selv helt ned i dypet. Forstå selve essensen av det å være menneske. Jeg jobber fortsatt med det, og har så vidt startet på reisen kalt livet. Og jeg tror jeg aldri vil komme helt i mål. Jeg ser for meg å bruke hele livet på å bli virkelig kjent med meg selv (og forhåpentligvis noen andre mennesker).

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s