Våre ulikheter

Jeg kan like at vi er svært ulike, at du ikke er akkurat som meg. Selv de som er totalt forskjellig fra slik jeg selv er, kan stadig fascinere og inspirere meg. For det er et reelt faktum: hvis alle var som meg, ville ikke verden ha gått rundt. Da ville vi alle ha endt opp som en moderne versjon av huleboere, enslige huleboere. Vi ville knapt snakket med andre mennesker, ikke jobbet og for det meste vært for oss selv. Samfunnet ville ha kollapset.

Så vit at jeg kan la meg fascinere av livsstilen din, selv om jeg aldri i livet ville ha levd slik selv. Ikke se på min annerledeshet som en kritikk av ditt eget liv. Se heller på det med fascinasjon, slik jeg ser på deg. At jeg stikker meg ut på mange måter, betyr ikke at du trenger å stikke deg ut på samme vis. Kanskje noe ved meg kan være spennende og anvendelig på ditt eget liv. Men vi trenger ikke alle å være like.

Det skal sies at likt tiltrekker likt, selv om noen liker å mene noe annet. At motsetninger tiltrekker hverandre. De få menneskene jeg noensinne omgås, er på grunn av våre likheter. At vi har noe til felles.

IMG_2117
Jeg kan gjerne observere motsetninger på avstand. Finne disse menneskene på nett, lese, snoke litt, uten å ta kontakt. Men motsetninger i hverdagslivet er ikke det jeg tiltrekkes av. Hvis du er altfor ulik meg, er det lite trolig at jeg snakker til deg. Ikke at likhet gjør det så veldig sannsynlig heller.

Jeg snakker med mine to foreldre, og de bærer preg av både svært ulike holdninger og noen likheter. Men de er tross alt familie. Utover det er mennesker jeg snakker med ganske så tilfeldig og sporadisk. Jeg snakker for det meste med meg selv. Det et sånn jeg vil ha det.

2 kommentarer om “Våre ulikheter

  1. It’s funny, in real life we would probably indeed not talk to each other (although it would be very possible that I would have been in some way fascinated by you). But now in a distant manner we do talk. Maybe there is some intermediate universe where words meet. 🙂

    Likt av 1 person

    • I think the world wide web makes everything so available and close, but at the same time distant. It makes it easier to connect with people and still be free from responsibilities or relations. You can always easily stop the interaction.

      It’s quite funny actually. Because if it met someone face to face I would probably look down on my shoes and just walk pass them. But if I met someone interesting online, I can connect with them and write without even thinking about it.

      I guess it also has to do with my way of living in real life. If someone meets me outside I’m either going somewhere in particular, walking around with my camera or listening to music (so people don’t interact with me). But online I’m more open and don’t necessarily have a plan for my «walk».

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s