Skrive; beskrive; brevskrive – et gjesteinnlegg om kreativ skriving

Kjære En eller annen.

Jeg kommer her helt alene. Jeg har ikke med meg noen bagasje. Vi begynner med blanke ark før jeg fyller dem ut med hele alfabetet, før jeg dekker halve skjermen din av halve setninger som kanskje blir hele.

Det er ikke alltid det blir en helhet når man skriver kreativt. Da har man en slags uskreven rett til å avslutte setningen hvor man vil, med et punktum. Men inntil jeg har fylt ut meg selv, kommer noen ord på langs med kommaer og semikolon. Kjære deg, du kommer til å finne meg igjen; du vet hvordan jeg er i dette virvaret av ord. Jeg kommer til å skrive hilsen. Men først:

Jeg vil dele. Skrive. Beskrive noe. Noe om meg. Noe om kroppen min. Noe om deg. Litt matematikk fra skoledagene. Alt er ikke glemt, selv om jeg kommer uten bagasje på denne reisen i verdensveven.  Det kan utarte seg slik når jeg skriver:

Jeg kan nok om geometri
til at jeg vet jeg ikke har former
som sirkler av pupper
eller en firkantet rompe
Jeg har bare en trekant der skrittet skal være


Kreativ skriving handler om å gå i dybden og skrive på overflaten. Det er en kunst, fortellerkunst. Men ikke alle av oss kan snakke så godt som vi skriver. Jeg sier at skriftspråket er morsmålet mitt. Muntlig er andrespråket. Og det setter jeg definitivt i andre rekke når jeg har kvalitetstid med macen min.

Kjære leser, jeg har noe å skrive deg. Du er vakker, som to øyne på en stilk.

Vennlig hilsen Helene (Aspergerinformator). Punktum.

En helt åpen dag

Jeg åpner dagen som en pakke egg. Skjør og varsomt. Plasserer føttene på gulvet, går inn på badet, møter speilbildet av en anorektisk kropp. Den rekker ikke å gjemme seg i store klær der jeg enda går i bare pysj. Lyseblå fra Kari Traa. Ingen detaljer får utebli.

I dag skulle jeg være gjesteblogger hos Marthe i Livets Rose om å være åpen om psykiske lidelser og Asperger syndrom. Hvordan er det? Hvordan blir man møtt? Jeg spør, hvordan blir man ikke møtt? Med kjærlighet! Som pasient kan man aldri bli elsket, det er såkalt uprofesjonelt, og som venn kan man oppleves som for komplisert og for syk til å være venn med. Det her jeg fått høre.

Med bloggen min Aspergerinformator har jeg møtt mye positive tilbakemeldinger. Mennesker med syndromet har kjent seg igjen og pårørende har fått råd. Jeg har fått forståelse jeg ikke ville oppnådd uten. Åpenhet har gjort at jeg er en del av et fellesskap i stedet for en ensom alien eller ulv. Det henger en ulv på veggen min, for noen ganger er jeg henne. Men tilbake på sporet: Åpenhet. Det handler om å tørre å være seg selv, våge å stå frem med styrker og svakheter, tåle at ikke alle forstår og å verdsette de som prøver å forstå.

Jeg går til en middag jeg ikke vil ha, siden jeg har anoreksia nevrosa. Jeg innrømmer det. Kroppen min er syk. Men middagen er uten egg. Dagen tåler litt mer når den er kommet ordentlig i gang, så jeg trenger ikke åpne like forsiktig. Jeg går på line og rutine. Helt ærlig trenger jeg at det er forutsigbare dager. Dager jeg kan regne med.

Jeg har møtt mange mennesker. Både fagpersonell og mannen i gata, som ikke har ønsket å forstå. De har sett meg som en i bunken. En i helsekøen. En på sykehus. En de ikke forstår. En fremmed. Lett å støte fra seg. Men de aller fleste, forstår mer av meg om jeg åpner munnen. Det er bare ikke alltid så lett for en med Asperger syndrom. Derfor skriver jeg.

28072034766_759f6f5753_o
Dette gjesteinnlegget er skrevet av Helene, bak bloggen aspergerinformator.com. Helene skriver åpent og ærlig, sårbart og vakkert – om livet med Asperger syndrom og tilleggsvansker. Om å være menneske, på gode og mindre gode dager.

Et åpent og ekte menneske som jeg har blitt ufattelig glad i, og lært mye av. Ingen forstår meg slik som henne, på godt og vondt. Takk for at du finnes, at du er min venn og at du skriver tekster som setter spor.

Å ha en interesse ikke alle andre har

Jeg er på sykehus. Det gjør at jeg ikke kan fotografere mennesker. I 2012 oppdaget jeg de små menneskene. Det var dukker med bevegelige ledd, slik at de kunne posere som mennesker. Etter hvert utvidet hobbyen seg og jeg både samler og fotograferer dukker.

Det å ha et annet perspektiv på dukker enn de fleste andre voksne, er av og til litt vanskelig. Jeg må forsvare hvordan jeg bruker pengene mine og tiden min. Jeg kan få høre at dukkene ikke har ekte verdi. Men for meg, betyr de veldig mye. De forteller en del av sinnsstemningen min. Jeg fotograferer ulike dukker etter hvilket humør jeg er i.

Jeg har også dukker uten helt menneskelige trekk. Det kan være den lille havfruen. En annen jeg kjenner med Asperger, er opptatt av havfruer og havmenn. Han er ganske alene om det her i Norge. Sånn er det med dukkene også. På Internett kan du bade i bilder av havfruer og bjd-dukker.

Min nyeste investering er en dukke som er halvt menneske og halvt fisk, altså en havfrue. Kanskje er jeg en slik frue, fra ditt perspektiv. Altså ikke helt som andre fruer. Og så legger jeg på svøm inn i vanndammene på sykehuset, med dukken som modell. Knips, her kan du nyte henne. Det er så godt å flyte.

29300794086_6830c7052f_o
Dette innlegget er skrevet av Helene, bak bloggen aspergerinformator.com. Der blogger hun om livet med Asperger syndrom, på godt og vondt. Og deler flotte dukkebilder, fascinerende skapninger!

Helene har blitt en nær nettvenn, en av de menneskene som står meg nærmest. Hun har en unik forståelse for meg. Kanskje fordi vi begge har Asperger, og har fått erfare et vanskelig liv, i ulik grad. Det betyr mye, både den personlige kontakten vi har, og gleden i å lese de unike tekstene og skildringene fra hennes hverdag. Du er fantastisk, Helene!

UNIK.

Å være gjest

Jeg var 7 år. Jeg skulle i bursdag. Jeg snublet og fikk hull på strømpebuksa. Mamma ble sint. Jeg var klumsete og fryktelig lei meg. Den hvite strømpebuksa hadde blondemønster. Jeg husker sånne ting, fra langt tilbake i tid.

Noen barn, husker slike opplevelser mer traumatiske enn andre, og memorerer detaljene i dem. Jeg husker også at jeg glemte å si takk for meg fordi jeg ikke fant ordene for det, og fikk kjeft.

Nå er jeg gjest hos Livets rose. Her er det torner å stikke seg på. Jeg tar sjansen. Jeg heter Helene og har Asperger syndrom. Hvordan det er å leve med Asperger? Det er å ha en god langtidshukommelse, kortere korttidshukommelse (jeg husker faktisk ikke hvem som sitter i samme rom som meg uten å se etter), slite med kommunikasjonen, komme i konflikter, misforstå det sosiale spillet, bli holdt utenfor, prøve å passe inn og til slutt innse: Denne puslespillbrikken passer bare ikke.

Det er å lete etter grunner til å leve. Det er fantastisk å ta bilder, fotografere det jeg er god på, skrive tekster som ingen andre kunne skrevet, oppdage detaljer ingen andre ser og gi liv til dem. Det er å ta livet av drømmer fordi alt som ikke er sikkert blir usikkert. Det er å leve etter rutiner og det er å falle med begge beina på jorda. Det er å komme fra en annen planet uten å kunne bevise det. Det er å bli feiltolket og feilbehandlet. Det er å få kjeft. Det er å prøve å ta seg sammen. Det er å være meg.

IMG_2878 as Smart Object-1
Helene, som har bloggen Aspergerinformator, har gjesteblogget hos meg. Et tankevekkende innlegg, om å ha Asperger, om å være annerledes. Helene har blitt en nær venn, som betyr mye for meg. Hun er unik, setter ord på ting på den rette måten – finner ordene jeg ikke selv klarer å finne. Jeg har selv Asperger, og kunne ønske jeg kunne beskrive flere aspekter ved det, på en slik måte som henne. Takk, kjære Helene. Takk for at du deler dette innlegget på bloggen min, takk for at du er til!

Hva er de redde for?

Kjerstin har skrevet et dikt, jeg har fått lov til å dele her på bloggen:

Hva er de redde for?

Skutt stående,
uten noen form
for
forklaring eller forståelse.

Latter fra de som spotter.
Hånlige skrik fra de som ser.
Spytt og forakt fra
de som er falske tilskuere.

Ingen redegjørelse blir hørt.
De vil ikke høre!
De vil ville se.
– Hvorfor?

– Kanskje frykter de egne grenser?
Kanskje vasker de for egen dørstokk?
Hva er de redde for?

Ekte venner lytter,
ekte venner forstår!
Ekte venner vet.

Ekte venner kan gi  så mye glede.
De kan få frem tårer,
ved få ord!

Et ord kan si mye.
To ord kan si mer.
Tre ord kan si alt…

Ekte venner svikter aldri!
De lytter- og forstår!
De blir når andre går…


Kjerstins kommentar;
Jeg er veldig glad i deg, Marthe,
og støtter deg 110%!
Du er ei vakker ung dame, som skriver fra hjertet!

Takk for at du er til!IMG_0704-as-Smart-Object-1

Krig kan forekomme i mange varianter

Hei! Jeg og Kjerstin skriver fremdeles på 6-ords novellene som jeg har nevnt tidligere, og her er et utvalg fra ukas tema «Krig». De fem første er skrevet av Kjerstin, og har et etterord, deretter kommer det tre fra meg.
IMG_7837 - lønn«Midtøsten»
Nyfødt barn
men
sorg

Krigen herjer

«Midtøsten II»
Nyfødt barn
gråter

Alene

mor
halshugd

«Midtøsten III»
Skudd løsner

skrik

barn som
dreper

«Midtøsten IV»
Barn gråter

Bryster
som engang ammet.

«Midtøsten V»
Asken fra mor
ligger i luften.

Kjerstin skriver:
“Tanker og ord, blir til bilder og historier!
– Så mye man kan skape, med bare seks ord”


Her kommer noen av mine:

”Ikke et offer, en overlever”
Å overleve krigen
mot sine egne

”Verbal krig”
Mitt ord
var sterkere
enn ditt

”To nære plasser på kartet”
To naboland
I krig og fred

Påskehilsen fra Kjerstin og Marthe.

Gjesteinnlegg av Kjerstin

Jeg og Kjerstin har begynt på et lite skriveprosjekt, der vi tar for oss den spesielle sjangeren seksordsnoveller. Altså noveller på kun seks ord. Hver søndag sender vi hverandre en novelle, etter et bestemt tema. I den anledning spurte jeg Kjerstin om å gjesteblogge, så her ser dere 2 seks ords noveller og et etterord.

«Spiseplikt»
Halvfull askjett
Egne tanker
Min seier

«Maten»
Tankene;
Å være
eller
ikke være

IMG_7888 as Smart Object-1
Ofte blir det mye tanker og dilemmaer, da en blir bedt bort på mat, spesielt når det er familie, eller gode venner, som vet «om ens problematikk og utfordringer».

Så «Å være eller ikke være», blir en slags «kamp» før man setter seg ved bordet. DA er det så godt å kjenne en indre seier, da man legger kniven og gaffelen fra seg, som «takk for maten», og VET selv at dette gikk bra!!