Hverdag, tanker og meninger · Natur & landskap

Den andre bloggen min

Noen av dere har kanskje funnet veien til den andre bloggen min, vinterblomst.net, som jeg har linket til i toppmenyen. Jeg tenkte å skrive litt om denne bloggen og forskjellen fra Livets rose, om jeg i det hele tatt klarer å beskrive ulikhetene. Vinterblomst er et supplement til denne bloggen, en slags overskuddsblogg. De henger ikke sammen, men de danner nok likevel et mer fullstendig bilde av meg som person. Flere nyanser, som kommer frem på ulike måter.

På mange områder er det en mindre personlig blogg, samtidig som jeg skriver mye om følelsene mine. Forskjellen er at det ofte er i form av flere kreative tekster, slik som dikt og seksordsnoveller. Jeg publiserer flere korte innlegg, som er mer konsentrerte og udefinerbare. Jeg ønsker å nevne seksordsnovellene i innlegget døden, skal vi danse? og diktet berøring. Jeg har også postet noen korte tekster jeg omtaler som matpoesi. Å kamuflere følelser i tekster om mat. Gjøre det om til noe mer, noe symbolsk.


Hver mandag deler jeg forrige ukes hverdagsgleder. Tre hver uke. Det er en fin måte å kunne kikke tilbake på ukene som har gått, og sortere tankene, opplevelsene og minnene. Det får meg også til å tenke på når jeg skrev en påminnelse om at livet er vakkert.


Jeg har skrevet flere tekster jeg er stolt over. Det må være lov å si at man liker sine egne tekster, og nettopp derfor lager jeg dette innlegget. For å oppsummere og dele linker til innlegg jeg ønsker dere skal lese. I slutten av april skrev jeg blant annet innlegget the art of letting go, om minimalisme og det å gi slipp. Det er et viktig innlegg for min personlige utvikling. Kanskje det er av interesse?

Å praktisere takknemlighet er kanskje noe av det viktigste jeg har lært de siste årene. Og nettopp det skriver jeg om i innlegget sinnsro. Det er alle de små tingene som gjør livet stort, og det er så utrolig viktig å verdsette alt sammen. Som minimalist har jeg lært meg å glipp på vonde følelser, og ryddet opp både i hodet og i omgivelsene rundt meg. Jeg har lært at det ofte ikke skal så mye til for å føle lykke og ha et harmonisk liv.


Jeg skrev også et innlegg om å være alene, og det å stå stødig i meg selv. Det er viktig for meg å ikke være avhengig av andre mennesker på et vis som gjør dem ansvarlig for min lykke. For lykken finner jeg inni meg selv, og andre mennesker er bare en bonus. Noe jeg foretrekker en gang i blant. Å skrive eller føre en samtale med mennesker jeg liker. Likevel er det når jeg er alene som jeg finner ro og styrke.

Jeg avsluttet med å skrive: å være alene kan være et valg, en nødvendighet eller noe uønsket. For meg er det både ytterst nødvendig med mye alenetid for å fungere, samtidig som det er et valg av livsstil og levemåte. Og slik avslutter jeg dette innlegget også.

Hverdag, tanker og meninger · Kreative tekster

Å beskrive en uke

Jeg skriver én seksordsnovelle som skal representere hver uke som går. I midten av mars publiserte jeg de ti første seksordsnovellene. De kan være basert på en tanke, følelse eller opplevelse fra den spesifikke uken. Nå har vi kommet til uke 25, og jeg tenkte å dele noen av seksordsnovellene jeg har skrevet den siste tiden. Det skal sies at jeg skriver langt mer enn én i uka, men det er utenom disse.

Balanse
både i kropp
og sinn


Danser vårdansen
i takt med livet


Fanget et stjerneskudd
i tankene mine


Store endringer
motgang gjør deg sterkere


Vinterblomster
er ikke som
andre blomster

Hverdag, tanker og meninger · Livet som veganer · Minimalisme · Personlig

Reisen mot livet

Nå har det gått over tre år siden jeg besluttet å ikke spise kjøtt. Og det har ført til en mye lenger reise. Jeg startet med å droppe kjøttet, etter årevis med ubehag. Jeg følte ting ble litt lettere, med tanke på problematikken med mat. Jeg fant endelig en utvei, i hvert fall en begynnelse. Det var to årsaker: ønsket om å ikke spise levende vesener og ønsket om et mindre spiseforstyrret sinn.

Likevel er jeg ikke her for å feire avgjørelsen jeg tok for litt over tre år siden. Jeg vil nevne en langt viktigere dato som førte til kjedereaksjoner – 4. juli for snart to år siden. Jeg tok en avgjørelse som skulle komme til å endre livet mitt på så mange plan – jeg ble veganer.

En bittersøt åpenbaring. Jeg følte på skyldfølelsen over å ha fylt tjue år før jeg innså hva jeg drev med. Visst kunne jeg unnskylde mine første barneår ved å legge ansvaret på mine foreldre. Jeg var for liten til å forstå, og de fungerte som mitt moralske kompass – rett og galt. Men det endret ikke det faktum at det likevel var mange år fra min naive barndom til dette tidspunktet. Jeg var ikke lenger et barn, men en voksen kvinne. Jeg hadde hatt mange år til å forstå.

img_2821
Man kan ikke endre fortiden, men nå hadde jeg tatt det rette valget! Lite visste jeg den dagen i juli at dette skulle bli en døråpner. Jeg ble veganer på dagen, og det påfølgende året førte det ene valget til det andre. Fra juli 2015 og 1,5 år frem i tid – skulle livet mitt endre seg drastisk.

Å bli veganer ga meg den nødvendige motivasjonen til å bli medisinfri, etter nærmere syv år som medisinert, ikke minst til tider hyppig psykiatrisk pasient. Hvis ikke jeg hadde blitt veganer, hadde jeg heller ikke fått det nødvendige sparket bak. Dyretestede medisiner fikk meg til å tenke. For all del, nødvendige medisiner er akseptert selv om du er veganer. Men jeg brøt løs fra avhengigheten, og ble medisinfri på veldig kort tid.

Legen og mine nærmeste frarådet en så rask nedtrapping på det sterkeste. Jeg var klar over risikoen og visste hvilket ubehag som ventet meg. Samtidig visste jeg at dette måtte gjøres på min måte, om jeg skulle klare det. Mot alle odds gikk det bra. Det ble august, jeg var medisinfri, veganer og valgte å flytte utenbys. Mira var enda en liten valp, knapt renslig.

img_2779
I løpet av høsten ble jeg overrasket over hvor mye jeg nå følte! Uten medisiner så jeg verden med helt nye øyne. Høsten førte med seg flere valg. Jeg valgte å ikke gå videre på skole, fordi jeg faktisk innså at jeg hadde et valg. Jeg endte opp med å klippe av meg store deler av håret i sinne, og i mine øyne fjernet jeg verdigheten. Til gjengjeld fikk jeg med tiden selvtillit. Jeg flyttet tilbake til Kragerø, og startet et nytt liv – på samme sted som jeg omtrent hadde flyktet fra.

Jeg var overfølsom etter sjokket over endringene i egen personlighet som følge av seponerte medisiner. Og jeg bar på så mye sinne! Jeg ble kjent som en sinnaveganer den høsten. Jeg var sint fordi omverden ikke kunne se det jeg endelig hadde sett. Jeg så på valgene deres som fæle. Jeg visste like godt den gang som nå at sinne som regel ikke fører til endring. Samtidig hadde jeg ikke blitt hardhudet nok til å tåle alle mulige negative tilbakemeldinger og naive påstander jeg møtte som veganer.

Mest av alt var jeg nok sint på meg selv! Alt var snudd på hodet. Dette handlet om mer enn veganisme. Jeg var sint fordi jeg følte så ufattelig mye og innså hva årene med medisiner hadde tatt fra meg. Mulighetene. Jeg var sint og også lettet for relasjonene og båndene jeg brøt. Jeg bar på mye smerte, som nå var i ferd med å komme ut – opp til overflaten.

img_2685
Det ble 2016. Om 2015 hadde vært avgjørende med flytting, ny hund, skoleslutt, veganisme, valget om å bli avholds og medisinfri, store endring i mitt sosiale liv og starten på et nytt – klarte faktisk 2016 å toppe det hele!

Jeg var en løvetann, omtrent som ugress. Og alt jeg ønsket var å bli en fullverdig rose. Jeg blomstret, livet mitt blomstret! Fra en skjør blomsterknopp vokste jeg meg sterk, og ble det jeg hadde drømt om; en rose.

Året besto av mange store og små endringer. Jeg tok tak i livet og oppnådde en helt ny bevissthet. Jeg kuttet ut flere mennesker fra livet mitt og endret nettvaner. Jeg brukte mer tid på det som betydde noe og begynte reisen mot et minimalistisk liv. Jeg ryddet opp både i hodet og livet rundt meg. Viktigst av alt valgte jeg livet, i stedet for et halvveis liv i mørket og en offerrolle.

Før om årene besto livet mitt av en sterk indre uro. Vet du hva jeg beskriver livet mitt som nå? Harmonisk, balansert, og endelig – med en indre ro. Livet er magisk!

Natur & landskap · Hverdag, tanker og meninger

Onsdagstanker

Til fredag deler jeg et innlegg om lykke som faktisk ble skrevet på en ganske så kjip dag. Jeg forsøker å ikke la ytre hendelser, ubehag eller trivialiteter få ødelegge for min glede. Lettere sagt enn gjort, tenker du kanskje. Vel, det er en treningssak. Øvelse gjør mester (i eget liv).

Jeg ønsker dere alle en strålende dag videre. Det er juni og sommervær, forsøk å nyte det. Les en god bok i solen, gå en tur i nærmiljøet eller kanskje gi deg selv litt tid til å drømme om noe du skal i ferien. Lag litt god mat, mediter. Tenk på alt det fine som finnes i livet ditt. Selv på en grå dag, er jeg sikker på at du kan finne noe!

Hverdag, tanker og meninger · Natur & landskap

Ta min hånd


Ta min hånd og la meg lede deg, vise deg veien frem. Hold hardt rundt den lille hånda mi. Den er ikke liten fordi jeg er et barn, men fingrene har likevel lengden til en barnehånd. Jeg kommer aldri til å få lange, slanke pianofingre. Kanskje det er min måte å bevare barnet i meg på. Det høres litt fint ut. Jeg liker tanken.

Barnehender og 41 i skostørrelse (noen ganger 42 i vintersko). Det er artige konstraster. 

Se opp på trærne og søk nedover, langs bakken. Kanskje i knehøyde. Der finner du vakre blomster som titter frem for å hilse på deg, slik en hund hopper opp og sier hei!


Bevar øyeblikkene, slik du varsomt setter en skjør blomst i vann. Vann de gode minnene, så de varer. Ikke høst flere blomster enn du trenger. Vær varsom med livet rundt oss. Vi har bare én klode. Og da tenker jeg ikke egentlig på blomsterforbruket ditt.

La denne helgen være en helg til refleksjon og ettertanke. Tenk på hvor du er i livet, og hva som har ført deg dit. Hvor veien går videre. Hva slags menneske du ønsker å være – på godt og vondt.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

A decade of darkness

Etter over et tiår med mørketid, er det ikke så rart man blir litt skeptisk når solen titter frem. Man blir så vant til at det bare er forbigående solskinn, i påvente av overskyet drittvær. Jeg klarte ikke helt å tro på at det var ekte. At solen virkelig skulle bli værende. Det virket bare ikke realistisk.

Jeg regnet med lokale byger. Regnværsdager og et indre mørke. For det kom jo alltid tilbake, ikke sant? Jeg var redd for å håpe for mye. Ville ikke være pessimist heller, men over-optimisme var en skremmende tanke. For når fallhøyden er stor gjør man seg opp visse forventninger. Og samtidig skrekkscenarioer. Opp og ned i bølgedaler, men det føles som regel tryggest når jeg ikke klatret for høyt. Fordi jeg var redd for å falle. Falle så langt at det ikke fantes en reell mulighet for å komme opp igjen.

Med tiden forsvant lokale byger, ruskevær og høststormer. Raskere enn jeg klarte å innse. For solen ble værende i livet mitt. Likevel tar jeg meg i å spørre hvor tid det er trygt å tro at ikke livet skygger over igjen? Hvor lenge må det være stabilt, hvor lenge må livet føles harmonisk og fint – før risikoen for depresjoner og tilbakefall fordufter?

Det finnes ingen svar på det. For man har aldri en garanti. Likevel er jeg glad for at jeg ikke sluttet å håpe. At jeg ikke lukket øynene på grunn av alt det vonde, og kanskje glemte å se etter solskinn i vinduskarmen. For solen fantes hele tiden. Håpet fantes. Jeg var bare ikke på riktig sted mentalt til å se det. Som en usynlig stråle var det tilstede bestandig. Men det krever vilje til endring, styrke til å stå i smerten og en god dose håp for å se solen.


Hadde du spurt meg
for bare et år tilbake om jeg noensinne kunne ha en ordentlig stabil psyke, uten de ekstreme bølgedalene og de tilbakevendende depresjonene – hadde jeg stilt meg tvilende til muligheten. Nettopp fordi jeg var fastgrodd i den tanken. At det ikke var noe poeng å forsøke. Jeg hadde allerede kommet langt. Det var ikke stabilt, men jeg var medisinfri og taklet livet på et vis. Men jeg var forberedt på mørket. Nesten slik et piggsvin går i dvale på vinteren, gjorde jeg klart for nedgangstider.

Jeg hadde kommet såpass langt at jeg som regel kjente mørket litt på avstand. Hvordan det snek seg inn på meg, som en overfallsmann i mørket. Det var ingen direkte overraskelse, for jeg kunne føle nærværet på avstand. Pusten i nakken, depresjonens vonde ånde.

Jeg var forberedt på å leve dette livet. Innstilt på å holde ut uten å rette opp i kjemisk ubalanse med medikamenter. Forberedt på å stå i det uansett hva. Og nettopp det tror jeg var min vei ut. For når livet var vanskelig i siste halvdel av 2015 og i 2016 visste jeg at medisiner ikke var et alternativ lenger. Det var ikke snakk om å falle tilbake på det punktet. Bruke og misbruke reseptbelagte legemidler. For da kan vi snakke om et virkelig liv i vinterdvale.

Til tross for at ingen trodde det skulle gå bra, ble jeg stående i det. Og kanskje nettopp fordi jeg hverken så på medikamenter eller innleggelser som et alternativ overhodet, måtte jeg bare takle det. Det var ingen vei utenom. Avslutte det hele eller stå i det. Ingen mellomting. Jeg tenker ofte i svarthvitt. Alt eller ingenting. Liv eller død. Og livet gjenoppsto i meg.

Mørketiden er over. Jeg velger å tro det. Virkelig tro det med hver celle i kroppen min. For uten troen på noe bedre ville jeg aldri kommet så langt. Det har på ingen måte vært lett, det skal jeg ærlig innrømme. Men jeg ga ikke opp.

Hverdag, tanker og meninger

Sommerliste

En liten liste med ting man kan gjøre om sommeren. Fine, gode ting. Jeg gleder meg til sommeren slår inn for fullt.

– Svømme i rolig ferskvann, helst alene eller med få folk til stede.
– Nyte livet litt ekstra og tenke på de som ikke har ferie riktig enda.
– Spise masse frukt, og god mat generelt.
– Stå grytidlig opp for å se på soloppgangen.
– Høre på havet og bølgesus.

img_4233

– Spise saft-is. Og deilig soya-vaniljeis med jordbær.
– Drikke iste og masse vann med sitron.
– Skrive dikt og andre korte tekster.
– Sovne i solen og våkne nesten litt småkvalm, men likevel veldig behagelig.
– Se på sommerfugler og andre insekter som titter frem.

img_8171

– Gå barbeint.
– Sitte på verandaen til sent på kvelden og se sola gå ned.
– Gå turer på natten fordi det er varmt nok til det, og fordi jeg elsker mørket.
– Irritere seg over fregner som titter frem, selv om det egentlig ikke gjør noe.
– Dra til Jomfruland. Slappe av på rullesteinene, fotografere og bare nyte livet.

img_7642-as-smart-object-1


Hvordan ser din sommerliste ut? Hva liker du å fylle sommeren med?
Innlegget er en utvidelse av mitt tidligere innlegg om hverdagsgleder.

Hverdag, tanker og meninger · Minimalisme

Oppdatering på lykkeprosjektet

I begynnelsen av 2017 starter jeg et lykkeprosjekt. Et prosjekt for å identifisere og kartlegge min egen lykke. Jeg har blitt mer bevisst på hva som gjør meg glad, hva som fører til viktige hverdagsgleder – og ikke minst hva jeg kan gjøre for å forhindre å bli dratt ned i gjørma. Når livet butter imot, er det viktig å ha en slags kriseplan – selv når det ikke er krisetider.

En plan som sier noe om hva jeg kan gjøre. Hvilke små hverdagsgleder kan være avgjørende for å snu en vond dag? Hva må til for å «nulle ut» det vonde? Det er slik jeg tenker. For det trengs ofte flere gode opplevelser for å veie opp for én vond. Ikke alle dager er like gode, og da gjelder det å ha en plan.

Jeg har opplevd økt livsglede (lykke om du vil) i tiden etter jeg startet lykkeprosjektet mitt. Som nevnt tidligere er det i utgangspunktet veldig enkelt. Jeg gir hver dag en karakter fra 1-10:

1 – Helt fryktelig
2 – Veldig vanskelig
3 – Litt vanskelig
4 – Litt dårlig, men overkommelig

5 – Helt grei, midt på treet
6 – En ganske god dag
7 – En mye bedre dag enn gjennomsnittet, men ikke blant de aller beste

8 – Bra
9 – Veldig bra
10 – Helt fantastisk

Deretter regner jeg ut gjennomsnittet for hver måned, reflekterer over hva som har vært bra og hva som kan bli bedre i neste måned. Jeg skriver kort ned noen mål for den nye måneden, som rett og slett bare består av tall – konkrete mål og ønsker finner sted i dagboka mi. Har jeg hatt to dager som har vært så langt nede som 4, er kanskje ikke målet at neste måned kun skal bestå av 9-ere og 10-ere, men heller å øke de aller laveste. Øke månedsgjennomsnittet av lykken min. Så enkelt (og så vanskelig).


Hittil har dette året hatt flere vonde dager, men jeg har likevel et meget høyt månedsgjennomsnitt. Nettopp fordi jeg jevnt over har et godt og harmonisk liv. Fylt med livsglede, sinnsro og mening. Jeg vet det kan høres litt klissete og rosenrødt ut, men det har ikke alltid vært slik. For meg er det et bevisst valg jeg har tatt.

Gjennomsnittet for de fire første månedene ser slik ut:
Januar – 8.25
Februar – 9.21
Mars – 8.41
April – 9.43

Dette er et prosjekt jeg har funnet på helt av meg selv. Men det er blant annen inspirert av ting jeg har lest: The happiness project av Gretchen Ruben, boken Hvor lykkelig går det an å bli? (en personlig veiledning til lykkeforskningen) av Line Hatland, World Happiness Report og andre inspirerende ting om lykke og glede. Ikke minst det lille prosjektet jeg og min mor hadde for mange år tilbake, som besto av å identifisere 5 gode ting hver dag. Det er så enkelt, og likevel så verdifullt.

For hver uke som går skriver jeg også en seksordsnovelle som skal representere uken. Enten i form av en følelse, en tanke eller opplevelse. Jeg delte fra de 10 første ukene tidligere i år, og tenker å komme med en ny oppdatering i uke 25.

Kanskje passer ikke dette prosjektet helt for deg. Likevel, tenk litt over det. Hva med å lage din egen variant? Skrive ned gleder, oppsummere måneder eller gjøre noe helt annet! Enten du finner glede i å bruke tall, skrive noen setninger hver uke eller kanskje lage små lapper og putte i et glass – tror jeg det kan være en god idé å gjøre noe. Enten du er glad eller trist, har et meningsfylt liv eller et du føler mangler litt mening.

Uansett hvordan du velger å omfavne livsglede, tror jeg det er viktig å reflektere litt over det. Hva verdsetter du i livet ditt akkurat nå? Hva er målene dine, drømmene dine? Hvordan har du kommet dit du er den dag i dag? Hvis veien fremover er tung, kan det være lurt å tenke på hvordan du har oppnådd ting i fortiden. Da virker det kanskje ikke like uoverkommelig.

Hverdag, tanker og meninger · Kreative tekster

Undre-uke

Neste uke vil se litt annerledes ut her på bloggen. Det vil bli en uke for undring, refleksjon og tankefulle netter (for meg). En uke med tekster dere kan undres over. Jeg vil som vanlig blogge i ukedagene mandag til fredag, men denne uken uten noe definerbart. Jeg lar det formløse få forme blogguken med poesi og andre tekster. Ta deg tid til å ta et steg tilbake, la det være rom for undring og tekster til ettertanke.

I dag er det 17. mai, men for meg er det bare en helt vanlig dag. Jeg feirer ikke 17. mai. Noen mener av en eller annen grunn at det er respektløst. Jeg forbinder 17. mai-feiring med noe unødvendig og stressende, det har jeg alltid gjort. Jeg drar ikke til byen og ser på 17. mai-tog, kler meg opp i finstasen eller holder selskaper for venner og familie. Ikke deltar jeg heller. Det er ikke tradisjon for meg.

Feiringen var fin til jeg var rundt 10 år gammel, kanskje tidligere. Da ble jeg drittlei av å gå i tog på barneskolen og var fryktelig lettet over at vi ofte lot årets sydentur overlappe 17. mai-feiringen. I voksen alder trenger jeg ingen unnskyldning for ikke å feire. Jeg kan gni meg i hendene og tenke med skrekk på alle de som går i stramme bunader, har skrikete unger som hele tiden ber om is, eller en familie og fasade man må opprettholde. Selskaper med mat, kaker og gud vet hva. Kjedelig smalltalk. Jeg slipper det.

img_1199
Det er egentlig svært få ting igjen som jeg feirer. Jeg feirer stadig livet, min egen tilstedeværelse og glede. Men hverken påske eller jul blir feiret lenger. I fjor feiret jeg min siste jul, som uansett aldri har vært tradisjonell. Fra og med førstkommende desember feirer jeg livet i stedet. Jeg markerer ikke Valentine, St. hans, Halloween eller Thanksgiving. Helst ikke min egen bursdag heller. I hvert fall ikke med selskap eller noen markering. Helst i stillhet og alene. Det kan være hyggelig å tilbringe dagen sammen med mine foreldre, men ikke noe familie utover det.

Noen synes det virker trist at jeg sakte, men sikkert har kuttet ut feiring etter feiring. For meg handler det heller om å ikke knytte årets datoer opp til noe spesifikt. Ikke la seg friste til å forme flere dager av livet HVERT ÅR til en feiring man ikke har tilknytning til. Jeg forstår det kanskje litt bedre med de som har noen å feire sammen med. Nok en ting som er et valg fra min side, altså fraværet av mennesker.

Jeg smiler her jeg sitter i fred og ro alene. I dag, akkurat som alle andre dager – skal jeg spise en deilig middag. Det er ikke noe unntak, for hver matdag er som en fest i min verden.

Livet som veganer · Hverdag, tanker og meninger

Jeg er ikke et festivalmenneske

Tidligere i år planla jeg å dra på Vegetarfestivalen i Oslo, som er nå i helgen. Alt var planlagt. Både busstider, hotell og hva jeg skulle foreta meg utenom festivalen, i de 3 dagene jeg skulle tilbringe i Oslo.

Det virket fristende og nesten eksotisk for meg med tilgang på vegansk mat og godsaker, foredrag og informasjon. Alt på samme sted! Jeg er vant til å bo i en liten by der jeg omtrent ikke kan gå ut å spise på restaurant. Utvalget i butikkene er riktignok ganske bra, men jeg benytter meg uansett av en god del varer fra nabolandet, innkjøpt når mine foreldre er på Sverigeturer. I tillegg til mat fra nettbutikker. Helt uproblematisk og null stress.

Det virket fristende helt til jeg innså det faktum at jeg virkelig ikke er et festivalmenneske. Jeg er ikke lenger en som ønsker å snakke med alle, eller som liker å bli kjent. Etter et kritisk spørsmål fra en som kjenner meg veldig godt, innså jeg dette.

Folkemengden fristet ikke. Selv om sosial angst for lengst er et tilbakelagt stadium og jeg synes det er fantastisk at såpass mange har møtt opp de siste årene på festivalen  – er det ikke noe jeg vil være en del av. Ikke nå og ikke i fremtiden. Jeg er og forblir innadvendt. Introvert. En einstøing om du vil.

Det har ingenting med festivalen å gjøre. Den virker kjempefin, og jeg håper mange koser seg i helgen. Både de som har vært veganere i en årrekke, veganerspirer og de som bare er litt nysgjerrig på grønn mat. Jeg skal kose meg hjemme med god mat. Gjøre litt ekstra stas på meg selv i helgen. Feire det grønne liv.

Jeg utvikler meg stadig som menneske. Og for meg er det et fremskritt å være mer bevisst på hvem jeg er og hva jeg ønsker. Jeg ønsker ikke oversosialisering, økt samhold eller å bruke flere tusen kroner på hotell, transport og mat i løpet av tre dager som bare vil slite meg helt ut. Da vil jeg heller forsøke å få til en Oslotur senere. Når det er kaldere, når det blir i flere dager og bare er meg. Med fotografering, ro og god vegansk mat på restauranter.

Jeg ønsker dere alle en riktig god helg. 

Hverdag, tanker og meninger · Utfordringer

Fem ting jeg elsket da jeg var yngre

Da har det blitt mai og jeg er godt i gang med bloggingen igjen. Jeg tenkte å ta for meg det syvende temaet i bloggutfordringenfem ting du elsket da du var yngre. Hvor skal man begynne? Og hvor ung er det snakk om når vi sier «yngre». Jeg tenkte å ta for meg ting jeg likte i barndommen. Altså før jeg gikk ut av barneskolen. Det er litt enklere.


1. Pokémon
Jeg var en stor pokémon-fan i barndommen. Jeg spilte pokémonspill på gameboyen min, hadde en stor Pikachubamse på rommet og var en ivrig samler av pokémon-kort og figurer. Gode minner!

Jeg spilte litt Pokémon Go når det kom ut i fjor, men følte det bare gjorde at jeg gikk saktere. Mira fikk kanskje litt lengre turer, men til gjengjeld bevegde jeg meg i sneglefart. Men jeg synes absolutt Pokémon Go er et godt alternativ for de som for eksempel spiller mye dataspill inne, eller generelt folk som trenger en motivasjon til å komme seg ut. For meg som uansett går flere turer med Mira daglig og heller ikke spiller noen former for mobilspill, pc-spill eller lignende – ble det mer negativt enn positivt.


2. Mummi
Jeg elsket alt som hadde med mummi å gjøre når jeg var liten. Bøkene og filmene. Jeg husker jeg hadde et slags mummihus med små mummifigurer, og sist, men ikke minst: mummispill! Et av mine første møter med datamaskinen foregikk på en gammel stasjonær-pc. Jeg var vel rundt fire år gammel første gangen jeg spilte, og hadde stor glede av pippi og mummi-spill i barndommen.

Mummi har jo blitt værende populært, spesielt med mummikoppene som mange samler på, samt andre mummi-effekter. Jeg samler ikke på noe som helst som minimalist, men før om årene vurderte jeg å kjøpe de fine mummikoppene.

55310
3. Blåfjell
Som barn var jeg helt opphengt i julekalenderen Jul i blåfjell og også jul på månetoppen som kom ut litt senere. Jeg sang blånissesanger, hadde en blånisselue og med tiden pc-spillet til blåfjell. Jeg lekte mye i min egen fantasiverden når det var desember og blåfjell på tv. Jeg lagde meg en egen liten fantasilek basert på nissejenta i jul på månetoppen. For de som har sett serien, er kanskje ikke begrepene «nissegleder» og «nissestreker» helt ukjente. Det var nettopp det leken min gikk ut på. Jeg gjorde gode og mindre gode gjerninger, som om det var et slags spill. Heldigvis ganske uskyldig, men det sier jo litt om hvor mye jeg «lever meg inn i ting», spesielt i barndommen.

4. Bøker
Jeg har alltid vært glad i å lese. Så lenge jeg kan huske har jeg elsket bøker. Først når jeg var liten og mine foreldre leste for meg, og så fort jeg lærte å lese selv var det bare å gyve løs på bok etter bok. Jeg slukte dem, slik man sluker en god is eller leskedrikk. Det startet med barnebøker, men jeg var ikke så gammel når jeg fattet interesse for litt tyngre romaner. Lesetempoet mitt var raskt og jeg kunne lese i flere timer i strekk. Nå leser jeg ikke like mye lenger. Jeg er ikke den ivrige lesehesten jeg en gang var. For all del, jeg setter pris på en god diktbok eller roman. Kanskje en historie fra virkeligheten eller en novellesamling, men jeg bruker ikke like mye tid på bøker.

gunther
5. Gunther & the sunshine-girls
Det er kanskje ikke helt normalt at en 9 år gammel jente blir helt oppheng i sanger med såpass seksualisert innhold. Mens jevnaldrende lyttet mer til Westlife, Backstreet boys og andre artister jeg ikke kommer på i farten, lyttet jeg til Günther. Det var jo også barn på min alder som fremdeles lyttet til barnesanger på den tiden. Jeg kan forstå at læreren på barneskolen reagerte på at jeg lyttet til (og så på) musikkvideoene til denne gruppen i datatimene når vi hadde «fri-tid». Jeg var en stor Günther-fan. Med plakater på skapdørene og sangene Ding dong song, Teeny weeny string bikini og Touch me høyt ut av stereoanlegget.

Muligens sært, men det viktigste er jo at jeg hadde glede av musikken. Jeg har vært veldig glad i ulike typer musikk allerede fra ung alder. Og det var en sann glede når jeg oppdaget mine foreldres musikkhylle. De første minnene jeg har fra musikken jeg lånte er Modern talking og Olsen brother. Spesielt sangen fly on the wings of love av sistnevnte. Jeg husker jeg hørte den for første gang på tv når vi var på ferie i Danmark. Jeg tror dette var året etter de vant Eurovision song contest, muligens på et tv-program i forbindelse med Eurovision som da hadde blitt arrangert i Danmark et par måneder før. Det var året jeg skulle begynne på skolen, så detaljene er litt så som så. Det er tross alt snart 16 år siden.

Med dette avslutter jeg innlegget og vil gjerne høre hva DU likte eller var «hektet» på når du var yngre!

Hverdag, tanker og meninger

Uten kart og kompass

Vi er født inn i verden uten å vite rett eller galt. Bak eller fram. Vi kommer ikke med en bruksanvisning. Uten kompass vandrer vi langs livets landevei. På søken etter noe mer enn oss selv. En mening med det hele. Noen går i religionens fotspor i troen på en gud, en Herre. Andre søker på innsiden, i dypet av seg selv. Noen av oss vet ikke riktig hva vi søker etter. Noen søker kjærligheten og danser i et hav av følelser. Svik og elskov. Kaos og orden. En salig blanding.

Noen av oss er født inn i verden med litt flere steiner i ryggsekken. Som om vi tok med oss en bagasje fra det forrige livet. Hvem vet? Jeg er ikke sikker. Men jeg håper det er et liv etter dette livet. Alt annet føles meningsløst. Før følte jeg meg sikker på etter-livet. Nå er jeg ikke like sikker lenger. Uansett, tilbake til bagasjen – den tunge ryggsekken. Jeg har med tiden sluppet ut de tyngste steinene. Gått min egen vei og funnet noe å søke etter. Lengte etter. Gå mot. Noe som drar meg fremover.

Likevel føles veien
stadig kronglete og svingete. Selv med et mentalt kompass, en tanke om hvor jeg er nå og hvor jeg ønsker meg til – havner jeg likevel på ville veier. Går meg vill i et hav av følelser og assosiasjoner. Røde tråder som forsvinner ut i sanden og lar meg stå igjen med tomme hender.

img_0579
Noen ganger kan livet føles tungt, og stegene videre blir vanskelige å ta. Det er i slike stunder det er viktig å ha en indre motivasjon. Ikke bare et ønske, men en grunn til å fortsette. Jeg tror vi alle har ulike motivatorer. Noen har barn, ektefelle eller annen familie som er verdt å leve for. Andre har en karriere de elsker. Studier som er interessante. Hobbyer som gir glede. Det kan være så mye.

I løpet av årene har jeg lært at jeg ikke kan leve for andres del. Jeg er ikke en sånn person. Kanskje fordi jeg på mange områder er egoistisk. Kanskje fordi jeg synes det bare blir helt feil. Heldigvis lever jeg nå et harmonisk liv og har mange grunner til å ønske å leve. Og det er ikke nødvendigvis noe galt i å leve for andres del heller. Har man for eksempel barn, er det tross alt et ansvar du har valgt. Man går ikke hen og bare dør når man har satt et liv til verden. Det gjør man bare ikke.

Hvem er jeg til å dømme? Jeg har ingen rett til det. Ikke skal jeg sette et barn til verden, og ikke skal jeg ha noen å leve for utenom meg selv. Men jeg synes enkelte tar for lett på et slikt ansvar. Det å skape et liv, et annet menneske – for deretter å fucke opp eget liv eller kanskje forsøke å avslutte det. Hardt og brutalt, jeg vet.

img_0605

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Alt er så fremmed

Etter årevis i mørket føles alt så nytt. Etter endeløse svinger, opp og ned i dype bølgedaler – er jeg nå på en asfaltert landevei. Fra et liv i berg-og-dal-bane til et liv på flatmark. Noen ganger er jeg redd for at følelsene skal bli flate, nettopp fordi det føles så fremmed.

Jeg har det bedre enn noensinne og det føles som om dette har kommet for å bli. For all del, jeg har også tunge dager og vonde øyeblikk. Men ikke stort mer enn folk flest tror jeg. Jeg må stadig stoppe meg selv fra å klype meg i armen. Det er en del av meg som fremdeles ikke kan tro helt at det det er sant. At det er ekte.

Jeg tenkte mye disse tankene i begynnelsen av året. Desember, avslutningen på det forrige året – hadde vært usedvanlig snill mot meg. En ro fylte tomrommet i hjertet og stilnet kaoset i hodet, og det kom ikke tilbake.

img_4536
Roen ble værende og hverken mørket eller depresjonen lusket rundt hushjørnene. Ingen selvskading med unntak av noen uskyldige slag i løpet av flere måneder. Ingen følelser så vonde at de slo meg i bakken. Ingen kjeller å komme seg opp fra.

Og det slo meg for første gang i livet: at jeg faktisk kan leve et liv uten tilbakevendende depresjoner. Et liv i solen, et liv i lyset. Et liv og en hverdag som jeg er herre (kvinne) over.

Jeg er sjefen i eget liv! Jeg er den eneste som får ha kontrollen, makten. Det er et valg. Så enkelt, så vanskelig.

img_4005
Jeg har kommet langt og jobbet mye med meg selv. I slutten av mai er det to år siden jeg for siste gang satte mine ben innenfor psykiatrisk avdeling. Snart to år uten innleggelser og det er ikke noe å skryte av. Jeg skal ikke telle annet enn tiår heretter. For det vil aldri bli erstattet med null. Jeg har ingen garanti for at ikke psyken setter meg tilbake, men jeg har en garanti for at jeg aldri vil tillate å gripes fast av psykiatriens klør igjen – noensinne. Psykologtimer? Muligens ved behov. Innleggelser? Over mitt lik!

Fremtiden ser lys ut, det er mai og solen skinner. Jeg har det strålende. Dette året har tatt meg med storm hittil, og det er bare begynnelsen!

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

April er over

April har passert og jeg sitter og tenker tilbake på måneden som har gått. Forundret over hvor mye måneden har gitt meg. Hvor mange små og store endringer som har funnet sted. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal kunne oppsummere hva jeg fylte bloggpausen med.

Først og fremst vil jeg trekke frem noe viktig: jeg har funnet tilbake til roen i meg selv, og fått bedre kontroll på ulike ting, som jeg nevnte i innlegget på gjensyn, som jeg skrev før bloggpausen. Jeg ønsket ikke å forklare hva det gjaldt, nettopp fordi jeg følte meg så sårbar. Ikke minst fordi dette ikke var relatert til psyken, som mange kanskje kunne tro.

Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, har jeg Tourettes syndrom, som er en stor belastning for meg. I mars og april opplevde jeg en kraftig forverring i tics, noe som førte til økt isolasjon og en kamp for å holde motet oppe i hverdagen. Å slite alvorlig psykisk er en kamp jeg kunne ta i fortiden. Det fantes håp om bedring, det er jeg et levende bevis på, selv om mange ikke hadde troen på meg. Derimot tics og Tourettes syndrom, som er nevrobiologisk – kan jeg hverken gå i terapi eller få behandling for. Det svinger stadig, uten at jeg kan gjøre stort med det, eller bestandig finne en årsak. Jeg skriver litt mer om dette i juni.

Det eneste jeg kunne gjøre var å vente på at det skulle bli bedre. Å holde ut. Det gjorde jeg, og til tross for utfordringene i april, var det en usedvanlig givende og god måned. Selv om jeg tilbrakte litt mer tid inne enn jeg egentlig ønsket i en frisk vårmåned.


April var en god måned for personlig utvikling og sinnsro. Når jeg blir utsatt for prøvelser og kommer meg helskinnet gjennom det – blir jeg sterkere. Fra en periode med uro, fant jeg igjen roen – i enda større grad. Nå står jeg stødigere i meg selv, og har lært meg selv bedre å kjenne. Man blir aldri utlært på hverken seg selv eller livet i sin helhet. Nettopp derfor er det så flott når man merker at man utvikler seg. Kommer et steg videre.

Jeg fylte måneden med en god del fotografering og ulike skriblerier. I slutten av måneden gikk jeg til anskaffelse av et nytt objektiv som jeg har vurdert å kjøpe i flere år, Canon EF 135mm f/2.0L. Det ga meg som forventet mye glede. Jeg tok også endelig steget og oppgraderte den gamle iPhonen min til en Android-telefon, Samsung galaxy s7. Det er kjekt med en telefon som også kan brukes som et ekstra-kamera.

På minimalisme-fronten har jeg kvittet meg med masse. Utrolig nok, vil jeg si. For jeg trodde ikke det var stort igjen jeg kunne kvitte meg med. Jeg står igjen og føler meg mer frigjort. Med færre ting, men også enkelte utskiftninger i hjemmet. En hjørnesofa i stuen, i stedet for to sofaer som knapt ble brukt. Nye hagemøbler og verandagulv som ble beiset grått. Denne oppgraderingen av møbler skjedde kun fordi mine foreldre snart skal flytte, og går fra hus til en leilighet på størrelse med min. Vi blir faktisk nesten naboer, da de flytter inn i etasjen over meg, i samme borettslag.

Jeg kjøper sjeldent noe nytt til hjemmet, og nettopp derfor var det en stor glede å få møbler som vil bli mer brukt. Solide hagemøbler og en sofa som er mye bedre for meg og Mira. Jeg må også nevne at lille frøkna har fylt 2 år! Det kommer et eget innlegg om det til neste uke.

Dette var bare en kort oppdatering om hva som har skjedd siden sist. Jeg kommer til å dele litt bilder fra den siste tiden etter hvert.

Hverdag, tanker og meninger · Minimalisme

På gjensyn

q12a0013
La oss feire
med fine oransje og gule farger som minner om påsken. Den deilige våren er på vei og når vi nå går inn i april, er det tid for min planlagte bloggpause. Egentlig var planen å ha en digital detox i hele april, siden jeg så for meg å reise til Stockholm, fotografere masse og gjøre en god del ting – som gjorde det enklere å holde seg unna internett.

Man kan ikke forutse alt, og som lyn fra klar himmel kom det enkelte ting som gjør det problematisk for meg å dra på tur. Ikke minst noe som medfører litt mer tid inne for min del. Jeg orker egentlig ikke snakke om hvorfor, det kan jeg ta en annen gang, når jeg er klar for det. Jeg har det etter forholdene greit, men siden jeg kommer til å tilbringe mer tid inne enn det jeg så for meg i en fin vårmåned – føler jeg internett er noe jeg trenger. Fra nyttår var jeg jo offline én dag i uka, og dette har jeg også lagt litt på hylla.

I utgangspunktet er det ikke noe problem å ha lite å gjøre. De søndagene jeg har vært offline har jeg funnet på masse, og dager som jeg generelt har gjort lite, har vært fylt med ro og harmoni. For jeg kjeder meg aldri og trenger ikke alltid å gjøre så mye. Jeg trives med stillheten og roen. Men når jeg nå ikke er i stand til å finne den roen jeg trenger i hverdagen, har jeg i hvert fall ikke ro til å være offline i en måned. Jeg trenger distraksjonen, mer nå enn før.

q12a0011

Jeg forsøker å finne noe positivt i enhver situasjon, også de som er vanskelige. Selv om jeg føler meg maktesløs når ting utenfor min kontroll ødelegger planene mine, må jeg prøve å snu det om noe til noe positivt. Det blir ingen Stockholmstur, mye fotografering eller mange inntrykk. Så hvilke fordeler kan jeg finne?

Et lite pluss er at jeg kan legge Stockholmsturen til høsten, hvis det blir aktuelt på den tiden. Det er absolutt en fordel for meg som blir lett plaget av varmen, allerede på denne tiden av året. Andre klager på dårlige sommertemperaturer og hvor kaldt og grått det er i Norge. Jeg sliter like mye hver vår og sommer med å vende meg til varmen. Det er overveldende, selv i «kalde Norge».

En annen fordel er at jeg får benyttet meg mer av de tre gratismånedene jeg fikk skaffet til Tv2 sumo for en stund tilbake. Som nevnt tidligere har jeg ikke hatt tv på et par år, og kommer heller aldri til å ha det igjen. Det betyr også at det er uaktuelt å betale for tjenester som Tv2 sumo, Netflix, Viaplay og lignende. Men jeg følger med på enkelte serier, og det eneste jeg ikke får tak i ved nedlastning er egentlig Hotel cæsar.

Jeg er en hardbarket Hotel cæsar-fan! Kanskje toppen av særhet, men jeg har virkelig utrolig mye glede av denne serien. Jeg har ikke sett den på tv på mange år, og nå sendes episodene kun på nett. Helt fra tidlig på barneskolen var jeg en stor fan. Jeg har fortsatt flere sesonger før jeg kommer til nåtidens episoder, så her snakker vi om timesvis med underholdning.

img_0648

Jeg håper på en rolig og fredfull start på april, og med tiden litt mer stabilitet og kontroll. Det er en lang vei å gå, og jeg har ingen anelse om tiltakene jeg iverksetter har noen virkning. Men jeg velger å håpe, håpe av hele mitt hjerte. Det er ikke meningen å holde tilbake noe eller virke hemmelighetsfull, men dette er bare for sårt for meg å skrive om akkurat nå.

Med andre ord avslutter jeg for nå, og er tilbake igjen 1. mai. Da vil jeg fortsette med samme bloggrutine – innlegg mandag til fredag. I mai vil jeg skrive litt mer rundt lykkeprosjektet jeg startet fra nyttår. Jeg nevnte at det skulle komme en oppdatering i mars, men det er mer passende med en oppdatering i mai – etter årets fire første måneder. Ønsker dere alle en riktig god helg og en fin aprilmåned.

Realiser de små ønskene
du har hatt i bakhodet en god stund. Alt trenger ikke være så store begivenheter. Da trengs det ofte litt lenger planlegging. Men tenk på alle de små tingene du kanskje har hatt lyst til å gjøre. Hva med å bruke helgen på å gjøre i hvert fall én ting?

Hverdag, tanker og meninger · Utfordringer

En rød tråd

Jeg liker å ha en rød tråd gjennom en tekst og binder ofte sammen blogginnlegg på min egen måte, i et eget system. Jeg tror ikke dere blogglesere alltid ser alle disse sammenhengende, men det er heller ikke viktig. For meg er det viktig at den røde tråden gir flyt i teksten, og kan gjøre en tung, lang tekst – litt lettere. Jeg bestemte meg for å ha en slags usynlig rød tråd gjennom de ti temaene i skriveutfordringen jeg postet hver fredag, og nå som alle temaene er skrevet til, tenkte jeg å dele litt tanker rundt «tråden».

Jeg startet med temaet følelser og skrev om hvordan jeg kamuflerer og får gitt uttrykk for følelser gjennom kreative tekster. Jeg nevner også litt om gråsonene av akseptable følelser og hvordan dette helt fra barndommen kan virke forvirrende. At noen av oss aldri blir helt klok på følelser.

Videre binder jeg sammen neste tema som er barnehage, med smerten over å være annerledes. Jeg skriver om barndomsår og de vonde følelsene som oppstod tidlig. Om hvordan jeg viklet meg inn i mørket, og at det tok lang tid å komme seg ut av det igjen. Med andre ord: jeg bygger videre på teksten om følelser.

img_0613
Jeg skriver om hverdagen som jeg føler spinner litt videre på dette om å være annerledes, som jeg skriver om i de to temaene før. Jeg kobler sammen følelser og fortiden, og forteller om nåtiden. Hverdagen min som ikke er gjennomsnittlig, men som er god og det jeg trives med.

Jeg nevner også innledningsvis at spørsmålet om hvordan hverdagen min er, ofte kan komme opp i forbindelse med det faktum at jeg hverken jobber eller studerer. Videre kommer temaet skole, som utdyper mine tanker rundt skolegang. En slags fortsettelse på innlegget om hverdagen.

Det femte temaet i skriveutfordringen er minner. Jeg vil ikke utdype altfor mye rundt denne teksten. Men her går jeg over i halvveis fiksjon, en blanding av fantasi og minner. Og jeg spinner helt klart videre på forrige tema. Pakker inn, frykter det jeg ikke selv klarer å se. Kamuflerer som jeg skrev om over. Andre ord, andre varianter av følelser. Kun for å få det ut. Det som ikke kan sies. Det jeg ikke vet. Det som er som en mørk tåke. Og videre går jeg fra fortidens minner til følelser i nuet. Temaet er episode og jeg skriver om en dag hvor følelsene ble alt for overveldende.

img_1630
Det magiske tallet syv bringer oss videre til temaet glede og jeg skriver om hverdagsgleder. Vi går videre til temaet fengsel og jeg tar dere med til et mørkere sted. Fiksjon og fantasi, i en fengslende tekst. Vi befinner oss fremdeles i mørket når jeg skriver til temaet relasjoner og beskriver en mørk en. En slik relasjon, et slikt menneske – som man helst vil forsøke å glemme. Og videre fra ønsket glemsel går vi til skriveutfordringens siste tema, pleiehjem. Jeg skriver om livets høst, avslutningen på det hele – i diktform.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Speilbilde

Nå tenkte jeg å skrive om noe så overfladisk som hår. Jeg har aldri vært veldig opptatt av utseende, men det jeg skal fortelle om nå, er en overfladisk ting som endret noe stort i mitt indre. Vi må spole et og et halvt år tilbake i tid, til slutten av september 2015. Høsten jeg bodde i Skien, overveldende følelser som følge av at jeg var medisinfri, og et impulsivt øyeblikk når jeg befant meg langt nede i kjelleren. Når livet var som mørkest.

Jeg klipte bort nesten alt håret mitt den dagen i september. Jeg fjernet samtidig min egen verdighet, følelsen av å se helt grei ut, i hvert fall i ansiktet. Igjen ble jeg stående som sårbar og med et enda større forakt overfor eget utseende. Jeg hadde ikke lenger håret som rammet inn ansiktet mitt som en trygg kappe. Og jeg måtte finne styrke et annet sted.

har-2015
Jeg har alltid vært misfornøyd med utseendet mitt, funnet noe å pirke på. Som overvektig og full av arr var det ikke spesielt vanskelig å finne noe. Men jeg hadde jo tross alt inntil den dagen et flott langt hår. Tykt og mørkt. Og lyseblå øyne som kunne sette blikket i folk. Virkelig borre seg fast og feste blikket. Nå sto jeg igjen, med et kortklipt hår etter minutter med kjøkkensaksa.

De første dagene taklet jeg ikke engang å gå på utsiden av døra. Jeg var nedbrutt psykisk fra før og følte meg enda verre av å se meg i speilet. Jeg følte nesten jeg hadde mistet selve identiteten min.

IMG_2762
Sakte, men sikkert vokste håret tilbake. Det tok lang tid, det er enda ikke spesielt langt. Men i prosessen skjedde helt andre ting, totalt uforventet. I dag er jeg faktisk glad for at jeg i det desperate forsøket på å ødelegge enda litt mer av meg selv det året i september, gikk løs på det fine lange håret mitt.

For fra den dagen måtte jeg faktisk tåle å se noe jeg likte enda dårligere i speilet. Jeg så inn i speilet og møtte tårevåte, slitne øyne. Månedene førte med seg mye. Men hårløs som jeg følte meg (det var bare kort), begynte jeg etter hvert å gi slipp på kroppsfokuset, litt etter litt. Jeg sluttet etter hvert å hate meg selv. Begynte å akseptere den jeg var, med gode og mindre gode sider. Ting jeg likte og ikke likte på kroppen.

Faktisk vil jeg gå så langt som å si at ved å klippe bort håret mitt og følelsen av verdighet, bygde jeg med tiden opp selvfølelsen min. Følelsen av å være god nok. Jeg klarte å gi fullstendig faen i feilene på kroppen min, og fokusere på historien den forteller – på godt og vondt. Jeg er god nok!

Hverdag, tanker og meninger · Minimalisme

Minimalism game

Jeg har et godt tips for dere som ønsker å kickstarte reisen mot et mer minimalistisk liv som jeg nå tenkte å dele med dere. Vi har alle forskjellige «triggere» som får oss til å ønske et liv med færre gjenstander, mindre stress og mer livskvalitet. Noen har kanskje hørt om Konmari-metoden, andre har satt begrensninger for innkjøp eller motiverende mål som de ønsker å spare penger til. Her er en enkel utfordring som mange har prøvd ut. Utfordringen går under navnet Minsgame eller minimalism game. Det går ut på at du gjennom 30 dager kvitter deg med et økende antall gjenstander.

På dag 1 kvitter du deg med en ting, på dag 2 er det to ting og slik fortsetter du. Etter 30 dager vil du ha fjernet 465 gjenstander. Om dette er ting som har blitt kastet, gitt bort eller solgt er opp til deg å avgjøre. Dette er en god kickstarter for alle og enhver. En enkel utfordring med gradvis økende vanskelighetsgrad.

For meg var det litt vanskelig å begynne med dette 14. desember, siden jeg allerede nesten var ferdig med opprydningen i hjemmet mitt. Men det var en god anledning til å sette siste spikeren i kista. Bli kvitt ting jeg tidligere ikke hadde tatt tak i. Jeg skulle holdt på til 12. januar, men var allerede ferdig med alle gjenstandene 29. desember. Det er en god idé å tenke at du har maksimalt én måned på deg, men at du gjerne kan bruke kortere tid.

img_3115
Jeg vil gjerne påpeke at jeg helst ønsker å bruke opp ting som kan brukes opp. Jeg hiver ikke ting jeg regner som forbruksgjenstander som vil tilsi at jeg kaster noe og går til innkjøp av noe annet som erstatning. Men alle mulige ting jeg ikke liker eller har behov for lenger og som ikke fører til erstatningsprodukter – har jeg kvittet meg med.

Hva har du i hjemmet ditt som kun fører med seg stress, støv og rot? Hva har du lenge hatt lyst til å rydde i? Kanskje du fant flere sommerklær sist sommer som du egentlig ikke likte lenger? Noen klær med huller som kan repareres? Klær du aldri bruker som du kan selge eller gi bort? Hva med bøker du aldri har tatt deg tid til å lese? Serieboksene eller filmene du ikke lenger ser på?

Kanskje kjøpte du en parfyme som ikke lukter noe godt? Har du kremer eller body lotion som er gamle og inntørket? Sminke som er klumpete og på tide å kaste? En neglelakk du egentlig ikke liker? Hva med sokker? Har du mange enere som mangler en partner? Kast dem, hvis ikke de lett kan brukes sammen med andre sokker. Jeg bruker bare sorte sokker nå, noe som gjør det lett å bruke de sammen med andre, om det for eksempel er hull i en sokk.

img_7886-as-smart-object-1
Kanskje har du ikke lenger interesse for et tema du leste masse om før? Hva med å selge bøkene eller gi de bort til noen du vet vil få glede av dem? Vi har tross alt biblioteker hvis du skulle få lyst til å lese det igjen om 10 år.

Har du hobbyer du holdt på med for mange år tilbake? Spør deg selv om du virkelig kommer til å bruke disse tingene igjen. Er du usikker, kan du alltids samle slike kanskje-gjenstander i et skap, en bod eller lignende – og spørre deg selv spørsmålet igjen om 3 eller 6 måneder. Da bør du være sikker på om det er riktig eller ikke. Mindre avgjørelser slik som en genser, veske eller kanskje et møbel – sov på det! Gi deg selv tid til å gi slipp på ting.

Jeg kan si såpass at etter å ha kvittet meg med sikkert flere tusen små og store gjenstander, angrer jeg ikke på en eneste ting!

img_3104
Det er mange fordeler med å leve et mer minimalistisk liv. Jeg har snudd opp ned på hele livet mitt. Den fysiske delen av opprydningen er for mange begynnelsen. Men minimalisme kan foregå på så utrolig mange flere plan enn gjenstander og rot. Jeg har tidligere skrevet litt om varsler og livskvalitet, altså minimalisme i forhold til sosiale medier og nettbruk.

Minimalisme kan anvendes på alle livets områder for å oppnå et enklere og ryddigere liv både fysisk og mentalt. Nettbruk, relasjoner, matvaner, opplevelser. Det er kun dine preferanser som setter grensene. Jeg ønsker med tiden å skrive om flere ulike områder minimalisme har påvirket livet mitt på. Ta gjerne en titt i minimalisme-kategorien her på bloggen, kanskje det kan gi litt idéer eller inspirasjon. Nå er det snart helg, hva med å rydde litt i helga?

Hverdag, tanker og meninger · Kreative tekster

10 uker

Da har vi kommet til midten av mars og har passert de ti første ukene av året. Som nevnt tidligere skriver jeg én seksordsnovelle for hver uke som går. Jeg skriver en god del i tillegg til det, men disse jeg tenkte å dele nå er altså én som representerer hver uke som har gått. Det kan være en beskrivelse av en tanke, følelse eller opplevelse.

Uke 1
Undres
over egen eksistens
– ser livet

Uke 2
Tenker på alle
minnene
jeg bærer

Uke 3
Bergtatt

av vakker melankoli
– hun inspirerer
img_0664-as-smart-object-1

Uke 4
Gleden
over vakre ord
og stillhet

Uke 5
Tanker og tekster
Livets vakre gave

Uke 6
Stekeovnsreparasjon
serietitting
og søvn
– små hverdagsgleder

Uke 7
Tanker
poesi

slik en følelsesladet uke

img_0153-as-smart-object-1

Uke 8
Nattedrømmer
så underlige
så vidunderlige
vakre

Uke 9
Utsatt for prøvelser
besto med glans


Uke 10
Galskapens
grenseløse dyp
tilhører fortiden nå

Hverdag, tanker og meninger · Minimalisme

Møbler og minimalisme

Jeg har tidligere skrevet litt om minimalisme her på bloggen, og tenkte det var på tide med en liten oppsummering. Som flere kanskje har fått med seg har jeg fjernet relativt mange ting. Det som utmerker seg mest i hjemmet mitt er vel alle møblene jeg har fjernet. Jeg tenkte å skrive litt om det. Alt henger jo sammen.

Først gikk jeg løs på bøkene mine i fjor høst, etter å ha fjernet alle cd-er, filmer og serier allerede på sommeren før minimalisme var et tema. Logisk nok ble det mye ledig hylleplass. Dette førte til at jeg til sammen ga bort tre bokhyller i full høyde, samt to små bokhyller og to dvd-søyler som jeg hadde på hver side av den ene bokhyllen. En stund før jeg kvittet meg med dette, var det også ytterligere en bokhylle og to cd-hyller i leiligheten. Bare ved å fjerne disse hyllene har jeg utrolig mye mer luft i rommet! Følelsen av nakne vegger er deilig. Mer rom til å puste i, mer ro.

img_1934-as-smart-object-1
Jeg gikk også løs på pyntegjenstander, kopper og kar. Etter å ha kastet sammenlagt over ti pappesker og gitt borte mye – frigjorde jeg enda litt plass. Hjørneskapet ble dermed gitt bort. Videre ommøblerte jeg stua og kunne kvitte meg med et unødvendig hjørnebord som kun var en støvsamler. En barstol som aldri ble brukt i tillegg til en puff forsvant også.

Etter å ha kastet litt klær jeg egentlig ikke likte og ikke minst flere med huller som det ikke nytter å sy mer på – var det på tide å ta bort enda flere møbler. Jeg hadde i utgangspunktet ganske lite klær, men jeg kastet likevel flere bæreposer. Med litt organisering var det på tide å fjerne en kommode, i tillegg til en liten kurv-kommode.

Det er helt uvirkelig å tenke på at jeg har hatt så mange møbler i hjemmet mitt. Ikke minst at jeg har trodd det har vært behov for det. Dette er kanskje et kjedelig innlegg for andre enn meg, men det er så deilig å kunne ramse opp, fortelle hva jeg har fått bort. Hvis man teller antallet jeg har nevnt, er det faktisk så mye som 16 møbler (og 2 til er planlagt å fjerne), i tillegg til omkring 900 bøker, flere kilo papirer og blader, klær og diverse gjenstander. Det er synd jeg ikke har før og etter-bilder, så dere kunne sett den massive endringen.

IMG_1911
Bloggen er mitt fristed, og nettopp derfor tillater jeg meg selv å skrive om ting som andre kanskje synes er uinteressant. Dette er min offentlig dagbok, et sted hvor jeg kan samle sammen minner, tanker og opplevelser. Bilder, dikt og kreative tekster. Alt jeg ønsker å dele, men også det jeg ønsker å bevare for min egen del. Vendepunkter, endringer, utvikling.

Når jeg er tilbake etter bloggpausen i april kommer jeg til å skrive litt om mine tanker rundt klær, mote og sminke – da knyttet opp mot minimalisme og behovet for å ha lite.

Har du et minimalistisk hjem eller livsstil?