Personlig · Portretter

En familie som holder sammen


«En familie som holder sammen, er uovervinnelig» sa Bjørnstjerne Bjørnson en gang. Det er så sanne og så viktige ord. Jeg er så takknemlig for den familien livet har skjenket meg, og at mine to foreldre alltid har vært der for meg. Stilt opp i tykt og tynt. Noen tenker kanskje at det er selvfølge, men med min fortid ser jeg på det som en velsignelse. Jeg er ydmyk og takknemlig for at de har stått sammen med meg gjennom de verste stormene. Selv foreldre har en grense for hva de takler. Og jeg hadde forstått det om mine ikke hadde orket mer.

Dette er en hyllest til de to som har satt meg til verden og som betyr aller mest for meg. Tusen takk, mamma og pappa. Takk for at det er til, og takk for at dere stadig minner meg på hvordan det føles å være elsket.

Natur & landskap · Personlig · Utfordringer

Det er høst nå, hvisker de

img_5932
Nesten lydløst hvisker de om høstens ankomst. Nesten lydløst.

img_5928
Nesten lydløst faller de snart mot jorden. Epler, blader, sarte sjeler.

img_5926
Nesten usynlig farger de verden, hele min verden. Og jeg våkner plutselig opp for å innse det hele.

img_5950
Nesten usynlig begynner solen å gå fra stående posisjon midt på himmelen – til fallende. I det ene øyeblikket er det sol og dagslys. I det andre begynner skyggene å falle.

img_5960
Nesten mirakuløst tar hun tilbake kontrollen over eget liv, og kommer seg ut av det aller siste grepet han hadde rundt hjertet hennes.

Høst er nest siste tema i temautfordringen sammen med Helene.

Personlig

Tanker og forvirring

Noen dager forvrenges tankene, så jeg gjenstår som en skygge av meg selv. Fremmedgjort, ulik alt det jeg pleier å være. Det trenger ikke være at tankene er dystre eller humøret er dårlig; bare annerledes. Tankene tar liksom en helt ny form. Drar meg inn i lange nett av tanker. Får meg til å utvikle tankegangen.

Noen dager kan jeg bli svært forvirret av å være tilstede i mitt eget hode. Som om noe fryktelig er i ferd med å skje. Og endring kan føles nettopp slik. Skremmende og fremmed, uten at det egentlig er det.

Noen dager undres jeg, over hvor alle disse tankene kommer fra. Jeg forstår jo innerst inne at de kommer fra meg, og som en sammensetning av inntrykkene jeg tar inn fra verden. Likevel er det som om de noen ganger er rotløse, uten et hjem. Som om de bare plutselig finnes, uten å ha blitt skapt.



Det er så mye
som former oss og gjør oss til den vi er. Kanskje mer enn vi aner. Noen ganger blir jeg nesten redd for å ta inn alle inntrykkene rundt meg, i frykt for hvordan de skal formere seg som tanker i hodet. Som om de var Gremlins og hverken tålte vann eller lys.

Det er så mye jeg ikke forstår av denne verden.

Portretter

Å fange et ansikt








Aldri kan jeg glemme magien når man fanger et ansikt. Når jeg lukker øyeblikket inne med rask lukkertid. Da er det bare meg og kamera som finnes, ingen andre. Verden står stille og alt annet forsvinner. Selv foto-objektet, modellen som står der med øynene mot meg. Det er bare fotografiet som betyr noe da, i det hundredelssekundet det sier «knips».

Personlig

Livet er en vakker reise

Jeg er glad for at jeg ikke er som alle andre. At jeg har visse særtrekk som gjennomsnittsmennesket ikke har. At jeg vet å verdsette den jeg er som menneske. For det er tross alt ingen jeg tilbringer mer tid sammen med enn meg selv. Da er det viktig å trives med den man er, den man har blitt i løpet av årene.

Jeg er glad for at jeg har lært å følge hjertet mitt. At jeg lytter til meg selv og kroppen min. Tar hensyn til hvor jeg er nå og hvor jeg ønsker meg til. At jeg våger å strekke meg mot målene mine, og ikke gir opp. Psykisk og fysisk helse er evigvarende prosjekter. Selv om jeg aldri har hatt det bedre psykisk, er det likevel viktig at det ivaretas. At jeg tar vare på meg selv, og former hverdagen så den passer meg.

img_3793
Livet er en vakker reise og jeg er takknemlig og ydmyk for alt det har å tilby. Jeg er bare så utrolig glad for de sjansene livet har skjenket meg. Jeg lever et rikt liv, og aller mest i form av et rikt indre følelsesliv. Det du kanskje ikke er i stand til å forstå. Det som er utenom det ordinære. Alle nyansene av hvordan jeg er som menneske.

Livet er altfor kort til å skulle leve en annens drøm. Vi kan bare leve vår egen og gjøre det beste ut av det. Kjempe for det vi står for, og lære at hver og en av oss er bra nok akkurat slik vi er. Det viktigste er å leve det livet du ønsker. Ikke det som familien din, naboen eller kollegaen din ønsker. Deres ønsker skal selvsagt respekteres, men det er også bare deres ønsker. Du må finne dine egne mål og drømmer. Lytte til hjertet ditt.

img_3788
Jeg vet så altfor godt hvordan det er å strebe etter å bli best. Ønsket om å alltid være flink nok. Man skal være sosial og omsorgsfull, en som alltid stiller opp. Ha gode skolekarakterer eller jobbprestasjoner. Være en som inspirerer, en som er ekstraordinær. Men glemmer vi ikke noe viktig?

Vi glemmer kanskje at hver og en av oss er unike, og at det er en mening med at vi er skapt akkurat slik. Tenk så kjedelig verden hadde vært om alle var like? Lær deg å like deg selv og du kan nå langt. Så langt du bare ønsker. Den eneste som setter grenser for din egen personlige utvikling, er ikke overraskende: deg selv.

Våg å drømme stort. Ta sjansen og følg et nytt spor, for å se hvor livet fører deg. Kanskje havner du på ville veier, men kanskje – opplever du noe uventet og vakkert.

Utfordringer · Personlig

Å være fri

Noen dager er det nødvendig å gråte så øynene etterlates hovne og røde. Noen dager er livet tøft og verden altfor overveldende. Da er det greit å slippe ut smerten. La tårene falle, la meg selv falle sammen for et øyeblikk – slik at jeg kan fortsette å være sterk.

Jeg trenger det så sårt, disse salte tårene. Å slippe fri smerte, å gi slipp – er kanskje noe av det viktigste jeg har lært de siste årene. Det går greit å gråte, uten at verden faller sammen (selv om det kan føles slik).

Det er midlertidig. Smilet klistres gledelig på igjen, tankene lysner og tåken forsvinner for denne gang. Jeg fortsetter livet som om ingenting har skjedd. Likevel preget og mer trygg på meg selv. Det gikk bra denne gangen også. Det tar lang tid å vende meg til dette. At ikke det er et sammenbrudd, ikke påfølgende selvskading eller innleggelsesgrunnlag. Det er ikke begynnelsen på en dårlig periode, det er bare gråt. Sår gråt og tårer som er harmløse.


Selv etter over to år uten innleggelser og nå en stabil psyke – tar det tid. Det er en prosess å lære å stole på seg selv igjen. Å tørre å føle på vonde følelser og vite at det ikke er verdens undergang.

For andre mennesker er det kanskje helt vanlig å vite at det går over? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at over et tiår med psykisk smerte former et menneske. Erfaringer former forventingene dine, atferdsmønsteret ditt og tankegangen. Jeg var så vant til å ha det vondt, så vant til å falle tilbake i dype depresjoner, så vant til å ønske meg bort fra dette livet. Det er klart det tar tid å vende seg til et mer stabilt følelsesliv. Det er ikke gjort over natten.

Nå er jeg fri. Fri til å leve det livet jeg selv ønsker, uten psykisk sykdom som holder meg tilbake. Fri til å oppleve alt det gode livet har å by på.


Noen ganger må jeg klype meg selv i armen, og spørre om det virkelig er sant. At jeg har kommet så langt. Kampene var verdt det! Jeg trosset helsevesenet, begynte å stole på meg selv og turte å gå min egen vei. Først med forsiktige vaklende skritt, og med tiden mer selvsikker.

Over 10 år i psykiatrien (og 7 av dem med innleggelser) gjorde meg bare sykere. Derimot 2 år på egenhånd uten medisiner, innleggelser og med en stadig voksende mistillit til det som tidligere skulle hjelpe meg – har gjort meg sterk. Friskere enn jeg noensinne så for meg at det var mulig å bli. Det finnes håp, det gjelder bare å se det. Ta ansvar for eget liv og ikke stole på at noen andre gjør det for deg. Det var min vei ut. Min vei til frihet.


Psykisk er det åttende temaet i temautfordringen sammen med Helene.

Filmer, bøker og musikk

Bokhøsten

Sommeren er over og vi var åpnet opp for neste årstid. Det er tid for nok en bokhøst, innunder pleddet, i hjørnet av sofaen. Jeg tenkte derfor å nevne noen bøker jeg var hatt glede av den siste tiden.

For en stund tilbake leste jeg boken en annerledes barndom av Iris Johansson. En bok jeg også leste for mange år tilbake, i tidlig tenårene. Faktisk skrev jeg om boken og forfatteren i en forfatterskapsoppgave i niende klasse. Det er en sterk beretning om å vokse opp med autisme, på en tid hvor det finnes lite kunnskap på området. Iris skriver så levende og ekte om barndommen og hvordan hennes verden oppfattes. Det er på mange måte en hjerteskjærende fortelling, samtidig som den vitner om håp. Om en far som aldri gir opp å kjempe for at datteren skal kommunisere med omverdenen. Og om overgangen til «den vanlige verdenen».  Jeg kunne ha skrevet mye om denne boken som jeg har lest et halv dusin ganger, men den må virkelig bare oppleves.


En annen bok i samme kategori, er boken Å leve med Asperger av Dinah Murray. Her møter vi flere forfattere som skriver om diagnosen fra ulike synsvinkler. Både mennesker som selv lever med Asperger, foreldre og fagpersoner. Det er en omfattende bok som jeg måtte lese over flere dager. Den er lærerik, tankevekkende og fin. Jeg har selv Asperger syndrom, og lever heldigvis svært godt med diagnosen den dag i dag. Men det har ikke alltid vært slik, og jeg finner gjenkjennelse i flere av tekstene.

Over til et annet tema vil jeg nevne boken Alkoholfri av Irina Lee, som jeg har skrevet om tidligere i høst. Boken er en personlig beretning om en voksen kvinne som slutter å drikke. Ikke fordi hun må, men fordi hun vil. Hun ønsker et liv uten alkoholen som følgesvenn. På samme tid er boken et viktig bidrag når det gjelder alkohol som samfunnsspørsmål. Hvorfor drikker vi? Hva skjer når man bryter ut av kjente vaner? Å bryte med tradisjoner og det som er forventet, kan for mange føre til reaksjoner fra omgivelsene. Den norske drikkekulturen står på agendaen og Irina Lee stiller spørsmål ved det mange tar for gitt.


Jeg leser i mange sjangre og noe som alltid har stått hjertet mitt nært, er poesi. For noen uker tilbake fikk jeg gleden av å lese en bok som har stått på leselisten min lenge. Om hvor langt det er til Ullern av Cecilie Cottis Østreng. Jeg har tidligere omtalt hennes andre diktsamling Mingvasevann. Begge bøkene er ufattelig sterke, og treffer meg midt i hjertet. Cecilie finner de rette ordene, og gjør den såre, nesten ugjennomtrengelige smerten til noe gjenkjennelig. Dette er på mange måter en mørk kjærlighetsfortelling, og jeg opplevde både gåsehud og sinne mens jeg leste. Det er noe utrolig vakkert med måten hun skriver på. Den hårfine grensen mellom det man kan holde ut og det som blir altfor destruktivt. Hvor går grensen i kjærlighetens navn?


En annen forfatter
jeg har fått opp øynene for, er Henning H. Bergsvåg. Jeg har lest bøkene Nemesis, Over elven Tweed og Du er ikke her. Tre meget innholdsrike diktsamlinger som har gitt meg svært mye. Inspirasjonen flommet over og etterlot meg med et rikere språk og egne tekster som ble skriblet ned. Jeg vet ikke riktig hvor forfatteren traff sterkest, jeg vet bare at han etterlot meg rikere enn jeg var før jeg åpnet bøkene. Rik på tanker, ideer og assosiasjoner som spredde seg like langt som vinden. Bergsvåg er absolutt en forfatter jeg skal lese mer av. Jeg utbringer en skål og takker for opplevelsen!

Har du en bok du vil anbefale?

Livet som veganer · Hverdag, tanker og meninger

Høstgave til en tilfeldig leser


I dag tenkte jeg
 å gi bort en spennende vegansk kokebok. Her er det oppskrifter for enhver smak, enten du er veganer eller bare litt nysgjerrig på grønn mat. Kanskje vil du prøve ut trenden kjøttfri mandag, eller lage noe søtt og godt til helgen? Mulighetene er mange.

Jeg har tidligere postet flere veganske oppskrifter her på bloggen. Ta gjerne en titt, så kanskje du finner noen idéer som faller i smak.

For å være med i trekningen av boken: skriv hva du liker å spise på kalde høstdager (det trenger ikke være vegansk).

Husk å skrive e-postadressen din i kommentarfeltet, så kontakter jeg deg om du vinner, og sender boken gratis i posten.

Jeg trekker en tilfeldig leser om én måned fra nå, altså 3. november. Ønsker dere alle en riktig god mat-uke!

Kreative tekster

Minusgrader i oktober

Vi falt
for hverandre
denne oktoberkvelden
med levende lys

Vi holdt hender
og elsket
til langt på natt

Det ble mandag
og snøen kom

Lysene hadde slukket
og minusgradene smøg seg
oppunder skjørtet ditt

img_0971
En tekst, et slags dikt fra tre år tilbake. Om minusgrader i oktober (og i hjertet). En ny måned har ankommet og jeg fortsetter som vanlig med å dele mandagsdikt. Men jeg utvidet det forrige mandag til å være kreative tekster, så det blir ikke nødvendigvis dikt hver gang – men en kreativ tekst, i en eller annen form.

Nå har det faktisk gått et helt år siden jeg begynte å dele mandagsdikt her på bloggen.

Portretter

En trygg livbøye

I dag fyller verdens beste pappa år. Hele 58 år har du vært tilstede på denne kloden. Jeg er så takknemlig for at jeg har en så fin pappa, som alltid har stilt opp for meg og vært en trygg livbøye i livet mitt. Gratulerer med dagen, kjære pappa!

Jeg benytter anledningen til å poste noen flotte portretter av deg:





Mira hilser også!

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Hårvekst og andre gleder

Som jeg har nevnt tidligere her på bloggen, klippet jeg av meg store deler av håret i september 2015. For meg som i mange år har slite med dårlig selvbilde, var dette en ganske massiv forandring, siden håret mitt var det som rammet inn ansiktet. Jeg følte meg naken og sårbar uten det lange håret.

Selv om det er svært overfladisk å være så opphengt i hår, er det likevel noe som er viktig for meg. Utover å ha langt hår, er det lite jeg bryr meg om utseendemessig. Jeg er den jeg er, sminkeløs og overvektig. Jeg tenkte bare å dele en liten oppdatering, for å vise hvor mye håret har grodd på bare 2 år! Det er en glede for meg at det endelig begynner å ligne noe jeg kan kalle langt hår. Ikke veldig langt, men jeg har så vidt bikket over grensen fra halvlangt. Om rundt tre års tid er jeg nok fornøyd.


September 2015.


September 2016.


September 2017.

Dette er en god dag og jeg tenkte jeg ville dele noen hverdagsgleder fra den siste tiden. Det er så viktig å legge merke til de små tingene som gjør livet stort og helt.

10 ting som har gjort begynnelsen på høsten bra:

♥ Frisk høstluft.
♥ Lesestunder i sofakroken.
♥ Tanker om året som kommer.
♥ Fine turer med vakre lille Mira.
♥ Takknemlighet over å bare være til.
♥ At jeg stadig vokser som menneske.
♥ Gamle Hotel cæsar-episoder på Tv2 sumo.
♥ Inspirasjon i form av fine blogger, bøker og mennesker.
♥ Redigering av nye og gamle bilder, spesielt mange naturbilder.
♥ Mye god vegansk mat, slik som hjemmelagde burgere, wok og vårruller.

Hva gjør deg glad for tiden?

Diverse bilder · Kreative tekster

Ikke det rette ordet

Jeg har tidligere delt seksordsnoveller for de 10 første ukene av året, samt en oppdatering med noen i uke 25. Dette er en del av lykkeprosjektet jeg startet i år. Jeg tenkte derfor å dele noen nye seksordsnoveller.

Sammen forteller de også en slags historie, selv om de er skrevet i ulike uker og egentlig ikke har noe med hverandre å gjøre.

Personlig

Du vet ikke hva smerte er

Du skriver om hvordan smerten gjør deg jævlig mye kulere etter hvert. Jeg tror ikke du aner hvordan langvarig psykisk smerte kan være.

Jeg forstår budskapet ditt, når du skriver om alle de vanskelige årene som har gjort deg sterkere. Og vær du sikker – jeg er enig. De vonde årene mine i psykiatrien, har formet meg. Depresjonens klør og ønsket om å utslette seg selv, har formet meg. Også positivt. Jeg har utviklet meg som menneske på en helt annen måte enn jeg hadde gjort om jeg ikke sleit psykisk. Jeg har blitt sterk av motgang. Sterk av å måtte kjempe mot et system som ikke hjalp meg. Jeg måtte selv stable meg på bena og jobbe for å få et liv som var verdt å leve.

Bare ikke bruk ordet kult, er du snill! Det er ingenting kult med smerte, tro meg. Overskriften på innlegget ditt er «angst, depresjoner og selvhat». Skal jeg fortelle deg litt om hvor jævlig kul jeg har blitt av smerten etter hvert? Hvor kult det er når selvhatet har fylt kroppen min med flere hundre arr? Når spiseforstyrrelser, dårlig selvfølelse og til tider svært mye stillesitting ved innleggelser har ført til at jeg er svært overvektig? Når smerten blir så stor at man kaster opp, ikke spiser på over en uke eller skader seg bare for å føle at man lever?


Ikke fortell meg om smerte. Ikke fortell meg at den har gjort meg så jævlig mye kulere. Tror du jeg synes det er kult når min psykiske smerte har ført med seg to dommer? At jeg har ting på rullebladet som forhindrer meg å dra til for eksempel USA? Tror du jeg synes det er kult å tenke på alle menneskene rundt meg jeg har påført smerte, fordi jeg hadde det vondt?

Jeg blir provosert av innlegget ditt. Visst er det fint og flott at du har kommet styrket ut av smerten din. At du vil fortelle folk at det er håp. At du vil vise folk at de er sterke nok. Bare tenk på hva du skriver. Smerte er ikke kult.

Jeg er kanskje ikke perfekt, men jeg er sterk, og jeg er takknemlig for alle de vanskelige årene som har gjort meg slik. Det håper jeg du som leser dette også vet. Du er heldig som opplever alt du opplever nå, og du skal få lov til å føle på smerte i dag, i morgen, og de neste årene om du vil. Men tro meg når jeg sier, den smerten gjør deg jævlig mye kulere etterhvert.
– Sophie Elise Isachsen

Kreative tekster · Utfordringer

Fashion

Fashion sier hun
mens hun fester
en nål i leppa
farger ansiktet
i mørke toner
og kler seg i rødt

Sexy sier han
mens han
griper rundt hennes
formløse tynne skikkelse
og tar henne hardt
uten truse på


Fysisk er det sjette temaet i temautfordringen sammen med Helene, derfor tenkte jeg det passet med denne lille teksten.