Kreative tekster · Utfordringer

Løgnerens sinnssykdom

I den tolve bloggutfordringen skulle jeg dele en spennende/artig historie. Derfor tenkte jeg det kunne passe å dele en historie jeg skrev for 4 år siden. Om jeg skulle ha skrevet den i dag, ville det vært en god del forandringer – ikke minst et mer variert språk. Men jeg synes historien er litt spennende, så jeg poster den som den er.


1

Tiden så ut til å stå stille, alt virket så stille nå. Mørkt og stille. Fremtiden var ikke lenger lysende, slik hun hadde regnet med. Hun tok bena fatt og gikk videre, i livets syklus. Videre i korridoren.

Anine var en nitten år gammel jente. En ung jente, med så ufattelig mye sorg. Hun kikket seg rundt, og så opp på de rutete gardinene. Vinden blåste kraftig på utsiden, det var en stormfull natt. Både i været og i hennes hjerte.

Varme tårer rant nedover hennes kalde kinn, snart kom vel minnene strømmende de også. Hvordan skulle hun takle dette? Var hun ment til å takle et slikt tap? Ingen mennesker fortjente noe slikt, å miste sitt eget barn.

Anja Sofie hadde vært ei nydelig lita jenta, nesten som en dukke. En skjør liten dukke som var hennes. Et lite mirakel som hadde kommet ut av hennes uforsiktighet, med kjæresten Karl.

Tårene ble til kraftig hiksting, dette var så ubeskrivelig vondt, så ufattelig å forstå. Datteren var død. Død? Det var et slikt kraftfullt ord som alle var redd for.

2

De hadde hatt det så fint, på ferie i utlandet. De hadde badet og spist is. De hadde nyte livet og hatt en fantastisk ferie. Karl, Anja Sofie og henne – trekløveren, de tre som passet så godt sammen – alle gode ting er tre. Hun og hennes lille familie, de hadde vært en flott familie. Og nå var de oppløst. Spredd for alle vinder.

Anja Sofie var i himmelen, og Karl var borte. Hun orket ikke tanken på å se han i øynene igjen. Det var for smertefullt. Hun kjente trangen til å holde hodet hans lenge under vann, slik han hadde gjort med den lille. Hun kjente hvor mye hun trengte å hevne seg på Karl.

Han hadde drept henne. Han hadde drept hennes lille dukke, barnet hennes. Hvordan kunne et menneske gjøre noe slikt? Hvordan kunne noen være i stand til å skade et uskyldig lite barn. Det var ikke til å forstå.

Karl var forsvunnet. Han hadde rømt fra landet. Han hadde rømt fra all skyld, fra all straff. Og her satt hun, innelåst på galehus. Ensom og fortapt. Umåtelig trist.

3

Anine gikk inn på rommet sitt, inn på det iskalde rommet med det smårutete vinduet. Rommet var trangt og motbydelig. Det var en hard seng der, med et slikt ekkelt brunt sengetøy. Gardinene var knall grønne, og gulvteppe var fullt av blodflekker fra tidligere pasienter.

Det var et lite klesskap der, med de få eiendelene hun hadde. Oppe på klesskapet fantes det en kniv, en skarp kniv som hun hadde stjålet fra kjøkkenet. Den lå trygt der oppe i høyden.

Morgendagen kom smygende, solen hadde begynt å stå opp – dagen hadde begynt. Det var klart for frokost, deretter samtale med psykologen og turgruppe.

Anine satt seg ned på den ene knirkete stolen ved bord nummer to. Hun spiste en skive med makrell i tomat og en med jordbærsyltetøy. Til drikke hadde hun rød saft og druejuice. Alt var rødt. Rødt som blod, rødt som røde roser.

Anine falt ned trappen på vei opp til psykologen. Hun ble liggende som en ball på bunnen, og jamret og skrek. En sykepleier kom løpende og fikk henne inn på undersøkelsesrommet. Hun hadde bare forstuet ankelen, og heldigvis ikke brukket noe.

4

Karl satt og kikket ut i intet, ut i det fjerne. Det var flott her i India, vakker natur og ikke minst arkitektur. For Karl som var fotograf var dette drømmen, i hvert fall når det gjaldt motivene. Han ville så gjerne hatt en annen fremtid, en annen hverdag. Han savnet Anja Sofie så fryktelig. Det var helt forferdelig det som hadde hendt.

Han hadde ikke ord for hvor mye han hatet henne. Hvor mye han hatet Anine. Hun var sinnsyk, psykosen hadde tatt helt overtaket på henne. Han husket godt sin forrige fototur til Roma, da han hadde fått telefonen. Telefonen fra politiet.

Det føltes som om det var i går, da han fikk vite at Anine hadde druknet sin egen datter i badekaret.

Det var en kald og mørk septemberdag, da han fikk beskjeden. Han hadde akkurat lagt seg ned på sengen på det koselige lille hotellet, da telefonen ringte.

Han hadde dratt utenlands for å tenke gjennom forholdet deres. Han hadde vurdert å forlate henne, og prøve å få foreldreretten til Anja Sofie, men han ville tenke over saken. Det var ikke noe man bestemte seg for over natten.

Han hadde reist til Roma mandags morgen, og på torsdag fikk han beskjeden. Anja Sofie, hans lille pike – var død. Anine, hans ustabile kone – var på mentalsykehus. Det var så ufattelig rart, så vondt og sårt. Han forsto ikke hvordan hun kunne gjøre dette, mot sitt eget barn.

Karl hadde fått psykiatrisk oppfølging etter tapet av datteren. Han hadde gått til flere psykologtimer, og fått snakket ut om alt det vonde. Det verste var at han savnet Anine. Selv om hun hadde gjort dette helt forferdelige – så var ikke følelsene borte. Han rådde ikke over det, han klarte simpelthen ikke å slutte å elske henne. Kjærligheten var ikke helt død.

Han hadde ikke truffet Anine på lenge nå. Det var tungt å komme over sjokket hun etterlot seg, etter å ha gitt han skylden for det hele. Hun var overbevist om at han hadde drept Anja Sofie.

Han, som var på fototur til Roma? I hennes hode hadde de vært på sydenferie sammen, og Karl hadde druknet Anja Sofie på stranda.

Det var vondt for Karl å vite hvor forvirret hun var. For et fryktelig menneske. For uansett hvor syk man er, så dreper man vel ikke sitt eget barn? Anine hadde gjort det utenkelige.

5

Ei ung jente satt i enden av korridoren og ventet på at psykologen skulle komme for å snakke med henne. Hun gråt noen få tårer, som hun klarte å presse frem rett før Dr. Kristoffersen kom gående.

Hun hadde regnet med at han skulle klappe henne på skulderen og synes synd på henne, men det gjorde han slettes ikke. Kanskje han hadde glemt det flotte forholdet de hadde hatt i disse månedene? Hun husket da blikkene hans, det kunne han ikke komme bort fra. Hun husket hans klamme hender mot hennes unge hud, hvordan han rytmisk masserte brystene hennes.

«Da var det oss da, Anine» sa Kristoffersen. Anine kikket opp, med et lurt smil om munnen og en åpen bluse. «Anine, jeg tror du burde lukke igjen blusen din, vi skal ikke ha noe blotting her, det har vi jo snakket om.» Anine ble med ett en helt annen, hun kastet stolen i veggen og spyttet Kristoffersen i trynet.

Regnet fosset ned på utsiden av vinduet i korridoren, den unge sinnsforvirrede jenta ble med inn på kontoret til psykologen. «Vi må snakke litt om behandlingen videre, Anine» sa Kristoffersen. Anine lyttet ikke. Hun var i sin egen verden, langt borte fra denne verden. Hun dissosierte, forsvant bort – langt bort.

«Anine! Hør på hva jeg har å si til deg.» Anine ristet på hodet, og kom til seg selv. Anine gråt, fossende store krokodilletårer. Kristoffersen strak seg bort på skrivebordet og hentet et papirlommetørkle.

Anine ble mer oppmerksom etter hvert, og samtaleemne de begge fryktet, kom frem. Sannheten hun ikke kunne tro, og ikke ville høre – ble slengt rett i trynet på henne. «Du kan ikke fornekte dette mer, Anine. Jeg vet det er vanskelig og utrolig smertefullt å innse at du drepte ditt eget barn, men det er sannheten. Enten du tror det eller ei. Politiet fant deg stående med det døde barnet i armene, klissvått – etter du hadde druknet henne i badekaret. Du skrek og lo om hverandre, før du kastet lille Anja Sofie ned på gulvet, og prøvde å løpe fra åstedet.»

Anine snufset, spyttet ut tyggisen i potteplanta, og åpnet øverste knapp i blusen.

«Jeg vet du vil ha meg, doktor. Du trenger ikke nekte for deg. Jeg vet hvor mye du lengter etter å omfavne meg. Ta på meg med dine sterke hender.»

«Anine, nå er det nok! Jeg vet du spiller et spill, og ser på meg som et brikke i ditt spill – men det er jeg søren ikke. Jeg er psykologen din, og jeg har ingen gale intensjoner.»

Hun ville ikke snakke mer. Anine reiste seg brått og trampet tilbake til rommet sitt. Misforstått og forslått etter fallet i trappen. En tåre falt ned, drypte ned på gulvteppe – og denne gangen var det ikke en krokodilletåre.

6

Karl var ankommet landet, og var på vei tilbake til leiligheten som han nylig hadde leid. Det føltes så tomt, så ubeskrivelig tomt. Anja Sofie var død, Anine var innlagt, og han selv følte seg fortapt. Ensom og alene, uten håp om en fremtid.

Potteplanten var død, melka i kjøleskapet hadde gått ut på dato. Snart gikk vel han ut på dato også. Han visste virkelig ikke hvordan han skulle takle dette uforståelige.

7

Det var tid for behandlingsmøte, Tove ledet møte, og var klar til å snakke om hvordan det sto til med de elleve pasientene som var på sikringspost 5C. Dr. Kristoffersen var tilstede, og var redd for utfallet av dette møtet. Hadde noen oppdaget forholdet han hadde til Anine? Ville han bli sparket, eller hadde ikke noen oppdaget noe? Det gjensto å finne ut.

Møtet gikk fint, Tove snakket om videre behandling i forhold til Anine og Paul, de var de nyeste pasientene deres. Kristoffersen satt og lyttet, med en klump i halsen. Han hadde jo ingen planer om å vikle seg inn i dette forholdet med Anine.

Det hadde bare blitt slik. Han kunne ikke noe for det. Anine var jo som en modell, en vakker ung jente med oppstopper pupper og ren hud. Han selv var en middelaldrende mann, i sin beste alder – men likevel mye eldre enn henne.

Han kunne vært faren hennes aldersmessig. Det var dessverre ingen hindring. Han visste hvor galt det var. Anine var pasienten hans, attpåtil en veldig syk person, som trengte god oppfølging og behandling for å noensinne kunne innse hva hun hadde gjort. Hun hadde trossalt drept et lite barn.

Det aller verste var jo at han aksepterte det, han likte henne fremdeles for den hun var. Morder eller ikke. Hun var faen så god i senga, og et ubeskrivelig vakkert vesen. Og han var jo ikke akkurat guds beste barn selv heller. Han hadde jo en fortid som få kjente til. En fortid som aldri måtte bli kjent. Den eneste som visste sannheten var hun, Anine.

8

På andre siden av byen satt en tjuefire år gammel mann og gråt. Med skjelvende ben og et hovent ansikt, beveget han seg bort til vasken på badet. Der sto pilleesken og ventet på han. Han tok først én sovetablett, og så enda én.

Først når det bare var én tablett igjen av pakken med hundre, angret han. Han prøvde å rekke bort til telefonen, men tablettene var for effektive. Han hadde allerede begynt å forsvinne, inn i en dyp tåkeverden. Det var for sent. Livet tok slutt. Karl tok farvel med livet, nok var nok.

9

Dr. Kristoffersen sto og betraktet seg selv i speilet i herregarderoben, var han ikke en ganske så kjekk kar? Jo, han så meget bra ut til å ha rundet førti, det var han helt sikker på. Det mørkebrune krøllete håret som nådde han ned til skuldrene, hadde enda ikke begynt å skifte farge til grått. De isblå vakre øynene hans visste han at kunne smelte enhver kvinne. Han var flott. Muskler hadde han også, man kunne jo ikke akkurat unngå det, med tanke på hans daglig trening på treningssenteret.

Anine kom inn til han, kun iført en sort gjennomsiktig nattkjole med blonder. Han tok henne hardt, opp etter veggen. Presset seg inn i henne. Hun stønnet og ropte i ekstase. Han visste virkelig hva han drev med.

Et nytt liv ble til, inni henne. Nok et barn ville komme til verden.

Verden surret rundt henne, rundt og rundt. Hva var virkelig? Var dette virkelig? Eller var alt bare en drøm, en forestilling …

3 thoughts on “Løgnerens sinnssykdom

  1. Grøss, dette var godt skrevet! Jeg liker at historien aldri blir forutsigbar, at tempoet er så høyt og intenst. Det er ikke tid til overfladiske beskrivelser, bare detaljer her og der som er «livsviktige» for å skape historien.

    «Potteplanten var død, melka i kjøleskapet hadde gått ut på dato. Snart gikk vel han ut på dato også.»

    Det over tror jeg er favorittsetningene mine. Det er så hverdagslig, så vanlig, men samtidig så sier det så mye. Ikke noe komplisert, bare en direkte tanke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men akkurat der kom Karl og leiligheten hans veldig tydelig frem i bildeform i hodet mitt. Historien er så trist, og vond, også liker jeg så godt plottwistene du har brukt for å peke hit eller dit på den skyldige, eller det virkelige eller uvirkelige. Hva er hva? Liker denne teksten så godt!

    Likt av 1 person

    1. Takk for tilbakemeldingen! Så fint å høre at teksten «traff deg».

      Jeg tror kanskje det er en av mine egne favorittsetninger også, hehe. Ble ganske fornøyd med den. Den sier så mye mellom linjene.

      Det er nok på tide å skrive litt flere noveller/korte historier snart. Føler det er litt opp og ned perioder om jeg får det ordentlig til. Jeg skrev mange i 2013 og 2014, men etter det har jeg blitt ganske lite. I hvert fall lite som har blitt ferdig. Derimot dikt kan jeg jo skrive som om jeg har en utømmelig kilde til inspirasjon inni meg. Men jeg håper at denne høsten bringer med seg noen spennende historier jeg kan dele på bloggen.

      🙂

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s