Personlig · Utfordringer

Medisinering og psykiske lidelser 

Antidepressiver, antipsykotika og anxiolytika. Fint og avansert skal det være, der de står kategorisert i felleskatalogens ATC-register – videre listet opp med blant annet mulige bivirkninger, forsiktighetsregler og anbefalt dosering.

Jeg har lang erfaring med ulike medikamenter som var ment til å hjelpe meg; forbedre min psykiske helsetilstand. I mange år levde jeg i troen om at dette skulle gjøre meg bedre. Store deler av mine ungdomsår ble tilbrakt bak lukkede dører, til tider sterkt medisinert – som en svingdørspasient de fleste ikke trodde skulle bli stort bedre.

Navnene på medikamentene jeg har vært innom er mange. Abilify, Atarax, Fevarin, Haldol, Nozinan, Risperdal, Sobril, Truxal, Zoloft, Zyprexa og trolig en god håndfull til som jeg ikke kommer på i farten. Listen er lang som et vondt år.


Jeg skrev et nakent og sårbart innlegg om nettopp medisinering for snart to år siden. Om hva det kan gjøre med et menneske. På den tiden hadde jeg kun noen måneder tidligere klart å frigjøre meg fra psykiatriens klør og medisinenes lenker, og begynte sakte å innse hva det hadde gjort med meg.

Det høres kanskje dramatisk ut når jeg skriver om medisiner på en slik måte. Men for meg har dessverre psykiatrien bare gjort meg sykere. Gjennom 7 år var jeg inn og ut av psykiatriske avdelinger. Både åpne poster og akuttposter. For det meste sistnevnte.

Jeg skulle ønske jeg hadde blitt møtt annerledes. At hovedfokuset lå på terapi og ikke neddoping på medisiner. For all del, ikke misforstå: medisiner kan være til nytte for mange mennesker. Både når det gjelder fysiske og psykiske plager. Men det bør hverken bli brukt som en trussel eller som et pressmiddel. Og det er så ufattelig viktig å vite at virkningen kan variere fra menneske til menneske.

Jeg var tolv år gammel når jeg for første gang satt mine ben innenfor en psykiatrisk avdeling. Tolv år! Kun et par dager før jeg skulle ha sluttet på barneskolen. Hvilke forutsetninger hadde jeg for å vite hva slags helvete som ventet meg? Hvor mye kunne ei jente som knapt var i tenårene vite om medisinering?


Jeg skulle ønske at noen viste meg en annen vei. At jeg hadde blitt møtt med den terapien og behandlingen jeg så sårt trengte, i stedet for å frykte medisinene som ventet. Det tok ikke lang tid før jeg opplevde tvangmedisinering, og det tok heller ikke langt tid før jeg merket effekten av medisinene jeg sto på fast, hver dag. Dosene økte og medisinene fikk stadig nye farger og fasonger.

Jeg skulle ønske at noen forsto frustrasjonen min når medikamentene ble så kraftige at jeg sovnet på dagtid. Når nattesøvnen ikke ble nok og jeg på det meste kunne sove opp mot 15-16 timer i døgnet. Burde ikke varsellampene ha blinket når en 14-åring måtte sove i pausene på skolen? Når jeg fikk et eget rom med madrass for å klare meg gjennom ytterligere et par timer?

Jeg skulle ønske at noen fortalte meg mer om bivirkningene. At de som skulle passe på meg og gi meg god behandling sørget for å ikke gi meg en cocktail av medisiner. Stadig ble jeg satt på nye medisiner, før vi rakk å forstå hva som virket. Var det den ene medisinen alene, eller kombinasjonen?


Vet du kjære overlege, eller hvem du enn var: hvordan det føles å havne i psykose grunnet feilmedisinering, bare fjorten år gammel? Jeg hadde lenge uttrykt misnøye for kombinasjonen av medikamenter og hvordan de depressive og suicidale tankene bare ble verre. Ikke minst vektøkningen som fulgte. Men ingen tok det bryet verdt å lytte.

Er det ikke et paradoks at jeg som medisinfri nå er friskere enn noen gang? Jeg kunne ha skrevet mye om alt det vonde jeg har opplevd i psykiatrien, alle feil som har blitt gjort og hva disse årene har tatt ifra meg. Men jeg vil heller avslutte med å fokusere på det gode i livet mitt. Alt det de to siste årene har gitt meg. Hvor fantastisk og lærerikt det har vært, men på samme tid skremmende – siden jeg måtte bli kjent med meg selv på nytt. Lære meg om følelser, på godt og vondt.

Alt jeg ønsker er å sette fokus på at det finnes baksider med medikamenter. Kanskje jeg kan gjøre ett menneske oppmerksom på det, og med det hjelpe noen til å unngå at det går for langt. Jeg mener ikke at man ikke skal stole på helsevesenet, jeg sier bare at det er lov til å tenke selv. Hvis jeg hadde fulgt legenes råd, hadde jeg trolig vært en medisinert og til tider psykiatrisk pasient fremdeles. Det handler om valg. Å velge å stole på magefølelsen. Å bestemme over eget liv.


Dette innlegget er mitt bidrag til ukens temautfordring sammen med Helene. Temaet er helse.

For videre lesing her på bloggen:
Forståelse og forvirring
Ut fra barneskolen og inn i psykiatrien
A decade of darkness

2 thoughts on “Medisinering og psykiske lidelser 

  1. Takk som deler – er så sant det du skriver – en viktig påminner…
    Jeg vil også benytte anledningen til å fortelle deg at jeg setter så stor pris på å lese bloggen din! Du gir både innsikt og er inspirerende for meg. En gang finner jeg gjerne noen bedre ord, men akkurat nå vil ja bare si takk 😊
    Ha en fin dag ❤

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s