Å snakke med en katt

IMG_9344
IMG_9324
IMG_9347

Å snakke med en katt krever tålmodighet. Mens hunden løper mot deg, kan katten være svært egenrådig og sær. Jeg vokste opp med katter, og har i voksen alder hatt to hunder. Hunden min Mira som nå lever sammen med meg, er så totalt annerledes fra kattene jeg vokste opp sammen med. Og her er en helt annen katt, en jeg møtte på min vei for mange år tilbake. Hun var gravid og ikke særlig snakkesalig. Men jeg fikk i det minste fanget henne i noen fotografier.

Mine hjertevenner

Jeg har fått gleden av å kjenne mange vakre dyr. Både de jeg har levd sammen med, og de jeg har møtt hos andre. I dag tenkte jeg å sette fokus på de dyrene jeg har hatt i hjemmet mitt, og i hjertet mitt. Disse bildene er mitt bidrag til ukens temautfordring med Helene, der temaet er hund og katt.




Clara var en vakker katt og min kjære følgesvenn gjennom barndommen. Hun kom inn i livet mitt når jeg var bare 5 år gammel og forlot meg når jeg var 17. Jeg har aldri noensinne møtt en katt som er i nærheten av slik Clara var. Hun var så unik! Sær, egenrådig og spesiell, samtidig som hun kunne være veldig tålmodig og kosete. Absolutt en katt med stor personlighet.




Vakre lille Enya Fiona. Hun bor fremdeles hos mine foreldre, og jeg får hilst på henne en gang i blant. Men hun har vært redd for alt og alle i mange år. Nå begynner det riktignok å bli litt bedre. Jeg kan få hilst på henne hvis jeg er veldig varsom. Hun ble mest knyttet til mamma i tiden etter vi fikk henne, siden jeg på den tiden bare bodde hjemme annenhver uke, og flyttet for meg selv da hun var litt over et år. Vi har mange gode minner sammen, fra tiden mens hun var liten kattunge og var mer fortrolig med meg og andre mennesker. Også en katt med stor personlighet som vet akkurat hvordan hun vil ha det!




Linus var en god gutt som dessverre ikke var en del av livet mitt så lenge. Ting skjedde veldig brått, og han måtte avlives i mai 2015. Jeg orker ikke tenke på det som er vondt, jeg vil heller holde fast ved de fine minnene vi hadde sammen. Fine gåturer i soloppgang eller på nattestid, kosestunder i sofaen og det skjønne lille ansiktet som vekket meg om morgenen. Jeg er glad for tiden vi fikk sammen, kjære Linus.




Kjære Mira. Du betyr alt for meg! Sammen er vi sterke. Du har gått ved min side i over to år nå, og vært med på massive endringer i livet mitt. Jeg er så glad for at du er min klippe, mitt faste holdepunkt – uansett hva jeg går gjennom. Du lærer meg å være tålmodig, rolig og varsom. Jeg har nesten ikke ord som kan beskrive hvor mye du betyr for meg. Første gangen vi møttes var du bare 5,5 uke gammel. Et par uker senere tok jeg deg med hjem. Du var så liten og skjør. Du fikk plass i håndflatene mine. Nå har du vokst deg litt større, men du er likevel min lille babyjente. Pelsbarnet mitt.

Har du et dyr som står hjertet ditt nært?

Bestefarjente

Mira har alltid vært en skikkelig bestefarjente. Hvis pappa er i rommet, er det ingen andre som er av interesse. Selvfølgelig er hun veldig knyttet til meg, siden det er hos meg hun bor, men hun er også veldig glad i bestefaren sin. Jeg kaller henne for pelsbarnet mitt, og mine foreldre kaller henne for pels-barnebarnet.

Her var Mira bare 8 uker gammel. Veldig liten og veldig trøtt. Juni 2015.

Trygg i bestefar sine armer. Her var hun 5 måneder gammel. September 2015.

På skogstur, høsten 2016.

På besøk hos «mormor og bestefar», april 2017.

Fra en badetur til Hull (disse to vassfisene ville visst ikke bade), juni 2017.

Fra en gåtur på morgenen,  juli 2017.

Kjært barn har mange navn

Flere av oss har hatt kallenavn i løpet av livet. Kanskje noe hyggelig eller noe litt flaut. Jeg har aldri hatt noen kallenavn, men jeg har et dobbelt fornavn, og bruker kun det første. Jeg må smile når jeg tenker tilbake på barndommen. Min mor brukte alltid dobbeltnavnet mitt hvis hun var sint eller oppgitt. Marthe Charlotte! ropte hun bestemt.

Tilbake til kallenavn. Jeg har en vakker liten hund ved navn Mira. Og hun har med tiden fått flere kjælenavn, som jeg tenkte å skrive litt mer rundt. Jeg omtaler henne som pelsbarnet mitt, da jeg aldri kommer til å få noen menneskebarn. Jeg synes det er så fint å kalle henne det, og jeg har fått flere hyggelige bemerkninger fra folk som har hørt meg si det.


Lille my sier jeg til henne, der hun står og kikker på meg, med de store nøttebrune øynene sine. Hun skakker litt på hodet og lyder navnet sitt. Mira og Lille My. Vi går videre på morgentur og jeg setter meg ned på huk. En liten frøken hopper opp på meg med skitne hundelabber. «Du er så vakker, lille My – vet du det?» sier jeg, mens hun møter meg med blikket.


Jeg stryker henne varsomt
over pelsen og kjenner hun lukter lavendel etter dagens bad. Hvit og lysebrun i pelsen. Vakker som få. Hun snur seg i sofaen, legger seg på ryggen og vil jeg skal klø henne på magen. «Skal vi kose mage?» sier jeg og smiler mot henne.

Et vakkert lite ansikt kikker tilbake. Hun skjeler litt med det ene øyet sitt. Egentlig begge noen ganger, men det er mest synlig på det ene. Jeg kaller henne for Lille sjel, og tenker at folk kanskje synes det er litt rart. Men jeg synes hun er så ufattelig vakker, og det er jo bare et kjælenavn. Hun er min lille sjel, hjertet mitt.


Hvordan oppsto kallenavnene? spør jeg meg selv. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg elsker dette lille vesenet over alt på denne jord. At hun beriker livet mitt og lærer meg å være varsom, å elske høyt, å verdsette de små øyeblikkene. En labb mot armen min når jeg har det vanskelig. Den lille halen som logrer. Det skjelende øyet som gjør henne ekstra vakker. Alle timene vi tilbringer sammen, på gulvet, utendørs eller i senga.

Hun er en hund

Mira er en hund, men også min aller beste venn. Hun som får meg ut på turer og ser verden med litt andre øyne, langs bakken, mot himmelen – mellom trærne. Med et blikk framover.

En venn som hviler sammen med meg, etter lek og aktivitet. En som står meg nær, som kryper opp, helt tett inntil beina mine. Det vil aldri være noen andre som ligger i min seng enn Mira.

Du er vakker, lille pelsbarnet mitt. Med de nøttebrune øynene dine speider du etter meg; kikker opp, kikker bort – og våre øyne møtes. Du smelter hjertet mitt hver gang du kikker på meg. Vi ler og gråter sammen. Smiler, deler gleder og deler livet.

De to nederste fotografiene er med mitt nye objektiv, Canon EF 135mm f/2L.

Lille frøken

Jeg nevnte tidligere i mai at jeg skulle poste noen nye bilder av Mira, fra den siste tiden. Her er et bilde jeg tok av henne i slutten av mars, rett før hun ble klipt. Jeg kan forstå det når folk som ikke kjenner meg spesielt godt, spør om jeg har fått ny hund. For hun blir veldig liten og annerledes.

Her er hun nyklipt og fotografert med den nye telefonen min.

Og litt senere, sammen med «bestefar» i bilen. Jeg er så ufattelig glad for at denne lille frøkna er en del av livet mitt. Hun lyser opp dagene mine.

Har du et dyr som står hjertet ditt nært?

Det kjæreste jeg har

Mira, mitt lille pelsbarn. Min følgesvenn, min klippe. Du står ved min side i tykt og tynt. Får meg til å smelte når jeg kikker inn i de nøttebrune små øynene dine. Får meg til å bli rolig når livet er litt for tøft, og jeg ligger hikstende med deg på fanget. Får meg til å smile i alle de dagene vi deler sammen.

mira-forminsket
April har passert og du har fylt hele to år! Du er fortsatt min lille babyjente, mitt lille nøste. Gratulerer med dagen som var, kjære Mira. Takk for alt det vi har fått oppleve sammen hittil. Vi har flyttet to ganger, du har vært med på store omveltninger i livet mitt, og sammen, sammen har vi skapt et godt liv. Du och jag, Mira. Du och jag.

img_4084-forminsket
I andres øyne er du kanskje bare en hund (som om det ikke skulle være nok). Men i mine øyne, i min verden – er du en venn. Verdenen med mennesker kan noen ganger bli alt for overveldende for meg. Noe jeg ikke ønsker å ta del i. Men du, du takler meg – bedre enn hva noen mennesker overhodet vil være i stand til. Du blir ikke overveldet av at jeg er intens med alt snakket mitt. Alle meningene og tankene jeg har behov for å lufte. Du titter opp på meg, skakker litt på hodet og er bare glad for oppmerksomheten. Du lar meg ikke få snakke alene ut i luften – da vil du heller delta med din tilstedeværelse.

Mira, du er min samboer, den eneste jeg noensinne kommer til å ha. Du er en bedre venn enn noen mennesker jeg kommer til å møte på min vei. Du er magisk. Og sammen er vi sterke.

Jeg kommer til å poste noen nye bilder av Mira i løpet av mai.

To fine frøkner

img_5692
I dag følte jeg for å legge ut litt kattebilder. Ikke hvilken som helst katt, men to vakre frøkner jeg har vokst opp sammen med. Clara, som var min følgesvenn fra jeg var fem år gammel, og til hun ble tolv og et halvt. Så unik!


Og her er lille Enya Fiona, som fremdeles bor hos mine foreldre. Hun fyller seks år til høsten.


Jeg får en god og varm følelse inni meg når jeg tenker på Clara, og alle de fine årene vi hadde sammen. Alle minnene fra barndommen. Hun var en sær og meget spesiell katt, men andre ord var vi ganske like.


Enya Fiona som liten kattunge, her ser hun litt drømmende ut i blikket. Egentlig var hun bare veldig trøtt. Lille ungen ❤

IMG_5743 2
Clara var min beste venn. Med tanke på at jeg var et svært ensomt barn, tror jeg det var naturlig å finne mye trøst i dyr. Clara merket når jeg hadde det vanskelig, da hoppet hun opp i senga eller sofaen. Ville ikke vike fra meg med blikket omtrent. Mens hun til vanlig gjorde akkurat som hun ville, og gjerne kunne sett klørne i meg når hun ble lei. Men var jeg trist, var det ikke noe spørsmål om hun ville ha kos. Da var hun der for meg, omsorgsfull og fin. Jeg tror dyr forstår mer enn vi tror. Og om ikke – opplevelsene var likevel betydningsfulle.

img_9784
En natt eller tidlig morgen jeg ikke fikk sove, i desember 2012 – kort tid før jeg flyttet for meg selv i januar. Dette er vel et av de siste bilde jeg har Enya fra jeg bodde hjemme. Clara fantes jo ikke lenger på den tiden.

img_8370
Så kraftfull og mektig hun var med løvinnefargene sine. Snill som et lam, men sta som et esel. Du var noe helt spesielt, Clara.

img_8377
Med dette vakre bilde av lille Enya Fiona avslutter jeg. I morgen er det tid for skriveutfordring nummer to med Helene, temaet er barnehage. Så da blir det nok litt barndomsminner og tanker som titter frem.

Du og jeg

Da er vi allerede i gang med uke 2 i det nye året, så jeg tenkte det var på tide med litt flere bilder av Mira. Det vakre lille pelsbarnet mitt, hunden min – hun som betyr alt. Her ser hun litt morsk ut der hun ligger i senga. Egentlig var hun bare trøtt, etter litt for mange bilder. Jeg får aldri for mange bilder av dette lille nurket.

img_4069
Det er sjeldent jeg tar bilder med mobilen, siden kvaliteten ikke er den beste. Men noen ganger må jeg bare fange øyeblikket, siden det er umulig å drasse med seg kameraet mens jeg går tur med Mira. Disse to bildene var fra en tidlig morgentur i fjor sommer, da solen akkurat hadde stått opp. Det var en fredfull tur rundt kirkegården hvor vi ble sittende en god stund å bare nyte stillheten.

mira-iphone-2
Jeg trenger svært få mennesker i livet mitt, egentlig ingen for å være helt ærlig. Det betyr ikke at jeg aldri ønsker sosialisering, men som regel holder jeg meg for meg selv. Bare Mira og meg. Du och jag, Mira!

img_2640
Hun kikker på meg med de store mørkebrune øynene sine. Noen ganger ser hun litt sorgfull ut, selv om hun er en glad og god hund. Det er bare sånn blikket hennes er. Og jeg synes egentlig de sørgmodige øynene bare gjør henne enda vakrere.

mira-iphone
Et par mobilbilder til. Det første der hun sover på magen min, mens jeg slapper av på sofaen. Noen fordeler er det jo med å ha en stor myk mage 😀 Det andre på besøk hos  “mommo”. Et magisk øyeblikket fanget med mobilkameraet. Så vakker!

img_5732
Her leker hun med en leke fra den gamle lekekassa til Linus, som jeg hadde spart på litt for lenge. Den var bite i stykker, så jeg skulle kaste den når jeg holdt på å rydde mye i fjor. Men hun fikk leke litt med den, og det ble vattdotter overalt! Noen bilder ble det også den natten.

Jeg fotograferer ofte Mira sent på kvelden og natten egentlig, det er jo slik døgnrytmen min er i perioder, at jeg er lysvåken når andre går til sengs. De siste månedene har jeg begynt å bruke ekstern blits mer, så det kan nok være naboene lurer en smule på om det er discolys i stua mi, hehe 🙂 For den lyser ganske opp i nattemørket.

Alle disse dyrene

Vi går mot helg og jeg tenkte jeg ville dele litt ulike bilder av dyr med dere, det er en stund siden sist nå. Så her er et samleinnlegg med ulike dyr jeg har møtt på min vei. Noen jeg kjenner, andre jeg bare har passert. Uansett – bildene sier mer enn tusen ord.

img_0858
Pelsbarnet mitt Mira, her var hun ikke mer enn 8 uker gammel.

img_9858-as-smart-object-1
Naboens hund, Lita.

img_2881
En av de (sannsynligvis) hjemløse kattene på Rhodos. En vakker liten katt.

img_7571-as-smart-object-1
En fugl som fløy i ruta mi for et par år tilbake. Den satt musestill og jeg tok fram kamera. Jeg fortet meg inn igjen for å ikke skremme den. Noen minutter senere fløy den sin vei, tilsynelatende i god behold.

img_5692
Min vakre Clara, som jeg vokste opp med og fikk æren av å kjenne i 12 år.

img_1976
Nok en katt fra Rhodos. Denne oppholdte seg rundt restaurantene. Og var av de heldige som ikke ble jaget bort, men fikk ligge i fred.

q12a0376
Herlige små kyllinger. Tenk at noen kan finne på å spise dem? Tanken på at jeg har vært så brutal og ond er nesten ikke til å holde ut. Men nå vet jeg bedre.

img_1538-as-smart-object-1
Hanen galer sent! 😉 Når jeg bodde et par måneder i Skien i fjor hadde naboen både høner, haner, og hunder. Men jeg ble overrasket over hvor sent denne karen sto opp. «Før hanen galer» var ikke helt passende.

img_0823
Kaniner fra tre år tilbake, fotografert hos Elin. Fine skapninger.

q12a0457-as-smart-object-1
Den første hunden jeg fotograferte samme dagen som jeg fikk fotoutstyret mitt i 2013. En gledens dag med fullformatskamera og knivskarpe objektiver i hendene. Først var jeg på fototur i Stavern i flere timer, for deretter å bli med på gården til en jeg kjenner. Kyllingene lenger oppe var også der.

img_0919
Fine Oskar som jeg tilbrakte en god del tid sammen med før om årene, sammen med Elin som da var støttekontakten min. En herlig hund!

img_2896-as-smart-object-1
Katten til min tidligere nabo, som flyttet nesten rett etter jeg kjøpte leilighet her. Men jeg fikk hilse på den herlige katten og tatt noen bilder.

img_8402-as-smart-object-1
Linus som ikke er blant oss mer. En vond historie, men jeg er glad for den tiden jeg fikk sammen med han.

img_6680-ny-redigering
En gjespende Enya Fiona, katten jeg hadde mens jeg bodde hjemme. Hun bor fremdeles hos mine foreldre. En vakker liten frøken.

img_0582-as-smart-object-1
En katt jeg møtte en tidlig maimåned ved soloppgangs-fotografering.

img_6187
En død liten fugl. Vakker, men et trist syn.

img_7267
Leopold som titter fram bak en stol.

img_5918
Fine Ozzy! Dette er hunden til Simon som jeg har fått gleden av å hilse på et par ganger. Mira synes han er litt stor og skummel, men heldigvis er han en rolig «pensjonist».

img_9618
En hund jeg hilste på en tidlig desembermorgen for noen år tilbake, med kamera rundt halsen etter å ha fanget en vakker himmel i soloppgang.

img_2822
En katt fra Rhodos, litt skeptisk, men tam nok til å komme bort å hilse på meg til slutt.

Ønsker dere alle god helg! I morgen er det fotoutfordring med temaet advent.

Advent og førjulstid

Denne uka har vært fin! Jeg har fått ryddet enda mer, redigert litt bilder, løst mye sudoku og spist masse god vegansk mat etter forrige søndags Sverige-tur. Rett og slett bare nyte livet mest mulig.

Og nå har vi altså kommet til slutten av uka og starten på noe annet; første søndag i advent.
img_2389
Tenk at vi allerede i neste uke ønsker den nye måneden velkommen. Hvor blir alle dagene av? Månedene? Jeg synes dette året har gått fort, samtidig som det har vært et innholdsrikt år som har gitt meg mye på godt og vondt.

Jeg lovet dere noen bilder av Mira denne uka her, så da tenkte jeg det var fint med noen i den røde julegenseren hennes! Hun fryser fort ute på høst og vinter, så da må hun ha klær.

img_4534-as-smart-object-1
En trøtt og sliten Mira i sofaen. Den vakre ungen min som betyr alt! Hun klager og maser litt ekstra for tiden, da hun mest sannsynlig skal ha løpetid snart igjen. Alt tyder på det, på væremåten hennes.

img_4536-as-smart-object-1
Så fort desember er her skal jeg pynte leiligheten til jul. Jeg gleder meg! Og veganske julekaker er også like rundt hjørnet. Jeg kommer nok til å dele litt oppskrifter her i løpet av desember.

Først starter jeg neste blogguke med dikt som vanlig på mandag. Tirsdag blir det litt tanker og høstbilder og onsdag blir det tips til vegansk godteri/snacks, som jeg har sagt skulle komme.
img_8259-2
En julekule fotografert for fem år tilbake. Alt som har forandret seg siden den gang. Litt vemodig, men årene går og ting endres. Noe til det bedre, noe blir værende som det er og andre ting kan forverres. Alt i alt har jeg det mye bedre nå enn den gang, det er ikke noe tvil om det. Likevel er minnene så sterke, både de gode og de vonde.

Med ønske om en god adventstid – ventetiden.

Stødig

img_4720-as-smart-object-1

Stødig
Varm, myk pels. Små lyder, hun snakker. Trygg og stødig, en livbøye. Samtidig så liten, skjør – vakker. En hund, min kjære. Det vesenet som holder ut med meg. Det individet jeg takler å bo sammen med.

Hun hører klagesanger, gråt og fortvilelse. Og er også hos meg når latteren bryter løs, smilet dekker hele kjeften og gleden min sitter utenpå kroppen.

img_4051
Et liv med store svingninger, følelser som er så sterke – at du nesten kan ta og føle på. Hun ser dem alle, opplever meg. Ser sinnsstemningen skifte. Så raskt, nesten lydløst – skifter det fra dag til natt. Lys til mørke. Og hun er der alltid.

img_4503-as-smart-object-1
Et øyeblikk fanget i forrige måned. Mira som sitter og kikker på meg, kanskje litt utålmodig. Hun sitter i en kurvstol på kontoret, der jeg tilbringer mesteparten av tiden når jeg ikke sover. Her har jeg iMacen, fotografier på harddisk, bøker, notatbøker, dagbøkene mine. Omtrent hele livet.

Lille pusekatt

img_1904
En liten fotogen kattepus. Jeg synes katter er vakre. Mye mer mystiske enn hunder. Så egenrådige. Før om årene var jeg mer et kattemenneske. Jeg er glad i både katter og hunder, men jeg er nok fremdeles mer et kattemenneske, utenom når det gjelder hunden min Mira.

img_1768
Her ser hun litt trøtt ut. Lille Sushi 🙂 Faktisk det denne lille katten heter.

img_1785
Så tankefull og vakker. Og jeg blir sittende å tenke selv, på alle de vakre dyrene jeg har møtt hittil i livet. Og alle de jeg enda ikke har møtt.

img_1773
Så spørrende og nysgjerrig i blikket! Disse bildene tok jeg en høst for tre år tilbake. Og jeg blir spørrende i blikket selv. Tenker over alle de flotte bildene jeg har i arkivet, som jeg må få delt med dere etter hvert. De jeg ikke engang har redigert enda. Flere hundre, flere tusen. Så mange minner.

img_1777
Lurte du på noe?

Jeg tror det handler om trygghet

img_4061-as-smart-object-1
Jeg liker å føle at jeg passer på Mira, der hun ligger sovende på ryggen. Lager små ynk, lyder som vitner om drømmer. Jeg tror noen ganger hun har mareritt, der hun lager små lyder, som skjærer i et mammahjerte.

Jeg tar henne inntil meg, holder rundt henne eller stryker henne forsiktig over magen. Jeg våkner øyeblikkelig om jeg hører hun lager små lyder på natten.

img_4860-as-smart-object-1
Men sånn ellers våkner jeg ikke av søppelbilen som lager høye lyder rett på utsiden av vinduet. Jeg våkner ikke av pip fra oppvaskmaskin eller pling i telefonen, ikke nødvendigvis av telefonen som ringer heller.

Når jeg bodde hjemme bygde vi eget bad til meg, vegg i vegg med rommet. De hamret og slo så det omtrent falt ned ting fra bokhylla mi. Men jeg sov, fredfullt.

img_2210
Ytre støy forstyrrer ikke søvnen min. Men er det en minste liten lyd utenfor som ikke hører hjemme der, knirker det i plankene utenfor utgangsdøra eller jeg tror jeg hører skritt – kan jeg våkne. Kanskje er det instinkter, tanker om innbrudd og fare. Da kan jeg finne på å gå ut midt på natten, gjerne litt brå når jeg åpner døren. Og jeg sovner rolig igjen, da jeg innså det bare var vinden.

Men slike smålyder hører jeg. Mira hører jeg. Selvom det bare er ufarlige drømmer. Jeg tror det handler om trygghet og et slags morsinnsikt. Sover jeg trygt og aner fred og ingen fare, våkner jeg ikke av støy. Men om hjernen varsler meg om en mulig inntrenger, våkner jeg øyeblikkelig. Selvom jeg ikke er en mor, er jeg en hundemor. Jeg våkner, på samme måte som du kanskje våkner av at babyen din skriker – uansett hvor trøtt du er.

img_2712
Dette har vært en fin dag. Jeg har tenkt mye. Vi er snart ferdig med to tredjedeler av måneden. Det er høst, kaldere ute og vi går mot november. Enda et steg nærmere snø og jul. I dag er Mira nøyaktig 1,5 år gammel.