Voksesmerter

Det er når jeg er ukomfortabel og rastløs at jeg fortsetter å utvikle meg. For slike følelser bidrar til handling og videre vekst. Jeg forsøker å gjøre noe for å bli kvitt det ekle ubehaget i mellomgulvet, sjelen min som skriker etter næring.

Det er når jeg søker etter noe mer, at jeg føler på dette sterke ubehaget. Kall det gjerne voksesmerter, bare ikke fysisk. Det er som om man vokser inni seg selv. Som om det ikke er nok plass til hendene dine under huden. Hjertet banker for å vokse ut av brystet. Hjernen vokser og presser mot tinningen.

Det er når jeg våger å se forbi alt som handler om prestasjoner, andre mennesker og alt det overfladiske i samfunnet – at jeg finner roen. Jeg utvikler meg, kanskje bare mikroskopisk, eller kanskje til noe helt nytt. Jeg gir slipp på alle forestillingene om hvem jeg var ment til å være, og våger å bli den jeg ønsker.


Voksesmertene roer seg, og jeg finner igjen harmonien i hjertet mitt. Noe nytt har hendt, jeg har gått videre på livets landevei – fordi jeg våget å satse. Jeg våget å stå i smertene så lenge som nødvendig, før jeg fant en vei ut av dem.

Jeg ser på livet som en reise, men det er viktig å huske at det ikke betyr at det finnes noe endelig mål eller stoppested. Det er en reise som flyter videre, uten å ha en destinasjon. For livet er ingen trapp rett opp, steg for steg. Livet er en evig berg-og-dal-bane, med svinger frem og tilbake. Det er ingen fjelltopp jeg skal nå, ingen maranton som skal løpes. For livet, livet skal bare leves.


Jeg vil leve mest mulig, ikke best. Jeg ønsker ikke være best i noe, for med det kommer ytterligere forventninger fra samfunnet. Kommer man til topps, må man bli værende der. Hvis ikke forsvinner man tilbake i mengden og blir glemt. Fra suksess til en som går i glemmeboka. Da ønsker jeg heller å aldri bli sett.

La meg forbli usynlig og trygg i min egen lille verden. Der ingen andre vet når jeg lykkes, eller hva jeg lykkes med. Der prosjekter forblir en hemmelighet, og alt jeg foretar meg skjer i det skjulte. Ikke fordi det er galt, eller fordi ingen må se det – men fordi ingen trenger å se det. Det eneste som betyr noe er at jeg ser meg selv.

Denne bloggen er et godt eksempel. Selv om jeg deler mye og eksponerer meg selv, er jeg ikke avhengig av tilbakemeldinger for å fortsette. Jeg trenger ikke at noen forteller meg at jeg betyr noe, at jeg kan noe. For jeg vet allerede hvem jeg er. Det er klart jeg setter pris på tilbakemeldinger på fotografier, tekster og tanker – men jeg har for lengst sluttet å skrive for andre.

4 kommentarer om “Voksesmerter

  1. There is this saying: better a has been then a never was. You seem to opt for the ‘never was’ bit 🙂 Funny is: now you chose to share (some of) your life and thoughts to the world on this forum, you are not a never was anymore. You are not asking for other peoples support, encouragement, appreciation. You are independent. (Wich I admire). But you ARE someone, not just for yourself but also for me and the others readers of your blog. Mankind is bound to be social in some way. Me responding to your text. You probably reading the response. When we go public, we enter a shared space. And then, inavitably, we are.

    Likt av 1 person

    • My point is just that I don’t need other people’s accept or the need for confirmation. Lots of people do. Especially when it comes to bloggers. I appreciate peoples responses, but if that was a necessity – I probably would have stopped many years ago.

      I think you maybe misunderstood some of the text. Because I never ment that I don’t «want to be someone», just that it doesn’t matter what other people think about it. I am who I am because I want to, and I don’t need other people to know about all that. Of course, I share a lot of personal thoughts on this blog, but at the same time – nobody really gets to know me. It’s a safe space where people can read about my life, my thoughts and creations and maybe respond – but not have the ability to be a part of my life in any other way.

      It’s a form of being social perhaps, but not in a very personal way. I don’t feel stressed or overwhelmed when I respond to comments, but I do feel overwhelmed if it’s in real life and I’m not able to control it.

      I hope that this makes sense 😉

      Likt av 1 person

      • It certainly makes sense. Responding to a written comment gives time and space to think, to postition yourself into the conversation, to be precise. And to not having to react to a not cbosen and unexpexted situation. I understand that. I also think I understand that you don’t need confirmation about your life and the way you are presenting yourself. (It however could be possible to question: ‘I am who I am because I want to’. Is that really so? Aren’t we who we are because of who we seem to be? Is it really a matter of choice? This aside. ) My point was: by blogging you ‘enter’ the world outside your private being and life and let ‘us’ be a part of it, in a very limited and distant way, but nevertheless. It IS a safe space, yes, wich you own, you make the rules. We are visitors. We are invited, but not into the realm of privacy. We are peeking through a window. And I like what I see! I find you are a crafted writer and you make wonderful pictures. I understand you are not ‘needing’ this praise, but well, that is what I think and it doesn’t hurt saying it. 🙂

        By the way – if you find me to obtrusive, please let me know. Your posts make me think and they trigger a comment-reaction. But I don’t want to be a nuisance.

        Likt av 1 person

        • That’s an interesting though! I think we are who we are is by choice in some ways, but there are also many things we can’t decide. I can only speak for myself, and I know that I have made some choices (both good and bad) that has made me who I am today. But I also think that choices can be kind of an illusion. We may think that we can decide things, but maybe something are already decided for us. I don’t know, but it makes me think! 😉

          I totally agree! By blogging I choose to enter the world outside of myself, and in some ways I become a part of a bigger society.

          I appreciate that you like what you see! And I think we all like compliments, even when it’s not needed. I just think most people have to be better to appreciate themselves too. I think it’s more important to like what I do, than other people liking it.

          I don’t find you obtrusive at all! I like that I trigger some reactions, and your comments makes me think. So don’t worry about that. I’ll let you know if you go to far 😉

          Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s