Så mye mer enn en diagnose

Jeg har lenge identifisert meg med diagnosene mine. Selv nå som jeg er friskere enn noen gang. Det gjør noe med et menneske å leve med psykiske lidelser over lang tid, og selv om jeg vet at jeg aldri har vært selve diagnosene, har de vært en stor del av livet mitt.

Først må jeg si at det er enkelte diagnoser jeg har hatt som jeg ikke «ser på som diagnoser». Det er mest fordi jeg skiller mellom ting som kan behandles og ikke, og har ingenting å gjøre med alvorlighetsgraden. Det blir selvsagt helt feil å si at angst, depresjon og selvmordstanker ikke er diagnoser, men jeg skiller det for eksempel fra Asperger og Tourette syndrom – som jeg må leve med livet ut.

Et annet skille er også at Asperger syndrom er en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse som er medfødt, og ikke en psykisk lidelse som kan behandles. Det samme med Tourettes, som er en nevrobiologisk lidelse. Det skal riktignok sies at begge deler har ført til at jeg har utviklet andre psykiske lidelser.


Det er kanskje forvirrende når jeg skiller mellom diagnoser på denne måten. Men for meg har det alltid føltes riktig å si at jeg har diagnosene Asperger syndrom, Tourettes syndrom og OCD, fordi de står på papiret, oppført med tall fra diagnoseregisteret ICD-10.

Jeg har slitt med både angst, depresjon, psykose, selvmordstanker, spiseforstyrrelser og spilleavhengighet. Men jeg ser ikke på dette som noe like spesifikt. Jeg ønsker ikke tråkke på noen tær eller virke uvitende, så derfor er det viktig å presisere at dette kun gjelder meg personlig.

Selv om angsten har vært spesifisert som sosial angst og spiseforstyrrelsene omtalt som bulimi, har det likevel vært uspesifisert på et vis. Jeg har slitt med flere former for angst, og for eksempel aldri blitt utredet og formelt diagnostisert med bulimi. Men det har blitt omtalt som det av enkelte leger.


Nå som jeg har skrevet litt rundt måten jeg deler inn diagnoser på, vil jeg komme tilbake til de tre diagnosene som fremdeles er gjeldende. Asperger syndrom, Tourettes syndrom og OCD. Tre diagnoser jeg må leve med livet ut. Det skal riktignok sies at man kan bli frisk fra OCD, men det viktigste for meg er at jeg kan leve godt med det. For meg er nok også mye av tvangen «innbakt» i Asperger-diagnosen, og det å ha en litt annerledes måte å tenke på.

Det jeg vil skrive om i dag er ønsket om å slutte å identifisere meg med diagnosene mine. Selv om jeg for lengst har sluttet å redusere meg selv til noe mindre enn et menneske, eller se på meg selv som «psyk» med negativt fortegn – har jeg fortsatt en vei å gå.

Jeg og flere andre med Asperger syndrom, omtaler oss selv og andre som «aspergere». Dette ser jeg overhodet ikke på som negativt. Jeg kan til og med si at jeg er stolt over diagnosen min. Flere andre er også glade for det positive en slik utviklingsforstyrrelse kan føre med seg. Kreativitet, særinteresser og det å se verden med litt andre øyne. Det er med andre ord ikke nødvendigvis bare vondt og vanskelig å leve med en slik diagnose. Men hva gjør det med meg å omtale meg selv slik?


Selv om det kan føles positivt å tenke på meg selv som en Asperger, eller forklare de uvanlige handlingene mine med at det er OCD-en i meg – ønsker jeg å finne andre ord å beskrive det med. Jeg ønsker ikke å slutte å skrive om livet med Asperger. Det kan være nyttig både for meg selv og andre – det å se verden fra et annerledes perspektiv. Men kan jeg bruke andre ord?

Jeg kan skrive om tvangstanker eller rare systemer, og la det bli med det. Ikke skrive OCD og la det få en større plass i livet mitt enn det fortjener. Jeg kan skrive om hvordan jeg oppfatter verden, sosial interaksjon og overveldende sanseinntrykk – uten å nevne at jeg har Asperger.

Det handler ikke om å ønske å skjule hvem jeg er eller hvilke diagnoser jeg har. Det handler bare om å flytte fokuset over på utfordringene, gledene og livet i seg selv – uten å gi et navn til alt. Det er klart det er lettvint å ty til diagnoser når jeg skal beskrive tilbakelagte eller nåværende problemer. Spesielt siden min fortid i psykiatrien har vært såpass omfattende. Men på samme tid holder det meg tilbake. Det gjør meg til en større del av diagnosene mine. Derfor ønsker jeg å tenke meg om en ekstra gang, før jeg skriver om diagnoser i fremtiden.

6 kommentarer om “Så mye mer enn en diagnose

  1. This I find a very interesting read, because I now can somewhat better understand you. And the question you pose as well. If I understand correctly: I want to write about how I see, feel, experience the world and my life without referring to the diagnoses that have been made. I think that is very interesting! And also good because a state of being might or does partly makes you see the way you see, but exactly what you see, think, feel etc is a matter of the moment, either specific or more in general. I understand that you are saying: I am not my diagnosis, although I do not deny this state of body and mind is occurring, and I experience it as something that belongs to me with it’s negative but also positive effects, but I am first and most Marthe, an unique person with an unique life. I’m looking forward to your words about this, as I am always looking forward to you creative expressions, text as well as images because you are very talented.

    By the way: what is OCD?

    • Your understanding is very accurate! I don’t want my diagnosis to define me as a person anymore. I accept that it is a part of me, but I’m also so much more than that. Luckily I’m also able to see the good parts of my diagnosis. Not everybody does.

      OCD means Obessive-compulsive disorder. It comes in different forms, but it’s mainly different sorts of rituals and repeative thoughts. I’ve had the diagnosis since I was 13, but the problem occured much earlier. When I look back, I see signs of OCD even before I started elementary school.

      Today I live a good life with OCD, but it has been very hard in earlier years. Especially when it comes to rituales related to washing hands and things. In the most extreme periods I washed my hands up to 100 times a day, and was unable to have people touching my things. It even made me violent and I felt like they had destroyed it, just by touching a button on my computer etc.

      OCD can be a little bit hard to understand I guess. Many people have mild symptoms of OCD, but there is a big difference between having a few bad habits and living with something that may limit you in every aspects of your life.

      I’ve written more about OCD in an earlier post: https://livetsrose.net/2017/07/27/a-sortere-livet/

      I’m glad to hear that you are looking forward to my creative expressions. I will keep publishing 😉

  2. Så bra at du klarer å leve med diagnosene dine uten at de tar for mye plass! Føler vel at de fleste diagnoser – enten de er fysiske eller psykiske, kroniske eller forbigående, så vil diagnoser ta mer eller mindre plass i livene våre, alt ettersom hvordan formen er. Nevrotyipisk eller ei. 😊

    • Ja, det har vært en langt vei å gå. Men siden jeg nå er så frisk som jeg kan bli og lever godt med diagnosene mine, er det nok lettere å akseptere også.

      Jeg tenker at ens egen holdning til sykdom og diagnoser eller veldig viktig. Man kan ikke alltid velge hvordan man har det, men man kan velge hvordan man «tar det» 🙂

Legg igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s