I disse dager

… lytter jeg til:

IMG_5529 I follow rivers av Lykke Li.

IMG_9794 as Smart Object-1Rest av Skillet

IMG_7750Run av Snow Patrol

IMG_0624 as Smart Object-1Little by little av Ulf Nilsson

En bok som har betydd mye for meg

Den tjueførste bloggutfordringen fikk meg til å tenke over hvilke bøker som virkelig har truffet meg. Jeg har lest innenfor mange ulike sjangre opp gjennom årene. Før leste jeg mange historier fra virkeligheten, samtidig som jeg elsket serieromaner og romantikk i ulike former. Nå unngår jeg romantikk, men mindre det kommer som poesi. Seriebøker er for langtekkelig og historier fra virkeligheten? Vel, en gang i blant.

Lesesmaken endrer seg med årene, samtidig som jeg har endret meg. De siste månedene har jeg lest mye poesi. Ikke at det er noe nytt, for jeg har lest det i mange år, samtidig som jeg selv har skrevet dikt selv siden begynnelsen av 2009. Men jeg merker jeg oftere leser flere bøker av samme forfatter, i stedet for å bare lese tilfeldige verk jeg kommer over. Mye av grunnen er trolig at jeg ikke eier én eneste boken lenger, men bestiller alle bøkene på biblioteket. Det er gratis og praktisk, siden min far som regel henter dem etter jobb, og jeg på forhånd har bestilt dem, så de er klargjort til henting.

Jeg har en huskeliste på bibliotekets side som er til stor hjelp når de altfor mange titlene jeg ønsker å lese blir vanskelig å huske. For øyeblikket står det nesten 300 bøker på huskelista mi, og jeg vil trolig lese omkring 1/6 av disse i år. Kanskje flere, kanskje færre. Etter som tiden går, legger jeg til nye og fjerner noe av de gamle. For ikke alle bøker virker like interessant som da jeg oppdaget dem.

IMG_9938 as Smart Object-1
Over til bloggutfordringen som er: en bok som har betydd mye for deg. Det er vanskelig å velge bare én bok. Jeg har lest et hundretalls bøker, kanskje over tusen – og da å måtte velge én føles som en umulig oppgave.

Men jeg har tenkt litt, og kommet frem til at jeg uten tvil må nevne boken den niende innsikt av James Redfield. Første gangen jeg oppdaget den, var ganske tilfeldig på en bokhandel der jeg rasket den med meg. Jeg ble grepet av baksideteksten og den ble stående i bokhylla i flere måneder. Helt til jeg i 2010 nok en gang skulle møte på den, ulest som den fremdeles var. Jeg var innlagt, helt på bunnen og livet var for jævlig. I en helt uformell samtale med en medpasient ble vi sittende å snakke om bøker og livserfaringer. Han nevne den niende innsikt og hvordan den hadde vært med å endre han som menneske. Denne fyren hadde et litt mystisk preg over seg. Veldig vanskelig å forklare egentlig.

Men jeg tok ordene til meg og fant frem boken når jeg kom hjem (og den neste gangen jeg tenkte på boken, møtte jeg igjen den samme fyren). Det har vært en bok som av mange årsaker har fått en stor betydning for meg. En bok som ga meg håp i tunge stunder, en bok som førte til personlig utvikling og nytenkende tanker. Jeg vet ikke akkurat hva det er med denne boken som treffer meg så sterkt. Det er en roman, men på samme tid så mye mer enn det.

Denne boken setter i gang tankene mine, treffer hjertet, gjør meg ydmyk og ettertenksom. Det er en bok som får ting til å skje i livet mitt, på ulike måter. Og jeg har tatt den frem flere ganger i løpet av årene.

img_2739
I 2014 skrev jeg dette i dagboka mi:
Jeg føler meg annerledes etter jeg har lest boka denne gangen også. Noe er forandret med meg. Jeg har blitt mer oppmerksom på ting i livet. Jeg merker det allerede nå. Og jeg vet at det kommer til å fortsette.

Nok en gang har jeg fått bekreftet at det ikke er noe som heter tilfeldige sammentreff i livet. Alt har en mening, og også et budskap. Hvis alle mennesker bare kunne innse det, tror jeg vi ville trådd litt mer varsomt omkring oss, vært mer i ett med oss selv og mer oppmerksomme på selve livet.


Jeg kunne skrevet så mye mer om denne boka. Den kan vanskelig beskrives, bare oppleves. Når jeg nå publiserer dette innlegget skal jeg igjen ta for meg boka, og se hva den kan gi meg denne gangen. Den finnes i nettversjon hos nasjonalbiblioteket her.

Om tingenes kraft og ensomhet i flere former

Her er fire bøker du bør lese i 2018.

Farvel, ting av Fumio Sasaki. En finfin bok om minimalisme. Om tingenes kraft og nødvendigheten av å frigjøre seg fra det materialistiske.

Shoppingfri av Irina Lee. En artig bok om hvordan et år med shoppestopp kan utarte seg. Som minimalist fant jeg denne svært underholdende, samtidig som jeg fikk noen nye idéer. Enten du er ute etter å spare penger, er opptatt av miljø eller rett og slett bare oppgitt over dagens forbrukersamfunnet kan denne boken anbefales.
 
IMG_1283 as Smart Object-1 

Ensomhetens filosofi av Lars Fr. H. Svendsen. En dyptgående bok om ensomhet. Lærerik og interessant. Denne kunne jeg skrevet masse om, men den er vanskelig å beskrive i korte trekk.

Alene – et rom for endring og undring av Astrid Hognestad. En annen god bok om å være alene. Riktignok med et annerledes fokus enn boken over. I denne boken blir vi kjent med mange enkeltmennesker og deres historie om å være alene – om mulighetene og utfordringene det gir. Vi møter både de som ønsker å være alene og de som er ufrivillig ensomme.

Hva leste jeg i 2017?

I løpet av fjoråret leste jeg 58 bøker og lyttet til 2 lydbøker. Det er år jeg har lest mer og det er år jeg har lest mindre. Alt i alt synes jeg det har vært et fint leseår, med både ny og gamle forfattere. Jeg har lest poesi, romaner, faglitteratur og selvbiografiske bøker. Siden jeg er så glad i lister, tenkte jeg å liste opp alle sammen. I synkende rekkefølge, altså fra den siste boken jeg leste, til den første.

Bøker merket med F er bøker jeg har lest flere ganger. Det kan være bøker jeg har lest før, eller bøker som er lest flere ganger i løpet av 2017.

• Naken av Anna Rasmussen
Sommerboken av Tove Jansson F
Mr Tourette og jeg av Pelle Sandstrak
Historier om sårbarhet av Catharina Jacobsen
Bilydar av Marianne Clementine
Persepsjon hos personer med autisme og Asperger syndrom av Olga Bogdashina
Svart belte av Marianne Clementine
Hverdagspsykologi av Rolf Reber

Bli en inspirator av Trond Ullenes
Autismens horisont av Sara C. Danielsen Nygaard
Sosiale antenner har mange frekvenser av Lisbeth Iglum Rønhovde
Tål mine Tics, takk! av Lisbeth Iglum Rønhovde
Erotikk – en diktsamling du bør ha under puten av Linn Skåber med flere
Gjennom natten av Stig Sæterbakken
Fra ensomheten lønnekammer av Tommy Skoglund
Raw food på norsk : de beste oppskriftene på naturlig mat av Erica Palmcrantz
Du er menneske nå av Eirin Gundersen
Lange dager av Per Jonassen

Å takle OCD av Karen Chika Gjølmesli
Hvorfor gråter du, Camilla? – kvinner etter abort av Otto Gjerpe med flere
Livets topp 5 av Anne B. Ragde
Med blodsmak i munnen og andre bloggtekster av Lise Hetland, Ingeborg Senneset og Svein Øverland
Bare litt til – veien ut av spiseforstyrrelsen av Sylvi Levåg
Ensomhetens filosofi av Lars Fr. H. Svendsen
Trøst: en antologi av Henning H. Bergsvåg med flere
Rose: en historie fra virkeligheten av Paal-André Grinderud
Følg meg av Nils Gullak Horvei
Nattarbeid av Henning H. Bergsvåg

Mer ryddemagi av Marie Kondo
Den engelske hagen av Henning H. Bergsvåg
Noe i meg er sterkere enn jeg av Astrid Høgevold
Nemesis av Henning H. Bergsvåg F
Over elven Tweed av Henning H. Bergsvåg
Du er ikke her av Henning H. Bergsvåg
Om hvor langt det er til Ullern av Cecilie Cottis Østreng
En annerledes barndom av Iris Johansson F
Å leve med Asperger av Dinah Murray
Veganmisjonens kokebok av Jane H. Johansen

Alkoholfri av Irina Lee F
Den blå kjolens forbannelse av Thylias Moss F
Dømt til å (over)leve av Helene Larsen F
Knapp nok av Helene Larsen F
Hvis du vil av Helle Helle F
Biler og dyr av Helle Helle
På vegne av venner av Kristopher Schau F
Mingvasevann av Cecilie Cottis Østreng F
Shoppingfri av Irina Lee
Hvorfor hopper jeg av Naoki Higashida

Tibetanske veier til sinnsro av Christopher Hansard
Alene – et rom for endring og undring av Astri Hognestad
Kjøttfrie middager av Sara Begner
Regines bok av Regine Stokke F
Alt som ikke fins av Per Jonassen F
Fem av Marius Ektvedt
Storeulvsyndromet: jakten på lykken i overflodssamfunnet av Thomas Hylland Eriksen
Lykkeprosjektet av Gretchen Rubin F
Fra skjønnhetsdronning til funksjonshemmet av Anja Hende
Edels jul av Edel Hammersmark Gjervan

Lydbøker:
Sitt ned og hold kjeft av Knut Nærum
Goodbye, Things av Fumio Sasaki F (tidligere som bok)


Leste du en bok i fjoråret som du likte spesielt godt?

Alkoholfri jul

Det nærmer seg jul og for mange betyr det feiring. Vi feirer gjerne med familie, venner og andre som står oss nær. For noen betyr det ribbe, pinnekjøtt, søtsaker og alkohol. Kanskje litt julegløgg, eggelikør eller en øl til maten. I disse førjulstider tenkte jeg å skrive om nettopp det: alkohol.

Først må jeg si at jeg ikke er ute etter å dømme de som tar seg en øl til maten eller koser seg med et glass vin i hyggelig selskap. Det er bare ikke riktig for meg. Ikke hygger jeg meg i juleselskap og ikke drikker jeg alkohol. Det er et personlig valg, som handler om frykten for å miste kontroll, at jeg er gjerrig med pengene mine og ikke ønsker å tilføre kroppen flere giftstoffer enn nødvendig. Ja, for alkohol er gift for kroppen, uansett hvor mye du nyter den.

IMG_0198 1
Jeg ønsker bare at du skal spørre deg selv hvorfor alkoholen er viktig for deg? Selvsagt har man tenåringer som sier at «det ikke blir noe gøy» uten alkohol. Men hva med deg som kanskje er en middelaldrende familiefar (eller mor)? Hva gjør alkoholen for deg? Er det virkelig smaken av vin du liker, eller den berusende følelsen av litt for mye alkohol?

Jeg spør ikke fordi jeg forventer et spesifikt svar. Jeg spør fordi jeg ber deg om å spørre deg selv. Stille spørsmål ved valgene dine. Identifisere hva alkohol betyr for deg.

IMG_3837
Jeg gir bort boken «alkoholfri» av Irina Lee. Den er en personlig beretning om en voksen kvinne som slutter å drikke. Ikke fordi hun må, men fordi hun vil. Hun ønsker et liv uten alkoholen som følgesvenn. Den norske drikkekulturen står på agendaen og Irina Lee stiller spørsmål ved det mange tar for gitt.

Hvis du vil vinne boken, skriv kort om ditt forhold til alkohol/tanker rundt alkohol. Jeg trekker en tilfeldig vinner om to uker (20. desember), men det må være minst 10 påmeldte.

Alkoholfri er helt klart en interessant bok, enten du er avholds eller nyter et glass rødt til maten.

Hvis morgendagen aldri kommer

I dag tenkte jeg å dele litt om året hittil. Nevne noe som er vakkert, noe som er viktig og noe som er fint. Derfor kommer dette listeinnlegget.

IMG_2085
3 vakre filmer jeg har sett i år:
• The giver
• Fyra veckor i juni
• Bokeh

3 bøker som har gjort sterkt inntrykk på meg:
• Rose av Paal-André Grinderud
• Mingvasevann av Cecilie Cottis Østreng
• Dømt til å (over)leve av Helene Larsen

3 sanger som har truffet hjertet mitt:
• Still av Daughter
• The promise av Tracy Chapman
• Tempelhof av Ljungblut

IMG_2086
3 innlegg som var nødvendig å skrive:
• Å tilgi
• Ut fra barneskolen og inn i psykiatrien
• Reisen mot livet

3 fotoinnlegg jeg er stolt over:
• Botanisk hage
• Fordi det er vakkert
• Å fange et ansikt

3 dikt som sier mye:
Minner fra en barndom
• Til evig tid
• La meg være vakker

Bokhøsten

Sommeren er over og vi var åpnet opp for neste årstid. Det er tid for nok en bokhøst, innunder pleddet, i hjørnet av sofaen. Jeg tenkte derfor å nevne noen bøker jeg var hatt glede av den siste tiden.

For en stund tilbake leste jeg boken en annerledes barndom av Iris Johansson. En bok jeg også leste for mange år tilbake, i tidlig tenårene. Faktisk skrev jeg om boken og forfatteren i en forfatterskapsoppgave i niende klasse. Det er en sterk beretning om å vokse opp med autisme, på en tid hvor det finnes lite kunnskap på området. Iris skriver så levende og ekte om barndommen og hvordan hennes verden oppfattes. Det er på mange måte en hjerteskjærende fortelling, samtidig som den vitner om håp. Om en far som aldri gir opp å kjempe for at datteren skal kommunisere med omverdenen. Og om overgangen til «den vanlige verdenen».  Jeg kunne ha skrevet mye om denne boken som jeg har lest et halv dusin ganger, men den må virkelig bare oppleves.


En annen bok i samme kategori, er boken Å leve med Asperger av Dinah Murray. Her møter vi flere forfattere som skriver om diagnosen fra ulike synsvinkler. Både mennesker som selv lever med Asperger, foreldre og fagpersoner. Det er en omfattende bok som jeg måtte lese over flere dager. Den er lærerik, tankevekkende og fin. Jeg har selv Asperger syndrom, og lever heldigvis svært godt med diagnosen den dag i dag. Men det har ikke alltid vært slik, og jeg finner gjenkjennelse i flere av tekstene.

Over til et annet tema vil jeg nevne boken Alkoholfri av Irina Lee, som jeg har skrevet om tidligere i høst. Boken er en personlig beretning om en voksen kvinne som slutter å drikke. Ikke fordi hun må, men fordi hun vil. Hun ønsker et liv uten alkoholen som følgesvenn. På samme tid er boken et viktig bidrag når det gjelder alkohol som samfunnsspørsmål. Hvorfor drikker vi? Hva skjer når man bryter ut av kjente vaner? Å bryte med tradisjoner og det som er forventet, kan for mange føre til reaksjoner fra omgivelsene. Den norske drikkekulturen står på agendaen og Irina Lee stiller spørsmål ved det mange tar for gitt.


Jeg leser i mange sjangre og noe som alltid har stått hjertet mitt nært, er poesi. For noen uker tilbake fikk jeg gleden av å lese en bok som har stått på leselisten min lenge. Om hvor langt det er til Ullern av Cecilie Cottis Østreng. Jeg har tidligere omtalt hennes andre diktsamling Mingvasevann. Begge bøkene er ufattelig sterke, og treffer meg midt i hjertet. Cecilie finner de rette ordene, og gjør den såre, nesten ugjennomtrengelige smerten til noe gjenkjennelig. Dette er på mange måter en mørk kjærlighetsfortelling, og jeg opplevde både gåsehud og sinne mens jeg leste. Det er noe utrolig vakkert med måten hun skriver på. Den hårfine grensen mellom det man kan holde ut og det som blir altfor destruktivt. Hvor går grensen i kjærlighetens navn?


En annen forfatter
jeg har fått opp øynene for, er Henning H. Bergsvåg. Jeg har lest bøkene Nemesis, Over elven Tweed og Du er ikke her. Tre meget innholdsrike diktsamlinger som har gitt meg svært mye. Inspirasjonen flommet over og etterlot meg med et rikere språk og egne tekster som ble skriblet ned. Jeg vet ikke riktig hvor forfatteren traff sterkest, jeg vet bare at han etterlot meg rikere enn jeg var før jeg åpnet bøkene. Rik på tanker, ideer og assosiasjoner som spredde seg like langt som vinden. Bergsvåg er absolutt en forfatter jeg skal lese mer av. Jeg utbringer en skål og takker for opplevelsen!

Har du en bok du vil anbefale?

Høstgave til en tilfeldig leser


I dag tenkte jeg
 å gi bort en spennende vegansk kokebok. Her er det oppskrifter for enhver smak, enten du er veganer eller bare litt nysgjerrig på grønn mat. Kanskje vil du prøve ut trenden kjøttfri mandag, eller lage noe søtt og godt til helgen? Mulighetene er mange.

Jeg har tidligere postet flere veganske oppskrifter her på bloggen. Ta gjerne en titt, så kanskje du finner noen idéer som faller i smak.

For å være med i trekningen av boken: skriv hva du liker å spise på kalde høstdager (det trenger ikke være vegansk).

Husk å skrive e-postadressen din i kommentarfeltet, så kontakter jeg deg om du vinner, og sender boken gratis i posten.

Jeg trekker en tilfeldig leser om én måned fra nå, altså 3. november. Ønsker dere alle en riktig god mat-uke!

Alkoholfri

For en tid tilbake oppdaget jeg et spennende menneske. En blogger, en forfatter – som hadde ord som kunne berike livet mitt og tankene mine. Navnet hennes var Irina Lee.

Etter å ha lest boken Shoppingfri som uten tvil appellerte til meg som minimalist, var jeg spent på den nye bok hennes: Alkoholfri.

Alkoholfri er en personlig beretning om en voksen kvinne som slutter å drikke. Ikke fordi hun må, men fordi hun vil. Hun ønsker et liv uten alkoholen som følgesvenn.

Boken er på samme tid et viktig bidrag når det gjelder alkohol som samfunnsspørsmål. Hvorfor drikker vi? Hva skjer når man bryter ut av kjente vaner? Å bryte med tradisjoner og det som er forventet, kan for mange føre til reaksjoner fra omgivelsene. Den norske drikkekulturen står på agendaen og Irina Lee stiller spørsmål ved det mange tar for gitt.

I møte med andre som har valgt et alkoholfritt liv, utforsker forfatteren hvordan et alkoholiserte samfunn oppleves uten promille. Historiene er inspirerende og til ettertanke! Enten det gjelder alkohol eller helt andre ting, tror jeg det er viktig at vi stiller et spørsmål ved valgene vi tar. Gjør vi dette fordi andre forventer det, eller fordi vi selv ønsker det?

Jeg er selv avholds og har heldigvis aldri følt på noen form for drikkepress, hverken i tenårene eller i voksen alder. Nå skal det riktignok sies at jeg aldri har hatt en stor omgangskrets og heller ikke mange jevnaldrende venner. I hvert fall ikke over lenger tid. Nå har jeg omtrent ingen omgangskrets i det hele tatt. Det passer meg utmerket! Jeg nyter gjerne en alkoholfri eplecider til helgen, i mitt eget selskap.

Det skal ikke være nødvendig å unnskylde eller forklare hvorfor du ikke drikker. Det er et personlig valg som kan komme av ytterst mange årsaker. For noen er det et helsespørsmål, for andre et ønske om å være edru og opplagt – enten det er helg eller hverdag. Alkohol har uten tvil andre virkninger på livet enn bare den kjemiske stimulansen i hjernen. Du sparer penger, slipper å tenke på hvordan du skal komme deg hjem fra fest eller hvordan morgendagen kommer til å bli.

Jeg burde kanskje si at det er helt greit om du velger å drikke, men det ville vært løgn. Jeg er en motstander av både røyk, alkohol og rusmidler. Fordomsfull og dømmende vil noen kalle meg, og det er også sannheten. At jeg selv har drukket alkohol i løpet av livet gjør meg ikke mer tolerant, heller tvert imot. Jeg vet hvor negativt alkohol var for mitt eget liv.

Men på samme tid tar vi alle våre egne valg. Jeg blander meg ikke oppi hva andre velger å gjøre med livet sitt, men jeg har likevel mange meninger om det. Det handler ikke om å være bedre enn andre, bare å leve et bedre liv for meg selv. Uten rus, promille eller nikotin i blodet. For meg er alkohol vanskelig å forstå vitsen med. Røyk er enda mer uforståelig.

Jeg gir boken terningkast 5 og anbefaler deg å lese den, enten du drikker eller ikke. Min personlige mening om alkohol trenger ikke samsvare med din. Det eneste jeg ber deg om, er å sette et lite spørsmålstegn ved valgene du tar. Alkohol, røyk eller noe helt annet. Tenk på fremtiden – hvem du ønsker å være om 10 år. Både fysisk og mentalt.

Å gi slipp på følelser

Vi mennesker knytter ofte minner opp til følelser og sanseinntrykk. Og vi har alle ulike ting som trigger disse minnene. Vi reagerer på lukt, lyd, det vi ser og alt det vi sanser. Plutselig blir vi dratt tilbake, gjerne ti år i tid. Sangen minnet deg på minnene og det som var. Kanskje kjenner du en lukt du ikke har kjent på årevis. Og vipps så er du tilbake i fortiden.

Kanskje ikke alle knytter minnene like sterkt til musikk som meg. Kanskje er ikke alle like følsomme. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at når jeg føler så mye som jeg gjør, må jeg være litt mer nøye med hvilke minner jeg strør rundt meg. I hjemmet mitt, på datamaskinen, i hodet. Nettopp fordi jeg så lett blir dratt tilbake i tid, har jeg blitt mer bevisst på hva jeg omgir meg med.

Jeg vet godt hvordan vonde sanger kan dra meg tilbake i mørket. Og hvordan glad-sanger også kan bære med seg tunge minner. Det er også mange sanger som bare er tunge. Jeg kjenner det på hele kroppen at det ikke er meningen at de skal være en del av musikksamlingen. Jeg mener ikke at jeg skal fjerne all musikk jeg har knyttet vonde minner til, for flertallet av mine favorittsanger bærer på både gode og dårlige minner. Men noen sanger er det nå på tide å gi slipp på. Noen følelser er det på tide å bli ferdig med.

Minnene forsvinner ikke, men hvorfor i all verden skal jeg fortsette å eksponere meg for dårlige minner? Jeg har vandret i vonde rytmer og melodier alt for lenge nå. Det er på tide å gi slipp på sanger som bare gjør meg vondt. Jeg kritiserer ikke musikken i seg selv, jeg frigjør meg bare fra evig påminnelser om smerte. Det som har vært.


I told another lie today
And I got through this day
No one saw through my games

Jeg lytter for siste gang til Courage av Superchick. For alt jeg forbinder med den med er oppkast, matangst, selvskading og innleggelser. Den har fulgt meg i matorgier og skam. Avsky i speilet og dårlig selvbilde. Jeg har grått, jeg har skreket og jeg har skadet meg mens denne har blitt spilt av. Det er på tide å gi slipp nå. Slette sangen.

Within temptation har vært en musikkgruppe jeg i mange år har vært knyttet til. De har mange gode sanger, men flertallet har jeg lyttet til i tøffe perioder. Jeg omtalte faktisk sangen Somewhere på den gamle bloggen min:

Somewhere av Within Temptation spilles av, en av de verste sangene jeg kan høre på. Det er sangen jeg gråter lange elver til. Jeg skriker ut min smerte, eller jeg kutter meg. Det er sangen som kan gi meg håp i livet når det ikke finnes et lys i tunnelen, det er også sangen som kan få meg til å hoppe i elva for å ta livet mitt. Den er god, den er vond. Ingen annen måte å beskrive den på. Det får meg til å lure litt på hva vedkomne som skrev sangen tenkte. Hvordan kan man fremføre en slik låt uten å gråte? Uten å bli deprimert? Uten å bli påvirket. Jeg tror rett og slett ikke det er mulig.
– 25. Mars 2012

Det gjør vondt å lese hva jeg skrev den gang, og det er på tide å gi slipp på sangen. Nettopp fordi denne sangen har satt så alt for dype spor i meg.

Den siste sangen jeg skal fjerne for denne gang er Utan stjärnorna av Basshunter. Den har fulgt meg i omkring 10 år nå. Jeg ser meg selv gråtende under dyna. Jeg er tolv år gammel og livet gjør vondt. Jeg ser en forvirret jente som føler seg helt alene i verden. Det er leirskole i 7. klasse og verden er i ferd med å falle sammen rundt meg. Jeg ser meg selv, på den tiden fremdeles et barn – som ønsker så sterkt å dø. Jeg ser ei jente som går ut fra barneskolen og inn i psykiatrien. Alt jeg ønsket var at noen skulle forstå. Og jeg fant trøst i musikken. Jeg får en stor klump i halsen bare jeg hører sangen. Likevel har jeg fortsatt å holde fast ved den, år etter år.

Noen synes kanskje det virker meningsløst eller teit å slette sanger. Ekskludere musikk fra samlingen. Jeg forventer ikke at du skal forstå, men jeg har likevel noe å si deg. Jeg vil anbefale på det sterkeste å ta en opprydning i det du omgir deg med. Enten det er sanger som gir deg negative assosiasjoner, leker fra en vanskelig barndom eller kanskje gaver fra noen som har skuffet deg dypt. Det er greit å gi slipp! Greit å rive i stykker, kaste og til og med spytte på. Jeg har kastet, jeg har grått og jeg har frigjort meg selv fra mange av fortidens spøkelser. Enkelte sanger var det på tide å slippe fri.

Mingvasevann

Poesi er som balsam for sjelen. For meg er det magi, både å lese og skrive. I dag tenkte jeg å skrive om en annens poesi: Cecilie Cottis Østreng sin. Jeg snublet over bloggen hennes for noen uker tilbake. Hun har truffet en nerve og bergtatt meg med ord.

Jeg la igjen noen ord og Cecilie skrev så vakkert tilbake om det å skrive, at det er like viktig som å puste og spise. Som en livsnødvendighet, noe man ikke klarer seg uten. Og jeg kjenner meg så godt igjen i beskrivelsen hennes.

Jeg vet hva smerte er, og jeg kjenner til nødvendigheten av å skrive, beskrive hele følelsesspekteret. Forsterke gleden, skrive meg ut av smerten eller gjennom angsten. Få det ut, opp, fram i lyset. Gjøre om følelser til noe mer enn bare følelser. Noe konkret og håndfast, men kanskje på samme tid – abstrakt og udefinert.

img_0514
Over til boken hennes Mingvasevann. Dette er Cecilies andre bok, utgitt på Tiden Norsk Forlag, januar 2015.

Beskrivelsen av diktsamlingen lyder som følger:

Hvem forøver og hvem foredler oss? Hvor går grensene våre, hvor flytter vi dem og er det bare tilfeldigheter som avgjør på hvilke side vi ender opp? Mingvasevann er en fortelling om å bli til den du er, om å ønske tilhørighet så sterkt at grensene for moral, integritet og utholdenhet forstrekkes i hemmelighet. Slik hemmeligheter kan vokse seg som hus omkring deg, når redselen for å bli forlatt er bærebjelken i fundamentet ditt.

I boken følger vi et menneske fra hun er 5 til 45 år. Vi går gjennom ulike livsepoker, opplevelser og følelser. Jeg ser et vidt følelsesspekter, og kan relatere meg til flere følelser og situasjoner. Dette er en dyp bok. Fin, men vond på samme tid. Jeg gjenkjenner smerten og forsøker å sette meg inn i det hovedpersonen går gjennom. Det er diffust, samtidig som enkelte ting føles så klokkeklart. Jeg sitter igjen med følelsen av å forstå, samtidig som jeg egentlig ikke forstår noe som helst.

Jeg observerer et menneske, en hovedperson varsomt. Jeg møter på følelsen av skam, avstand og ensomhet. Samtidig ser jeg gleden, forståelsen og omsorgen mellom mennesker. Omsorgen til et barn. Jeg føler dette kanskje er en bok om det usagte, det som ikke skal sies. Nyansene i et menneskeliv som aldri helt kommer til overflaten. Jeg vet ikke, og jeg blir redd for å tråkke feil.

En annen blogger skrev så flott om hva hennes Mingvasevann handler om, og at din Mingvasevann kanskje er noe annet. Nettopp denne tanken sitter jeg også igjen med. At dette er en bok med flere betydninger. I stedet for å være en vanskelig bok å tolke, vil jeg heller si det er en bok som er åpen for flere tolkninger. For kanskje er min tolkning av hver enkelt historie, mine assosiasjoner – nettopp bare det. Min. Det trenger ikke samsvare med hva forfatteren tenkte, hvor hun ville hen.

Tankene vandrer over til min egen livshistorie hittil. Hva som har formet meg og gjort meg til den jeg er. Den siste tiden har jeg viet mye tid til nettopp det. Reflektert over hva som har preget meg, formet meg – gjort meg til det menneske jeg har blitt. Kanskje nettopp derfor var det så fint å lese en bok, en fortelling om å bli den du er.

Noen mennesker kan bruke flere tiår, nærmere et helt liv på å forstå hvem de virkelig er. Bli kjent med seg selv helt ned i dypet. Forstå selve essensen av det å være menneske. Jeg jobber fortsatt med det, og har så vidt startet på reisen kalt livet. Og jeg tror jeg aldri vil komme helt i mål. Jeg ser for meg å bruke hele livet på å bli virkelig kjent med meg selv (og forhåpentligvis noen andre mennesker).

På vegne av venner

Når jeg hører navnet Kristopher Schau forbinder jeg det med en tullete, useriøs og litt smågal fyr. Egentlig vet jeg ganske lite om han, jeg husker bare i det fjerne at jeg for mange år tilbake, da jeg fremdeles var et barn – hørte om tv-serien De syv dødssynder. Jeg fikk aldri sett den selv, men etter hva jeg hørte folk si om den på den tiden – gjorde den et slags inntrykk. En følelse av nysgjerrighet og en smule avsky på samme tid. Jeg vet ikke riktig.

Nettopp derfor ble jeg så positivt overrasket og grepet av boken på vegne av venner. Jeg har lest den før, og jeg har nå lest den igjen. Utgitt på forlaget Oktober kommer den innbundet med et blomstrete omslag.

img_6837-as-smart-object-1
Vi møter en følsom Kristopher Schau. Kanskje fordi boken bærer på et så alvorlig tema, en så sterk følelse av ensomhet – griper den meg på en spesiell måte. Han har truffet en nerve, virkelig truffet blink. Jeg sitter igjen med en klump i halsen når jeg leser om alle begravelsene hvor ingen møter opp. Den gjennomgripende ensomheten. Kanskje et liv i ensomhet, for deretter å dø helt alene. Ingen ved din side til siste stund. Men det vet vi ikke.

Kanskje var det en snill og varm sykepleier som holdt en hånd frem til siste åndedrag. Kanskje var det et menneske som selv valgte å leve alene. Likevel; det er noe tragisk og dystert over disse begravelsene uten tilskuere. Uten familie, uten venner. Ingen som møter opp. Bare Kristopher.

Dette er en bok fylt opp av en mann som viser en annen side av seg selv. Selv om fokuset er på de døde, begravelsene og den endelige avskjeden – danner jeg meg et bilde av han. Han som starter boken med å skrive om om å ikke være redd for å dø, om behovet for å lage noe og manglende fornemmelse av tid. Han som får meg til å sitte igjen med en klump i halsen og samtidig en god følelse.

«Jeg har gjort så mye jeg angrer på at hjernen min har valgt å kapsle all fortid inn i det samme datoløse vakuumet.» (s. 6)

img_1165
En bok som traff meg sterkt. En annerledes bok, både brutal og fylt med sympati på samme tid.
Anbefales på det varmeste.

En rosehage av minner

Første gangen jeg begynte å lese Rosehagen-serien begynner å bli en god del år siden. Året var 2010 og det var vel så vidt blitt juni. Jeg hadde antageligvis begynt på første bok en gang i mai.

Rosehagen var det første jeg leste etter en alvorlig overdose, i uker fylt med fortvilelse og forvirring. Mamma abonnerte på serien. Jeg husker det var veldig viktig for meg å få bøkene opp. Nå i ettertid ser jeg sammenhengen.

Første bok beskriver hovedpersonen Emily og hennes hukommelsestap i barndommen. Ubevisst identifiserte jeg meg med henne. Jeg hadde ikke fått hukommelsestap, men jeg levde i en tykk tåke på den tiden. Minner fra barndommen, detaljene – var tåkelagte. Liksom fjerne. Så fjerne at jeg nesten ikke fikk tak på dem. Detaljene kom tilbake med tiden, men utelot elleve dager fra mai. Årsaken til forsøket om å avslutte mitt eget liv er borte, og det har aldri kommet tilbake. De maidagene er sorte, helt sorte.

I mange år forsøkte jeg å huske. Jeg forsøkte desperat å forstå. Hva hadde skjedd som fikk meg til å glemme? Hadde jeg opplevd noe traumatisk? Noe som var så smertefullt at jeg ikke var sterk nok til å huske?

Q12A0085 as Smart Object-1
Tilbake til rosehagen og minner. Jeg leste de seks første bøkene på den tiden, før jeg la de fra meg. Andre ting kom i fokus og andre bøker ble lest. Det skulle ta noen år før jeg gjenopptok bokserien. Jeg har vel lest de trettifem første bøkene tror jeg, kanskje litt flere. Men jeg stoppet. Historien er god, men langtekkelig. Mest av alt hadde jeg en merkelig dragning til bøkene etter det litt snodige inntrykket de gjorde på meg den gangen for mange år tilbake.

På veien mot et minimalistisk liv og fjerningen av hundrevis av bøker, ga jeg slipp på Rosehagen. Det handlet om langt mer enn bøker egentlig. En symbolsk handling, selv om disse bøkene bare var noen av en større mengde.

Uten å vite det på den tiden, for noen måneder tilbake – ga jeg slipp på min egen glemte rosehage. Jeg kan ikke bli værende i fortiden, der har jeg vandret alt for lenge. Jeg lar skogen og trærne få gro igjen nå. Lar blomstene få visne eller gjøres om til ugress. Lar min fortid få være i fred. Jeg lukker porten ut fra rosehagen, kaster nøkkelen og lar solen få skinne nedover meg. Fordi spøkelser og lukkede rom fra fortiden skal forbli lukket. Jeg vil åpne andre dører og skape nye minner.

Fire ganger fire

Da har det blitt sekstende februar og jeg tenkte å dele fire ganger fire ting jeg liker. Jeg liker liste-innlegg, ramse opp tanker og minner. Meninger og opplevelser. Sortere verden. Først ut er fire sanger jeg har lyttet mye til den siste tiden:
River flows in you av Lindsey Stirling
Lifeline av Imogen Heap
Little by little av Ulf Nilsson
Døgnvill av Sandra Lyng Haugen

Jeg leser til tider mange blogger, og har ganske mange jeg følger fast. Jeg kunne skrevet langt og lenge om det, men i stedet lister jeg opp fire blogger jeg leser fast:
www.aspergerinformator.com
www.lillemylykkeliten83.blogg.no
www.tankegalleriet.wordpress.com
www.hjartesmil.com

Bøker jeg har lest den siste tiden som er verdt å nevne:
Storeulvsyndromet: jakten på lykken i overflodssamfunnet av Thomas Hylland Eriksen
Fem av Marius Ektvedt
Edels jul av Edel Hammersmark Gjervan
– Fra skjønnhetsdronning til funksjonshemmet av Anja Hende

Filmer jeg har sett den siste tiden og likt:
– The watcher
Å tro man har kjøpt drømmehjemmet, mens man i virkeligheten har kjøpt et levende mareritt. Du er uønsket i ditt nye hjem. Hva venter rundt neste sving?

– Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant
Morsom og fin! Anbefales for god latter og en artig filmkveld.

– I am the pretty thing that lives in the house
En annerledes grøsser. Tankevekkende, vakker, nesten poetisk.

– Persona
En svensk film som jeg har sett et par ganger før, men den treffer meg litt ulikt hver gang. Om Elisabeth Vogler som slutter å snakke. Og søster Alma som går fra forstanden. Hvem er hvem, hva er ekte?
En forvirrende film om to mennesker som på sett og vis blir til en og samme person.

Musikk i mine ører

Til tider hører jeg mye på musikk. Mengden varierer veldig, noen måneder kan jeg høre mange timer på musikk, andre måneder omtrent ingenting. Jeg vil si at musikk i utgangspunktet er en ganske viktig del av livet mitt, i ulike faser og livssituasjoner. Jeg tenkte derfor å ta fatt på det femte temaet i bloggutfordingen jeg startet for en god stund tilbake, nemlig hvilken sang jeg liker best for tiden.

Det er svært vanskelig å velge én sang i en jungel med hundrevis av gode sanger. Jeg fikk sjokk når jeg i slutten av fjoråret fikk beskjed i Spotify at jeg ikke kunne legge til flere sanger, grensen var 10 000. Det er ikke i spillelister, men blant de du lagrer under sanger. Det var en liten tankevekker, for jeg kunne da umulig like så mange sanger? Det får være måte på, selv om jeg har variert musikksmak! Det var på tide å rydde opp i musikkbiblioteket.

img_2187
En sang jeg aldri blir lei av er Enter the ninja av Die Antwoord. Jeg har sansen for denne litt merkelige musikkgruppen fra Sør-Afrika. Sangene har vært en del av livet mitt i omkring to år nå, og de passer til mange ulike formål. Jeg synes også sangen Banana brain som de kom ut med i fjor er fengende.

En annen sang jeg vil nevne er Little do you know av Alex & Sierra. En sang jeg hørte ufattelig mye på i løpet av fjoråret. En sang jeg sovnet til, skrek til eller lå gråtende i senga eller på badegulvet og lyttet til. En sang som fant meg i en tung stund. Selv om dagene er mye lysere nå, og jeg sjeldent har slike dystre øyeblikk – er sangen beroligende og fin. Det går sjeldent en måned uten at den spilles av.

Little do you know
how I’m breaking while you fall asleep
Little do you know
I’m still haunted by the memories
Little do you know
I’m trying to pick myself up piece by piece

img_2776
Da er helgen her, med god mat og Mira-kos. På menyen står det vegansk schnitzel og fløtegratinerte poteter av havrefløte. Og bakte epler med vaniljesaus, det faller alltid i smak. Kanskje bruker jeg helga på litt bilderedigering eller bare skrur av iMacen helt. Jeg har tenkt til å ha et lite matprosjekt i februar, som jeg forteller litt om til neste uke.

Jeg kommer til å legge ut den sjette bloggutfordringen i februar. Da skal jeg skrive om ti ting jeg vil gjøre før jeg dør. Det blir et spennende innlegg å skrive, som virkelig kommer til å få meg til å tenke. Ønsker dere en riktig god helg!