Hverdag, tanker og meninger

«Kjærrgården» og andre ord du stusser over

I dag tenkte jeg å skrive litt om dialekter og «rare ord». Jeg har alltid tenkt at jeg ikke har en spesielt utpreget dialekt, men det er likevel enkelte ord og uttrykk som folk utenbys fra kan klø seg i hodet over. Som dere kanskje vet bor jeg i Kragerø. Perlen blant kystbyene omtales byen vår som.

Jeg husker i barndommen at min kusines datter som var like gammel som meg, alltid snakket «så pent» i forhold til meg. Hun bodde i nærheten av Oslo, og snakket uten tvil mye penere. Jeg snakker mer bredt, eller «breit» som jeg ville sagt. Mens hun sa «hun» og «i sted», sa jeg «ho» og «i stad». Spesielt sistnevnte irriterte jeg meg grenseløst over. Vel, jeg var jo bare et barn som tydeligvis ikke likte at folk snakket «pent». Jeg husker jeg var ganske liten da jeg ba henne om å snakke ordentlig!

Jeg må le når jeg tenker på det. Det er ikke spesielt å si «ho» i stedet for «hun», men det er noen andre ord som jeg ikke engang tenker over at folk reagerer på. Jeg sier stadig vekk at jeg trives så godt med å gå turer på «kjærrgården». Å si kirkegården blir for meg kunstig og rart. Det blir kun brukt skriftlig eller når den jeg snakker med rister på hodet og ikke skjønner hva jeg sier.

Har jeg vært ute i regnet og fått søle på buksa eller det var veldig sølete langs veien, sier jeg at det er så «sævlete». Jeg har opplevd et par ganger at folk faktisk ikke har forstått hva jeg har ment. Jeg synes slike situasjoner er veldig morsomme, fordi jeg må tenke meg om en ekstra gang for å finne ut hva det korrekte ordet er.

Jeg er oppvokst med en bred dialekt, men det er likevel store forskjeller bare innad i byen. Jeg tror kanskje kombinasjonen av at min far er fra Kragerø og min mor er fra Stavern gjør at jeg er mer utsatt, hehe. Tjukk L er også et artig fenomen. I følge Wikipedia mangler bymålet i Kragerø tjukk L, men det gjør ikke jeg. Når jeg sier ord som ball, bolle og hælj (helg) blir L-en tjukk. Det er riktignok ikke alle ord jeg har like tjukk L på. Familien min fra Vestfold har tjukkere L, så jeg har nok fått en kombinasjon av min mor og fars talemåte.

Jåt er visstnok også et ord som ikke blir brukt i alle dialekter. Hvis du sier at en person er jåt, mener du at personen er litt harry eller litt stygg på et vis. For eksempel at klærne er jåte. Det samme kan man si om gjenstander. «Se på de jåte gardinene!»

Jeg kommer ikke på noen flere eksempler i farta, men jeg vil gjerne høre om du har noen rare ord eller uttrykk i din dialekt.

Livet som veganer

Veganske vaniljemuffins


Muffins
er lettvint og godt. Derfor tenkte jeg å dele en oppskrift på veganske vaniljemuffins. Denne oppskriften holder til ca. 75 muffins:

200 gram vegansk margarin
1 liter vaniljesaus (Oatly eller Alpro)
700 gram hvetemel
400 gram sukker
6 ts bakepulver
2 ts vaniljesukker

Strø på perlesukker og kanel før steking.

Stekes på 180 grader i ca. 20 minutter.


Jeg har tidligere
delt en oppskrift på gresskarmuffins, og i løpet av høsten tenker jeg å lage litt flere typer muffins. Så det kommer nok til å komme et par oppskrifter på matmuffins. Kanskje det blir noe søtt også.

Bilder av dyr · Portretter

Bestefarjente

Mira har alltid vært en skikkelig bestefarjente. Hvis pappa er i rommet, er det ingen andre som er av interesse. Selvfølgelig er hun veldig knyttet til meg, siden det er hos meg hun bor, men hun er også veldig glad i bestefaren sin. Jeg kaller henne for pelsbarnet mitt, og mine foreldre kaller henne for pels-barnebarnet.

Her var Mira bare 8 uker gammel. Veldig liten og veldig trøtt. Juni 2015.

Trygg i bestefar sine armer. Her var hun 5 måneder gammel. September 2015.

På skogstur, høsten 2016.

På besøk hos «mormor og bestefar», april 2017.

Fra en badetur til Hull (disse to vassfisene ville visst ikke bade), juni 2017.

Fra en gåtur på morgenen,  juli 2017.

Livet som veganer

Spicy karrigryte

Jeg elsker å lage ulike gryteretter. Derfor tenkte jeg å dele en av mine oppskrifter på karrigryte. Oppskriften bør holde til 3 voksne hvis det serveres ris til.


Du trenger:
• 1 gulrot
• 1/4 løk
• 1/4 paprika
• 2 never kokte kikerter (tilsvarer ca. 1 kartong med kikerter, jeg koker i store mengder)
• 1 boks mais (jeg brukte Rema 1000 198g)
• 2 terninger grønnsaksbuljong
• 30 gram tørket soya schnitzel
• 4 dl lett kokosmelk
• Vegansk smør eller olje (jeg brukte smøremyk rapskokos)
• 3 ss karri
• 3 ss hvitløkspulver
• 2-3 ss yellow curry paste (3 blir passe sterk, 2 litt mildere)

Jeg bruker denne currypasten. Finnes i innvandrerbutikker.

Fremgangsmåte:
• Hakk opp løk og paprika i biter, bruk rivjern til gulroten.
• Stek løk og gulrot i litt vegansk smør eller olje, til løken er gylden.
• Tilsett paprika, kikerter, mais og krydder.
• Tilsett kokosmelk og 2-3 ss yellow currypaste, husk å røre godt for å unngå klumper.
• La det småkoke i 5-10 minutter.

Mens det koker:
• Tilsett 30 gram tørket soya schnitzel i en liten kjele med nok vann så det akkurat dekker bitene.
• Tilsett 2 buljongterninger når det koker og la det koke i 5-10 minutter, til soyabitene er myke har utvidet seg ganske mye.
• Sil av buljongen (ta vare på denne) og press ut væske av soyabitene.
• Bland inn sammen med karrigryten og kok på svak varme i 2 minutter.
• Smak til med 1-3 ss av buljongen for mer smak og litt tynnere saus.

Soyabitene kan eventuelt stekes litt på middels varme før det tilsettes i gryten, om man ønsker fastere biter med mer tyggemotstand.

Serveres med ris og eventuelt salat. Bon appétit!

Hverdag, tanker og meninger · Personlig · Utfordringer

10 ting jeg virkelig setter pris på

Det er så mye fint i livet mitt som jeg setter pris på. Så i dag tenkte jeg å nevne ti av de største tingene:

• Gleden ved å trives best alene (og bo alene).
• Takknemligheten over å bo i Norge og at jeg har mulighet til å ha et verdig og godt liv, takket være velferdssystemet.
• To flotte foreldre som alltid stiller opp for meg.
• Mira, den vakre hunden min.

• Alle erfaringene og minnene jeg har samlet hittil.
• Evnen til å skrive gode kreative tekster, slik som dikt og noveller.
• Fotointeressen og gleden over alle de vakre, små detaljene i verden rundt meg.

• Tanken på alle mulighetene jeg har i livet. Alle fotografiene jeg skal fange, tekstene jeg skal skrive og stedene jeg skal besøke.
• Å bo i et land med variert klima og fire årstider. Jeg elsker variasjonene når årstidene skifter. Høsten er den vakreste tiden jeg vet om.
• Å leve som veganer. All den deilige maten, den gode samvittigheten og ikke minst interessen for dyrevelferd og miljø.

Innlegget er en del av bloggutfordring 13: ti ting du virkelig setter pris på.

Personlig

Overveldet

Noen ganger sliter jeg med å balansere sanseinntrykk. Alt jeg tar innover meg, på godt og vondt. Det blir for overveldende, for mye. Så mye at jeg nesten føler meg kvelt. Det er på slike dager jeg har behov for å stenge ute alt. Skru av nettet, hvile og nok en gang si til meg selv: hvorfor lærer du aldri?

Jeg har lært med årene at jeg ikke passer til å være mye sosial. Det er greit, jeg trives godt alene, og jeg klarer å begrense meg. Det er ikke spesielt vanskelig når jeg knapt har venner (noe jeg har valgt selv). Jeg får være i fred fra mennesker, og omgås heller de ytterst få som ikke sliter meg ut. Det kan være fint med et besøk hos mine foreldre, kanskje en sjelden gang annen familie, eller hos en god venn. For hvis jeg blir sliten av sosialiseringen er det likevel noe som gir meg noe. Det er verdt det.


Noe som derimot ikke er verdt det, er å slite seg ut av inntrykk på nett. Jeg leser, jeg lytter, jeg søker og jeg ender opp på sider som er totalt bortkastet tid. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg konstant tenker på alt som er «bortkastet tid», for til syvende og sist handler det jo om hva som gjør deg glad. Hva som betyr noe. For noen er det kanskje søppel-tv, overfladisk prat eller å lese unyttige ting på et forum. I hvert fall en gang i blant.

Jeg klarer bare ikke å riste av meg følelsen av at jeg kaster bort tiden min. Ikke minst at jeg bruker mye energi på ting som ikke gir meg noe. Jeg blir så sint på meg selv de gangene jeg har brukt tid på å se videoer som ikke gir meg noe, lyttet til halvgod musikk eller har lest ting som bare gjør meg sint.

Jeg er litt annerledes enn folk flest. Jeg blir utslitt av inntrykk på et helt annet nivå, og må derfor være mer bevisst på hvor jeg setter fokuset mitt. Jeg har en kvote, en viss grense før jeg blir overveldet av inntrykk – og den grensen kan noen ganger være mye lavere enn jeg tror.

I bunn og grunn handler det jo ikke om å gjøre noe «nyttig» hele tiden. Det handler om å bruke tid på ting som gjør livet verdt å leve, og ikke slite seg ut på ting som drar meg ned. Ja, selv positive ting drar meg ned. Tapper meg for krefter og etterlater meg sårbar og følsom.


Jeg er svært sensitiv for verden rundt meg. Jeg føler mye, tenker mye, og kommer alltid til å analysere verden på en annen måte enn det de fleste gjør. Derfor er det så ufattelig viktig at jeg ikke legger til ytterligere ting i den tankekarusellen som ikke har noe der å gjøre.

Jeg kunne ønske jeg var flinkere til å begrense meg selv. Nett-tilgang er for noen et privilegium, selv om vi her til lands ser på det som nærmest en selvfølge. Mens mennesker på andre siden av jorden kanskje ikke har mulighet til å søke opp informasjon og tilegne seg kunnskap via internett, sitter jeg og klager over tilgangen. Det er et lite tankekors.

Jeg håper jeg med tiden blir flinkere til å holde avstand fra det som gjør meg overveldet. Jeg trodde det skulle holde når jeg i fjor fjernet brukerkontoer på alle sosiale medier utenom bloggen. Nå må jeg lære meg å ikke søke for mye. Hvis jeg skal søke noe sted, bør det helst være inni meg selv.

Balanse kan være vanskelig. Jeg har fortsatt en lang vei å gå. Dette er mitt prosjekt for høsten; å finne en balanse i nettbruken min. Finne tilbake til det som virkelig betyr noe og fokusere på det.

Kreative tekster

Beretninger om bedrageri

Skinnet kan bedra
og du bedro meg
Forståelsen sviktet
og de vonde dagene kom

Og jeg flyktet
da du dro
Og du –
så deg aldri tilbake

Jeg bærer på en tung sekk
fylt med minner om
de vonde dagene

Jeg kunne ønske alt dette
var en historie
som bare ble fortalt til meg

Det er det ikke
Det er en historie
fra mitt eget liv
Virkeligheten
img_9810
Et vondt dikt fra over fire år tilbake. Jeg har mange tekster fylt med smerte. Heldigvis er mitt liv, min virkeligheten – så utrolig annerledes enn det var den gang. Livet er godt, virkelig godt!

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Ønsket om å bo i en storby

Tidligere så jeg for meg å bosette meg i Oslo med tiden. Først da jeg fremdeles så for meg studier, og senere når jeg tenkte å flytte dit i løpet av tredveårene. Nå har jeg riktignok slått fra meg hele Oslo-prosjektet.

Det er mange fordeler med å bo i en storby. Det ville vært lettere både med kollektivtrafikk, tilgang til spennende veganske matvarer, muligheter og attraksjoner. Uten tvil ville det vært mange fordeler for meg i Oslo, som en ivrig hobbyfotograf, veganer og uten et behov for «å passe inn». Det er enklere å forsvinne i mengden og slippe å forholde seg til folkesnakk og småbymentalitet.

Likevel har jeg innsett at jeg ikke passer inn i en storby, i hvert fall ikke på størrelse med Oslo. Jeg er veldig lydsensitiv og følsom for sanseinntrykk i hverdagen. Da er ikke en storby noen god idé. Jeg trenger å bo et sted som er lite nok til at det er tilstrekkelig plass til å gå i fred og ro, uten for mange mennesker. Selv i lille Kragerø trives jeg med å ikke bo midt i byen. Jeg bor såpass langt unna at jeg slipper støy, og som regel kan jeg gå i fred på nettene uten å møte et eneste menneske. Utenom han som kjører aviser da. Rundt klokken fire om nettene. (Hallo til deg i rød bil i Kalstad-området!)


Det har ikke vært lett å innse, det skal jeg ærlig innrømme. Men det er ikke slik at jeg dermed skal gro fast i lille Kragerø for alltid. Det viktigste er at jeg har slått meg til ro med at jeg skal bo her i lang tid fremover, og trives med det. For nettopp det å føle at alt er så midlertidig, er en følelse jeg ofte sliter med. Jeg så for meg å flytte til Oslo tidligst i en alder av 35. Selv om det er mange år frem, følte jeg likevel på ubehaget av at det jeg hadde her og nå var midlertidig. Fordi noe annet var planlagt.

Planer kan være fint, men de trenger ikke alltid være så konkrete og håndfaste. Jeg er glad for at jeg har vokst såpass som menneske at jeg evner å se dette. Og at jeg innser at Oslo ikke er for alle. Jeg vil gjerne reise dit i kortere perioder, på fototur med deilig vegansk mat og hvile på hotell – men det er også nok.


Ønsker endrer seg med årene, etter som vi blir formet av interesser, opplevelser og livserfaring. Det er fint synes jeg. For hvem kan ærlig si at alle ønskene du hadde som 16-åring er de samme som du har nå? Jeg kan ikke det, og det er jeg ufattelig glad for. På mange områder var jeg mer ambisiøs når jeg var i tenårene, samtidig som jeg rett og slett ikke klarte å se realistisk på mål og drømmer. For all del, målene ville vært realistiske om jeg var en annen. Og det er jeg ikke.

Tilbake til det opprinnelig ønsket om å bo i en storby. Jeg kommer ikke til å bo i Kragerø for alltid. Men jeg vil trolig bli boende her i 15- 20 år til. Kanskje mer, hvem vet. Det eneste jeg vet, er at jeg fortsetter å spare i BSU, selv om jeg allerede eier leiligheten her. Med andre ord: jeg vil kjøpe en annen leilighet i fremtiden. Og hvis jeg skal tippe, tror jeg det blir et annet sted i Telemark.

Jeg leker med tanken om å flytte tilbake til Skien i fremtiden. Når jeg flyttet dit i 2015 var det ikke med de rette forutsetningene. Jeg flyktet fra det jeg hadde, fikk den nødvendige endringen og vendte tilbake til hjembyen min. Jeg ville aldri vært foruten det, nettopp fordi det førte til massive endringer i livet mitt. Viktige endringer. Det var bare ikke det rette tidspunktet å bli boende. I fremtiden tror jeg det tidspunktet kan komme. For Skien er en by jeg virkelig liker. Ikke altfor stor og ikke for liten.

Kreative tekster · Personlig

Tilstede

Tidens tilstedeværelse
Tilbake i nuet
Følelsen av å være tilstede
Virkelig tilstede

Beina plantet godt på jorden
så godt har det aldri føltes
med stillhet
manglende rastløshet
og følelsen av å bare høre til


En åpenbaring i begynnelsen av mars. Følelsen av at tankene klarnet enda litt mer. Mer enn jeg trodde var mulig. Man når et punkt hvor man tenker at nå kommer jeg ikke lenger. Nå har jeg kommet så langt, og tror ikke det kan bli bedre. At jeg kan utvikle meg enda mer på enda kortere tid. Nå er det vel en flat slette for en stund. Men nei! Jeg fortsatte, fortsatte, som om oppoverbakken aldri skulle stoppe. Og det føltes så ufattelig herlig å leve! Bare være tilstede, se min egen personlige vekst utenfra og samtykke smilende med et imponert «wow!». Jeg kan nesten ikke tro alt dette året hadde å by på allerede før vi var ferdig med første kvartal.

Livet som veganer

Veganske produkter i daglivarebutikker

Det er lett å tro at vegansk mat er dyrt og vanskelig å få tak i. Selv om utvalget i det store utland og ved å bestille på nett er langt større, handler jeg mesteparten av maten i vanlige dagligvarebutikker. Rema 1000 og Kiwi, noen ganger på Spar. Flere og flere butikker har tatt inn kjøtterstatninger fra Oumph, Hälsans kök og Anamma. Jeg spiser ikke på langt nær så mye av slike soyaprodukter som jeg gjorde før.

I dag tenkte jeg å skrive om noen andre favoritter, som folk kanskje ikke tenker over at er vegansk engang. Vegansk mat er enklere enn mange tror. Utover disse produktene bruker jeg selvsagt mye frukt og grønnsaker, og helt vanlige ting som pasta, ris og brød. Ikke minst krydder! Jeg tror jeg må lage et eget innlegg om krydder senere.

Når det gjelder ulike posesauser og supper, tenker jeg det kan være greit i blant, selv om jeg også liker godt å lage ting fra bunnen av. Jeg bruker ofte Toro’s spagettisaus. Den er enkel å piffe opp og er en av tomatsausene jeg liker best. Jeg har den til pastaretter, eller lager tacopizza med denne blandet med tacokrydder. Bretagnesaus er også god! Så lenge du bruker plantemelk og vegansk smør, er den vegansk. Den passer fint til grønnsaker, ulike soyaprodukter eller bare over ris.

Italiensk gryte er også en gjenganger som jeg liker godt. Med bønner eller soyafarse smaker den nesten identisk som kjøttvarianten jeg var vant til før. Serveres gjerne med potetmos eller ris.

Når det gjelder supper var jeg en storforbruker av ferdigsupper før jeg ble veganer. Nå som utvalget er mer begrenset lager jeg de fleste supper fra bunnen av, men en suppe jeg må nevne er Toro’s glutenfri blomkålsuppe. Grunnen til at jeg nevner den glutenfrie varianten er fordi den vanlige typen ikke er vegansk. Selv om du tåler gluten, kan det være en fordel å se etter slike produkter om du er veganer – da flere er både uten gluten og melk.

Det finnes mange nudler som er veganske, til og med nudler med såkalt kyllingsmak eller kjøttsmak. Jeg har ikke helt oversikten over hvilke av disse som er veganske, da jeg foretrekker andre typer nudler. Slik som chilinudlene fra Europris. De kommer i 5-pakninger, er billige og gode. Jeg bruker ofte nudler til wok og ulike gryteretter.

Chop suey-sausen over passer ypperlig til chilinudlene. Enten med soyastrimler, biter eller farse til. Mulighetene er mange.

Jeg elsker vårruller, og de gangene jeg er for lat til å lage det fra bunnen av, byr Rema 1000 (og sikkert andre butikker) på gode grønnsaksvårruller. De er frosne og farlig gode. Litt barbecue eller sweet chili saus, så er egentlig måltidet komplett.

En annen lettvinn ferdigrett jeg vil trekke frem, er Kiwi sin karri og kokosgryte med oumphbiter. Jeg har aldri vært noen storforbruker av Fjorland-aktige retter, men denne er veldig god. Apropos Fjorland, de har en meksikansk grønnsaksgryte som er vegansk.

Jeg bruker ofte rundstykker eller loff ved siden av supper eller bare til å ha pålegg på. Jeg baker gjerne rundstykker selv, men det er likevel lettvint å ha en loff i frysa. Da foretrekker jeg sommerloff/gourmetloff fra Mesterbakeren. Disse to virker identiske, men det er kun sommerloffen som er å finne nå på denne tiden av året. Jeg vil påpeke at ikke all loff er vegansk, det kan fort inneholde smør – så les innholdsfortegnelsen.

Synnøve Finden har med Berit Nordstrand-serien kommet med et knallgodt vegansk smør, kalt Smøremyk rapskokos. Det finnes i både flytende og smørbar variant, og fungerer akkurat likt som vanlig smør. Den eneste merkbare forskjellen er fargen, som er nærmest kritthvit.

Det er ikke så ofte jeg drikker juice utenom appelsinjuicen jeg presser selv, men her er to deilige alternativer. Juice av jordbær og mango. Begge to er farlig gode, og noe overpriset (over 30 kroner for én liter). Anbefales for dere juicedrikker der ute!

Jeg er veldig glad i ulike typer smoothie, og lager som regel dette selv. Men en sjelden gang kan det friste med en ferdig flaske i kjøleskapet. Bama har mange spennende smoothier. Lett når du er på farten eller for lat til å lage frokost. Jeg tenker å poste et innlegg med ulike smoothier jeg lager, litt senere i år.

Hva er vel bedre enn en frisk og syrlig sitronlimonade i sommervarmen? Det finnes flere merker som byr på friske limonader. Denne er fra Bama, og jeg liker også veldig godt Jacobs utvalgte sitronlimonade.

Jeg kjøper aldri potetgull lenger, men de gangene jeg ønsker noe salt er linsechips et godt alternativ. Gode og små poser, så man ikke spiser seg mett på det. Jeg er også glad i peanøtter, cashewnøtter og lignende. Nøtter fungerer godt som snacks, samtidig som det metter og kan inngå i et måltid.

Flere typer sorbet-is er veganske. Blant annet Dugg mangosorbet fra Hennig Olsen, og Diplom-is sin Dream sorbet som finnes i smakene mango og bringebær. Ikke minst den deilige Lollipop-isen. Av merker som tilbyr is med plantemelk, som smaker like godt som fløteis, er det blant annet Tofuline, Oatly, Rys, Valsoia og Lovice. For dere som er på Facebook, sjekk gjerne ut isguiden i gruppen Veganske produkter (du trenger ikke være medlem).

Man trenger virkelig ikke «ofre» fløte-is og jordbær på sommeren som veganer. Det gjelder å se muligheter der andre kanskje ser hindringer. Vær du sikker, du kan finne så mange typer vegansk is å spise, at det kan komme til å tyte is ut av ørene dine 🙂

Natur & landskap

En julimorgen

Juli passerte raskere enn jeg trodde. Jeg fikk ikke riktig tak på måneden føler jeg. Men jeg fikk tak i en god del bilder, for de fanget jeg tross alt. Med rask lukkertid lukket jeg dem inne i kameraet for alltid. Nå er det altså august, og juli 2017 vil aldri mer komme tilbake. Det er en merkelig tanke. Jeg tenkte å dele noen bilder fra en morgentur jeg hadde i juli. Bare fordi det var en fin morgen med flere fine tanker og blikkfang.




Kreative tekster

Alt dette er meg

Et hode;
fylt opp med gamle, vonde minner
og nye forfriskende tanker

En kropp;
fylt av gamle arr som forteller
og nye sår

Et sinn;
fylt med visdom du aldri føler
og kloke ord du aldri hører

Vil du noensinne se, føle
eller oppleve meg på denne måten?

img_8439
For tre år siden skrev jeg dette diktet. Det bærer på så ufattelig mange minner. Tanker som fant sted.

Kreative tekster · Utfordringer

Løgnerens sinnssykdom

I den tolve bloggutfordringen skulle jeg dele en spennende/artig historie. Derfor tenkte jeg det kunne passe å dele en historie jeg skrev for 4 år siden. Om jeg skulle ha skrevet den i dag, ville det vært en god del forandringer – ikke minst et mer variert språk. Men jeg synes historien er litt spennende, så jeg poster den som den er.


1

Tiden så ut til å stå stille, alt virket så stille nå. Mørkt og stille. Fremtiden var ikke lenger lysende, slik hun hadde regnet med. Hun tok bena fatt og gikk videre, i livets syklus. Videre i korridoren.

Anine var en nitten år gammel jente. En ung jente, med så ufattelig mye sorg. Hun kikket seg rundt, og så opp på de rutete gardinene. Vinden blåste kraftig på utsiden, det var en stormfull natt. Både i været og i hennes hjerte.

Varme tårer rant nedover hennes kalde kinn, snart kom vel minnene strømmende de også. Hvordan skulle hun takle dette? Var hun ment til å takle et slikt tap? Ingen mennesker fortjente noe slikt, å miste sitt eget barn.

Anja Sofie hadde vært ei nydelig lita jenta, nesten som en dukke. En skjør liten dukke som var hennes. Et lite mirakel som hadde kommet ut av hennes uforsiktighet, med kjæresten Karl.

Tårene ble til kraftig hiksting, dette var så ubeskrivelig vondt, så ufattelig å forstå. Datteren var død. Død? Det var et slikt kraftfullt ord som alle var redd for.

2

De hadde hatt det så fint, på ferie i utlandet. De hadde badet og spist is. De hadde nyte livet og hatt en fantastisk ferie. Karl, Anja Sofie og henne – trekløveren, de tre som passet så godt sammen – alle gode ting er tre. Hun og hennes lille familie, de hadde vært en flott familie. Og nå var de oppløst. Spredd for alle vinder.

Anja Sofie var i himmelen, og Karl var borte. Hun orket ikke tanken på å se han i øynene igjen. Det var for smertefullt. Hun kjente trangen til å holde hodet hans lenge under vann, slik han hadde gjort med den lille. Hun kjente hvor mye hun trengte å hevne seg på Karl.

Han hadde drept henne. Han hadde drept hennes lille dukke, barnet hennes. Hvordan kunne et menneske gjøre noe slikt? Hvordan kunne noen være i stand til å skade et uskyldig lite barn. Det var ikke til å forstå.

Karl var forsvunnet. Han hadde rømt fra landet. Han hadde rømt fra all skyld, fra all straff. Og her satt hun, innelåst på galehus. Ensom og fortapt. Umåtelig trist.

3

Anine gikk inn på rommet sitt, inn på det iskalde rommet med det smårutete vinduet. Rommet var trangt og motbydelig. Det var en hard seng der, med et slikt ekkelt brunt sengetøy. Gardinene var knall grønne, og gulvteppe var fullt av blodflekker fra tidligere pasienter.

Det var et lite klesskap der, med de få eiendelene hun hadde. Oppe på klesskapet fantes det en kniv, en skarp kniv som hun hadde stjålet fra kjøkkenet. Den lå trygt der oppe i høyden.

Morgendagen kom smygende, solen hadde begynt å stå opp – dagen hadde begynt. Det var klart for frokost, deretter samtale med psykologen og turgruppe.

Anine satt seg ned på den ene knirkete stolen ved bord nummer to. Hun spiste en skive med makrell i tomat og en med jordbærsyltetøy. Til drikke hadde hun rød saft og druejuice. Alt var rødt. Rødt som blod, rødt som røde roser.

Anine falt ned trappen på vei opp til psykologen. Hun ble liggende som en ball på bunnen, og jamret og skrek. En sykepleier kom løpende og fikk henne inn på undersøkelsesrommet. Hun hadde bare forstuet ankelen, og heldigvis ikke brukket noe.

4

Karl satt og kikket ut i intet, ut i det fjerne. Det var flott her i India, vakker natur og ikke minst arkitektur. For Karl som var fotograf var dette drømmen, i hvert fall når det gjaldt motivene. Han ville så gjerne hatt en annen fremtid, en annen hverdag. Han savnet Anja Sofie så fryktelig. Det var helt forferdelig det som hadde hendt.

Han hadde ikke ord for hvor mye han hatet henne. Hvor mye han hatet Anine. Hun var sinnsyk, psykosen hadde tatt helt overtaket på henne. Han husket godt sin forrige fototur til Roma, da han hadde fått telefonen. Telefonen fra politiet.

Det føltes som om det var i går, da han fikk vite at Anine hadde druknet sin egen datter i badekaret.

Det var en kald og mørk septemberdag, da han fikk beskjeden. Han hadde akkurat lagt seg ned på sengen på det koselige lille hotellet, da telefonen ringte.

Han hadde dratt utenlands for å tenke gjennom forholdet deres. Han hadde vurdert å forlate henne, og prøve å få foreldreretten til Anja Sofie, men han ville tenke over saken. Det var ikke noe man bestemte seg for over natten.

Han hadde reist til Roma mandags morgen, og på torsdag fikk han beskjeden. Anja Sofie, hans lille pike – var død. Anine, hans ustabile kone – var på mentalsykehus. Det var så ufattelig rart, så vondt og sårt. Han forsto ikke hvordan hun kunne gjøre dette, mot sitt eget barn.

Karl hadde fått psykiatrisk oppfølging etter tapet av datteren. Han hadde gått til flere psykologtimer, og fått snakket ut om alt det vonde. Det verste var at han savnet Anine. Selv om hun hadde gjort dette helt forferdelige – så var ikke følelsene borte. Han rådde ikke over det, han klarte simpelthen ikke å slutte å elske henne. Kjærligheten var ikke helt død.

Han hadde ikke truffet Anine på lenge nå. Det var tungt å komme over sjokket hun etterlot seg, etter å ha gitt han skylden for det hele. Hun var overbevist om at han hadde drept Anja Sofie.

Han, som var på fototur til Roma? I hennes hode hadde de vært på sydenferie sammen, og Karl hadde druknet Anja Sofie på stranda.

Det var vondt for Karl å vite hvor forvirret hun var. For et fryktelig menneske. For uansett hvor syk man er, så dreper man vel ikke sitt eget barn? Anine hadde gjort det utenkelige.

5

Ei ung jente satt i enden av korridoren og ventet på at psykologen skulle komme for å snakke med henne. Hun gråt noen få tårer, som hun klarte å presse frem rett før Dr. Kristoffersen kom gående.

Hun hadde regnet med at han skulle klappe henne på skulderen og synes synd på henne, men det gjorde han slettes ikke. Kanskje han hadde glemt det flotte forholdet de hadde hatt i disse månedene? Hun husket da blikkene hans, det kunne han ikke komme bort fra. Hun husket hans klamme hender mot hennes unge hud, hvordan han rytmisk masserte brystene hennes.

«Da var det oss da, Anine» sa Kristoffersen. Anine kikket opp, med et lurt smil om munnen og en åpen bluse. «Anine, jeg tror du burde lukke igjen blusen din, vi skal ikke ha noe blotting her, det har vi jo snakket om.» Anine ble med ett en helt annen, hun kastet stolen i veggen og spyttet Kristoffersen i trynet.

Regnet fosset ned på utsiden av vinduet i korridoren, den unge sinnsforvirrede jenta ble med inn på kontoret til psykologen. «Vi må snakke litt om behandlingen videre, Anine» sa Kristoffersen. Anine lyttet ikke. Hun var i sin egen verden, langt borte fra denne verden. Hun dissosierte, forsvant bort – langt bort.

«Anine! Hør på hva jeg har å si til deg.» Anine ristet på hodet, og kom til seg selv. Anine gråt, fossende store krokodilletårer. Kristoffersen strak seg bort på skrivebordet og hentet et papirlommetørkle.

Anine ble mer oppmerksom etter hvert, og samtaleemne de begge fryktet, kom frem. Sannheten hun ikke kunne tro, og ikke ville høre – ble slengt rett i trynet på henne. «Du kan ikke fornekte dette mer, Anine. Jeg vet det er vanskelig og utrolig smertefullt å innse at du drepte ditt eget barn, men det er sannheten. Enten du tror det eller ei. Politiet fant deg stående med det døde barnet i armene, klissvått – etter du hadde druknet henne i badekaret. Du skrek og lo om hverandre, før du kastet lille Anja Sofie ned på gulvet, og prøvde å løpe fra åstedet.»

Anine snufset, spyttet ut tyggisen i potteplanta, og åpnet øverste knapp i blusen.

«Jeg vet du vil ha meg, doktor. Du trenger ikke nekte for deg. Jeg vet hvor mye du lengter etter å omfavne meg. Ta på meg med dine sterke hender.»

«Anine, nå er det nok! Jeg vet du spiller et spill, og ser på meg som et brikke i ditt spill – men det er jeg søren ikke. Jeg er psykologen din, og jeg har ingen gale intensjoner.»

Hun ville ikke snakke mer. Anine reiste seg brått og trampet tilbake til rommet sitt. Misforstått og forslått etter fallet i trappen. En tåre falt ned, drypte ned på gulvteppe – og denne gangen var det ikke en krokodilletåre.

6

Karl var ankommet landet, og var på vei tilbake til leiligheten som han nylig hadde leid. Det føltes så tomt, så ubeskrivelig tomt. Anja Sofie var død, Anine var innlagt, og han selv følte seg fortapt. Ensom og alene, uten håp om en fremtid.

Potteplanten var død, melka i kjøleskapet hadde gått ut på dato. Snart gikk vel han ut på dato også. Han visste virkelig ikke hvordan han skulle takle dette uforståelige.

7

Det var tid for behandlingsmøte, Tove ledet møte, og var klar til å snakke om hvordan det sto til med de elleve pasientene som var på sikringspost 5C. Dr. Kristoffersen var tilstede, og var redd for utfallet av dette møtet. Hadde noen oppdaget forholdet han hadde til Anine? Ville han bli sparket, eller hadde ikke noen oppdaget noe? Det gjensto å finne ut.

Møtet gikk fint, Tove snakket om videre behandling i forhold til Anine og Paul, de var de nyeste pasientene deres. Kristoffersen satt og lyttet, med en klump i halsen. Han hadde jo ingen planer om å vikle seg inn i dette forholdet med Anine.

Det hadde bare blitt slik. Han kunne ikke noe for det. Anine var jo som en modell, en vakker ung jente med oppstopper pupper og ren hud. Han selv var en middelaldrende mann, i sin beste alder – men likevel mye eldre enn henne.

Han kunne vært faren hennes aldersmessig. Det var dessverre ingen hindring. Han visste hvor galt det var. Anine var pasienten hans, attpåtil en veldig syk person, som trengte god oppfølging og behandling for å noensinne kunne innse hva hun hadde gjort. Hun hadde trossalt drept et lite barn.

Det aller verste var jo at han aksepterte det, han likte henne fremdeles for den hun var. Morder eller ikke. Hun var faen så god i senga, og et ubeskrivelig vakkert vesen. Og han var jo ikke akkurat guds beste barn selv heller. Han hadde jo en fortid som få kjente til. En fortid som aldri måtte bli kjent. Den eneste som visste sannheten var hun, Anine.

8

På andre siden av byen satt en tjuefire år gammel mann og gråt. Med skjelvende ben og et hovent ansikt, beveget han seg bort til vasken på badet. Der sto pilleesken og ventet på han. Han tok først én sovetablett, og så enda én.

Først når det bare var én tablett igjen av pakken med hundre, angret han. Han prøvde å rekke bort til telefonen, men tablettene var for effektive. Han hadde allerede begynt å forsvinne, inn i en dyp tåkeverden. Det var for sent. Livet tok slutt. Karl tok farvel med livet, nok var nok.

9

Dr. Kristoffersen sto og betraktet seg selv i speilet i herregarderoben, var han ikke en ganske så kjekk kar? Jo, han så meget bra ut til å ha rundet førti, det var han helt sikker på. Det mørkebrune krøllete håret som nådde han ned til skuldrene, hadde enda ikke begynt å skifte farge til grått. De isblå vakre øynene hans visste han at kunne smelte enhver kvinne. Han var flott. Muskler hadde han også, man kunne jo ikke akkurat unngå det, med tanke på hans daglig trening på treningssenteret.

Anine kom inn til han, kun iført en sort gjennomsiktig nattkjole med blonder. Han tok henne hardt, opp etter veggen. Presset seg inn i henne. Hun stønnet og ropte i ekstase. Han visste virkelig hva han drev med.

Et nytt liv ble til, inni henne. Nok et barn ville komme til verden.

Verden surret rundt henne, rundt og rundt. Hva var virkelig? Var dette virkelig? Eller var alt bare en drøm, en forestilling …

Minimalisme · Personlig

Å sortere livet

Helt fra jeg var et lite barn, har jeg hatt et stort behov for å sortere verden rundt meg. Kategorisere, både fysisk og mentalt. Etter som årene gikk utviklet jeg også en tvangslidelse. 13 år gammel ble jeg diagnostisert med OCD, men jeg husker at tvangen strekker seg langt tilbake i tid. Det er vanskelig å si nøyaktig når kaoset ble så sterkt, at det gikk fra uvaner til tvang. Men jeg husker jeg allerede før barneskolealder sorterte gjenstander og verden rundt meg, på en unormal måte.

Jeg samlet på klistremerker og glansbilder i barndommen. Og stadig vekk fikk jeg raseriutbrudd, fordi jeg ikke fikk til det rette systemet. Det knøt seg i magen og ble kaos i hodet. Jeg begynte å gråte og følte på en sterk frustrasjon. Noe jeg i ettertid kan se at var en sterk angst som jeg bare kunne få bort ved å kontrollere situasjonen, på en eller annen måte. Og min måte å takle det på, ble gjennom tvangen. Jeg levde i en vanskelig hverdag med langt mer stress, usikkerhet og misforståelser enn det et barn kunne takle.

Glansbilder sortert etter farger, antageligvis i 4-5 årsalderen. Jeg sorterte ofte etter farger, tall eller egne systemet.

Årene gikk og tvangshandlingene ble mer alvorlige. Fra uskyldig sortering av leker og samleobjekter og videre til telling. Jeg telte handlinger, skrittene mens jeg gikk og med tiden gikk det hele over styr.

Tvangshandlinger var ikke det verste til å begynne med. Derimot skremmende tvangstanker kunne gjøre meg helt handlingslammet. Tanker om at jeg eller andre ville bli skadet om jeg ikke gjorde slik og slik. Trangen til å hoppe ned fra høyder, foran biler eller i en iskald sjø. Som oftest gjorde jeg ikke dette, men det ble raskt mer komplisert etter som jeg utviklet en selvskadingsproblematikk. For tvangen gikk hånd i hånd med både kutt, smerte og oppkast.

Jeg forstår det kan være vanskelig å ane stort mer enn konturene av hvordan det er å leve med en tvangslidelse. For meg har det blitt en naturlig del av livet. Visst har det fratatt meg mange muligheter og dyrebare barne- og ungdomsår. Men med tiden har det blitt omgjort til en styrke og en mestringsstrategi. Hvem skulle trodd det?


Jeg har i lengre perioder
hatt alvorlig vasketvang, i form av at jeg vasket hender over 100 ganger daglig, og ikke taklet at andre berørte eiendelene mine. Det kunne gi meg en så sterk angst, at jeg kunne bli utagerende eller skade meg selv. Jeg var livredd ved innleggelser for at noen skulle (i mine øyne) ødelegge det jeg eide. For et fingeravtrykk på en dvd-cover var nok til å vippe meg av pinnen.

For meg har tvangen vært veldig både og. Det har forsterket selvskadingsproblematikken og gjort tidligere spiseproblemer langt mer innviklet. Det har hindret meg i sosial omgang og ført til hevede øyebryn fra mennesker rundt meg. Men samtidig har det vært en mestringsstrategi når livet har vært for tøft. For meg har tvangshandlinger holdt liv i meg, når jeg ellers hadde havnet helt ned i kjelleren. Det har gitt meg en følelse av kontroll, når jeg ellers ikke var i stand til å kontrollere situasjonen.

Den dag i dag ser livet mitt ganske annerledes ut. Å leve med en tvangslidelse er ingen dans på roser, men det betyr ikke at det ikke kan innebære noe godt. Nå er det jeg som kontrollerer tvangen i langt større grad, og ikke den som har kontroll over meg. Selv om jeg nå lever et harmonisk liv, fylt med sinnsro og tilbakelagte psykiske problemer – opplever jeg som alle andre; stress. Og min måte å håndtere stress i ulik grad, er at tvangen øker.

Jeg teller ikke lenger til tusen eller blir gående søvnløs fordi jeg må sortere, rydde eller utføre handlinger umenneskelig fort. Men jeg har lært meg å bruke tvangen til min fordel. Når jeg blir rastløs og har behov for å gjøre mye på kort tid, kan tvangen gjøre meg utholdende (fordi det ikke finnes noe alternativ). Og når tankene blir for mange og jeg kjenner stresset på kroppen, kan jeg roe ned og gjenvinne kontrollen gjennom telling og tvangshandlinger.


Det som engang var
en vanskelig diagnose å leve med, har blitt til en trygghet. Tvangslidelsen lever i en slags symbiose med atferdsmønsteret mitt. Tvangen hjelper meg å regulerer følelser, og jeg har klart å ikke lenger la det styre livet mitt, men heller klart å tilpasse livet slik at jeg kan fungere – selv med mye tvang.

Det er kanskje ikke så rart at jeg nå finner en langt større ro med en minimalistisk livsstil og et hjem med langt færre gjenstander enn det de fleste ville ønsket. For meg har det vært avgjørende å kunne frigjøre meg fra materialistiske unødvendigheter, og å ha et ryddig hjem med få ting. Det har gjort psyken min stabil og gitt meg den siste brikken jeg trengte i puslespillet kalt livet.

Jeg er ofte ganske ekstrem i væremåte og tankesett, uansett hvilke områder jeg kommer inn på. Derfor kan jeg ofte oppfattes litt svart/hvitt. Jeg tar ting langt, og ofte lengre enn langt. Noen kan kanskje se på det at jeg er veganer og minimalist som ekstremt, og muligens usunt eller tvangsmessig. For meg er det med på å stabilisere det usunne og syke. Så selv om jeg kanskje kan virke ekstrem i væremåte, vit at jeg er bevisst på det! For meg er det ofte alt eller ingenting. Jeg går «all in» når jeg gjør noe, men det viktigste er tross alt hva som fungerer for meg.

Kreative tekster

Siste vinterdag

Noen seksordsnoveller fra den siste dagen i februar. Det begynner å bli en stund siden, og føles fjernt nå som vi bader i sommerlyset og glansen av fellesferie. Jeg har ikke ferie, for jeg hverken jobber eller studerer. Likevel får jeg en feriefølelse. Tilbake til til tittelen: siste vinterdag. Vinteren drar vi ofte med oss langt inn i mars, men så snart de første to månedene er tilbakelagt – går vi raskt lysere tider i møte.

Daler ned
i havet
livets symfoni

img_3256_localtone
Tygger på gårsdagens nøtt
hjernen verker

img_5947-as-smart-object-1
En stabukk
veltet deg
av lasset

img_5440
Nok en gang
dukker dukken under

Livet som veganer

Appelsin- og mangopudding


Du trenger:

• 3,5 dl ferskpresset appelsinjuice (2-3 appelsiner)
• Agar agar
• 2 dl vegansk kremfløte av typen Go Green eller Alpro
• Vegansk gelé med mangosmak (finnes i mange innvandrerbutikker da den også er halal)

Tips for sterkere appelsinsmak:
kjøp én gelépakke med mango, og én med appelsin – bruk halvparten av hver.


Fremgangsmåte:
•  Pisk kremen.
•  Press appelsinene og kok opp.
• Tilsett 2 teskjeer agar agar mens det koker, husk å røre godt.
• Rør ut gelépakken.
• Hell geléen over kremfløten og pisk det sammen.


Avkjøles i ca. 30 minutter romtemperert og deretter 1-2 timer i kjøleskap.

Serveres med vaniljesaus og friske bær. Jeg anbefaler Oatly vaniljesaus som er basert på havre. Alpro sin er også god.