Personlig

Problembarn

Var jeg et problembarn? spør jeg meg selv, når jeg tenker tilbake på barndommen. Mange ville kanskje kalt meg nettopp det. Jeg var en urokråke allerede i første klasse, og kom opp i mange konflikter i løpet av barneskoleårene. Både med lærere og andre elever. Jeg passet ikke inn noe sted.

Jeg hadde få venner, og var tidlig moden for alderen. Kanskje var jeg for annerledes, kanskje ble det bare sånn. Jeg tror jeg ble tvunget til å vokse opp for tidlig, nettopp fordi problemene, både psykisk og sosialt – kom tidlig. Og med det ble jeg straks enda mer ulik de andre.

Jeg var et følsomt barn, som ble svært overveldet av sanseinntrykk. På den tiden hadde jeg ikke funnet ordene for å beskrive det. Jeg kunne kjenne hvordan alle ordene danset inni hodet mitt, og at jeg ble utslitt av rom det var mange mennesker i. Allerede i sjette klasse begynte den sosiale angsten å utvikle seg. Jeg var også tidvis paranoid. Følte at hele verden var ute etter meg. Kanskje det var fordi det rett og slett ble for mye for meg. For mange inntrykk, for mange følelser. Å ikke bli forstått begynte å tære på psyken min.

Tre 4 annen bakgrunn

Jeg rømte hjemmefra utallige ganger. Noen ganger kom jeg tilbake på egenhånd, men det endte også med at jeg ble hentet inn av politiet flere ganger. Og i kontakt med politiet møtte jeg ikke alltid forståelse. Der har jeg blitt krenket, misforstått og møtt med blikk som sa «ta deg sammen». Etter vanskelige opplevelser med lærere, psykiatrien og nå en økende mistillit til politiet, førte det til et stadig mer anstrengt forhold til autoritetspersoner. Jeg har vanskeligheter med å stole på folk.

I psykiatrien var jeg til tider en «vanskelig  pasient» fordi jeg ikke ble møtt med den forståelsen jeg trengte. Etter diagnostisering med Asperger som trettenåring, burde de ikke da ha brukt tid på å virkelig se meg? Prøve å forstå at jeg kanskje så verden litt annerledes?

Untitled-10

Mange ville kanskje kalt meg et problembarn (og ungdom), men jeg liker ikke det negativt ladede ordet. Men jeg var uten tvil et barn med problemer og et av annerledesbarna. Mye kunne trolig vært annerledes om problemene ble tatt tak i, i stedet for å bare bli bagatellisert, som så altfor ofte skjedde. Store ting for meg ble sett på som filleting, mens små uviktige ting kunne bli blåst opp og ut av proporsjoner.

Mitt første og eneste råd er: lytt til det barnet som har det vanskelig. Det er ikke alltid behov for å overtolke og analysere alt. Noen ganger trenger du bare å lytte. Høre hva jeg faktisk sier med egne ord, min opplevelse av verden og min egen situasjon. Ikke hvordan du mener det er eller kanskje burde være.

2 thoughts on “Problembarn

  1. This is a well written insight . I agree: one has to listen to children wich are having a hard time, and also to other children and grown ups, with or without dificulties, I like to add. Listening is one of the hardest things to do. While listening one has to postpone his or her thougts without losing them. It needs practise and perhaps a little wisdom. By the way – the pictures in the above piece are wonderful!

    Likt av 1 person

    1. Thank you! I’m glad to hear that you liked it. It’s so true what you say, listening can be hard and it takes practice. As a child I think it’s even worse when people don’t listen or try to understand. But I’ve learned a lot from my past. Every negative experience can be turned into something good. Like wisdom and knowledge 😉

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s