Hverdag, tanker og meninger

Uten kart og kompass

Vi er født inn i verden uten å vite rett eller galt. Bak eller fram. Vi kommer ikke med en bruksanvisning. Uten kompass vandrer vi langs livets landevei. På søken etter noe mer enn oss selv. En mening med det hele. Noen går i religionens fotspor i troen på en gud, en Herre. Andre søker på innsiden, i dypet av seg selv. Noen av oss vet ikke riktig hva vi søker etter. Noen søker kjærligheten og danser i et hav av følelser. Svik og elskov. Kaos og orden. En salig blanding.

Noen av oss er født inn i verden med litt flere steiner i ryggsekken. Som om vi tok med oss en bagasje fra det forrige livet. Hvem vet? Jeg er ikke sikker. Men jeg håper det er et liv etter dette livet. Alt annet føles meningsløst. Før følte jeg meg sikker på etter-livet. Nå er jeg ikke like sikker lenger. Uansett, tilbake til bagasjen – den tunge ryggsekken. Jeg har med tiden sluppet ut de tyngste steinene. Gått min egen vei og funnet noe å søke etter. Lengte etter. Gå mot. Noe som drar meg fremover.

Likevel føles veien
stadig kronglete og svingete. Selv med et mentalt kompass, en tanke om hvor jeg er nå og hvor jeg ønsker meg til – havner jeg likevel på ville veier. Går meg vill i et hav av følelser og assosiasjoner. Røde tråder som forsvinner ut i sanden og lar meg stå igjen med tomme hender.

img_0579
Noen ganger kan livet føles tungt, og stegene videre blir vanskelige å ta. Det er i slike stunder det er viktig å ha en indre motivasjon. Ikke bare et ønske, men en grunn til å fortsette. Jeg tror vi alle har ulike motivatorer. Noen har barn, ektefelle eller annen familie som er verdt å leve for. Andre har en karriere de elsker. Studier som er interessante. Hobbyer som gir glede. Det kan være så mye.

I løpet av årene har jeg lært at jeg ikke kan leve for andres del. Jeg er ikke en sånn person. Kanskje fordi jeg på mange områder er egoistisk. Kanskje fordi jeg synes det bare blir helt feil. Heldigvis lever jeg nå et harmonisk liv og har mange grunner til å ønske å leve. Og det er ikke nødvendigvis noe galt i å leve for andres del heller. Har man for eksempel barn, er det tross alt et ansvar du har valgt. Man går ikke hen og bare dør når man har satt et liv til verden. Det gjør man bare ikke.

Hvem er jeg til å dømme? Jeg har ingen rett til det. Ikke skal jeg sette et barn til verden, og ikke skal jeg ha noen å leve for utenom meg selv. Men jeg synes enkelte tar for lett på et slikt ansvar. Det å skape et liv, et annet menneske – for deretter å fucke opp eget liv eller kanskje forsøke å avslutte det. Hardt og brutalt, jeg vet.

img_0605

2 thoughts on “Uten kart og kompass

  1. Å få barn er et stort ansvar. Og om man skal eller ikke skal, kan være villedende og få en til å miste både kart og kompass. For noen vil så gjerne, samtidig som de har en ryggsekk som holder tilbake. Det blir ingen stor mage og påfølgende barn fra meg heller. Men jeg er glad for å være tante. Veldig!

    Likt av 1 person

    1. Å være tante høres fint ut! Jeg er sikker på du er en strålende tante 🙂 Jeg er glad for at livet mitt aldri vil bestå av egne barn, og det føles strengt talt ikke som noe valg heller om jeg hadde ønsket det – med de diagnosene jeg har og risiko for arvelighet. Det ville vært svært egoistisk. Selv om mange likevel velger slik.

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s