Livets lerret

La kroppen min få lov til å være et lerret for levd liv. Aksepter at jeg har malt den med streker og striper, runde og avlange. Historien har formet kroppen min, både i bredde og dybde. Historien min har påført meg arrene som aldri forsvinner.

La hjertet mitt få lov til å føle sorg over det jeg har mistet. La meg få tenke på de menneskene som har såret meg, de menneskene som har sviktet meg. La meg få lov til å tilgi, men likevel aldri glemme.


La hjernen min få lov til å være litt annerledes enn din. La oss heller omfavne og heie frem våre ulikheter. Bare la meg få overanalysere og kategorisere verden rundt meg. La meg få gruble til langt på natt, fordi det er sånn det er å være meg. Ikke tro at jeg forventer at du skal forstå meg, tankene mine eller handlingene. Jeg forventer ingenting.

4 kommentarer om “Livets lerret

  1. Jeg forventer ingenting, men tror at jeg får lese mange sterke blogginnlegg fra deg fremover også. Fordi du grubler til langt på natt og skriver lidenskapelig og fotograferer livet omkring det, kategoriserer og analyserer. Du er deg, og vi er ikke like. Men vi har noen fellesnevnere og arrene vil for alltid fortelle meg noe ord ikke kan.

    • Takk for en fin kommentar! Og sterke blogginnlegg vil det nok komme flere av. Både i mørke og lyse toner. Jeg spiller på livets tangenter og viser frem hele skalaen. Alle nyansene i et menneskeliv.

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s