Å være fri

Noen dager er det nødvendig å gråte så øynene etterlates hovne og røde. Noen dager er livet tøft og verden altfor overveldende. Da er det greit å slippe ut smerten. La tårene falle, la meg selv falle sammen for et øyeblikk – slik at jeg kan fortsette å være sterk.

Jeg trenger det så sårt, disse salte tårene. Å slippe fri smerte, å gi slipp – er kanskje noe av det viktigste jeg har lært de siste årene. Det går greit å gråte, uten at verden faller sammen (selv om det kan føles slik).

Det er midlertidig. Smilet klistres gledelig på igjen, tankene lysner og tåken forsvinner for denne gang. Jeg fortsetter livet som om ingenting har skjedd. Likevel preget og mer trygg på meg selv. Det gikk bra denne gangen også. Det tar lang tid å vende meg til dette. At ikke det er et sammenbrudd, ikke påfølgende selvskading eller innleggelsesgrunnlag. Det er ikke begynnelsen på en dårlig periode, det er bare gråt. Sår gråt og tårer som er harmløse.


Selv etter over to år uten innleggelser og nå en stabil psyke – tar det tid. Det er en prosess å lære å stole på seg selv igjen. Å tørre å føle på vonde følelser og vite at det ikke er verdens undergang.

For andre mennesker er det kanskje helt vanlig å vite at det går over? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at over et tiår med psykisk smerte former et menneske. Erfaringer former forventingene dine, atferdsmønsteret ditt og tankegangen. Jeg var så vant til å ha det vondt, så vant til å falle tilbake i dype depresjoner, så vant til å ønske meg bort fra dette livet. Det er klart det tar tid å vende seg til et mer stabilt følelsesliv. Det er ikke gjort over natten.

Nå er jeg fri. Fri til å leve det livet jeg selv ønsker, uten psykisk sykdom som holder meg tilbake. Fri til å oppleve alt det gode livet har å by på.


Noen ganger må jeg klype meg selv i armen, og spørre om det virkelig er sant. At jeg har kommet så langt. Kampene var verdt det! Jeg trosset helsevesenet, begynte å stole på meg selv og turte å gå min egen vei. Først med forsiktige vaklende skritt, og med tiden mer selvsikker.

Over 10 år i psykiatrien (og 7 av dem med innleggelser) gjorde meg bare sykere. Derimot 2 år på egenhånd uten medisiner, innleggelser og med en stadig voksende mistillit til det som tidligere skulle hjelpe meg – har gjort meg sterk. Friskere enn jeg noensinne så for meg at det var mulig å bli. Det finnes håp, det gjelder bare å se det. Ta ansvar for eget liv og ikke stole på at noen andre gjør det for deg. Det var min vei ut. Min vei til frihet.


Psykisk er det åttende temaet i temautfordringen sammen med Helene.

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s