Hun som rører ved hjertet mitt

IMG_9507
IMG_0275

Mira. Hun som rører ved hjertet mitt. Hun som fanger smilene, gjør meg omsorgsfull og varsom. Hun som får meg til å legge hodet forsiktig mot brystet hennes, kun for å høre at hun puster. Hurtige hjerteslag som varmer et mammahjerte. Jeg «burper» på magen hennes, slik man gjør med et lite barn. Hun kikker rart på meg og synes det er litt rart og litt artig. Det går mot kveld og hun kryper tett opp ved beina mine. Selv om senga mi er 150 cm bred sover hun helst på min side. Hun blir aldri mett på kos.

Jeg klør henne bak ørene, kikker inn i de nøttebrune, små øynene og sier: takk for at du er til. Takk for at du rører ved hjertet mitt.


Dette innlegget er en del av bloggutfordring 18: noe som rører deg.

Å snakke med en katt

IMG_9344
IMG_9324
IMG_9347

Å snakke med en katt krever tålmodighet. Mens hunden løper mot deg, kan katten være svært egenrådig og sær. Jeg vokste opp med katter, og har i voksen alder hatt to hunder. Hunden min Mira som nå lever sammen med meg, er så totalt annerledes fra kattene jeg vokste opp sammen med. Og her er en helt annen katt, en jeg møtte på min vei for mange år tilbake. Hun var gravid og ikke særlig snakkesalig. Men jeg fikk i det minste fanget henne i noen fotografier.

Mine hjertevenner

Jeg har fått gleden av å kjenne mange vakre dyr. Både de jeg har levd sammen med, og de jeg har møtt hos andre. I dag tenkte jeg å sette fokus på de dyrene jeg har hatt i hjemmet mitt, og i hjertet mitt. Disse bildene er mitt bidrag til ukens temautfordring med Helene, der temaet er hund og katt.




Clara var en vakker katt og min kjære følgesvenn gjennom barndommen. Hun kom inn i livet mitt når jeg var bare 5 år gammel og forlot meg når jeg var 17. Jeg har aldri noensinne møtt en katt som er i nærheten av slik Clara var. Hun var så unik! Sær, egenrådig og spesiell, samtidig som hun kunne være veldig tålmodig og kosete. Absolutt en katt med stor personlighet.




Vakre lille Enya Fiona. Hun bor fremdeles hos mine foreldre, og jeg får hilst på henne en gang i blant. Men hun har vært redd for alt og alle i mange år. Nå begynner det riktignok å bli litt bedre. Jeg kan få hilst på henne hvis jeg er veldig varsom. Hun ble mest knyttet til mamma i tiden etter vi fikk henne, siden jeg på den tiden bare bodde hjemme annenhver uke, og flyttet for meg selv da hun var litt over et år. Vi har mange gode minner sammen, fra tiden mens hun var liten kattunge og var mer fortrolig med meg og andre mennesker. Også en katt med stor personlighet som vet akkurat hvordan hun vil ha det!




Linus var en god gutt som dessverre ikke var en del av livet mitt så lenge. Ting skjedde veldig brått, og han måtte avlives i mai 2015. Jeg orker ikke tenke på det som er vondt, jeg vil heller holde fast ved de fine minnene vi hadde sammen. Fine gåturer i soloppgang eller på nattestid, kosestunder i sofaen og det skjønne lille ansiktet som vekket meg om morgenen. Jeg er glad for tiden vi fikk sammen, kjære Linus.




Kjære Mira. Du betyr alt for meg! Sammen er vi sterke. Du har gått ved min side i over to år nå, og vært med på massive endringer i livet mitt. Jeg er så glad for at du er min klippe, mitt faste holdepunkt – uansett hva jeg går gjennom. Du lærer meg å være tålmodig, rolig og varsom. Jeg har nesten ikke ord som kan beskrive hvor mye du betyr for meg. Første gangen vi møttes var du bare 5,5 uke gammel. Et par uker senere tok jeg deg med hjem. Du var så liten og skjør. Du fikk plass i håndflatene mine. Nå har du vokst deg litt større, men du er likevel min lille babyjente. Pelsbarnet mitt.

Har du et dyr som står hjertet ditt nært?

Bestefarjente

Mira har alltid vært en skikkelig bestefarjente. Hvis pappa er i rommet, er det ingen andre som er av interesse. Selvfølgelig er hun veldig knyttet til meg, siden det er hos meg hun bor, men hun er også veldig glad i bestefaren sin. Jeg kaller henne for pelsbarnet mitt, og mine foreldre kaller henne for pels-barnebarnet.

Her var Mira bare 8 uker gammel. Veldig liten og veldig trøtt. Juni 2015.

Trygg i bestefar sine armer. Her var hun 5 måneder gammel. September 2015.

På skogstur, høsten 2016.

På besøk hos «mormor og bestefar», april 2017.

Fra en badetur til Hull (disse to vassfisene ville visst ikke bade), juni 2017.

Fra en gåtur på morgenen,  juli 2017.

Kjært barn har mange navn

Flere av oss har hatt kallenavn i løpet av livet. Kanskje noe hyggelig eller noe litt flaut. Jeg har aldri hatt noen kallenavn, men jeg har et dobbelt fornavn, og bruker kun det første. Jeg må smile når jeg tenker tilbake på barndommen. Min mor brukte alltid dobbeltnavnet mitt hvis hun var sint eller oppgitt. Marthe Charlotte! ropte hun bestemt.

Tilbake til kallenavn. Jeg har en vakker liten hund ved navn Mira. Og hun har med tiden fått flere kjælenavn, som jeg tenkte å skrive litt mer rundt. Jeg omtaler henne som pelsbarnet mitt, da jeg aldri kommer til å få noen menneskebarn. Jeg synes det er så fint å kalle henne det, og jeg har fått flere hyggelige bemerkninger fra folk som har hørt meg si det.


Lille my sier jeg til henne, der hun står og kikker på meg, med de store nøttebrune øynene sine. Hun skakker litt på hodet og lyder navnet sitt. Mira og Lille My. Vi går videre på morgentur og jeg setter meg ned på huk. En liten frøken hopper opp på meg med skitne hundelabber. «Du er så vakker, lille My – vet du det?» sier jeg, mens hun møter meg med blikket.


Jeg stryker henne varsomt
over pelsen og kjenner hun lukter lavendel etter dagens bad. Hvit og lysebrun i pelsen. Vakker som få. Hun snur seg i sofaen, legger seg på ryggen og vil jeg skal klø henne på magen. «Skal vi kose mage?» sier jeg og smiler mot henne.

Et vakkert lite ansikt kikker tilbake. Hun skjeler litt med det ene øyet sitt. Egentlig begge noen ganger, men det er mest synlig på det ene. Jeg kaller henne for Lille sjel, og tenker at folk kanskje synes det er litt rart. Men jeg synes hun er så ufattelig vakker, og det er jo bare et kjælenavn. Hun er min lille sjel, hjertet mitt.


Hvordan oppsto kallenavnene? spør jeg meg selv. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg elsker dette lille vesenet over alt på denne jord. At hun beriker livet mitt og lærer meg å være varsom, å elske høyt, å verdsette de små øyeblikkene. En labb mot armen min når jeg har det vanskelig. Den lille halen som logrer. Det skjelende øyet som gjør henne ekstra vakker. Alle timene vi tilbringer sammen, på gulvet, utendørs eller i senga.

Hun er en hund

Mira er en hund, men også min aller beste venn. Hun som får meg ut på turer og ser verden med litt andre øyne, langs bakken, mot himmelen – mellom trærne. Med et blikk framover.

En venn som hviler sammen med meg, etter lek og aktivitet. En som står meg nær, som kryper opp, helt tett inntil beina mine. Det vil aldri være noen andre som ligger i min seng enn Mira.

Du er vakker, lille pelsbarnet mitt. Med de nøttebrune øynene dine speider du etter meg; kikker opp, kikker bort – og våre øyne møtes. Du smelter hjertet mitt hver gang du kikker på meg. Vi ler og gråter sammen. Smiler, deler gleder og deler livet.

De to nederste fotografiene er med mitt nye objektiv, Canon EF 135mm f/2L.

Lille frøken

Jeg nevnte tidligere i mai at jeg skulle poste noen nye bilder av Mira, fra den siste tiden. Her er et bilde jeg tok av henne i slutten av mars, rett før hun ble klipt. Jeg kan forstå det når folk som ikke kjenner meg spesielt godt, spør om jeg har fått ny hund. For hun blir veldig liten og annerledes.

Her er hun nyklipt og fotografert med den nye telefonen min.

Og litt senere, sammen med «bestefar» i bilen. Jeg er så ufattelig glad for at denne lille frøkna er en del av livet mitt. Hun lyser opp dagene mine.

Har du et dyr som står hjertet ditt nært?

Det kjæreste jeg har

Mira, mitt lille pelsbarn. Min følgesvenn, min klippe. Du står ved min side i tykt og tynt. Får meg til å smelte når jeg kikker inn i de nøttebrune små øynene dine. Får meg til å bli rolig når livet er litt for tøft, og jeg ligger hikstende med deg på fanget. Får meg til å smile i alle de dagene vi deler sammen.

mira-forminsket
April har passert og du har fylt hele to år! Du er fortsatt min lille babyjente, mitt lille nøste. Gratulerer med dagen som var, kjære Mira. Takk for alt det vi har fått oppleve sammen hittil. Vi har flyttet to ganger, du har vært med på store omveltninger i livet mitt, og sammen, sammen har vi skapt et godt liv. Du och jag, Mira. Du och jag.

img_4084-forminsket
I andres øyne er du kanskje bare en hund (som om det ikke skulle være nok). Men i mine øyne, i min verden – er du en venn. Verdenen med mennesker kan noen ganger bli alt for overveldende for meg. Noe jeg ikke ønsker å ta del i. Men du, du takler meg – bedre enn hva noen mennesker overhodet vil være i stand til. Du blir ikke overveldet av at jeg er intens med alt snakket mitt. Alle meningene og tankene jeg har behov for å lufte. Du titter opp på meg, skakker litt på hodet og er bare glad for oppmerksomheten. Du lar meg ikke få snakke alene ut i luften – da vil du heller delta med din tilstedeværelse.

Mira, du er min samboer, den eneste jeg noensinne kommer til å ha. Du er en bedre venn enn noen mennesker jeg kommer til å møte på min vei. Du er magisk. Og sammen er vi sterke.

Jeg kommer til å poste noen nye bilder av Mira i løpet av mai.

To fine frøkner

img_5692
I dag følte jeg for å legge ut litt kattebilder. Ikke hvilken som helst katt, men to vakre frøkner jeg har vokst opp sammen med. Clara, som var min følgesvenn fra jeg var fem år gammel, og til hun ble tolv og et halvt. Så unik!


Og her er lille Enya Fiona, som fremdeles bor hos mine foreldre. Hun fyller seks år til høsten.


Jeg får en god og varm følelse inni meg når jeg tenker på Clara, og alle de fine årene vi hadde sammen. Alle minnene fra barndommen. Hun var en sær og meget spesiell katt, men andre ord var vi ganske like.


Enya Fiona som liten kattunge, her ser hun litt drømmende ut i blikket. Egentlig var hun bare veldig trøtt. Lille ungen ❤

IMG_5743 2
Clara var min beste venn. Med tanke på at jeg var et svært ensomt barn, tror jeg det var naturlig å finne mye trøst i dyr. Clara merket når jeg hadde det vanskelig, da hoppet hun opp i senga eller sofaen. Ville ikke vike fra meg med blikket omtrent. Mens hun til vanlig gjorde akkurat som hun ville, og gjerne kunne sett klørne i meg når hun ble lei. Men var jeg trist, var det ikke noe spørsmål om hun ville ha kos. Da var hun der for meg, omsorgsfull og fin. Jeg tror dyr forstår mer enn vi tror. Og om ikke – opplevelsene var likevel betydningsfulle.

img_9784
En natt eller tidlig morgen jeg ikke fikk sove, i desember 2012 – kort tid før jeg flyttet for meg selv i januar. Dette er vel et av de siste bilde jeg har Enya fra jeg bodde hjemme. Clara fantes jo ikke lenger på den tiden.

img_8370
Så kraftfull og mektig hun var med løvinnefargene sine. Snill som et lam, men sta som et esel. Du var noe helt spesielt, Clara.

img_8377
Med dette vakre bilde av lille Enya Fiona avslutter jeg. I morgen er det tid for skriveutfordring nummer to med Helene, temaet er barnehage. Så da blir det nok litt barndomsminner og tanker som titter frem.