Å sortere livet

Helt fra jeg var et lite barn, har jeg hatt et stort behov for å sortere verden rundt meg. Kategorisere, både fysisk og mentalt. Etter som årene gikk utviklet jeg også en tvangslidelse. 13 år gammel ble jeg diagnostisert med OCD, men jeg husker at tvangen strekker seg langt tilbake i tid. Det er vanskelig å si nøyaktig når kaoset ble så sterkt, at det gikk fra uvaner til tvang. Men jeg husker jeg allerede før barneskolealder sorterte gjenstander og verden rundt meg, på en unormal måte.

Jeg samlet på klistremerker og glansbilder i barndommen. Og stadig vekk fikk jeg raseriutbrudd, fordi jeg ikke fikk til det rette systemet. Det knøt seg i magen og ble kaos i hodet. Jeg begynte å gråte og følte på en sterk frustrasjon. Noe jeg i ettertid kan se at var en sterk angst som jeg bare kunne få bort ved å kontrollere situasjonen, på en eller annen måte. Og min måte å takle det på, ble gjennom tvangen. Jeg levde i en vanskelig hverdag med langt mer stress, usikkerhet og misforståelser enn det et barn kunne takle.

Glansbilder sortert etter farger, antageligvis i 4-5 årsalderen. Jeg sorterte ofte etter farger, tall eller egne systemet.

Årene gikk og tvangshandlingene ble mer alvorlige. Fra uskyldig sortering av leker og samleobjekter og videre til telling. Jeg telte handlinger, skrittene mens jeg gikk og med tiden gikk det hele over styr.

Tvangshandlinger var ikke det verste til å begynne med. Derimot skremmende tvangstanker kunne gjøre meg helt handlingslammet. Tanker om at jeg eller andre ville bli skadet om jeg ikke gjorde slik og slik. Trangen til å hoppe ned fra høyder, foran biler eller i en iskald sjø. Som oftest gjorde jeg ikke dette, men det ble raskt mer komplisert etter som jeg utviklet en selvskadingsproblematikk. For tvangen gikk hånd i hånd med både kutt, smerte og oppkast.

Jeg forstår det kan være vanskelig å ane stort mer enn konturene av hvordan det er å leve med en tvangslidelse. For meg har det blitt en naturlig del av livet. Visst har det fratatt meg mange muligheter og dyrebare barne- og ungdomsår. Men med tiden har det blitt omgjort til en styrke og en mestringsstrategi. Hvem skulle trodd det?


Jeg har i lengre perioder hatt alvorlig vasketvang, i form av at jeg vasket hender over 100 ganger daglig, og ikke taklet at andre berørte eiendelene mine. Det kunne gi meg en så sterk angst, at jeg kunne bli utagerende eller skade meg selv. Jeg var livredd ved innleggelser for at noen skulle (i mine øyne) ødelegge det jeg eide. For et fingeravtrykk på en dvd-cover var nok til å vippe meg av pinnen.

For meg har tvangen vært veldig både og. Det har forsterket selvskadingsproblematikken og gjort tidligere spiseproblemer langt mer innviklet. Det har hindret meg i sosial omgang og ført til hevede øyebryn fra mennesker rundt meg. Men samtidig har det vært en mestringsstrategi når livet har vært for tøft. For meg har tvangshandlinger holdt liv i meg, når jeg ellers hadde havnet helt ned i kjelleren. Det har gitt meg en følelse av kontroll, når jeg ellers ikke var i stand til å kontrollere situasjonen.

Den dag i dag ser livet mitt ganske annerledes ut. Å leve med en tvangslidelse er ingen dans på roser, men det betyr ikke at det ikke kan innebære noe godt. Nå er det jeg som kontrollerer tvangen i langt større grad, og ikke den som har kontroll over meg. Selv om jeg nå lever et harmonisk liv, fylt med sinnsro og tilbakelagte psykiske problemer – opplever jeg som alle andre; stress. Og min måte å håndtere stress i ulik grad, er at tvangen øker.

Jeg teller ikke lenger til tusen eller blir gående søvnløs fordi jeg må sortere, rydde eller utføre handlinger umenneskelig fort. Men jeg har lært meg å bruke tvangen til min fordel. Når jeg blir rastløs og har behov for å gjøre mye på kort tid, kan tvangen gjøre meg utholdende (fordi det ikke finnes noe alternativ). Og når tankene blir for mange og jeg kjenner stresset på kroppen, kan jeg roe ned og gjenvinne kontrollen gjennom telling og tvangshandlinger.


Det som engang var en vanskelig diagnose å leve med, har blitt til en trygghet. Tvangslidelsen lever i en slags symbiose med atferdsmønsteret mitt. Tvangen hjelper meg å regulerer følelser, og jeg har klart å ikke lenger la det styre livet mitt, men heller klart å tilpasse livet slik at jeg kan fungere – selv med mye tvang.

Det er kanskje ikke så rart at jeg nå finner en langt større ro med en minimalistisk livsstil og et hjem med langt færre gjenstander enn det de fleste ville ønsket. For meg har det vært avgjørende å kunne frigjøre meg fra materialistiske unødvendigheter, og å ha et ryddig hjem med få ting. Det har gjort psyken min stabil og gitt meg den siste brikken jeg trengte i puslespillet kalt livet.

Jeg er ofte ganske ekstrem i væremåte og tankesett, uansett hvilke områder jeg kommer inn på. Derfor kan jeg ofte oppfattes litt svart/hvitt. Jeg tar ting langt, og ofte lengre enn langt. Noen kan kanskje se på det at jeg er veganer og minimalist som ekstremt, og muligens usunt eller tvangsmessig. For meg er det med på å stabilisere det usunne og syke. Så selv om jeg kanskje kan virke ekstrem i væremåte, vit at jeg er bevisst på det! For meg er det ofte alt eller ingenting. Jeg går «all in» når jeg gjør noe, men det viktigste er tross alt hva som fungerer for meg.

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s