Hverdag, tanker og meninger

«Kjærrgården» og andre ord du stusser over

I dag tenkte jeg å skrive litt om dialekter og «rare ord». Jeg har alltid tenkt at jeg ikke har en spesielt utpreget dialekt, men det er likevel enkelte ord og uttrykk som folk utenbys fra kan klø seg i hodet over. Som dere kanskje vet bor jeg i Kragerø. Perlen blant kystbyene omtales byen vår som.

Jeg husker i barndommen at min kusines datter som var like gammel som meg, alltid snakket «så pent» i forhold til meg. Hun bodde i nærheten av Oslo, og snakket uten tvil mye penere. Jeg snakker mer bredt, eller «breit» som jeg ville sagt. Mens hun sa «hun» og «i sted», sa jeg «ho» og «i stad». Spesielt sistnevnte irriterte jeg meg grenseløst over. Vel, jeg var jo bare et barn som tydeligvis ikke likte at folk snakket «pent». Jeg husker jeg var ganske liten da jeg ba henne om å snakke ordentlig!

Jeg må le når jeg tenker på det. Det er ikke spesielt å si «ho» i stedet for «hun», men det er noen andre ord som jeg ikke engang tenker over at folk reagerer på. Jeg sier stadig vekk at jeg trives så godt med å gå turer på «kjærrgården». Å si kirkegården blir for meg kunstig og rart. Det blir kun brukt skriftlig eller når den jeg snakker med rister på hodet og ikke skjønner hva jeg sier.

Har jeg vært ute i regnet og fått søle på buksa eller det var veldig sølete langs veien, sier jeg at det er så «sævlete». Jeg har opplevd et par ganger at folk faktisk ikke har forstått hva jeg har ment. Jeg synes slike situasjoner er veldig morsomme, fordi jeg må tenke meg om en ekstra gang for å finne ut hva det korrekte ordet er.

Jeg er oppvokst med en bred dialekt, men det er likevel store forskjeller bare innad i byen. Jeg tror kanskje kombinasjonen av at min far er fra Kragerø og min mor er fra Stavern gjør at jeg er mer utsatt, hehe. Tjukk L er også et artig fenomen. I følge Wikipedia mangler bymålet i Kragerø tjukk L, men det gjør ikke jeg. Når jeg sier ord som ball, bolle og hælj (helg) blir L-en tjukk. Det er riktignok ikke alle ord jeg har like tjukk L på. Familien min fra Vestfold har tjukkere L, så jeg har nok fått en kombinasjon av min mor og fars talemåte.

Jåt er visstnok også et ord som ikke blir brukt i alle dialekter. Hvis du sier at en person er jåt, mener du at personen er litt harry eller litt stygg på et vis. For eksempel at klærne er jåte. Det samme kan man si om gjenstander. «Se på de jåte gardinene!»

Jeg kommer ikke på noen flere eksempler i farta, men jeg vil gjerne høre om du har noen rare ord eller uttrykk i din dialekt.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig · Utfordringer

10 ting jeg virkelig setter pris på

Det er så mye fint i livet mitt som jeg setter pris på. Så i dag tenkte jeg å nevne ti av de største tingene:

• Gleden ved å trives best alene (og bo alene).
• Takknemligheten over å bo i Norge og at jeg har mulighet til å ha et verdig og godt liv, takket være velferdssystemet.
• To flotte foreldre som alltid stiller opp for meg.
• Mira, den vakre hunden min.

• Alle erfaringene og minnene jeg har samlet hittil.
• Evnen til å skrive gode kreative tekster, slik som dikt og noveller.
• Fotointeressen og gleden over alle de vakre, små detaljene i verden rundt meg.

• Tanken på alle mulighetene jeg har i livet. Alle fotografiene jeg skal fange, tekstene jeg skal skrive og stedene jeg skal besøke.
• Å bo i et land med variert klima og fire årstider. Jeg elsker variasjonene når årstidene skifter. Høsten er den vakreste tiden jeg vet om.
• Å leve som veganer. All den deilige maten, den gode samvittigheten og ikke minst interessen for dyrevelferd og miljø.

Innlegget er en del av bloggutfordring 13: ti ting du virkelig setter pris på.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Ønsket om å bo i en storby

Tidligere så jeg for meg å bosette meg i Oslo med tiden. Først da jeg fremdeles så for meg studier, og senere når jeg tenkte å flytte dit i løpet av tredveårene. Nå har jeg riktignok slått fra meg hele Oslo-prosjektet.

Det er mange fordeler med å bo i en storby. Det ville vært lettere både med kollektivtrafikk, tilgang til spennende veganske matvarer, muligheter og attraksjoner. Uten tvil ville det vært mange fordeler for meg i Oslo, som en ivrig hobbyfotograf, veganer og uten et behov for «å passe inn». Det er enklere å forsvinne i mengden og slippe å forholde seg til folkesnakk og småbymentalitet.

Likevel har jeg innsett at jeg ikke passer inn i en storby, i hvert fall ikke på størrelse med Oslo. Jeg er veldig lydsensitiv og følsom for sanseinntrykk i hverdagen. Da er ikke en storby noen god idé. Jeg trenger å bo et sted som er lite nok til at det er tilstrekkelig plass til å gå i fred og ro, uten for mange mennesker. Selv i lille Kragerø trives jeg med å ikke bo midt i byen. Jeg bor såpass langt unna at jeg slipper støy, og som regel kan jeg gå i fred på nettene uten å møte et eneste menneske. Utenom han som kjører aviser da. Rundt klokken fire om nettene. (Hallo til deg i rød bil i Kalstad-området!)


Det har ikke vært lett å innse, det skal jeg ærlig innrømme. Men det er ikke slik at jeg dermed skal gro fast i lille Kragerø for alltid. Det viktigste er at jeg har slått meg til ro med at jeg skal bo her i lang tid fremover, og trives med det. For nettopp det å føle at alt er så midlertidig, er en følelse jeg ofte sliter med. Jeg så for meg å flytte til Oslo tidligst i en alder av 35. Selv om det er mange år frem, følte jeg likevel på ubehaget av at det jeg hadde her og nå var midlertidig. Fordi noe annet var planlagt.

Planer kan være fint, men de trenger ikke alltid være så konkrete og håndfaste. Jeg er glad for at jeg har vokst såpass som menneske at jeg evner å se dette. Og at jeg innser at Oslo ikke er for alle. Jeg vil gjerne reise dit i kortere perioder, på fototur med deilig vegansk mat og hvile på hotell – men det er også nok.


Ønsker endrer seg med årene, etter som vi blir formet av interesser, opplevelser og livserfaring. Det er fint synes jeg. For hvem kan ærlig si at alle ønskene du hadde som 16-åring er de samme som du har nå? Jeg kan ikke det, og det er jeg ufattelig glad for. På mange områder var jeg mer ambisiøs når jeg var i tenårene, samtidig som jeg rett og slett ikke klarte å se realistisk på mål og drømmer. For all del, målene ville vært realistiske om jeg var en annen. Og det er jeg ikke.

Tilbake til det opprinnelig ønsket om å bo i en storby. Jeg kommer ikke til å bo i Kragerø for alltid. Men jeg vil trolig bli boende her i 15- 20 år til. Kanskje mer, hvem vet. Det eneste jeg vet, er at jeg fortsetter å spare i BSU, selv om jeg allerede eier leiligheten her. Med andre ord: jeg vil kjøpe en annen leilighet i fremtiden. Og hvis jeg skal tippe, tror jeg det blir et annet sted i Telemark.

Jeg leker med tanken om å flytte tilbake til Skien i fremtiden. Når jeg flyttet dit i 2015 var det ikke med de rette forutsetningene. Jeg flyktet fra det jeg hadde, fikk den nødvendige endringen og vendte tilbake til hjembyen min. Jeg ville aldri vært foruten det, nettopp fordi det førte til massive endringer i livet mitt. Viktige endringer. Det var bare ikke det rette tidspunktet å bli boende. I fremtiden tror jeg det tidspunktet kan komme. For Skien er en by jeg virkelig liker. Ikke altfor stor og ikke for liten.

Utfordringer · Hverdag, tanker og meninger

Å danse i høstmørket

Det går mot helg og jeg skal bruke resten av uken på å hvile. Samle krefter og nyte livet. Være alene, kun med pelsbarnet mitt som eneste selskap. Kanskje går jeg meg en liten tur alene og fotograferer naturen, lytter til fuglene på morgenen eller bare er til. Jeg liker å eksistere, uten å trenge å gjøre så mye bestandig.


Jeg begynner
å lengte etter høsten. De lange sommerdagene kan være litt overveldende noen ganger. Jeg venter på mørkere tider, tidligere solnedgang og fredfulle mørke gater. Det er kanskje litt vanskelig for andre å forstå at noen lengter etter mørket i juli.

Sannheten er vel bare at jeg ikke liker at alt er så synlig hele tiden. I lyset. Jeg ønsker å vandre i fred, på kvelder og tidlige morgener. I det minste at jeg ikke er opplyst av noe annet enn gatelykter om jeg møter på noen. Nå er solen tilstede store deler av døgnet, og jeg føler jeg møter flere mennesker på min vei. Logisk nok tilbringer også flere mennesker mer tid ute, i sommervarme og ferie.


Jeg ønsker dere alle
en god avslutning på uken, enten du tilbringer tid med andre eller alene. Livet er vakkert, aldri glem det! Hva med å bruke helgen på å gjøre noe fint sammen med en du er glad i? Eller kanskje bruke litt tid på hobbyer du har forsømt i det siste?

Vi former vår egen fremtid, og ikke minst nåtid. Det er viktig å huske, at det er du som velger hvor veien går videre. Vi kan ikke endre det som har vært, men vi kan velge en annen fremtid for oss selv. Vi kan velge å lære av våre feil, og se på alle erfaringer som som noe positivt – både de gode og de vonde. For det er ofte motgang som gjør oss sterkere, enda hvor klisjéaktig det kan høres ut. Jeg vet i hvert fall at det er utfordringer, motgang og smerte som har fått meg til å utvikle meg mest.

Gode erfaringer er selvsagt viktig, men det er ikke nødvendigvis disse man vokser på. Jeg tror det handler om en balanse. Det finnes ikke smerte uten glede, og vi kunne ikke hatt noe å sammenligne med om alt bare var rosenrødt. Jeg setter pris på alt det som har formet meg, og alt det som har latt seg forme av mine valg på livets vei.

Bildene i dette innlegget er en del av bloggutfordring 11: et bilde av utsikten fra valgfritt vindu i leiligheten din. Disse er riktignok fra verandaen.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Feit, men frisk

«Du må ha tatt av deg» sa hun, som så alt for mange før henne. «Nei» responderte jeg. Vekta hadde vært tilnærmet den samme gjennom et år nå. Men det er mye mulig jeg har endret noe fasong eller at klærne jeg gikk i, fikk meg til å se litt tynnere ut (ikke fullt så feit).

For all del, jeg vet det er hyggelig ment når folk spør om du har gått ned i vekt. Jeg vet bare på samme tid at det er unødvendig, og noe som ikke løfter meg opp. Visst har jeg gått ned en god del fra min maksvekt i fortiden. Omkring 12 kilo for de som måtte lure. Men for meg er det ikke det som er viktig.

Det virker som at folk ofte forventer at man forsøker å gå ned i vekt om man er overvektig. Jeg gjør ikke det. Jeg er tilfreds med slik jeg er for øyeblikket, men ønsker noen endringer i kosthold og livsstil – som også kan føre til vektnedgang.

Jeg svarte henne med å si «det viktigste er at jeg har en frisk kropp», og det er det faktisk. Det er nok av de i min vektklasse som har helseproblemer, men jeg er ikke en av dem. Jeg skal ikke være naiv eller påstå at det ikke kan komme, for det er mange risikoer knyttet til det å ha en overvektig kropp.


Her og nå
er ikke det viktigste om du tror jeg har gått ned et par kilo. Det viktigste er at jeg trives i min egen kropp, og at den er frisk – selv om jeg er stor. Jeg har ingen ryggproblemer eller belastningsskader som følge av overvekt. Heller ikke hverken diabetes eller høyt kolesterol. Jeg har et variert vegansk kosthold. Og jeg vet å kose meg, både med sunn og litt mindre sunn mat. Jeg er også fysisk aktiv daglig, i varierende grad – men jeg har jo en hund, så det tilsier minst tre turer daglig.

Jeg er veldig bevisst på hva jeg trykker i meg, kanskje mer enn det gjennomsnittet er. For det er ikke slik at alle som er overvektige er dumme eller uvitende om eget matinntak. Det er bare stor forskjell på å vite hva som skal til for vektnedgang og det å ønske å gjennomføre det. Det betyr likevel ikke manglende kunnskap.


Jeg ønsker på ingen måte å fremstille overvekt som noe positivt, slik enkelte andre gjør. Jeg vet det ikke er sunt, at det er potensielt helseskadelig og heller ikke noe pent å se på. Sistnevnte er riktignok noe jeg ikke kunne brydd meg mindre om. For utseende mitt skal ikke få definere hvem jeg er som person. Jeg ler litt inni meg av de som tror at «overvektig» eller «feit» er et skjellsord de kan mobbe meg med. Det er sannheten og jeg blir ikke såret av noe så innlysende.

Poenget mitt med dette innlegget er hvor unødvendig det er med folk som hele tiden skal blande seg opp i andres vekt. Det er lett å spørre «har du tatt av deg?», uten å tenke på hvor forandringen ligger. Man kan gjerne spise mindre mengde mat totalt og mer junkfood, samtidig som man går ned i vekt. Er det noe å heie frem? For du aner ikke hva den synlige vektnedgangen betyr. Det kan være sunnere vaner eller mer fysisk aktivitet. Men det kan også være oppkast og overspising.

Tro meg, jeg fikk høre at jeg hadde gått ned – når jeg for noen år tilbake var inne i spisemonsterets klør og gikk ned 10 kg på under en måned. Du spurte meg aldri hvorfor, men bare applauderte min vektnedgang  (som forresten innebar et ekstremt matinntak).

Hverdag, tanker og meninger · Utfordringer

Fremtidens mål og drømmer

Fremtiden kommer raskere enn vi noen ganger er i stand til å fatte. Uker blir til måneder og år. Og nettopp fremtiden tenkte jeg å skrive litt om når jeg nå tar for meg bloggutfordring nummer ti: en situasjon du kunne tenke deg å være i om 5 år. Jeg tenker å skrive om hvordan jeg ser for meg livet i sin helhet, og hvordan jeg ønsker at min livssituasjon skal være.

Om 5 år håper jeg at livet mitt innebærer mye av det samme, men også er fylt med spennende, nye impulser. Jeg bor fremdeles i Kragerø sammen med pelsbarnet mitt, men jeg håper at jeg har reist til litt flere steder som står på reiselista mi. Noen små reiser, slik som en Stockholmstur, flere turer til Oslo og kanskje en tur til Danmark, der er det mange år siden jeg har vært. Jeg håper også at jeg har fått oppleve Island igjen, og har hatt minst én tur til varmere strøk.

Tiden får vise hvor jeg reiser, men jeg håper jeg sitter igjen med mange fine minner og fotografier. Kanskje har jeg reist litt mer rundt i Norge også. Opplevd fine perler i eget land, som bare venter på å bli besøkt.


Om 5 år
er jeg selvsagt fremdeles veganer, men jeg håper jeg har prøvd ut enda flere spennende matretter. Jeg er allerede en brukbar kokk (i mine øyne), men jeg blir aldri lei av å eksperimentere på kjøkkenet. Forhåpentligvis har jeg også delt flere oppskrifter her på bloggen og tipset om mange gode veganske produkter, til inspirasjon og glede for andre.

Jeg er noen ganger litt redd for å sette for mange mål, dele for mange drømmer. For fem år kan endre mye, men det er viktig å huske at ønsker kan endre seg, i takt med hvordan livet former oss. Jeg ser bare hvor mye jeg har endret meg de to siste årene. Mer enn jeg noensinne kunne drømt om. Så hva vil fem år føre med seg?

Om 5 år skriver jeg like mye, om ikke flere kreative tekster. Jeg har antageligvis hverken gitt ut en bok eller blitt en kjent blogger, men det er heller ikke målet. Det viktigste er hvilke erfaringer og tekster jeg sitter igjen med, for min egen del. Jeg har trolig fullført skrivekurs 1 på Forfatterskolen til NooA, og kanskje flere. Jeg tenker å begynne på det første kurset til neste år. Kanskje blir det flere, kanskje ikke. Det får tiden vise.


Jeg ønsker å være
mer i aktivitet om fem år. Kanskje har jeg gått ned noe i vekt, men det er ikke det viktigste. Det viktigste er at jeg er relativt sunn og mer fysisk aktiv. Vektnedgang er bare en bonus, ikke det overordnende målet i første omgang. Men jeg bør med tiden gå ned en god del, slik at jeg kan få en kropp det er bedre å bli gammel i. Å ha god helse er ikke noe man bør ta for gitt.

Om 5 år håper jeg fremdeles å leve et harmonisk liv, med sinnsro og rom for videre utvikling. Jeg har kommet langt til nå, men jeg håper årene bringer med seg en enda dypere ro, og at jeg kommer enda mer i kontakt med egne følelser. At jeg fortsetter å leve hver dag som om det var min siste. At jeg fortsetter å verdsette alle de små (og store) hverdagsgledene rundt meg, og blir enda litt mer bevisst på hva jeg ønsker med livet mitt – og lever deretter.

Hvordan vil du at livet ditt skal være om 5 år?

Hverdag, tanker og meninger · Natur & landskap

10 ting jeg vil gjøre i juli

Juni går mot slutten og snart tar vi imot en ny måned: juli. En varm sommermåned. Jeg tenkte det var på tide med en slags utvidelse av sommerlisten jeg postet i mai. Den gang skrev jeg om fine ting man kan gjøre om sommeren, og nå tenkte jeg å skrive mer om konkrete planer. Små og store.

1. Reise til Jomfruland på dagstur.
2. Fotografere i Brekkeparken i Skien.
3. Bade i Hull (ferskvann i Kragerø).


4. Lage veganske vårruller.
5.
Stå opp grytidlig for å fotografere soloppgangen, minst én gang.
6. Levere bøker på biblioteket og låne nye.
7. Bestille litt spennende vegansk mat fra veganermat.no


8. Gå en ordentlig lang tur så svetten renner.
9. Bytur med vegansk burger, livsnyting og fotografering.
10. Sovne til instrumentalmusikk.

Hva ønsker du å gjøre i juli?

Hverdag, tanker og meninger · Natur & landskap

Den andre bloggen min

Noen av dere har kanskje funnet veien til den andre bloggen min, vinterblomst.net, som jeg har linket til i toppmenyen. Jeg tenkte å skrive litt om denne bloggen og forskjellen fra Livets rose, om jeg i det hele tatt klarer å beskrive ulikhetene. Vinterblomst er et supplement til denne bloggen, en slags overskuddsblogg. De henger ikke sammen, men de danner nok likevel et mer fullstendig bilde av meg som person. Flere nyanser, som kommer frem på ulike måter.

På mange områder er det en mindre personlig blogg, samtidig som jeg skriver mye om følelsene mine. Forskjellen er at det ofte er i form av flere kreative tekster, slik som dikt og seksordsnoveller. Jeg publiserer flere korte innlegg, som er mer konsentrerte og udefinerbare. Jeg ønsker å nevne seksordsnovellene i innlegget døden, skal vi danse? og diktet berøring. Jeg har også postet noen korte tekster jeg omtaler som matpoesi. Å kamuflere følelser i tekster om mat. Gjøre det om til noe mer, noe symbolsk.


Hver mandag deler jeg forrige ukes hverdagsgleder. Tre hver uke. Det er en fin måte å kunne kikke tilbake på ukene som har gått, og sortere tankene, opplevelsene og minnene. Det får meg også til å tenke på når jeg skrev en påminnelse om at livet er vakkert.


Jeg har skrevet flere tekster jeg er stolt over. Det må være lov å si at man liker sine egne tekster, og nettopp derfor lager jeg dette innlegget. For å oppsummere og dele linker til innlegg jeg ønsker dere skal lese. I slutten av april skrev jeg blant annet innlegget the art of letting go, om minimalisme og det å gi slipp. Det er et viktig innlegg for min personlige utvikling. Kanskje det er av interesse?

Å praktisere takknemlighet er kanskje noe av det viktigste jeg har lært de siste årene. Og nettopp det skriver jeg om i innlegget sinnsro. Det er alle de små tingene som gjør livet stort, og det er så utrolig viktig å verdsette alt sammen. Som minimalist har jeg lært meg å glipp på vonde følelser, og ryddet opp både i hodet og i omgivelsene rundt meg. Jeg har lært at det ofte ikke skal så mye til for å føle lykke og ha et harmonisk liv.


Jeg skrev også et innlegg om å være alene, og det å stå stødig i meg selv. Det er viktig for meg å ikke være avhengig av andre mennesker på et vis som gjør dem ansvarlig for min lykke. For lykken finner jeg inni meg selv, og andre mennesker er bare en bonus. Noe jeg foretrekker en gang i blant. Å skrive eller føre en samtale med mennesker jeg liker. Likevel er det når jeg er alene som jeg finner ro og styrke.

Jeg avsluttet med å skrive: å være alene kan være et valg, en nødvendighet eller noe uønsket. For meg er det både ytterst nødvendig med mye alenetid for å fungere, samtidig som det er et valg av livsstil og levemåte. Og slik avslutter jeg dette innlegget også.

Hverdag, tanker og meninger · Kreative tekster

Å beskrive en uke

Jeg skriver én seksordsnovelle som skal representere hver uke som går. I midten av mars publiserte jeg de ti første seksordsnovellene. De kan være basert på en tanke, følelse eller opplevelse fra den spesifikke uken. Nå har vi kommet til uke 25, og jeg tenkte å dele noen av seksordsnovellene jeg har skrevet den siste tiden. Det skal sies at jeg skriver langt mer enn én i uka, men det er utenom disse.

Balanse
både i kropp
og sinn


Danser vårdansen
i takt med livet


Fanget et stjerneskudd
i tankene mine


Store endringer
motgang gjør deg sterkere


Vinterblomster
er ikke som
andre blomster

Hverdag, tanker og meninger · Livet som veganer · Minimalisme · Personlig

Reisen mot livet

Nå har det gått over tre år siden jeg besluttet å ikke spise kjøtt. Og det har ført til en mye lenger reise. Jeg startet med å droppe kjøttet, etter årevis med ubehag. Jeg følte ting ble litt lettere, med tanke på problematikken med mat. Jeg fant endelig en utvei, i hvert fall en begynnelse. Det var to årsaker: ønsket om å ikke spise levende vesener og ønsket om et mindre spiseforstyrret sinn.

Likevel er jeg ikke her for å feire avgjørelsen jeg tok for litt over tre år siden. Jeg vil nevne en langt viktigere dato som førte til kjedereaksjoner – 4. juli for snart to år siden. Jeg tok en avgjørelse som skulle komme til å endre livet mitt på så mange plan – jeg ble veganer.

En bittersøt åpenbaring. Jeg følte på skyldfølelsen over å ha fylt tjue år før jeg innså hva jeg drev med. Visst kunne jeg unnskylde mine første barneår ved å legge ansvaret på mine foreldre. Jeg var for liten til å forstå, og de fungerte som mitt moralske kompass – rett og galt. Men det endret ikke det faktum at det likevel var mange år fra min naive barndom til dette tidspunktet. Jeg var ikke lenger et barn, men en voksen kvinne. Jeg hadde hatt mange år til å forstå.

img_2821
Man kan ikke endre fortiden, men nå hadde jeg tatt det rette valget! Lite visste jeg den dagen i juli at dette skulle bli en døråpner. Jeg ble veganer på dagen, og det påfølgende året førte det ene valget til det andre. Fra juli 2015 og 1,5 år frem i tid – skulle livet mitt endre seg drastisk.

Å bli veganer ga meg den nødvendige motivasjonen til å bli medisinfri, etter nærmere syv år som medisinert, ikke minst til tider hyppig psykiatrisk pasient. Hvis ikke jeg hadde blitt veganer, hadde jeg heller ikke fått det nødvendige sparket bak. Dyretestede medisiner fikk meg til å tenke. For all del, nødvendige medisiner er akseptert selv om du er veganer. Men jeg brøt løs fra avhengigheten, og ble medisinfri på veldig kort tid.

Legen og mine nærmeste frarådet en så rask nedtrapping på det sterkeste. Jeg var klar over risikoen og visste hvilket ubehag som ventet meg. Samtidig visste jeg at dette måtte gjøres på min måte, om jeg skulle klare det. Mot alle odds gikk det bra. Det ble august, jeg var medisinfri, veganer og valgte å flytte utenbys. Mira var enda en liten valp, knapt renslig.

img_2779
I løpet av høsten ble jeg overrasket over hvor mye jeg nå følte! Uten medisiner så jeg verden med helt nye øyne. Høsten førte med seg flere valg. Jeg valgte å ikke gå videre på skole, fordi jeg faktisk innså at jeg hadde et valg. Jeg endte opp med å klippe av meg store deler av håret i sinne, og i mine øyne fjernet jeg verdigheten. Til gjengjeld fikk jeg med tiden selvtillit. Jeg flyttet tilbake til Kragerø, og startet et nytt liv – på samme sted som jeg omtrent hadde flyktet fra.

Jeg var overfølsom etter sjokket over endringene i egen personlighet som følge av seponerte medisiner. Og jeg bar på så mye sinne! Jeg ble kjent som en sinnaveganer den høsten. Jeg var sint fordi omverden ikke kunne se det jeg endelig hadde sett. Jeg så på valgene deres som fæle. Jeg visste like godt den gang som nå at sinne som regel ikke fører til endring. Samtidig hadde jeg ikke blitt hardhudet nok til å tåle alle mulige negative tilbakemeldinger og naive påstander jeg møtte som veganer.

Mest av alt var jeg nok sint på meg selv! Alt var snudd på hodet. Dette handlet om mer enn veganisme. Jeg var sint fordi jeg følte så ufattelig mye og innså hva årene med medisiner hadde tatt fra meg. Mulighetene. Jeg var sint og også lettet for relasjonene og båndene jeg brøt. Jeg bar på mye smerte, som nå var i ferd med å komme ut – opp til overflaten.

img_2685
Det ble 2016. Om 2015 hadde vært avgjørende med flytting, ny hund, skoleslutt, veganisme, valget om å bli avholds og medisinfri, store endring i mitt sosiale liv og starten på et nytt – klarte faktisk 2016 å toppe det hele!

Jeg var en løvetann, omtrent som ugress. Og alt jeg ønsket var å bli en fullverdig rose. Jeg blomstret, livet mitt blomstret! Fra en skjør blomsterknopp vokste jeg meg sterk, og ble det jeg hadde drømt om; en rose.

Året besto av mange store og små endringer. Jeg tok tak i livet og oppnådde en helt ny bevissthet. Jeg kuttet ut flere mennesker fra livet mitt og endret nettvaner. Jeg brukte mer tid på det som betydde noe og begynte reisen mot et minimalistisk liv. Jeg ryddet opp både i hodet og livet rundt meg. Viktigst av alt valgte jeg livet, i stedet for et halvveis liv i mørket og en offerrolle.

Før om årene besto livet mitt av en sterk indre uro. Vet du hva jeg beskriver livet mitt som nå? Harmonisk, balansert, og endelig – med en indre ro. Livet er magisk!

Hverdag, tanker og meninger · Natur & landskap

Onsdagstanker

Til fredag deler jeg et innlegg om lykke som faktisk ble skrevet på en ganske så kjip dag. Jeg forsøker å ikke la ytre hendelser, ubehag eller trivialiteter få ødelegge for min glede. Lettere sagt enn gjort, tenker du kanskje. Vel, det er en treningssak. Øvelse gjør mester (i eget liv).

Jeg ønsker dere alle en strålende dag videre. Det er juni og sommervær, forsøk å nyte det. Les en god bok i solen, gå en tur i nærmiljøet eller kanskje gi deg selv litt tid til å drømme om noe du skal i ferien. Lag litt god mat, mediter. Tenk på alt det fine som finnes i livet ditt. Selv på en grå dag, er jeg sikker på at du kan finne noe!

Hverdag, tanker og meninger · Natur & landskap

Ta min hånd


Ta min hånd og la meg lede deg, vise deg veien frem. Hold hardt rundt den lille hånda mi. Den er ikke liten fordi jeg er et barn, men fingrene har likevel lengden til en barnehånd. Jeg kommer aldri til å få lange, slanke pianofingre. Kanskje det er min måte å bevare barnet i meg på. Det høres litt fint ut. Jeg liker tanken.

Barnehender og 41 i skostørrelse (noen ganger 42 i vintersko). Det er artige konstraster. 

Se opp på trærne og søk nedover, langs bakken. Kanskje i knehøyde. Der finner du vakre blomster som titter frem for å hilse på deg, slik en hund hopper opp og sier hei!


Bevar øyeblikkene, slik du varsomt setter en skjør blomst i vann. Vann de gode minnene, så de varer. Ikke høst flere blomster enn du trenger. Vær varsom med livet rundt oss. Vi har bare én klode. Og da tenker jeg ikke egentlig på blomsterforbruket ditt.

La denne helgen være en helg til refleksjon og ettertanke. Tenk på hvor du er i livet, og hva som har ført deg dit. Hvor veien går videre. Hva slags menneske du ønsker å være – på godt og vondt.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

A decade of darkness

Etter over et tiår med mørketid, er det ikke så rart man blir litt skeptisk når solen titter frem. Man blir så vant til at det bare er forbigående solskinn, i påvente av overskyet drittvær. Jeg klarte ikke helt å tro på at det var ekte. At solen virkelig skulle bli værende. Det virket bare ikke realistisk.

Jeg regnet med lokale byger. Regnværsdager og et indre mørke. For det kom jo alltid tilbake, ikke sant? Jeg var redd for å håpe for mye. Ville ikke være pessimist heller, men over-optimisme var en skremmende tanke. For når fallhøyden er stor gjør man seg opp visse forventninger. Og samtidig skrekkscenarioer. Opp og ned i bølgedaler, men det føles som regel tryggest når jeg ikke klatret for høyt. Fordi jeg var redd for å falle. Falle så langt at det ikke fantes en reell mulighet for å komme opp igjen.

Med tiden forsvant lokale byger, ruskevær og høststormer. Raskere enn jeg klarte å innse. For solen ble værende i livet mitt. Likevel tar jeg meg i å spørre hvor tid det er trygt å tro at ikke livet skygger over igjen? Hvor lenge må det være stabilt, hvor lenge må livet føles harmonisk og fint – før risikoen for depresjoner og tilbakefall fordufter?

Det finnes ingen svar på det. For man har aldri en garanti. Likevel er jeg glad for at jeg ikke sluttet å håpe. At jeg ikke lukket øynene på grunn av alt det vonde, og kanskje glemte å se etter solskinn i vinduskarmen. For solen fantes hele tiden. Håpet fantes. Jeg var bare ikke på riktig sted mentalt til å se det. Som en usynlig stråle var det tilstede bestandig. Men det krever vilje til endring, styrke til å stå i smerten og en god dose håp for å se solen.


Hadde du spurt meg
for bare et år tilbake om jeg noensinne kunne ha en ordentlig stabil psyke, uten de ekstreme bølgedalene og de tilbakevendende depresjonene – hadde jeg stilt meg tvilende til muligheten. Nettopp fordi jeg var fastgrodd i den tanken. At det ikke var noe poeng å forsøke. Jeg hadde allerede kommet langt. Det var ikke stabilt, men jeg var medisinfri og taklet livet på et vis. Men jeg var forberedt på mørket. Nesten slik et piggsvin går i dvale på vinteren, gjorde jeg klart for nedgangstider.

Jeg hadde kommet såpass langt at jeg som regel kjente mørket litt på avstand. Hvordan det snek seg inn på meg, som en overfallsmann i mørket. Det var ingen direkte overraskelse, for jeg kunne føle nærværet på avstand. Pusten i nakken, depresjonens vonde ånde.

Jeg var forberedt på å leve dette livet. Innstilt på å holde ut uten å rette opp i kjemisk ubalanse med medikamenter. Forberedt på å stå i det uansett hva. Og nettopp det tror jeg var min vei ut. For når livet var vanskelig i siste halvdel av 2015 og i 2016 visste jeg at medisiner ikke var et alternativ lenger. Det var ikke snakk om å falle tilbake på det punktet. Bruke og misbruke reseptbelagte legemidler. For da kan vi snakke om et virkelig liv i vinterdvale.

Til tross for at ingen trodde det skulle gå bra, ble jeg stående i det. Og kanskje nettopp fordi jeg hverken så på medikamenter eller innleggelser som et alternativ overhodet, måtte jeg bare takle det. Det var ingen vei utenom. Avslutte det hele eller stå i det. Ingen mellomting. Jeg tenker ofte i svarthvitt. Alt eller ingenting. Liv eller død. Og livet gjenoppsto i meg.

Mørketiden er over. Jeg velger å tro det. Virkelig tro det med hver celle i kroppen min. For uten troen på noe bedre ville jeg aldri kommet så langt. Det har på ingen måte vært lett, det skal jeg ærlig innrømme. Men jeg ga ikke opp.

Hverdag, tanker og meninger

Sommerliste

En liten liste med ting man kan gjøre om sommeren. Fine, gode ting. Jeg gleder meg til sommeren slår inn for fullt.

– Svømme i rolig ferskvann, helst alene eller med få folk til stede.
– Nyte livet litt ekstra og tenke på de som ikke har ferie riktig enda.
– Spise masse frukt, og god mat generelt.
– Stå grytidlig opp for å se på soloppgangen.
– Høre på havet og bølgesus.

img_4233

– Spise saft-is. Og deilig soya-vaniljeis med jordbær.
– Drikke iste og masse vann med sitron.
– Skrive dikt og andre korte tekster.
– Sovne i solen og våkne nesten litt småkvalm, men likevel veldig behagelig.
– Se på sommerfugler og andre insekter som titter frem.

img_8171

– Gå barbeint.
– Sitte på verandaen til sent på kvelden og se sola gå ned.
– Gå turer på natten fordi det er varmt nok til det, og fordi jeg elsker mørket.
– Irritere seg over fregner som titter frem, selv om det egentlig ikke gjør noe.
– Dra til Jomfruland. Slappe av på rullesteinene, fotografere og bare nyte livet.

img_7642-as-smart-object-1
Hvordan ser din sommerliste ut? Hva liker du å fylle sommeren med?
Innlegget er en utvidelse av mitt tidligere innlegg om hverdagsgleder.

Hverdag, tanker og meninger · Minimalisme

Oppdatering på lykkeprosjektet

I begynnelsen av 2017 starter jeg et lykkeprosjekt. Et prosjekt for å identifisere og kartlegge min egen lykke. Jeg har blitt mer bevisst på hva som gjør meg glad, hva som fører til viktige hverdagsgleder – og ikke minst hva jeg kan gjøre for å forhindre å bli dratt ned i gjørma. Når livet butter imot, er det viktig å ha en slags kriseplan – selv når det ikke er krisetider.

En plan som sier noe om hva jeg kan gjøre. Hvilke små hverdagsgleder kan være avgjørende for å snu en vond dag? Hva må til for å «nulle ut» det vonde? Det er slik jeg tenker. For det trengs ofte flere gode opplevelser for å veie opp for én vond. Ikke alle dager er like gode, og da gjelder det å ha en plan.

Jeg har opplevd økt livsglede (lykke om du vil) i tiden etter jeg startet lykkeprosjektet mitt. Som nevnt tidligere er det i utgangspunktet veldig enkelt. Jeg gir hver dag en karakter fra 1-10:

1 – Helt fryktelig
2 – Veldig vanskelig
3 – Litt vanskelig
4 – Litt dårlig, men overkommelig

5 – Helt grei, midt på treet
6 – En ganske god dag
7 – En mye bedre dag enn gjennomsnittet, men ikke blant de aller beste

8 – Bra
9 – Veldig bra
10 – Helt fantastisk

Deretter regner jeg ut gjennomsnittet for hver måned, reflekterer over hva som har vært bra og hva som kan bli bedre i neste måned. Jeg skriver kort ned noen mål for den nye måneden, som rett og slett bare består av tall – konkrete mål og ønsker finner sted i dagboka mi. Har jeg hatt to dager som har vært så langt nede som 4, er kanskje ikke målet at neste måned kun skal bestå av 9-ere og 10-ere, men heller å øke de aller laveste. Øke månedsgjennomsnittet av lykken min. Så enkelt (og så vanskelig).


Hittil har dette året hatt flere vonde dager, men jeg har likevel et meget høyt månedsgjennomsnitt. Nettopp fordi jeg jevnt over har et godt og harmonisk liv. Fylt med livsglede, sinnsro og mening. Jeg vet det kan høres litt klissete og rosenrødt ut, men det har ikke alltid vært slik. For meg er det et bevisst valg jeg har tatt.

Gjennomsnittet for de fire første månedene ser slik ut:
Januar – 8.25
Februar – 9.21
Mars – 8.41
April – 9.43

Dette er et prosjekt jeg har funnet på helt av meg selv. Men det er blant annen inspirert av ting jeg har lest: The happiness project av Gretchen Ruben, boken Hvor lykkelig går det an å bli? (en personlig veiledning til lykkeforskningen) av Line Hatland, World Happiness Report og andre inspirerende ting om lykke og glede. Ikke minst det lille prosjektet jeg og min mor hadde for mange år tilbake, som besto av å identifisere 5 gode ting hver dag. Det er så enkelt, og likevel så verdifullt.

For hver uke som går skriver jeg også en seksordsnovelle som skal representere uken. Enten i form av en følelse, en tanke eller opplevelse. Jeg delte fra de 10 første ukene tidligere i år, og tenker å komme med en ny oppdatering i uke 25.

Kanskje passer ikke dette prosjektet helt for deg. Likevel, tenk litt over det. Hva med å lage din egen variant? Skrive ned gleder, oppsummere måneder eller gjøre noe helt annet! Enten du finner glede i å bruke tall, skrive noen setninger hver uke eller kanskje lage små lapper og putte i et glass – tror jeg det kan være en god idé å gjøre noe. Enten du er glad eller trist, har et meningsfylt liv eller et du føler mangler litt mening.

Uansett hvordan du velger å omfavne livsglede, tror jeg det er viktig å reflektere litt over det. Hva verdsetter du i livet ditt akkurat nå? Hva er målene dine, drømmene dine? Hvordan har du kommet dit du er den dag i dag? Hvis veien fremover er tung, kan det være lurt å tenke på hvordan du har oppnådd ting i fortiden. Da virker det kanskje ikke like uoverkommelig.

Hverdag, tanker og meninger · Kreative tekster

Undre-uke

Neste uke vil se litt annerledes ut her på bloggen. Det vil bli en uke for undring, refleksjon og tankefulle netter (for meg). En uke med tekster dere kan undres over. Jeg vil som vanlig blogge i ukedagene mandag til fredag, men denne uken uten noe definerbart. Jeg lar det formløse få forme blogguken med poesi og andre tekster. Ta deg tid til å ta et steg tilbake, la det være rom for undring og tekster til ettertanke.

I dag er det 17. mai, men for meg er det bare en helt vanlig dag. Jeg feirer ikke 17. mai. Noen mener av en eller annen grunn at det er respektløst. Jeg forbinder 17. mai-feiring med noe unødvendig og stressende, det har jeg alltid gjort. Jeg drar ikke til byen og ser på 17. mai-tog, kler meg opp i finstasen eller holder selskaper for venner og familie. Ikke deltar jeg heller. Det er ikke tradisjon for meg.

Feiringen var fin til jeg var rundt 10 år gammel, kanskje tidligere. Da ble jeg drittlei av å gå i tog på barneskolen og var fryktelig lettet over at vi ofte lot årets sydentur overlappe 17. mai-feiringen. I voksen alder trenger jeg ingen unnskyldning for ikke å feire. Jeg kan gni meg i hendene og tenke med skrekk på alle de som går i stramme bunader, har skrikete unger som hele tiden ber om is, eller en familie og fasade man må opprettholde. Selskaper med mat, kaker og gud vet hva. Kjedelig smalltalk. Jeg slipper det.

img_1199
Det er egentlig svært få ting igjen som jeg feirer. Jeg feirer stadig livet, min egen tilstedeværelse og glede. Men hverken påske eller jul blir feiret lenger. I fjor feiret jeg min siste jul, som uansett aldri har vært tradisjonell. Fra og med førstkommende desember feirer jeg livet i stedet. Jeg markerer ikke Valentine, St. hans, Halloween eller Thanksgiving. Helst ikke min egen bursdag heller. I hvert fall ikke med selskap eller noen markering. Helst i stillhet og alene. Det kan være hyggelig å tilbringe dagen sammen med mine foreldre, men ikke noe familie utover det.

Noen synes det virker trist at jeg sakte, men sikkert har kuttet ut feiring etter feiring. For meg handler det heller om å ikke knytte årets datoer opp til noe spesifikt. Ikke la seg friste til å forme flere dager av livet HVERT ÅR til en feiring man ikke har tilknytning til. Jeg forstår det kanskje litt bedre med de som har noen å feire sammen med. Nok en ting som er et valg fra min side, altså fraværet av mennesker.

Jeg smiler her jeg sitter i fred og ro alene. I dag, akkurat som alle andre dager – skal jeg spise en deilig middag. Det er ikke noe unntak, for hver matdag er som en fest i min verden.

Livet som veganer · Hverdag, tanker og meninger

Jeg er ikke et festivalmenneske

Tidligere i år planla jeg å dra på Vegetarfestivalen i Oslo, som er nå i helgen. Alt var planlagt. Både busstider, hotell og hva jeg skulle foreta meg utenom festivalen, i de 3 dagene jeg skulle tilbringe i Oslo.

Det virket fristende og nesten eksotisk for meg med tilgang på vegansk mat og godsaker, foredrag og informasjon. Alt på samme sted! Jeg er vant til å bo i en liten by der jeg omtrent ikke kan gå ut å spise på restaurant. Utvalget i butikkene er riktignok ganske bra, men jeg benytter meg uansett av en god del varer fra nabolandet, innkjøpt når mine foreldre er på Sverigeturer. I tillegg til mat fra nettbutikker. Helt uproblematisk og null stress.

Det virket fristende helt til jeg innså det faktum at jeg virkelig ikke er et festivalmenneske. Jeg er ikke lenger en som ønsker å snakke med alle, eller som liker å bli kjent. Etter et kritisk spørsmål fra en som kjenner meg veldig godt, innså jeg dette.

Folkemengden fristet ikke. Selv om sosial angst for lengst er et tilbakelagt stadium og jeg synes det er fantastisk at såpass mange har møtt opp de siste årene på festivalen  – er det ikke noe jeg vil være en del av. Ikke nå og ikke i fremtiden. Jeg er og forblir innadvendt. Introvert. En einstøing om du vil.

Det har ingenting med festivalen å gjøre. Den virker kjempefin, og jeg håper mange koser seg i helgen. Både de som har vært veganere i en årrekke, veganerspirer og de som bare er litt nysgjerrig på grønn mat. Jeg skal kose meg hjemme med god mat. Gjøre litt ekstra stas på meg selv i helgen. Feire det grønne liv.

Jeg utvikler meg stadig som menneske. Og for meg er det et fremskritt å være mer bevisst på hvem jeg er og hva jeg ønsker. Jeg ønsker ikke oversosialisering, økt samhold eller å bruke flere tusen kroner på hotell, transport og mat i løpet av tre dager som bare vil slite meg helt ut. Da vil jeg heller forsøke å få til en Oslotur senere. Når det er kaldere, når det blir i flere dager og bare er meg. Med fotografering, ro og god vegansk mat på restauranter.

Jeg ønsker dere alle en riktig god helg. 

Hverdag, tanker og meninger · Utfordringer

Fem ting jeg elsket da jeg var yngre

Da har det blitt mai og jeg er godt i gang med bloggingen igjen. Jeg tenkte å ta for meg det syvende temaet i bloggutfordringenfem ting du elsket da du var yngre. Hvor skal man begynne? Og hvor ung er det snakk om når vi sier «yngre». Jeg tenkte å ta for meg ting jeg likte i barndommen. Altså før jeg gikk ut av barneskolen. Det er litt enklere.


1. Pokémon
Jeg var en stor pokémon-fan i barndommen. Jeg spilte pokémonspill på gameboyen min, hadde en stor Pikachubamse på rommet og var en ivrig samler av pokémon-kort og figurer. Gode minner!

Jeg spilte litt Pokémon Go når det kom ut i fjor, men følte det bare gjorde at jeg gikk saktere. Mira fikk kanskje litt lengre turer, men til gjengjeld bevegde jeg meg i sneglefart. Men jeg synes absolutt Pokémon Go er et godt alternativ for de som for eksempel spiller mye dataspill inne, eller generelt folk som trenger en motivasjon til å komme seg ut. For meg som uansett går flere turer med Mira daglig og heller ikke spiller noen former for mobilspill, pc-spill eller lignende – ble det mer negativt enn positivt.


2. Mummi
Jeg elsket alt som hadde med mummi å gjøre når jeg var liten. Bøkene og filmene. Jeg husker jeg hadde et slags mummihus med små mummifigurer, og sist, men ikke minst: mummispill! Et av mine første møter med datamaskinen foregikk på en gammel stasjonær-pc. Jeg var vel rundt fire år gammel første gangen jeg spilte, og hadde stor glede av pippi og mummi-spill i barndommen.

Mummi har jo blitt værende populært, spesielt med mummikoppene som mange samler på, samt andre mummi-effekter. Jeg samler ikke på noe som helst som minimalist, men før om årene vurderte jeg å kjøpe de fine mummikoppene.

55310
3. Blåfjell
Som barn var jeg helt opphengt i julekalenderen Jul i blåfjell og også jul på månetoppen som kom ut litt senere. Jeg sang blånissesanger, hadde en blånisselue og med tiden pc-spillet til blåfjell. Jeg lekte mye i min egen fantasiverden når det var desember og blåfjell på tv. Jeg lagde meg en egen liten fantasilek basert på nissejenta i jul på månetoppen. For de som har sett serien, er kanskje ikke begrepene «nissegleder» og «nissestreker» helt ukjente. Det var nettopp det leken min gikk ut på. Jeg gjorde gode og mindre gode gjerninger, som om det var et slags spill. Heldigvis ganske uskyldig, men det sier jo litt om hvor mye jeg «lever meg inn i ting», spesielt i barndommen.

4. Bøker
Jeg har alltid vært glad i å lese. Så lenge jeg kan huske har jeg elsket bøker. Først når jeg var liten og mine foreldre leste for meg, og så fort jeg lærte å lese selv var det bare å gyve løs på bok etter bok. Jeg slukte dem, slik man sluker en god is eller leskedrikk. Det startet med barnebøker, men jeg var ikke så gammel når jeg fattet interesse for litt tyngre romaner. Lesetempoet mitt var raskt og jeg kunne lese i flere timer i strekk. Nå leser jeg ikke like mye lenger. Jeg er ikke den ivrige lesehesten jeg en gang var. For all del, jeg setter pris på en god diktbok eller roman. Kanskje en historie fra virkeligheten eller en novellesamling, men jeg bruker ikke like mye tid på bøker.

gunther
5. Gunther & the sunshine-girls
Det er kanskje ikke helt normalt at en 9 år gammel jente blir helt oppheng i sanger med såpass seksualisert innhold. Mens jevnaldrende lyttet mer til Westlife, Backstreet boys og andre artister jeg ikke kommer på i farten, lyttet jeg til Günther. Det var jo også barn på min alder som fremdeles lyttet til barnesanger på den tiden. Jeg kan forstå at læreren på barneskolen reagerte på at jeg lyttet til (og så på) musikkvideoene til denne gruppen i datatimene når vi hadde «fri-tid». Jeg var en stor Günther-fan. Med plakater på skapdørene og sangene Ding dong song, Teeny weeny string bikini og Touch me høyt ut av stereoanlegget.

Muligens sært, men det viktigste er jo at jeg hadde glede av musikken. Jeg har vært veldig glad i ulike typer musikk allerede fra ung alder. Og det var en sann glede når jeg oppdaget mine foreldres musikkhylle. De første minnene jeg har fra musikken jeg lånte er Modern talking og Olsen brother. Spesielt sangen fly on the wings of love av sistnevnte. Jeg husker jeg hørte den for første gang på tv når vi var på ferie i Danmark. Jeg tror dette var året etter de vant Eurovision song contest, muligens på et tv-program i forbindelse med Eurovision som da hadde blitt arrangert i Danmark et par måneder før. Det var året jeg skulle begynne på skolen, så detaljene er litt så som så. Det er tross alt snart 16 år siden.

Med dette avslutter jeg innlegget og vil gjerne høre hva DU likte eller var «hektet» på når du var yngre!

Hverdag, tanker og meninger

Uten kart og kompass

Vi er født inn i verden uten å vite rett eller galt. Bak eller fram. Vi kommer ikke med en bruksanvisning. Uten kompass vandrer vi langs livets landevei. På søken etter noe mer enn oss selv. En mening med det hele. Noen går i religionens fotspor i troen på en gud, en Herre. Andre søker på innsiden, i dypet av seg selv. Noen av oss vet ikke riktig hva vi søker etter. Noen søker kjærligheten og danser i et hav av følelser. Svik og elskov. Kaos og orden. En salig blanding.

Noen av oss er født inn i verden med litt flere steiner i ryggsekken. Som om vi tok med oss en bagasje fra det forrige livet. Hvem vet? Jeg er ikke sikker. Men jeg håper det er et liv etter dette livet. Alt annet føles meningsløst. Før følte jeg meg sikker på etter-livet. Nå er jeg ikke like sikker lenger. Uansett, tilbake til bagasjen – den tunge ryggsekken. Jeg har med tiden sluppet ut de tyngste steinene. Gått min egen vei og funnet noe å søke etter. Lengte etter. Gå mot. Noe som drar meg fremover.

Likevel føles veien
stadig kronglete og svingete. Selv med et mentalt kompass, en tanke om hvor jeg er nå og hvor jeg ønsker meg til – havner jeg likevel på ville veier. Går meg vill i et hav av følelser og assosiasjoner. Røde tråder som forsvinner ut i sanden og lar meg stå igjen med tomme hender.

img_0579
Noen ganger kan livet føles tungt, og stegene videre blir vanskelige å ta. Det er i slike stunder det er viktig å ha en indre motivasjon. Ikke bare et ønske, men en grunn til å fortsette. Jeg tror vi alle har ulike motivatorer. Noen har barn, ektefelle eller annen familie som er verdt å leve for. Andre har en karriere de elsker. Studier som er interessante. Hobbyer som gir glede. Det kan være så mye.

I løpet av årene har jeg lært at jeg ikke kan leve for andres del. Jeg er ikke en sånn person. Kanskje fordi jeg på mange områder er egoistisk. Kanskje fordi jeg synes det bare blir helt feil. Heldigvis lever jeg nå et harmonisk liv og har mange grunner til å ønske å leve. Og det er ikke nødvendigvis noe galt i å leve for andres del heller. Har man for eksempel barn, er det tross alt et ansvar du har valgt. Man går ikke hen og bare dør når man har satt et liv til verden. Det gjør man bare ikke.

Hvem er jeg til å dømme? Jeg har ingen rett til det. Ikke skal jeg sette et barn til verden, og ikke skal jeg ha noen å leve for utenom meg selv. Men jeg synes enkelte tar for lett på et slikt ansvar. Det å skape et liv, et annet menneske – for deretter å fucke opp eget liv eller kanskje forsøke å avslutte det. Hardt og brutalt, jeg vet.

img_0605

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Alt er så fremmed

Etter årevis i mørket føles alt så nytt. Etter endeløse svinger, opp og ned i dype bølgedaler – er jeg nå på en asfaltert landevei. Fra et liv i berg-og-dal-bane til et liv på flatmark. Noen ganger er jeg redd for at følelsene skal bli flate, nettopp fordi det føles så fremmed.

Jeg har det bedre enn noensinne og det føles som om dette har kommet for å bli. For all del, jeg har også tunge dager og vonde øyeblikk. Men ikke stort mer enn folk flest tror jeg. Jeg må stadig stoppe meg selv fra å klype meg i armen. Det er en del av meg som fremdeles ikke kan tro helt at det det er sant. At det er ekte.

Jeg tenkte mye disse tankene i begynnelsen av året. Desember, avslutningen på det forrige året – hadde vært usedvanlig snill mot meg. En ro fylte tomrommet i hjertet og stilnet kaoset i hodet, og det kom ikke tilbake.

img_4536
Roen ble værende og hverken mørket eller depresjonen lusket rundt hushjørnene. Ingen selvskading med unntak av noen uskyldige slag i løpet av flere måneder. Ingen følelser så vonde at de slo meg i bakken. Ingen kjeller å komme seg opp fra.

Og det slo meg for første gang i livet: at jeg faktisk kan leve et liv uten tilbakevendende depresjoner. Et liv i solen, et liv i lyset. Et liv og en hverdag som jeg er herre (kvinne) over.

Jeg er sjefen i eget liv! Jeg er den eneste som får ha kontrollen, makten. Det er et valg. Så enkelt, så vanskelig.

img_4005
Jeg har kommet langt og jobbet mye med meg selv. I slutten av mai er det to år siden jeg for siste gang satte mine ben innenfor psykiatrisk avdeling. Snart to år uten innleggelser og det er ikke noe å skryte av. Jeg skal ikke telle annet enn tiår heretter. For det vil aldri bli erstattet med null. Jeg har ingen garanti for at ikke psyken setter meg tilbake, men jeg har en garanti for at jeg aldri vil tillate å gripes fast av psykiatriens klør igjen – noensinne. Psykologtimer? Muligens ved behov. Innleggelser? Over mitt lik!

Fremtiden ser lys ut, det er mai og solen skinner. Jeg har det strålende. Dette året har tatt meg med storm hittil, og det er bare begynnelsen!