Abstrakt barndom



Disse ble skapt da jeg var 3 år gammel. Jeg har alltid vært glad i å male og tegne. Gjerne abstrakt og med masse farger. Kanskje nettopp derfor ble jeg mest grepet av maling. Det var lettere å la fargene flyte, lettere å gi seg hen til det formløse. Jeg savner virkelig den tiden jeg malte. Når staffeliet sto på rommet mitt og oljemalingen ble blandet på paletten, penselen ble dratt nedover lerretet eller arket. Eller når jeg rett og slett bare brukte fingrene.

Jeg håper jeg en dag kan finne tilbake til gleden med å tegne eller male. Men det får bli et annet år. Et annet prosjekt.

Ord i natten

Måneden går mot slutten og jeg tenkte å dele noen ord fra tankefulle netter. Seksordsnoveller fra januar, med naturbilder som bakgrunn. La deg rive med, la de mørke bildene fange deg, så du kanskje, bare kanskje – kan forstå hva som ligger bak ordene. Ordknappe historier rommer mye.

img_0815-as-smart-object-1-seksords
img_2754-seksords
img_2758-2-seksords
I uke 11 deler jeg de ti første seksordsnovellene jeg har skrevet ukentlig. Jeg skriver jo én hver søndag for uka som har vært.

Verden uten farger

Tittelen og tanken på en verden uten farger høres ganske trist ut. Men dette skal ikke være et trist innlegg, tvert imot! Jeg tenkte å dele litt ulike bilder i svart-hvitt som jeg er fornøyd med. Jeg elsker farger, både i fotografier og livet generelt, men samtidig synes jeg fraværet av farger kan være spennende.

IMG_3473 as Smart Object-1
Slik som her, hvor det fargeløse forsterker følelsen i selvportrettet.


Blomst i en litt annerledes redigering.


Clara – min følgesvenn gjennom mange år i barndommen.


En kaktus fra Hellas.

img_9194-moku
Et hus jeg passerte for mange år siden. Redigert og gjort om til en tegning.

IMG_6997
Vakre vinduer på Skotfoss.

I morgen blir det mye mer fargerikt her inne. Ønsker dere en god helg!

En kontrastfylt hverdag

Da har det blitt lørdag og tid for nok en fotoutfordring med Helene (aspergeinformator.com) Vi har akkurat fullført ti temaer i den forrige fotoutfordringen, og fortsetter nå med ti nye. Først ut er temaet kontraster, og neste uke går vi over i temaet smerte.

img_5420
Livet mitt er fylt med sterke kontraster. Svingninger og endringer. Jeg lever i bølgedaler konstant. Det tar meg med til nye høyder, hvor jeg føler sterk glede og intens lykke. Så sterk, at jeg nesten ikke kan beskrive det.

Også går det en stund, lang eller (ofte) kort – så begynner bølgene å bevege seg igjen. Ting blir vondt, og jeg faller steg for steg. Denne høsten var smertefull, men det var forventet. Nå føler jeg ting endelig begynner å bli litt bedre igjen. Jeg håper bare det varer, i hvert fall for en stund.

img_5325
Jeg tenker ofte på kontrastene fra andre menneskers hverdagsliv. Alle punktene jeg er annerledes enn normalen. Og at det også er greit. For livet mitt gir meg mer enn nok av det som betyr noe for meg.

Jeg vet ikke om utenforstående er i stand til å se de store kontrastene i livet mitt. Det som foregår inni meg konstant. Selv mine nærmeste ser nok ikke hvor kraftige svingningene er, eller hastigheten.

img_5571-as-smart-object-1
Jeg tenker tilbake på livet som har vært, og alt som er så annerledes nå. Jeg har tenkt mye på fortiden de siste ukene. Alt som har formet meg, alt som har gjort vondt og godt. Ikke minst alt det jeg ikke vet konsekvensene av. Jeg vet ikke hvordan det har formet meg, de mikroskopiske avtrykkene alle minner etterlater seg.

IMG_7251
Men det jeg vet, er hvilke minner som har preget meg sterkt. Selv mennesker man ikke har sett på årevis kan likevel følge deg videre på ferden. Det er ikke alltid et ønskelig fotfølge heller.

Vonde minner i bagasjen kan fortsette å tære på livsgnist i årevis. Tanker og følelser blir påvirket. Selv når jeg ikke har tenkt på personer på ganske lenge, dukker de opp. I begynnelsen av november i form av drømmer. Det er en vanlig uttrykksform for enkelte av mine minner.

Eller når jeg slapper helt av, blir sittende å dagdrømme nærmest. Tenker på alt og ingenting. Da sniker de seg plutselig inn i bevisstheten. Både på gode og onde dager.

Ikke sterk nok

Et seks år gammelt bilde, fra en tid i mørket. Gud så mye smerte det var på den tiden. Og mye har skjedd siden den gang. Så mange minner, på godt og vondt.
img_8463
Uskarpt selvportett. Fokus på objektivet, ikke objektet (meg).

img_9758-kopi
Forsøkte å kamuflere smerten med falske smil og dårlig humor. Det fungerte en liten stund. Før alt begynte å bli beksvart. Mørkere enn du kan forestille deg. Jeg kjempet mot et monster. Problemet var bare at monsteret var meg. Hvordan vinne kampen mot seg selv?

img_3743
Jeg er så redd for å falle. For faller jeg like hardt som de hundretalls av ganger før, vet jeg ikke om jeg lenger er i stand til å reise meg. Ta et grep rundt håpet og holde fast. Det har blitt så mange kamper. Så mange år. Jeg vet ikke om jeg er sterk nok.

Vi går over til nåtid, fra seks år gamle bilder. Til et hustak jeg ikke vet hva rommer.
img_3637-as-smart-object-1

Jeg går ut i regnet, til et fotografi av enda nyere dato. Ser de svake fargenyansene som såvidt skinner gjennom. Et spinkelt tre nær hjemmet mitt. Er jeg spinkel? Nei, ikke fysisk. Men jeg er redd mitt sinn har blitt spinkelt med årene. Skrøpelig og skjørt. Skjørt som selve livet.
img_5097-as-smart-object-1

Jeg merker mørket prøver å komme inn gjennom sprekkene igjen. Finner veien, uansett hvor mye jeg sparker og slår og ber det om å gå bort! Mørket følger ingen fysiske lover. Jeg kan ikke lukke døren og gjemme meg bort.
img_3754-as-smart-object-1
Jeg lukker øynene bak et smil, og orker ikke forholde meg til det som stormer rundt meg. Stenger det ute, skyver det bort. Vil se sollyset, bare litt til. Vær så snill.

Gresskar og galskap

Tiden flyr og Halloween-feiringen har passert. Det er november nå, den første vintermåneden, slik jeg ser det. Slutten på høsten, begynnelsen på vinteren og kulden.

Jeg feirer ikke Halloween, men jeg liker dekorasjonene. I år kjøpte jeg mange små, rare gresskarfigurer fra Russland. Irina Timoshkevich heter kunstneren. Jeg har vist dere flere andre figurer av henne tidligere.

Jeg leker meg med foto og farger. Redigerer og lar tiden stoppe opp.
img_4275
Som sagt, jeg feirer ikke Halloween eller Allehelgensaften som det kalles her til lands. Jeg synes mye av feiringen er teit. I hvert fall de elementene som involverer barn som går på dørene for å få godteri. Jeg husker jeg selv gjorde det to ganger i barndommen. Den ene gangen var det mye regn husker jeg. Jeg kledde meg ut som heks og passet inn blant andre skumle figurer langs gatene.

Jeg har heller ikke Halloween-party. For jeg liker ikke fester og hadde heller ikke hatt folk å invitere til noe slikt. Det holder med meg og Mira.

Men, jeg liker de oransje fargene, kanskje sorte og mørke. Pynte med gresskar og andre figurer. Levende lys. Gjøre leiligheten mørk og dyster. Fargerik. Selv om det kun er jeg som ser det.

img_4301
Jeg lagde også deilig gresskarssuppe i forrige uke. Det hadde jeg gledet meg til å lage. Fra forrige høst når jeg kom på at jeg ville kjøpe gresskar for sent, og fram til nå som jeg lagde selv – har jeg spist mye gresskarsuppe kjøpt på Veganermat. Den kan kjøpes HER.

Jeg legger ut min egen oppskrift på gresskarsuppe til fredag. I dag tenkte jeg å prøve ut en ny variant av suppa.

img_4294
Jeg føler mørket slynger seg rundt meg for tiden, holder meg fast så jeg nesten ikke får puste. Jeg snakker ikke om gresskar eller allehelgensaften. Ikke om utklede monstre eller trolldom. Jeg snakker om ekte mørke. Det som kryper opp gjennom marg og bein, og blir der. Det jeg sliter like mye med å få bort, gang etter gang.

Noen ganger føles livet bare totalt meningsløst.
img_4272
Jeg føler meg fjern for tiden. Borte. Som om alt bare flyter og jeg forsvinner. Kanskje går det over med tiden, kanskje ikke.

Jeg kommer til meg selv gang på gang og innser at tiden løper fra meg. Det kan gå noen få minutter, eller mange. Som om jeg har blitt værende i mine egne tanker litt for lenge. I en tåke det er vanskelig å komme ut av.

Dissosiering ville noen kalt det. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg blir fjern og forsvinner. Inn i meg selv, ut av meg selv. Og jeg vil det skal stoppe.

Det tar meg med tilbake til gamle minner. En tid for lenge, lenge siden. Da forsvant jeg også, mye. Ofte. Men da var det en god grunn til det. Da var verden for vanskelig å takle, altfor vond å gripe tak i. Det var forståelig, logisk at jeg fortrengte. Ikke orket å føle på følelsene mine. Hvorfor forsvinner jeg nå?

Stavern i september

img_3595-as-smart-object-1
Tiden går ufattelig fort, og nå er altså november her allerede. Nå er det bare en måned igjen før julen setter inn. Hos meg er det jul fra 1. desember. Men fremdeles har vi noen dager igjen.

Jeg tenkte å benytte denne fine starten på måneden til å dele noen bilder fra september. Fra en Stavernstur når jeg besøkte min kjære mormor. Noen fotografier, noen tanker.

img_3680-as-smart-object-1
Jeg gikk meg en lang tur den dagen. Fotograferte detaljer, gikk ut mot havet. Vinden blåste kraftig, og jeg så ikke ut på håret! Det er noe forfriskende med sjøluft. Utsikten utover sjøen og naturen rundt.

img_3748-as-smart-object-1
Jeg husker frihetsfølelsen jeg kjente når vinden tok tak i meg. Blåste håret mitt til alle kanter, og fikk tunikaen til å blåse opp. Det var litt kaldt, men ikke så mye at det gjorde noe.

img_3775-as-smart-object-1
Så jeg vandret mot Rakke. Med inspirasjon i hode og fotografier på kameraet. Og selvsagt gode sko. Jeg har ben som er svært kresne. Enten blir jeg hoven eller får gnagesår. Vannblemmer helt UNDER beina er også en gjenganger. Så jeg bruker disse skoene omtrent bestandig.

Og kan ikke si jeg gleder meg nevneverdig til den dagen jeg må skaffe meg nye. Når disse er utslitt (om forhåpentligvis flere år) kjøper jeg selvsagt veganske sko. Mange tenker ikke over at det ikke bare handler om skinnsko eller såler, men at sko kan ha animalsk lim. Disse er i hvert fall de beina er mest fornøyd med. Ikke den lekreste fargen, men jeg går heller etter komfort.

Tenk på alle veier disse skoene har gått. Alle kilometer de har tilbakelagt, på så mange år.
img_3599-as-smart-object-1
Julefølelse sa du? Det får jeg alltid av slike trær, uansett årstid. Og nå er det ikke lenge til julestemningen slår inn for fullt, når jeg åpner desember med å pynte leiligheten med engler. Snøkuler og nisser kommer også fram. Veganske julekaker og en storslagen julemiddag venter meg. Jeg gleder meg allerede. Denne julen skal bli god! Bedre enn alle de vonde juletidene jeg har opplevd det siste tiåret.

Ikke alle var vonde altså, men mange var det.
img_3717
Jeg nærmer meg utsiktspunktet på Rakke vest. Himmelen er vakker, sjøen innen rekkevidde. Og jeg blir sittende, minutt etter minutt. Kikker på havet, tenker på livet. Føler lykke. Før jeg vandrer tilbake.

Blikkfang

Jeg liker å gå gjennom gamle bilder og tekster. Se på det som har vært. Og det kan være nok med et ord, et blikkfang, noen farger – så er minnene tilbake som om det var i går. Jeg assosierer en ting med en annen, og plutselig sitter jeg med hendene fulle av minner. Fem år gamle, ti år gamle. Sylskarpe borrer de seg inn i huden på meg. Etterlater meg med såre hender og en kopp med roser.

img_1165
Roser har vært min favorittblomst i mange år. Disse rosene er fotografert for tre og et halvt år tilbake. 2013. Ting var så annerledes da. Mye positivt skjedde dette året. Jeg flyttet for meg selv. Ble myndig. Kjøpte fotoutstyret jeg har nå, som har gitt meg mange flere muligheter. Opplevde et år med mange opp og nedturer. Et følelseshelvete. Men blomstene fra dette året er i det minste fine.

img_2360-as-smart-object-1
Glasspyramiden jeg har på nattbordet. Den beroliger meg når jeg ser på den. Refleksjonene den skaper. Jeg holder den opp foran nattbordslampa og blir sittende å undre. Tenke på alt som har vært, alt som vil komme.

img_9728-as-smart-object-1
Uskarphet fra et år i tåke. Fjoråret. Du ser kanskje ikke hva som er på bilde. Jeg vet det er et nærbilde av plastikk. Fotografert i Drangedal i fjor vår. Ikke at bildet betyr noe, men bildene skjerper hukommelsen litt ekstra. De gir assosiasjoner. Får meg til å huske små detaljer. Kanskje helt uvesentlige, men likevel detaljer. Minner.

img_6033-as-smart-object-1
Et desembervann med is. Et annet år. En passe kald tur. Flere fine fotografier. Tanker. Du ser isflak, jeg ser tårene som rant på den tiden. Ikke på denne turen, men i den vanskelige perioden. Jeg ser masken jeg var i ferd med å miste, og en liten tekst, et slags dikt fra samme måned:

En tung maske
Bak masken
bak øyne så blå
Magen er så tom
Så fylt –
med smerte

En kropp som er tom
En maske så tung å bære
Klær som faller av
– dette skal jeg klare

Når tankene virker melankolske
og tårene –
bare så vidt
renner ned

Livet passerer
mens jeg sitter her
oppslukt og besatt av
livets mørke tanker

Jeg passerer meg selv
går forbi mitt gamle jeg
– i døra ut
IMG_8996
Svinger og bølgedaler. Opp og ned i en evig syklus. Tar dette aldri slutt?

img_7736-as-smart-object-1
Rullestener på Jomfruland. Litt over to år siden. En tekst skrevet i samme tidsrom:

“Å se sine egne skyggesider”
Har du noensinne sett på deg selv
Sett dine egne sider
med sanne øyne?

Har du følt det gode
og følt det onde
– sett det som er ekte?

Kan vi mennesker
egentlig være i stand
til det?

Lekende lett

Det har blitt lørdag, og tid for nok et tema i fotoutfordringen til Helene og meg. Denne ukens tema er lek, og det burde vel kanskje vært et lystig og fint tema. Dagens bilder er lyse, lekne og fine, men tankene er ikke det.

Når jeg hører lek, ser jeg samtidig en ung jente med en bitter stemme inni seg som sier: “livet er så lekende lett for alle de andre”. Det er selvsagt bare en halv sannhet. For alle mennesker opplever bekymringer i løpet av livet, i ulik grad. Men for en ung jente, faktisk den gangen bare et barn – er det naturlig å tenke sånn.

img_4154-as-smart-object-1
Jeg følte aldri jeg var en del av leken. Jeg følte meg utenfor fra ung alder. Når jeg med årene opplevde mobbing, følte meg annerledes og innså mer og mer hvor dårlig jeg passet inn – gjorde det ikke saken noe bedre.

Jeg feilet i det sosiale samspillet som barn. Når jeg først fikk delta i leken, kunne det ofte bli feil. Derfor søkte jeg tidlig mot andre aktiviteter. Jeg likte å lese, tegne eller bare sitte å tenke ute i skolegården. Jeg trakk meg bort. Fordi det gjorde for vondt å forsøke.

img_4102-as-smart-object-1
Jeg var tolv og ble innlagt for første gang, etter allerede over tre år poliklinisk oppfølging. Jeg fylte 13 under en måned senere. Det var slutten på min barndom. Etter det fulgte syv år i mørket. Syv år med smerte og innleggelser. Diagnoser og medisiner. Jeg hadde ikke lenger tillatelse til å være et barn, jeg ble tvunget til å bli noe annet.

Kanskje ikke voksen, men noe annet enn et barn. Jeg fikk ingen ungdomstid.

img_5316
Ikke at jeg savner mye av den idiotien jeg opplevde gjennom andre. Ja, i mine øyne var mye akkurat det. Jeg så fnisende bekymringsløse jenter, bimbotryner og oversminkede fjes. Ja, det høres kanskje stygt ut. Men det var akkurat det jeg tenkte. At mange var patetiske. Og nei, jeg er ikke bitter for å ikke kunne være som dem.

Men jeg er trist for å ikke ha et valg. For at sykdom valgte meg og jeg ikke fikk være bekymringsløs, ha en ungdomstid og et normalt liv.
img_1624

“Det er aldri for sent”
 har jeg hørt omtrent helt til dags dato. Jo, det er det faktisk! Jeg er enogtyve. Jeg er ikke et barn lenger, ikke en tenåring. Jeg er et voksent menneske, som ikke kan ta igjen det tapte. Ikke tro jeg kan “leve ut” min ungdomstid eller hva det måtte være du innbilte deg.

Bare innse at dette er min fortid, noe jeg har tapt. Ikke noe man på en magisk måte kan få tilbake. Jeg sluttet å tro på magi og eventyr for lenge, lenge siden. Dette er virkeligheten. Og virkeligheten er ingen lek.

Forlat meg, ikke

Bare noen få ord fra en fjern høst. Ikke engang et halvt tiår, men likevel så fjernt. Jeg var en annen da, følte på andre følelser – men også mye av det samme.

All smerten er der fremdeles, bare i andre former. Alt det vonde har inntatt en ny form, men jeg blir stadig fascinert av min egen historie – nysgjerrig. Og ender opp med å gå tilbake, lete. Kanskje etter svar på hvorfor ting har blitt som det har blitt. Jeg er ikke riktig sikker.

”Forlat meg, ikke”

forlater deg
vi går hvert til vårt
høstens tårer faller
img_4198

Så ordknapt, likevel sier det så mye. Tre linjer. Ti ord. En tittel. Forlat meg, ikke.

Hva betyr det egentlig?

img_4159-og-img_4157
Jeg spør meg selv, men får bare enda flere spørsmål enn svar. Til tross for god hukommelse og fokus på detaljer, blir det for mye. Jeg er ikke i stand til å ta inn alt, det er ikke du heller. Jeg blir sittende å undre. Tenk på alt det underbevisstheten vår oppfatter som vi aldri vil få tilgang til. Aldri få vite.

Jeg tenker at jeg ikke vil forlate deg, slik som den korte teksten sier. Samtidig spør jeg meg selv, har høstens tårer allerede falt. Er det for sent?

Å omfavne det gode

Før hatet jeg å være annerledes. Jeg følte meg som en marsboer, en utenomjordisk skapning som ingen forsto seg på. Jeg passet ikke inn, og det gjorde vondt. Fryktelig vondt. Jeg følte ensomhet, og hadde et sterkt behov for å høre til, være god nok.

Heldigvis har dette endret seg med årene. Nå omfavner jeg min annerledeshet! Jeg er takknemlig for at jeg er nettopp meg, og at jeg ikke er som alle andre. At jeg ser verden med andre øyne, ser livet fra en annen vinkel.

Men det har vært en fryktelig lang vei å gå, alene. Noen ganger løpende, andre ganger snublende mot en løsning. Og i begynnelsen så jeg ikke noe lys i enden av tunnelen, ikke noe håp.

IMG_2405 as Smart Object-1

I dagens samfunn tror jeg mange er redd for å skille seg ut. Være en del av minoriteten, i stedet for majoriteten. Folk vil være noe spesielt, men likevel ikke skille seg ut. Utmerke seg positivt, uten å sette et for stort skille mellom seg selv og omverdenen. Det er ikke alltid forenlig med den man kanskje ønsker å være. Du vil være spesiell uten å skille deg ut – det går ikke bestandig. Jeg er spesiell, og jeg skiller meg ut. Og akkurat det er jeg stolt av!

Det finnes bare en av meg, og her er jeg! Ta meg for den jeg er, med mine styrker og svakheter – eller hold avstand. Jeg er mye, tar mye plass. Og det må jeg få lov til. Jeg kan virke intens, krevende. Og det er jeg nok også på mange måter. Men dette er den jeg ønsker å være, den ekte meg. Jeg tør å stå alene, på egne ben. Skille meg ut, ikke passe inn blant majoriteten. Akkurat det er riktig for meg.

IMG_2379 as Smart Object-1
Hvem ville du valgt å være, hvis ingen satte bånd på deg? Har du noen gang tenkt over det? Hvem du innerst inne ønsker å være, om ikke alle var opptatt av et blankpolert og overflatebehandlet samfunn. Hvis det var helt greit at alle var spesielle, unike, skilte seg ut. Hvis standarden var at ingen skulle være like. Hvem hadde du vært da? Det er noe å tenke over.

10 bilder fra i fjor

Jeg har fått noen spørsmål om hva som er favorittbilde mitt av de jeg har tatt selv. Det er en umulig oppgave å skulle velge ut et bilde. Derimot å velge 10 bilder fra fjoråret som jeg er fornøyd med, er enklere. Så her kommer de, 10 bilder fra 2014:
IMG_9150
Et portrett av Marikken, fra en photoshoot på Berg.

IMG_8359 as Smart Object-1
Et portrett av Carina, fra september i fjor. Dette er fotografert på kirkegården på Kalstad.

IMG_7302
Et blomsterbilde på forsommeren.

IMG_7333
Nok et blomsterbilde.

IMG_7416 as Smart Object-1
Et bilde av Linus-gutten min, som er dypt savnet.

IMG_7923 as Smart Object-1
Et bilde av vakre Oskar, som jeg ikke har publisert på bloggen tidligere. Oskar er hunden til Elin, min tidligere støttekontakt.

IMG_8863 as Smart Object-1
Et bilde av Elin.

IMG_8999 as Smart Object-1
Nok et bilde av Elin.

IMG_6997
Minner bak lukkede vinduer. Minner jeg ikke kjenner til.

IMG_7660 as Smart Object-1
Bær på Jomfruland.


Jeg kunne sikkert ha funnet enda finere bilder fra i fjor, hvis jeg hadde brukt mer enn en halvtime på dette innlegget. Men disse bildene er jeg fornøyd med, selv om jeg ikke kan si med hånden på hjertet at det er de «aller beste» fra i fjor. Det hadde vært en mye større jobb å gå gjennom bildene så nøye, at jeg kunne si det helt sikkert.

Nå skal jeg pakke litt mer, og senere i kveld skriver jeg et innlegg om temaet selvskading.

Fire fotografier

IMG_2883
IMG_2997
IMG_2938
IMG_2843
Fire bilder som jeg tok i Oslo for 3 år tilbake. Satt og kikket litt i arkivet, og kom over disse – så tenkte jeg kunne dele dem. Jeg vet jeg sa at det skulle komme et dikt til på fredag/lørdag, men det fikk jeg ikke til, da jeg var hos ei venninne i Skien. Hadde ikke med pc-en, så da kommer det noe i løpet av uka i stedet.

Dagen i dag har vært fin, men jeg har vært ganske trøtt og sliten. Til tross for det gikk jeg og Linus en god tur på nærmere 1,5 time. Deilig å gå tur når sola skinner. Vi blogges 🙂