Personlig

Høy på livet

Jeg husker godt et menneske jeg møtte en av de første gangene jeg var innlagt. En ung og livsglad mann. Han var ansatt, og jeg var pasient – på en ungdomspsykiatrisk avdeling. Jeg møtte han flere ganger senere også, i løpet av de utallige innleggelsene. I dag skal jeg ikke skrive om triste, vonde minner bak lukkede dører. Tvert imot!

Han smilte alltid, og jeg overdriver ikke. Selv når folk var vrange eller vanskelige å håndtere klarte han å bevare roen. I dag skal jeg fokusere på smilet hans. Jeg husker jeg gjentatte ganger spurte hvorfor han alltid skulle smile så forbannet mye! Var det så mye å være glad for? Selvsagt forsto jeg at ikke alle hadde et like trist liv som jeg selv hadde på den tiden, men det fikk da være måte på!

Smilet hans virket ikke påklistret eller uekte. Det var ikke snakk om falske smil. Han smilte både med munnen og øynene. Lo ofte og var irriterende blid. Støtt og stadig smittet det da over, for all del. Vi spøkte og lo mye sammen, han skapte god stemning og glede. Men jeg undret meg stadig over denne energiske livsglade karen.

Jeg spurte han flere ganger hvorfor han var så glad. Jeg husker jeg til og med sa at han måtte være ruset på noe. For så glad kunne man da ikke være helt uten grunn! Nei, han var ikke ruset. Kanskje høy på livet, men det var det hele. Når jeg spurte hvorfor han smilte og var glad, svarte han meg vel aldri ordentlig. Han var bare glad, sa han. Livet var godt. Han fremsto som en ordentlig livsnyter. Men smilene hans kunne irritere på seg en gråstein.


I ettertid har jeg tatt stor lærdom av smilene, livsgleden og gnisten hans. Og i disse dager, mens livet er godt og jeg har gravd meg opp fra depresjoner, ut av psykiske smerte og livet føles harmonisk – kan jeg forstå han. Jeg føler støtt og stadig på hvor HERLIG livet er! Og også jeg kan føle meg høy på livet. Som om hvert åndedrag er en rus. Ja, jeg vet dette kommer fra et menneske som aldri har ruset seg. Men jeg tror at det å være ruset på selve livet er noe av det mest fantastiske man kan oppleve.

Selv om jeg synes han var fjollete på den tiden, lærte han meg noe. Han lærte meg at det fantes noe annet. Noe jeg på den tiden ikke var i stand til å se, bak dype bølgedaler og alt mørket. Han var ekte, genuint glad. Og hvis ikke jeg hadde opplevd hans merkelige vesen og unike glede, kunne jeg ikke i dag ha følt på gjenkjennelse. Samhørighet med denne glade mannen jeg ikke har sett på årevis. Jeg gjenkjenner gleden. Livsgnisten og gløden i øynene. For jeg ser den i meg selv. I mitt eget liv som nå stråler.

Han leser nok aldri dette. Kanskje ville han ikke kjent seg igjen i beskrivelsen engang. For det finnes mange glade mennesker der ute. Både i og utenfor helsevesenet. Men jeg vil likevel si takk, og utbringe en skål denne onsdagen! Takk for den smittende gleden du viste meg, latteren vi delte, kanelkaken vi bakte og alt det fine vi opplevde sammen. Takk for tryggheten på vonde netter, tålmodigheten når jeg utagerte og den beroligende effekten du hadde på meg. Du slang meg ikke i bakken når du måtte bruke tvang for å roe meg. Du holdt meg med faste hender. Bestemt, men ikke smertefullt. Selv da skinte gløden din gjennom.

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s