En verden i grus

Kan ikke tidfeste nøyaktig når du forsvant ut av livet mitt. Det er klart jeg husker dagen vi tok farvel, datoen du ødela det siste jeg hadde igjen av stolthet; det er bare ikke den dagen du forsvant.

Du skulle vandre sammen med meg gjennom mange år. Det tok tid for meg å riste deg av meg, tyngende og sterk som du var – der du satt på skuldrene mine, bøyde hodet mitt ned i grusen og aldri tillot meg å kikke opp.

Vi skulle vandre sammen gjennom mange år. Jeg visste det bare ikke på den tiden. Fremdeles kan jeg kjenne deg prikke meg på skulderen en gang i blant. Kjenne pusten din i øret. Vindkastene kamuflerer ikke alt.

Jeg jobber fremdeles med å få deg helt bort. La deg falle med ansiktet ned i grusen, trampe deg ned med støvlene jeg ikke eier og si: det er over nå.

IMG_7500 3 contrast