Alkoholfri jul

Det nærmer seg jul og for mange betyr det feiring. Vi feirer gjerne med familie, venner og andre som står oss nær. For noen betyr det ribbe, pinnekjøtt, søtsaker og alkohol. Kanskje litt julegløgg, eggelikør eller en øl til maten. I disse førjulstider tenkte jeg å skrive om nettopp det: alkohol.

Først må jeg si at jeg ikke er ute etter å dømme de som tar seg en øl til maten eller koser seg med et glass vin i hyggelig selskap. Det er bare ikke riktig for meg. Ikke hygger jeg meg i juleselskap og ikke drikker jeg alkohol. Det er et personlig valg, som handler om frykten for å miste kontroll, at jeg er gjerrig med pengene mine og ikke ønsker å tilføre kroppen flere giftstoffer enn nødvendig. Ja, for alkohol er gift for kroppen, uansett hvor mye du nyter den.

IMG_0198 1
Jeg ønsker bare at du skal spørre deg selv hvorfor alkoholen er viktig for deg? Selvsagt har man tenåringer som sier at «det ikke blir noe gøy» uten alkohol. Men hva med deg som kanskje er en middelaldrende familiefar (eller mor)? Hva gjør alkoholen for deg? Er det virkelig smaken av vin du liker, eller den berusende følelsen av litt for mye alkohol?

Jeg spør ikke fordi jeg forventer et spesifikt svar. Jeg spør fordi jeg ber deg om å spørre deg selv. Stille spørsmål ved valgene dine. Identifisere hva alkohol betyr for deg.

IMG_3837
Jeg gir bort boken «alkoholfri» av Irina Lee. Den er en personlig beretning om en voksen kvinne som slutter å drikke. Ikke fordi hun må, men fordi hun vil. Hun ønsker et liv uten alkoholen som følgesvenn. Den norske drikkekulturen står på agendaen og Irina Lee stiller spørsmål ved det mange tar for gitt.

Hvis du vil vinne boken, skriv kort om ditt forhold til alkohol/tanker rundt alkohol. Jeg trekker en tilfeldig vinner om to uker (20. desember), men det må være minst 10 påmeldte.

Alkoholfri er helt klart en interessant bok, enten du er avholds eller nyter et glass rødt til maten.

Hvis morgendagen aldri kommer

I dag tenkte jeg å dele litt om året hittil. Nevne noe som er vakkert, noe som er viktig og noe som er fint. Derfor kommer dette listeinnlegget.

IMG_2085
3 vakre filmer jeg har sett i år:
• The giver
• Fyra veckor i juni
• Bokeh

3 bøker som har gjort sterkt inntrykk på meg:
• Rose av Paal-André Grinderud
• Mingvasevann av Cecilie Cottis Østreng
• Dømt til å (over)leve av Helene Larsen

3 sanger som har truffet hjertet mitt:
• Still av Daughter
• The promise av Tracy Chapman
• Tempelhof av Ljungblut

IMG_2086
3 innlegg som var nødvendig å skrive:
• Å tilgi
• Ut fra barneskolen og inn i psykiatrien
• Reisen mot livet

3 fotoinnlegg jeg er stolt over:
• Botanisk hage
• Fordi det er vakkert
• Å fange et ansikt

3 dikt som sier mye:
Minner fra en barndom
• Til evig tid
• La meg være vakker

Bokhøsten

Sommeren er over og vi var åpnet opp for neste årstid. Det er tid for nok en bokhøst, innunder pleddet, i hjørnet av sofaen. Jeg tenkte derfor å nevne noen bøker jeg var hatt glede av den siste tiden.

For en stund tilbake leste jeg boken en annerledes barndom av Iris Johansson. En bok jeg også leste for mange år tilbake, i tidlig tenårene. Faktisk skrev jeg om boken og forfatteren i en forfatterskapsoppgave i niende klasse. Det er en sterk beretning om å vokse opp med autisme, på en tid hvor det finnes lite kunnskap på området. Iris skriver så levende og ekte om barndommen og hvordan hennes verden oppfattes. Det er på mange måte en hjerteskjærende fortelling, samtidig som den vitner om håp. Om en far som aldri gir opp å kjempe for at datteren skal kommunisere med omverdenen. Og om overgangen til «den vanlige verdenen».  Jeg kunne ha skrevet mye om denne boken som jeg har lest et halv dusin ganger, men den må virkelig bare oppleves.


En annen bok i samme kategori, er boken Å leve med Asperger av Dinah Murray. Her møter vi flere forfattere som skriver om diagnosen fra ulike synsvinkler. Både mennesker som selv lever med Asperger, foreldre og fagpersoner. Det er en omfattende bok som jeg måtte lese over flere dager. Den er lærerik, tankevekkende og fin. Jeg har selv Asperger syndrom, og lever heldigvis svært godt med diagnosen den dag i dag. Men det har ikke alltid vært slik, og jeg finner gjenkjennelse i flere av tekstene.

Over til et annet tema vil jeg nevne boken Alkoholfri av Irina Lee, som jeg har skrevet om tidligere i høst. Boken er en personlig beretning om en voksen kvinne som slutter å drikke. Ikke fordi hun må, men fordi hun vil. Hun ønsker et liv uten alkoholen som følgesvenn. På samme tid er boken et viktig bidrag når det gjelder alkohol som samfunnsspørsmål. Hvorfor drikker vi? Hva skjer når man bryter ut av kjente vaner? Å bryte med tradisjoner og det som er forventet, kan for mange føre til reaksjoner fra omgivelsene. Den norske drikkekulturen står på agendaen og Irina Lee stiller spørsmål ved det mange tar for gitt.


Jeg leser i mange sjangre og noe som alltid har stått hjertet mitt nært, er poesi. For noen uker tilbake fikk jeg gleden av å lese en bok som har stått på leselisten min lenge. Om hvor langt det er til Ullern av Cecilie Cottis Østreng. Jeg har tidligere omtalt hennes andre diktsamling Mingvasevann. Begge bøkene er ufattelig sterke, og treffer meg midt i hjertet. Cecilie finner de rette ordene, og gjør den såre, nesten ugjennomtrengelige smerten til noe gjenkjennelig. Dette er på mange måter en mørk kjærlighetsfortelling, og jeg opplevde både gåsehud og sinne mens jeg leste. Det er noe utrolig vakkert med måten hun skriver på. Den hårfine grensen mellom det man kan holde ut og det som blir altfor destruktivt. Hvor går grensen i kjærlighetens navn?


En annen forfatter
jeg har fått opp øynene for, er Henning H. Bergsvåg. Jeg har lest bøkene Nemesis, Over elven Tweed og Du er ikke her. Tre meget innholdsrike diktsamlinger som har gitt meg svært mye. Inspirasjonen flommet over og etterlot meg med et rikere språk og egne tekster som ble skriblet ned. Jeg vet ikke riktig hvor forfatteren traff sterkest, jeg vet bare at han etterlot meg rikere enn jeg var før jeg åpnet bøkene. Rik på tanker, ideer og assosiasjoner som spredde seg like langt som vinden. Bergsvåg er absolutt en forfatter jeg skal lese mer av. Jeg utbringer en skål og takker for opplevelsen!

Har du en bok du vil anbefale?

Høstgave til en tilfeldig leser


I dag tenkte jeg
 å gi bort en spennende vegansk kokebok. Her er det oppskrifter for enhver smak, enten du er veganer eller bare litt nysgjerrig på grønn mat. Kanskje vil du prøve ut trenden kjøttfri mandag, eller lage noe søtt og godt til helgen? Mulighetene er mange.

Jeg har tidligere postet flere veganske oppskrifter her på bloggen. Ta gjerne en titt, så kanskje du finner noen idéer som faller i smak.

For å være med i trekningen av boken: skriv hva du liker å spise på kalde høstdager (det trenger ikke være vegansk).

Husk å skrive e-postadressen din i kommentarfeltet, så kontakter jeg deg om du vinner, og sender boken gratis i posten.

Jeg trekker en tilfeldig leser om én måned fra nå, altså 3. november. Ønsker dere alle en riktig god mat-uke!

Alkoholfri

For en tid tilbake oppdaget jeg et spennende menneske. En blogger, en forfatter – som hadde ord som kunne berike livet mitt og tankene mine. Navnet hennes var Irina Lee.

Etter å ha lest boken Shoppingfri som uten tvil appellerte til meg som minimalist, var jeg spent på den nye bok hennes: Alkoholfri.

Alkoholfri er en personlig beretning om en voksen kvinne som slutter å drikke. Ikke fordi hun må, men fordi hun vil. Hun ønsker et liv uten alkoholen som følgesvenn.

Boken er på samme tid et viktig bidrag når det gjelder alkohol som samfunnsspørsmål. Hvorfor drikker vi? Hva skjer når man bryter ut av kjente vaner? Å bryte med tradisjoner og det som er forventet, kan for mange føre til reaksjoner fra omgivelsene. Den norske drikkekulturen står på agendaen og Irina Lee stiller spørsmål ved det mange tar for gitt.

I møte med andre som har valgt et alkoholfritt liv, utforsker forfatteren hvordan et alkoholiserte samfunn oppleves uten promille. Historiene er inspirerende og til ettertanke! Enten det gjelder alkohol eller helt andre ting, tror jeg det er viktig at vi stiller et spørsmål ved valgene vi tar. Gjør vi dette fordi andre forventer det, eller fordi vi selv ønsker det?

Jeg er selv avholds og har heldigvis aldri følt på noen form for drikkepress, hverken i tenårene eller i voksen alder. Nå skal det riktignok sies at jeg aldri har hatt en stor omgangskrets og heller ikke mange jevnaldrende venner. I hvert fall ikke over lenger tid. Nå har jeg omtrent ingen omgangskrets i det hele tatt. Det passer meg utmerket! Jeg nyter gjerne en alkoholfri eplecider til helgen, i mitt eget selskap.

Det skal ikke være nødvendig å unnskylde eller forklare hvorfor du ikke drikker. Det er et personlig valg som kan komme av ytterst mange årsaker. For noen er det et helsespørsmål, for andre et ønske om å være edru og opplagt – enten det er helg eller hverdag. Alkohol har uten tvil andre virkninger på livet enn bare den kjemiske stimulansen i hjernen. Du sparer penger, slipper å tenke på hvordan du skal komme deg hjem fra fest eller hvordan morgendagen kommer til å bli.

Jeg burde kanskje si at det er helt greit om du velger å drikke, men det ville vært løgn. Jeg er en motstander av både røyk, alkohol og rusmidler. Fordomsfull og dømmende vil noen kalle meg, og det er også sannheten. At jeg selv har drukket alkohol i løpet av livet gjør meg ikke mer tolerant, heller tvert imot. Jeg vet hvor negativt alkohol var for mitt eget liv.

Men på samme tid tar vi alle våre egne valg. Jeg blander meg ikke oppi hva andre velger å gjøre med livet sitt, men jeg har likevel mange meninger om det. Det handler ikke om å være bedre enn andre, bare å leve et bedre liv for meg selv. Uten rus, promille eller nikotin i blodet. For meg er alkohol vanskelig å forstå vitsen med. Røyk er enda mer uforståelig.

Jeg gir boken terningkast 5 og anbefaler deg å lese den, enten du drikker eller ikke. Min personlige mening om alkohol trenger ikke samsvare med din. Det eneste jeg ber deg om, er å sette et lite spørsmålstegn ved valgene du tar. Alkohol, røyk eller noe helt annet. Tenk på fremtiden – hvem du ønsker å være om 10 år. Både fysisk og mentalt.

Å gi slipp på følelser

Vi mennesker knytter ofte minner opp til følelser og sanseinntrykk. Og vi har alle ulike ting som trigger disse minnene. Vi reagerer på lukt, lyd, det vi ser og alt det vi sanser. Plutselig blir vi dratt tilbake, gjerne ti år i tid. Sangen minnet deg på minnene og det som var. Kanskje kjenner du en lukt du ikke har kjent på årevis. Og vipps så er du tilbake i fortiden.

Kanskje ikke alle knytter minnene like sterkt til musikk som meg. Kanskje er ikke alle like følsomme. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at når jeg føler så mye som jeg gjør, må jeg være litt mer nøye med hvilke minner jeg strør rundt meg. I hjemmet mitt, på datamaskinen, i hodet. Nettopp fordi jeg så lett blir dratt tilbake i tid, har jeg blitt mer bevisst på hva jeg omgir meg med.

Jeg vet godt hvordan vonde sanger kan dra meg tilbake i mørket. Og hvordan glad-sanger også kan bære med seg tunge minner. Det er også mange sanger som bare er tunge. Jeg kjenner det på hele kroppen at det ikke er meningen at de skal være en del av musikksamlingen. Jeg mener ikke at jeg skal fjerne all musikk jeg har knyttet vonde minner til, for flertallet av mine favorittsanger bærer på både gode og dårlige minner. Men noen sanger er det nå på tide å gi slipp på. Noen følelser er det på tide å bli ferdig med.

Minnene forsvinner ikke, men hvorfor i all verden skal jeg fortsette å eksponere meg for dårlige minner? Jeg har vandret i vonde rytmer og melodier alt for lenge nå. Det er på tide å gi slipp på sanger som bare gjør meg vondt. Jeg kritiserer ikke musikken i seg selv, jeg frigjør meg bare fra evig påminnelser om smerte. Det som har vært.



I told another lie today

And I got through this day
No one saw through my games

Jeg lytter for siste gang til Courage av Superchick. For alt jeg forbinder med den med er oppkast, matangst, selvskading og innleggelser. Den har fulgt meg i matorgier og skam. Avsky i speilet og dårlig selvbilde. Jeg har grått, jeg har skreket og jeg har skadet meg mens denne har blitt spilt av. Det er på tide å gi slipp nå. Slette sangen.

Within temptation har vært en musikkgruppe jeg i mange år har vært knyttet til. De har mange gode sanger, men flertallet har jeg lyttet til i tøffe perioder. Jeg omtalte faktisk sangen Somewhere på den gamle bloggen min:

Somewhere av Within Temptation spilles av, en av de verste sangene jeg kan høre på. Det er sangen jeg gråter lange elver til. Jeg skriker ut min smerte, eller jeg kutter meg. Det er sangen som kan gi meg håp i livet når det ikke finnes et lys i tunnelen, det er også sangen som kan få meg til å hoppe i elva for å ta livet mitt. Den er god, den er vond. Ingen annen måte å beskrive den på. Det får meg til å lure litt på hva vedkomne som skrev sangen tenkte. Hvordan kan man fremføre en slik låt uten å gråte? Uten å bli deprimert? Uten å bli påvirket. Jeg tror rett og slett ikke det er mulig.
– 25. Mars 2012

Det gjør vondt å lese hva jeg skrev den gang, og det er på tide å gi slipp på sangen. Nettopp fordi denne sangen har satt så alt for dype spor i meg.

Den siste sangen jeg skal fjerne for denne gang er Utan stjärnorna av Basshunter. Den har fulgt meg i omkring 10 år nå. Jeg ser meg selv gråtende under dyna. Jeg er tolv år gammel og livet gjør vondt. Jeg ser en forvirret jente som føler seg helt alene i verden. Det er leirskole i 7. klasse og verden er i ferd med å falle sammen rundt meg. Jeg ser meg selv, på den tiden fremdeles et barn – som ønsker så sterkt å dø. Jeg ser ei jente som går ut fra barneskolen og inn i psykiatrien. Alt jeg ønsket var at noen skulle forstå. Og jeg fant trøst i musikken. Jeg får en stor klump i halsen bare jeg hører sangen. Likevel har jeg fortsatt å holde fast ved den, år etter år.

Noen synes kanskje det virker meningsløst eller teit å slette sanger. Ekskludere musikk fra samlingen. Jeg forventer ikke at du skal forstå, men jeg har likevel noe å si deg. Jeg vil anbefale på det sterkeste å ta en opprydning i det du omgir deg med. Enten det er sanger som gir deg negative assosiasjoner, leker fra en vanskelig barndom eller kanskje gaver fra noen som har skuffet deg dypt. Det er greit å gi slipp! Greit å rive i stykker, kaste og til og med spytte på. Jeg har kastet, jeg har grått og jeg har frigjort meg selv fra mange av fortidens spøkelser. Enkelte sanger var det på tide å slippe fri.

Mingvasevann

Poesi er som balsam for sjelen. For meg er det magi, både å lese og skrive. I dag tenkte jeg å skrive om en annens poesi: Cecilie Cottis Østreng sin. Jeg snublet over bloggen hennes for noen uker tilbake. Hun har truffet en nerve og bergtatt meg med ord.

Jeg la igjen noen ord og Cecilie skrev så vakkert tilbake om det å skrive, at det er like viktig som å puste og spise. Som en livsnødvendighet, noe man ikke klarer seg uten. Og jeg kjenner meg så godt igjen i beskrivelsen hennes.

Jeg vet hva smerte er, og jeg kjenner til nødvendigheten av å skrive, beskrive hele følelsesspekteret. Forsterke gleden, skrive meg ut av smerten eller gjennom angsten. Få det ut, opp, fram i lyset. Gjøre om følelser til noe mer enn bare følelser. Noe konkret og håndfast, men kanskje på samme tid – abstrakt og udefinert.

img_0514
Over til boken hennes Mingvasevann. Dette er Cecilies andre bok, utgitt på Tiden Norsk Forlag, januar 2015.

Beskrivelsen av diktsamlingen lyder som følger:

Hvem forøver og hvem foredler oss? Hvor går grensene våre, hvor flytter vi dem og er det bare tilfeldigheter som avgjør på hvilke side vi ender opp? Mingvasevann er en fortelling om å bli til den du er, om å ønske tilhørighet så sterkt at grensene for moral, integritet og utholdenhet forstrekkes i hemmelighet. Slik hemmeligheter kan vokse seg som hus omkring deg, når redselen for å bli forlatt er bærebjelken i fundamentet ditt.

I boken følger vi et menneske fra hun er 5 til 45 år. Vi går gjennom ulike livsepoker, opplevelser og følelser. Jeg ser et vidt følelsesspekter, og kan relatere meg til flere følelser og situasjoner. Dette er en dyp bok. Fin, men vond på samme tid. Jeg gjenkjenner smerten og forsøker å sette meg inn i det hovedpersonen går gjennom. Det er diffust, samtidig som enkelte ting føles så klokkeklart. Jeg sitter igjen med følelsen av å forstå, samtidig som jeg egentlig ikke forstår noe som helst.

Jeg observerer et menneske, en hovedperson varsomt. Jeg møter på følelsen av skam, avstand og ensomhet. Samtidig ser jeg gleden, forståelsen og omsorgen mellom mennesker. Omsorgen til et barn. Jeg føler dette kanskje er en bok om det usagte, det som ikke skal sies. Nyansene i et menneskeliv som aldri helt kommer til overflaten. Jeg vet ikke, og jeg blir redd for å tråkke feil.

En annen blogger skrev så flott om hva hennes Mingvasevann handler om, og at din Mingvasevann kanskje er noe annet. Nettopp denne tanken sitter jeg også igjen med. At dette er en bok med flere betydninger. I stedet for å være en vanskelig bok å tolke, vil jeg heller si det er en bok som er åpen for flere tolkninger. For kanskje er min tolkning av hver enkelt historie, mine assosiasjoner – nettopp bare det. Min. Det trenger ikke samsvare med hva forfatteren tenkte, hvor hun ville hen.

Tankene vandrer over til min egen livshistorie hittil. Hva som har formet meg og gjort meg til den jeg er. Den siste tiden har jeg viet mye tid til nettopp det. Reflektert over hva som har preget meg, formet meg – gjort meg til det menneske jeg har blitt. Kanskje nettopp derfor var det så fint å lese en bok, en fortelling om å bli den du er.

Noen mennesker kan bruke flere tiår, nærmere et helt liv på å forstå hvem de virkelig er. Bli kjent med seg selv helt ned i dypet. Forstå selve essensen av det å være menneske. Jeg jobber fortsatt med det, og har så vidt startet på reisen kalt livet. Og jeg tror jeg aldri vil komme helt i mål. Jeg ser for meg å bruke hele livet på å bli virkelig kjent med meg selv (og forhåpentligvis noen andre mennesker).

På vegne av venner

Når jeg hører navnet Kristopher Schau forbinder jeg det med en tullete, useriøs og litt smågal fyr. Egentlig vet jeg ganske lite om han, jeg husker bare i det fjerne at jeg for mange år tilbake, da jeg fremdeles var et barn – hørte om tv-serien De syv dødssynder. Jeg fikk aldri sett den selv, men etter hva jeg hørte folk si om den på den tiden – gjorde den et slags inntrykk. En følelse av nysgjerrighet og en smule avsky på samme tid. Jeg vet ikke riktig.

Nettopp derfor ble jeg så positivt overrasket og grepet av boken på vegne av venner. Jeg har lest den før, og jeg har nå lest den igjen. Utgitt på forlaget Oktober kommer den innbundet med et blomstrete omslag.

img_6837-as-smart-object-1
Vi møter en følsom Kristopher Schau. Kanskje fordi boken bærer på et så alvorlig tema, en så sterk følelse av ensomhet – griper den meg på en spesiell måte. Han har truffet en nerve, virkelig truffet blink. Jeg sitter igjen med en klump i halsen når jeg leser om alle begravelsene hvor ingen møter opp. Den gjennomgripende ensomheten. Kanskje et liv i ensomhet, for deretter å dø helt alene. Ingen ved din side til siste stund. Men det vet vi ikke.

Kanskje var det en snill og varm sykepleier som holdt en hånd frem til siste åndedrag. Kanskje var det et menneske som selv valgte å leve alene. Likevel; det er noe tragisk og dystert over disse begravelsene uten tilskuere. Uten familie, uten venner. Ingen som møter opp. Bare Kristopher.

Dette er en bok fylt opp av en mann som viser en annen side av seg selv. Selv om fokuset er på de døde, begravelsene og den endelige avskjeden – danner jeg meg et bilde av han. Han som starter boken med å skrive om om å ikke være redd for å dø, om behovet for å lage noe og manglende fornemmelse av tid. Han som får meg til å sitte igjen med en klump i halsen og samtidig en god følelse.

«Jeg har gjort så mye jeg angrer på at hjernen min har valgt å kapsle all fortid inn i det samme datoløse vakuumet.» (s. 6)

img_1165
En bok som traff meg sterkt. En annerledes bok, både brutal og fylt med sympati på samme tid.
Anbefales på det varmeste.

En rosehage av minner

Første gangen jeg begynte å lese Rosehagen-serien begynner å bli en god del år siden. Året var 2010 og det var vel så vidt blitt juni. Jeg hadde antageligvis begynt på første bok en gang i mai.

Rosehagen var det første jeg leste etter en alvorlig overdose, i uker fylt med fortvilelse og forvirring. Mamma abonnerte på serien. Jeg husker det var veldig viktig for meg å få bøkene opp. Nå i ettertid ser jeg sammenhengen.

Første bok beskriver hovedpersonen Emily og hennes hukommelsestap i barndommen. Ubevisst identifiserte jeg meg med henne. Jeg hadde ikke fått hukommelsestap, men jeg levde i en tykk tåke på den tiden. Minner fra barndommen, detaljene – var tåkelagte. Liksom fjerne. Så fjerne at jeg nesten ikke fikk tak på dem. Detaljene kom tilbake med tiden, men utelot elleve dager fra mai. Årsaken til forsøket om å avslutte mitt eget liv er borte, og det har aldri kommet tilbake. De maidagene er sorte, helt sorte.

I mange år forsøkte jeg å huske. Jeg forsøkte desperat å forstå. Hva hadde skjedd som fikk meg til å glemme? Hadde jeg opplevd noe traumatisk? Noe som var så smertefullt at jeg ikke var sterk nok til å huske?

Q12A0085 as Smart Object-1
Tilbake til rosehagen og minner. Jeg leste de seks første bøkene på den tiden, før jeg la de fra meg. Andre ting kom i fokus og andre bøker ble lest. Det skulle ta noen år før jeg gjenopptok bokserien. Jeg har vel lest de trettifem første bøkene tror jeg, kanskje litt flere. Men jeg stoppet. Historien er god, men langtekkelig. Mest av alt hadde jeg en merkelig dragning til bøkene etter det litt snodige inntrykket de gjorde på meg den gangen for mange år tilbake.

På veien mot et minimalistisk liv og fjerningen av hundrevis av bøker, ga jeg slipp på Rosehagen. Det handlet om langt mer enn bøker egentlig. En symbolsk handling, selv om disse bøkene bare var noen av en større mengde.

Uten å vite det på den tiden, for noen måneder tilbake – ga jeg slipp på min egen glemte rosehage. Jeg kan ikke bli værende i fortiden, der har jeg vandret alt for lenge. Jeg lar skogen og trærne få gro igjen nå. Lar blomstene få visne eller gjøres om til ugress. Lar min fortid få være i fred. Jeg lukker porten ut fra rosehagen, kaster nøkkelen og lar solen få skinne nedover meg. Fordi spøkelser og lukkede rom fra fortiden skal forbli lukket. Jeg vil åpne andre dører og skape nye minner.

Fire ganger fire

Da har det blitt sekstende februar og jeg tenkte å dele fire ganger fire ting jeg liker. Jeg liker liste-innlegg, ramse opp tanker og minner. Meninger og opplevelser. Sortere verden. Først ut er fire sanger jeg har lyttet mye til den siste tiden:
River flows in you av Lindsey Stirling
Lifeline av Imogen Heap
Little by little av Ulf Nilsson
Døgnvill av Sandra Lyng Haugen

Jeg leser til tider mange blogger, og har ganske mange jeg følger fast. Jeg kunne skrevet langt og lenge om det, men i stedet lister jeg opp fire blogger jeg leser fast:
www.aspergerinformator.com
www.lillemylykkeliten83.blogg.no
www.tankegalleriet.wordpress.com
www.hjartesmil.com

Bøker jeg har lest den siste tiden som er verdt å nevne:
Storeulvsyndromet: jakten på lykken i overflodssamfunnet av Thomas Hylland Eriksen
Fem av Marius Ektvedt
Edels jul av Edel Hammersmark Gjervan
– Fra skjønnhetsdronning til funksjonshemmet av Anja Hende

Filmer jeg har sett den siste tiden og likt:
– The watcher
Å tro man har kjøpt drømmehjemmet, mens man i virkeligheten har kjøpt et levende mareritt. Du er uønsket i ditt nye hjem. Hva venter rundt neste sving?

– Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant
Morsom og fin! Anbefales for god latter og en artig filmkveld.

– I am the pretty thing that lives in the house
En annerledes grøsser. Tankevekkende, vakker, nesten poetisk.

– Persona
En svensk film som jeg har sett et par ganger før, men den treffer meg litt ulikt hver gang. Om Elisabeth Vogler som slutter å snakke. Og søster Alma som går fra forstanden. Hvem er hvem, hva er ekte?
En forvirrende film om to mennesker som på sett og vis blir til en og samme person.

Musikk i mine ører

Til tider hører jeg mye på musikk. Mengden varierer veldig, noen måneder kan jeg høre mange timer på musikk, andre måneder omtrent ingenting. Jeg vil si at musikk i utgangspunktet er en ganske viktig del av livet mitt, i ulike faser og livssituasjoner. Jeg tenkte derfor å ta fatt på det femte temaet i bloggutfordingen jeg startet for en god stund tilbake, nemlig hvilken sang jeg liker best for tiden.

Det er svært vanskelig å velge én sang i en jungel med hundrevis av gode sanger. Jeg fikk sjokk når jeg i slutten av fjoråret fikk beskjed i Spotify at jeg ikke kunne legge til flere sanger, grensen var 10 000. Det er ikke i spillelister, men blant de du lagrer under sanger. Det var en liten tankevekker, for jeg kunne da umulig like så mange sanger? Det får være måte på, selv om jeg har variert musikksmak! Det var på tide å rydde opp i musikkbiblioteket.

img_2187
En sang jeg aldri blir lei av er Enter the ninja av Die Antwoord. Jeg har sansen for denne litt merkelige musikkgruppen fra Sør-Afrika. Sangene har vært en del av livet mitt i omkring to år nå, og de passer til mange ulike formål. Jeg synes også sangen Banana brain som de kom ut med i fjor er fengende.

En annen sang jeg vil nevne er Little do you know av Alex & Sierra. En sang jeg hørte ufattelig mye på i løpet av fjoråret. En sang jeg sovnet til, skrek til eller lå gråtende i senga eller på badegulvet og lyttet til. En sang som fant meg i en tung stund. Selv om dagene er mye lysere nå, og jeg sjeldent har slike dystre øyeblikk – er sangen beroligende og fin. Det går sjeldent en måned uten at den spilles av.

Little do you know
how I’m breaking while you fall asleep
Little do you know
I’m still haunted by the memories
Little do you know
I’m trying to pick myself up piece by piece

img_2776
Da er helgen her, med god mat og Mira-kos. På menyen står det vegansk schnitzel og fløtegratinerte poteter av havrefløte. Og bakte epler med vaniljesaus, det faller alltid i smak. Kanskje bruker jeg helga på litt bilderedigering eller bare skrur av iMacen helt. Jeg har tenkt til å ha et lite matprosjekt i februar, som jeg forteller litt om til neste uke.

Jeg kommer til å legge ut den sjette bloggutfordringen i februar. Da skal jeg skrive om ti ting jeg vil gjøre før jeg dør. Det blir et spennende innlegg å skrive, som virkelig kommer til å få meg til å tenke. Ønsker dere en riktig god helg!

Gjennom natten

Jeg tenker på nattemørket som omfavner et fortvilet menneske. Ser meg selv der jeg har stått så mange ganger, uten mål eller mening. Kikket utover havet, inn i den tette skogen eller bare nedover min egen kropp. Tårer som har falt, smerte som har blitt opplevd – overlevd. Det gjør så vondt de dagene jeg blir grepet av fortiden. De kommer fremdeles, de dagene hvor jeg gråter hysterisk og føler jeg er i fortiden. Tilbake blant vonde minner, håpløshet og maktesløshet. Likevel, jeg vet at det bare er minner. At det er fortid, at jeg snart kommer tilbake til nåtiden.

Jeg har det godt nå, veldig godt. Og jeg prøver å omfavne denne gleden så godt jeg bare kan. Denne gangen tror jeg det er varig, jeg tror ikke jeg faller tilbake i mørket, i hvert fall ikke et virkelig fall. Men jeg er forberedt på at flashback vil komme, at jeg vil bli fastlåst i mitt eget hodet, mitt eget sinn – for kortere øyeblikk. Jeg føler ikke det kan unngås, det har jeg altfor god hukommelse og altfor mange minner og følelser til å tørre å håpe på.

Men i stedet for å spørre meg selv om jeg kommer meg gjennom natten, vet jeg allerede svaret. Jeg vet at det blir morgen, vet at lyset kommer tilbake. Kanskje nettopp derfor frykter jeg ikke lenger mitt eget sinn. Det er ingen tvil om at jeg vil oppleve mørke øyeblikk igjen i løpet av livet. Det gjør vi alle til tider. Men jeg velger å tro at jeg er bedre rustet til eventuelle kamper mot meg selv i framtiden, som kan komme.

img_4278
Jeg har ingen garanti, det har man aldri. Hverken for psykiske lidelser eller alt annet som kan komme til å ramme deg i livet. Det eneste jeg vet helt sikkert er hva jeg har akkurat her og nå. Og det er nok. Jeg må ikke tillate meg selv å dvele ved fortiden eller ta altfor mange sorger på forskudd. Livet skjer, enten du vil eller ei. Og nå vil jeg! Jeg vil så inderlig at livet mitt skal fortsette å være bra.

Tittelen på innlegget kommer fra boken med samme navn, Gjennom natten av Stig Sæterbakken. Den står på leselista og jeg tenkte å låne den på biblioteket litt senere.

Cappelen Damm skriver så vakkert om boken som jeg tror vil gjøre inntrykk på meg: «Gjennom natten er en mørk fortelling om sorgens og kjærlighetens uransakelige veier, med trekk fra drømmen, eventyret og skrekkromanen.»

Sæterbakken har gjort et sterkt inntrykk på meg tidligere, og jeg tror ikke denne boken er et unntak. Så mens jeg venter på å lese boken etter noen andre bokskatter, skal jeg holde fast ved tittelen. Gjennom natten, jeg kommer meg gjennom dager og netter for tiden – med et smil om munnen.

Bøker i fokus

I forrige måned kastet jeg to bøker jeg så vidt hadde begynt på. Akkurat det at de havnet i søpla var ikke så unikt, da jeg har ryddet opp og kastet mange gjenstander de siste månedene. Også bøker, som jeg har nevnt før.

Forskjellen denne gangen var at jeg kastet de i sinne. Den ene rev jeg i fillebiter og jeg følte meg nesten som en forbryter. Fordi jeg kunne la være å lese videre. Fordi jeg kunne bruke tiden på noe annet, noe som betydde noe.

Det har ikke noe å si hvilke bøker det er snakk om. I stedet vil jeg fokusere på noen bøker som gav meg noe i årets siste måned.

q12a0132
Jeg leste Linnéa Myhres tredje bok, hver gang du forlater meg. Den gjorde inntrykk på meg og inspirerte til litt egne tekster. Jeg er delt, splittet – når det gjelder Linnéas tre bøker. Likevel har de gitt meg mye. Hun skriver vakkert om det vonde, det sårbare. Jeg liker enkelte utsagn, tankene hennes. At hun ble omtalt som sinnabloggeren, at hun er rett fram.

Jeg følte noe manglet i boken, men vet ikke hva. Jeg vil anbefale den, det er hennes beste bok hittil synes jeg. Jeg håper det kommer flere, jeg ser at hun så absolutt har potensial til å skrive flere gode bøker.

Det er noe vemodig og vakkert med tittelen: hver gang du forlater meg. Jeg er glad for at ingen skal forlate meg, at det ikke finnes noen partner, tvillingsjel eller kjærlighet. Jeg trenger det ikke.

img_2830
En annen bok jeg hadde glede av å lese i slutten av 2016 var Sophie Elises Forbilde. Jeg ble imponert! Jeg følte meg heldig som kunne ta del i en litt større del av livet hennes, i bokform – uten det knall rosa sløret. Jeg har fulgt bloggen hennes i flere år nå. Og jeg blir glad når jeg ser mennesker utvikle seg til det bedre.

Ikke at jeg kritiserer hvordan hun eller andre var, jeg blir bare glad når hun treffer meg. Når boka er dypere enn bloggen, og ikke minst at de siste årene har fått frem en mer personlig og dyp side på bloggen hennes. Det er ikke bare fokus på kropp, pupper og hår. Det har det vel heller aldri vært. Et menneske vil alltid være så mye mer enn den brøkdelen vi får ta del i. Takk, Sophie Elise! Takk for en leseropplevelse som var av betydning.
img_0320-as-smart-object-1
Den siste boken jeg vil trekke frem er Magisk opprydding av Marie Kondo. Ryddemetoden omtalt som Konmari-metoden. Jeg sto på venteliste på biblioteket, og startet med den store opprydningen min en god stund før boken ankom hjemmet mitt i midten av desember.

Omtrent fra første øyeblikk jeg fattet interesse for minimalisme, har jeg hørt metoden bli nevnt. Men jeg var ganske klar på at det ikke var noe jeg ville starte ryddingen min med. Fra jeg reserverte den til jeg fikk begynt å lese hadde det skjedd store forandringer i hjemmet mitt.

Uten tvil var boka til stor inspirasjon og jeg tok tak i enda litt flere ting. Men med tanke på den (i mine øyne) ekstreme mengden ting jeg hadde, ville Konmari-metoden ha vært for overveldende som en begynnelse.

Jeg burde vel egentlig skrive hva boka går ut på, og hva den har gitt meg, men for meg som hadde ryddet ferdig over 80% av hjemmet mitt før jeg leste boka, har kanskje den ekstra inspirasjon til å rydde vært på andre punkter. Jeg tenker heller å gå nærmere inn på tips til å kvitte seg med ting senere. Hva som har fungert for meg, og hvilke ting jeg ikke trenger. Hvordan jeg innså hva som betydde noe. Det er jo det dette handler om!

Selv om jeg begynte å lese den sent i ryddeprosessen har den gitt meg verdifull inspirasjon og dermed hatt en litt annen funksjon. Du må gjøre det som virker best for deg. Jeg har lært å verdsette det jeg har enda litt mer. Og plukket bort flere ting jeg ikke trenger.

Å ta farvel med bøker

Når jeg for flere uker tilbake begynte å søke opp videoer om minimalisme for inspirasjon og startet min reise mot et mer minimalistisk liv – kom jeg over det første vanskelige temaet; bøker.

Jeg så på en video der en dame sa at hvis du hadde hatt bøker i bokhylla over lang tid og enda ikke hadde lest de – ville du antageligvis ikke gjøre det. Det både irriterte og provoserte, men jeg innså etter hvert at det faktisk også for meg var litt sannhet i det. Det skal sies at jeg elsker bøker, og har flere jeg enda ikke har lest, men vet jeg vil få glede av.

Minimalisme er ikke én fasit, eller én løsning. Men jeg får som regel noe ut av alle videoer eller artikler jeg kommer over. Noe som jeg tar til meg. Noe umiddelbart, andre ting må jeg fordøye litt.

img_5138
Før var jeg veldig innstilt på å aldri kvitte meg med bøker. Jeg var også en slags anti-quiter. Det er nok ikke et ord, men det som beskriver best hvordan jeg var. Jeg var VELDIG imot å avbryte ting. Det føltes feil og gjorde meg sint og stresset. Hadde jeg begynt på en film, tv-serie, bokserie eller en frittstående roman – SKULLE den fullføres.

Sannheten er dessverre at det er ganske meningsløst. Har du lest 200 av 500 sider og misliker boka, er det tvilsomt at du kommer til å ende opp med å elske den etter du har lest den ferdig. Har du sett de første to sesongene og ikke liker serien kjempe godt, hvorfor fortsette?

img_5086
Det tok meg lang tid å komme hit. Jeg følte det nesten som et svik mot meg selv og boka/serien om jeg avsluttet. Det er endret nå. Og jeg trenger dermed ikke holde fast ved hundrevis av bøker. Noen jeg har lest og vet jeg ikke vil lese igjen, andre jeg ikke har begynt på og ikke liker tanken på lenger. Ikke minst flere titalls bøker midt i serier, som betyr flere innkjøp for å lese de.

Jeg kommer alltid til å være glad i å lese, og det er okei å ta farvel med bøker som har gitt deg det de kan. De er utbrukte og ferdig slukt.

img_3866
Noen bøker kan jeg lese mange, mange ganger. Og de fortsetter å gi meg noe gang på gang.

Det kan like gjerne være selvutviklingsbøker, som romaner eller biografier. Både totalt virkelighetsfjerne eller noe jeg kan identifisere meg med.

Slike bøker vil jeg ikke kvitte meg med. Men noen bøker vokser man fra. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på alder, men hvor du er i livet. Din egen utvikling.

Og det er greit å ta farvel med ting du er ferdig med.

Film i høstmørket

Det har blitt 30. september, og det er straks inngangen til en ny måned. Høstmørket er mer fremtredende og kveldene blir lengre. Da er det godt med film. Så jeg tenkte å lage en liste over 5 filmer jeg har sett i det siste, og liker. En lignende liste lagde jeg i mai i fjor. Det er ikke alltid jeg ser like mye filmer, det går opp og ned i perioder. Og jeg kan se filmer mange ganger, hvis jeg først faller for dem.

img_2805

1. Elling-filmene (Elling, Mors Elling og Elsk meg i morgen)
Disse filmene har jeg jo sett for mange år siden, og antagelig flere ganger. For noen uker siden tok jeg meg tid til å se de igjen, da alle tre ligger på Netflix. Elling er en fascinerende karakter. Filmene er fine, humoristiske, gode – men samtidig triste. Om mannen som ikke passer inn i samfunnet, og prøver på vaklende ben å komme seg ut i verden. Stå stødig på egenhånd. Filmene anbefales på det sterkeste, for folk i alle aldre.

2. Millennium-triologien
Milleninium-triologien, filmene av Stieg Larsson. På Netflix er disse tre filmene lagt ut i utvidede versjoner. Det er en sterk triologi med så mange elementer! Hackeren Lisbeth Salander som har blitt utsatt for omsorgssvikt, voldtekt og mye vondt i sitt relativt korte liv. Hun er bestemt, unik og spesiell. Vi følger journalisten Mikael Blomkvist og den inviklede saken han prøver å løse. Alle elementene.

Dette er fine filmer på mange plan. På den ene siden om vold, flere kvinner som blir sviktet og familier som går i stykker. Tittelen «menn som hater kvinner» sier så mye. På den andre siden om kjærlighet og omsorg på ulike plan, om å ha et sterkt ønske om å finne sannheten. Filmene er vanskelige å beskrive egentlig. Men de er så absolutt verdt å se! Jeg har tenkt til å se den amerikanske versjonen også etter hvert.

img_2792

3. ABCs of death 2
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive denne filmen. Det er 26 klipp, en for hver bokstav – lagd av ulike regissører. De valgte seg ut et ord på bokstaven og lagde en kortfilm til ordet. Det er en blanding av skrekk og komedie. Groteskt og absurd om hverandre. Vi starter med A for amatør der vi ser en kortfilm som ender i et merkelig drap. Man blir nysgjerrig på forhistorien og alle elementene som ikke vises. Den to timer lange filmen ender med Z for Zygote der en gravid kvinne lar barnet vokse inni seg i 13 år, da mannen forlater henne. Det er en snodig kortfilm. Barnet kommer til slutt ut, eller dytter moren ut er vel mer riktig å si. Moren blir fjernet, barnet overtar huden hennes – og går videre med livet, med hennes ansikt og kropp. Etter langt om lenge er mannen tilbake og møter sin kone, som egentlig er datteren i hennes kropp.

4. Borat
Borat har jeg sett tidligere, og den er like morsom hver gang. Denne mannen er virkelig splitter pine gal! Eller det riktige er vel å si at dette er en film om totalt kulturkræsj og en snodig mann. En artig film man kan ta fram igjen år etter år.

5. Evig solskinn i et plettfritt sinn
Dette er en spesiell film! Jeg så denne for en liten stund siden. Den handler om to mennesker som ender opp med å slette hverandres hukommelse om den andre, i en fremtid hvor slikt er mulig. Underveis angrer de, og prøver desperat og holde fast ved hverandre.

Selv om handlingen selvsagt er helt urealistisk får det meg likevel til å tenke, på alt man kanskje skulle ønske var slettet fra minnet, men likevel ikke. Vonde minner former oss, også positivt til tider. Det gjør oss til den vi er den dag i dag. Noen ganger kan livet vært så smertefullt at vi helst vil glemme det vonde, men det er viktig å være i stand til å også se verdien i det.

12 filmer jeg kan anbefale

Det er 12. mai, jeg får ikke sove, og klokka er altfor mye. Hva passer seg da bedre enn en liste? Jeg er egentlig en liste-freak, noe som dessverre kommer altfor lite frem på bloggen. Så her har dere en liste, over 12 filmer som jeg kan anbefale (i helt tilfeldig rekkefølge).

IMG_9732

1. Surviving summer
2. The ouija experiment
3. The purge
4. Tomie – Forbidden fruit
5. Yatzy
6. Queen of the damned
7. The tortured
8. Altered
9. Mirrors
10. Gag
11. Insidious
12. Martyrs

Har DU sett noen av disse? Kom gjerne med filmtips til meg, jeg ser det meste jeg kommer over. Skrekkfilmer og grøssere er en stor favoritt, men det meste faller i smak.

Hvordan bli en bokelsker

I disse mørke høstkvelder kan det være godt med en oppmuntrende bok. Så her kommer 5 tips for hvordan du kan bli en bokelsker!
IMG_7753
1. Finn noe du interesserer deg for!
Første bud for å bli en bokelsker, er å finne noe du har interesse for å lese om. Det er ingen nytte i å starte å lese om Middelalderen i Europa eller Psykologi – hvis ikke nettopp DETTE interesserer deg overhodet. Selvsagt skal det nevnes at en blir interessert i noe når en leser om det, men et visst utgangspunkt trenger en selvsagt. Du trenger ikke vite stort om det du skal begynne å lese om, tvert i mot – du leser for å lære. Men lysten til å vite noe mer, iveren og nysgjerrigheten trenger du.

Hvis du ikke vet du skal lese om, anbefaler jeg å ta deg en tur i bokhandelen for å spørre om tips, dra på biblioteket eller spør venner og bekjente om gode bøker.

2. Bokelskere.no
Hvis du er usikker på hva du vil lese, lurer på om en bok er noe for deg – eller bare vil diskutere bøker og forfattere med likesinnende – da burde du sjekke ut www.bokelskere.no, der du kan diskutere bøker med andre, finne lignende bøker til det du allerede har lest, lese anbefalinger osv. Du kan også legge til bøker du har lest, eller vil lese – i din egen «bokhylle».

3. Ta deg tid til å lese
Det virker kanskje som en selvfølgelighet at en må ta seg tid til å lese, for å lese. Men det jeg først og fremst mener med å ta deg tid, er at du burde sette av en viss tid ukentlig eller daglig til lesing. Om det er snakk om å lese avisen på morgenen, lese en halvtimes tid etter middagen eller lese litt på senga – alt hjelper. Desto mer du leser, desto raskere vil du etter hvert lese, og lysten til å lese vil vokse. Den som vet mye – vil vite mer. Og den som allerede vet litt – blir nysgjerrig på hvor dette skal ende.

Kort oppsummert: Sett av en halvtime/time daglig til å lese ting du finner interessant.

4. Bli med i en lesesirkel, eller lag en selv.
Det finnes allerede mange lesesirkler rundt omkring i landet, både offentlige og private. Bli med i en av disse, eller lag en selv. Hvis du ikke føler deg helt komfortabel med å snakke med fremmede om ting du har lest, hvordan du tokler dette og hva du synes om dette? Da burde du spørre dine venner og bekjente, om DERE skal danne en lesesirkel. Hvorfor ikke? Det kan jo ikke skade å høre hva andre synes.

Tips til å danne en lesesirkel:
– Vær flere personer. Desto flere personer, desto mer har dere å snakke om. Skal du danne en lesesirkel med venner og bekjente, kan du jo starte i det små. Ta med et par venner, og kanskje blir dere etterhvert flere.
– Ha et møte en gang måneden.
– Bestem dere for en bok dere skal lese i løpet av måneden, og diskuter den på neste møte.
– La hver deltaker få tid til å snakke, og si sin egen mening.
– Bli enig om bøker dere vil gjennomgå i fremtiden, lag en plan for lesesirkelen. Her kan det være nyttig med en person som leder lesesirkelen, spesielt hvis det er litt størrelse på gruppen deres.

Dette var bare noen kjappe tips jeg kom med. Det finnes selvfølgelig mange muligheter. Du/dere kan ha en lesersirkel som kun tar for seg en angitt type bøker, eller tidsperiode bøkene har blitt utgitt. Du kan danne en lesesirkel på internett via blogg eller grupper på facebook. Mulighetene er mange, det er kun du og fantasien din som setter begrensningene.

5. Skriv litteratur-dagbok
Det er vel flere av oss som skriver ned bøker vi har lest, og her kan du gjøre mye ut av det! Du kan skrive litt om forfatteren og boka, ting du allerede vet – eller ting du selv mener. Før dagbok over hva du synes om bøkene, enten i det helt overfladiske – med tittelen, en liten beskrivelse av innholdet, og din mening om boka. Eller så kan du gå mer i dybden. Beskrive språklige virkemidler i boka, og analysere bokas oppbygning. Det er opp til deg!

Personlig liker jeg å starte med det første. Skrive litt generelt om boka og hva jeg tenker om den, deretter fordøye den litt – og velge ut noen bøker som jeg går i dybden på. Kanskje leser jeg dem en gang til også, når jeg har tenk litt mer gjennom dem.

Du kan starte bokblogg hvis du er spesielt interessert, poste innlegg på forum om boka du har lest, eller skrive en bokanmeldelse.


Noen små og store tips for hvordan akkurat DU kan bli en bokelsker. Håper du finner noe du interesserer deg for, og får en god bokhøst! Her legger jeg til fem bøker jeg anbefaler også, kanskje du kommer til å like dem:
Fuglane av Tarjei Vesaas (les mer om denne HER på bloggen min)
Vindens tid av Ronit Galapo
Den niende innsikt av James Redfield
En annerledes barndom av Iris Johansson
De gales hus av Karin Fossum

Fuglane – kanskje en av de vakreste bøkene jeg har lest

Fuglane – kanskje en av de vakreste bøkene jeg har lest!
Fuglane av Tarjei Vesaas
Fuglane av Tarjei Vesaas er en vakker bok, en unik og rik bok. En bok om Mattis og Hege, to søsken rundt førtiårene som bor sammen, litt bort fra andre mennesker. Mattis er ikke helt som alle andre voksne mennesker, så hvem er han?

Mattis er 37 år gammel og bor sammen med sin søster, Hege i et lite hus et stykke fra andre mennesker. Mattis er en puslete bygd fyr, uten muskler eller noe spesielt bemerkelsesverdig utseende. Han ser på seg selv som lite pen, og som en jenter ikke vil se etter.

Mattis er en stille person som ofte går mye i sine egne tanker. Han kan sitte i evigheter kun å tenke over livets forunderligheter. Mattis føler at han er annerledes, og merker at folk snakker om han. Han er en jordnær person, som gjerne vil fortelle om følelsene og tankene sine. Dessverre ender det ofte med at han snakker om ting som folk helst vil unngå. Han snakker rett fra hjertet, og dette kan ofte føre til problemer.

Mattis er på et vis arbeidssky, fordi han er redd for å feile og ofte ødelegger sine egne muligheter til jobb. Han sier ting som ikke passer seg, eller gjør upassende ting som ofte fører til at ingen vil ha han i arbeid. Han går under navnet «Tusten», og alle har hørt om hvordan det går når Mattis “tust” skal gjøre et arbeidsslag. Mattis blir ofte sendt ut av søsteren Hege for å prøve å finne seg jobb, så han gjør jo et forsøk. Han får noen småjobber her og der, og etter hvert blir han fergemann, i sin egen båt – hvor han frakter svært få.

Forholdet Mattis har til andre mennesker er innviklet. Han ripper opp i ting som folk helst ikke vil huske, og snakker generelt mye om ting folk ikke snakker om. Han forstår ikke hvorfor andre mennesker ikke har interesse for å høre om de små dagligdagse tingene som han finner så interessante. Dette fører til mange misforståelser og irritasjoner fra for eksempel søsterens side. Mattis er vel det man kan kalle sosialt tilbakestående. Ikke bare sliter han med forståelsen av ting og verden i sin helhet, han sliter også med sosial intelligens.

Mattis og naturen
Mattis har et unikt forhold til naturen, og da spesielt fuglene. Mattis snakker med fuglene, på fuglenes eget språk, og er veldig knyttet til dem. Han identifiserer seg med en fugletype som heter Rugde, som flyr over hustaket hans. Når en av rugdene dør, opplever han det som om han har mistet sin nærmeste venn. Grunnen til at han identifiserer seg med fuglene og naturen er nok nettopp fordi han føler han ikke passer inn blant andre mennesker. Når Rugda flyr over hustaket for første gang, ser han på dette som et tegn for forandring.

Det er også andre ting i naturen som Mattis har et unikt forhold til. Vi ser at han er veldig opptatt av lyn og tordenvær. Lynet ser han på som noe vakkert og spennende, samtidig som han er fryktelig redd for tordenvær. Han er fascinert over naturfenomenene, mens han også frykter at lynet skal slå ned. Når det er tordenvær forter han seg inn, og tilbringer helst tiden på do, der det aldri har slått ned før. Mattis ser også på søsteren Hege som et lyn. Hun er rask som lynet, og intelligent.

Mattis er glad i å ro ut på vannet, å fiske og sitte i sine egne tanker. Mattis ser ut til å få en frihetsfølelse av naturen. Både fugler, vann og lynet er noe som betyr mye for han.

Et rikt bildespråk
Språket til Mattis er fattig, samtidig som det kan sees på som veldig rikt. Det er mye bruk av bilder, og han snakker og tenker på en poetisk måte. Språket er enkelt og noen ganger nesten usammenhengende og ufullstendig, samtidig som det kan virke så fullstendig og gjennomtenkt. Et eksempel på en setning som virker meget gjennomtenkt, samtidig som den kommer helt ut av det blå er: Du mitt nebb imot stein. Dette er en tanke som Mattis får, og som ikke utdypes nærmere.

Språket til Mattis er ikke for alle. Store deler av det er kun for han. Dagligdagse ting får en magisk og symbolsk betydning som kun han ser. For han er det nykommene rugdetrekket over huset et symbol på forandring og håp. Mens andre mennesker ser sannsynligvis ikke på det som noe bemerkelsesverdig. Mye av det Mattis sier tror han at er med på å forandre den virkeligheten han lever i. Han finner også ting som han synes virker magisk, og bruker disse opplevelsene til å utforme sitt eget språk.

Hva mener jeg om språket til Mattis i Fuglane?
Jeg synes at språket til Mattis er poetisk og vakkert. Det er så mye han ser ute i den vide verden, som ikke andre mennesker ser. Han er meget oppmerksom på selve livet. Til tross for at han over-symboliserer betydningen av ting, er det likevel vakkert. Han ser på livet som et mirakel, hver enkelt ting i livet er fantastisk for han. Og det er vel nettopp slik vi burde se på livet – som et mirakel. Det er jo en underdrivelse og kalle det noe annet.

De poetiske utsagna han stadig kommer med er virkelig noe en kan ta med seg videre og spinne videre på. Det er så mye usagt i det han sier, så mye skjult. Og det er nettopp der vi mennesker finner svar på livets mysterier, når vi graver i det skjulte.

Mattis sitt språk fungerer på et vis også. Selv om andre mennesker kanskje ikke forstår riktig hva han mener bestandig, så skaper han i det minste reaksjoner hos dem. Når han graver i ting som han helst skal la være i fred, vekker det både sinne, frustrasjon og forvirring hos menneskene rundt han. Kanskje Mattis sitt språk ikke er så fremmed for dem likevel? I hvert fall den mest konkrete delen av det. Bildespråket hans får dem nok til å riste på hodet ganske så ofte, men noen ganger – noen ganger treffer han noe inni dem. Noe de helst hadde håpet at skulle få være i fred.


Fuglane er en rar bok. Den er rar, og kan virke fremmed – samtidlig som den er så vakker! Den er vond og sår, men som lyriker Einar Økland sa en gang: «Vesaas døyver smerten i boka ved å bruke eit poetisk språk»Flere steder i boka kan man finne igjen dette. Det vonde blir ikke fullt så vondt når man setter ord på det på en annen måte. Ved bruk av poetisk språk blir det triste noen ganger til og med vakkert.

Om du skulle ha lest kun 10 norske bøker i livet av ditt liv, burde Fuglane av Tarjei Vesaas stå på din liste.