Kreative tekster

Beretninger om bedrageri

Skinnet kan bedra
og du bedro meg
Forståelsen sviktet
og de vonde dagene kom

Og jeg flyktet
da du dro
Og du –
så deg aldri tilbake

Jeg bærer på en tung sekk
fylt med minner om
de vonde dagene

Jeg kunne ønske alt dette
var en historie
som bare ble fortalt til meg

Det er det ikke
Det er en historie
fra mitt eget liv
Virkeligheten
img_9810
Et vondt dikt fra over fire år tilbake. Jeg har mange tekster fylt med smerte. Heldigvis er mitt liv, min virkeligheten – så utrolig annerledes enn det var den gang. Livet er godt, virkelig godt!

Kreative tekster · Personlig

Tilstede

Tidens tilstedeværelse
Tilbake i nuet
Følelsen av å være tilstede
Virkelig tilstede

Beina plantet godt på jorden
så godt har det aldri føltes
med stillhet
manglende rastløshet
og følelsen av å bare høre til


En åpenbaring i begynnelsen av mars. Følelsen av at tankene klarnet enda litt mer. Mer enn jeg trodde var mulig. Man når et punkt hvor man tenker at nå kommer jeg ikke lenger. Nå har jeg kommet så langt, og tror ikke det kan bli bedre. At jeg kan utvikle meg enda mer på enda kortere tid. Nå er det vel en flat slette for en stund. Men nei! Jeg fortsatte, fortsatte, som om oppoverbakken aldri skulle stoppe. Og det føltes så ufattelig herlig å leve! Bare være tilstede, se min egen personlige vekst utenfra og samtykke smilende med et imponert «wow!». Jeg kan nesten ikke tro alt dette året hadde å by på allerede før vi var ferdig med første kvartal.

Kreative tekster

Alt dette er meg

Et hode;
fylt opp med gamle, vonde minner
og nye forfriskende tanker

En kropp;
fylt av gamle arr som forteller
og nye sår

Et sinn;
fylt med visdom du aldri føler
og kloke ord du aldri hører

Vil du noensinne se, føle
eller oppleve meg på denne måten?

img_8439
For tre år siden skrev jeg dette diktet. Det bærer på så ufattelig mange minner. Tanker som fant sted.

Kreative tekster · Utfordringer

Løgnerens sinnssykdom

I den tolve bloggutfordringen skulle jeg dele en spennende/artig historie. Derfor tenkte jeg det kunne passe å dele en historie jeg skrev for 4 år siden. Om jeg skulle ha skrevet den i dag, ville det vært en god del forandringer – ikke minst et mer variert språk. Men jeg synes historien er litt spennende, så jeg poster den som den er.


1

Tiden så ut til å stå stille, alt virket så stille nå. Mørkt og stille. Fremtiden var ikke lenger lysende, slik hun hadde regnet med. Hun tok bena fatt og gikk videre, i livets syklus. Videre i korridoren.

Anine var en nitten år gammel jente. En ung jente, med så ufattelig mye sorg. Hun kikket seg rundt, og så opp på de rutete gardinene. Vinden blåste kraftig på utsiden, det var en stormfull natt. Både i været og i hennes hjerte.

Varme tårer rant nedover hennes kalde kinn, snart kom vel minnene strømmende de også. Hvordan skulle hun takle dette? Var hun ment til å takle et slikt tap? Ingen mennesker fortjente noe slikt, å miste sitt eget barn.

Anja Sofie hadde vært ei nydelig lita jenta, nesten som en dukke. En skjør liten dukke som var hennes. Et lite mirakel som hadde kommet ut av hennes uforsiktighet, med kjæresten Karl.

Tårene ble til kraftig hiksting, dette var så ubeskrivelig vondt, så ufattelig å forstå. Datteren var død. Død? Det var et slikt kraftfullt ord som alle var redd for.

2

De hadde hatt det så fint, på ferie i utlandet. De hadde badet og spist is. De hadde nyte livet og hatt en fantastisk ferie. Karl, Anja Sofie og henne – trekløveren, de tre som passet så godt sammen – alle gode ting er tre. Hun og hennes lille familie, de hadde vært en flott familie. Og nå var de oppløst. Spredd for alle vinder.

Anja Sofie var i himmelen, og Karl var borte. Hun orket ikke tanken på å se han i øynene igjen. Det var for smertefullt. Hun kjente trangen til å holde hodet hans lenge under vann, slik han hadde gjort med den lille. Hun kjente hvor mye hun trengte å hevne seg på Karl.

Han hadde drept henne. Han hadde drept hennes lille dukke, barnet hennes. Hvordan kunne et menneske gjøre noe slikt? Hvordan kunne noen være i stand til å skade et uskyldig lite barn. Det var ikke til å forstå.

Karl var forsvunnet. Han hadde rømt fra landet. Han hadde rømt fra all skyld, fra all straff. Og her satt hun, innelåst på galehus. Ensom og fortapt. Umåtelig trist.

3

Anine gikk inn på rommet sitt, inn på det iskalde rommet med det smårutete vinduet. Rommet var trangt og motbydelig. Det var en hard seng der, med et slikt ekkelt brunt sengetøy. Gardinene var knall grønne, og gulvteppe var fullt av blodflekker fra tidligere pasienter.

Det var et lite klesskap der, med de få eiendelene hun hadde. Oppe på klesskapet fantes det en kniv, en skarp kniv som hun hadde stjålet fra kjøkkenet. Den lå trygt der oppe i høyden.

Morgendagen kom smygende, solen hadde begynt å stå opp – dagen hadde begynt. Det var klart for frokost, deretter samtale med psykologen og turgruppe.

Anine satt seg ned på den ene knirkete stolen ved bord nummer to. Hun spiste en skive med makrell i tomat og en med jordbærsyltetøy. Til drikke hadde hun rød saft og druejuice. Alt var rødt. Rødt som blod, rødt som røde roser.

Anine falt ned trappen på vei opp til psykologen. Hun ble liggende som en ball på bunnen, og jamret og skrek. En sykepleier kom løpende og fikk henne inn på undersøkelsesrommet. Hun hadde bare forstuet ankelen, og heldigvis ikke brukket noe.

4

Karl satt og kikket ut i intet, ut i det fjerne. Det var flott her i India, vakker natur og ikke minst arkitektur. For Karl som var fotograf var dette drømmen, i hvert fall når det gjaldt motivene. Han ville så gjerne hatt en annen fremtid, en annen hverdag. Han savnet Anja Sofie så fryktelig. Det var helt forferdelig det som hadde hendt.

Han hadde ikke ord for hvor mye han hatet henne. Hvor mye han hatet Anine. Hun var sinnsyk, psykosen hadde tatt helt overtaket på henne. Han husket godt sin forrige fototur til Roma, da han hadde fått telefonen. Telefonen fra politiet.

Det føltes som om det var i går, da han fikk vite at Anine hadde druknet sin egen datter i badekaret.

Det var en kald og mørk septemberdag, da han fikk beskjeden. Han hadde akkurat lagt seg ned på sengen på det koselige lille hotellet, da telefonen ringte.

Han hadde dratt utenlands for å tenke gjennom forholdet deres. Han hadde vurdert å forlate henne, og prøve å få foreldreretten til Anja Sofie, men han ville tenke over saken. Det var ikke noe man bestemte seg for over natten.

Han hadde reist til Roma mandags morgen, og på torsdag fikk han beskjeden. Anja Sofie, hans lille pike – var død. Anine, hans ustabile kone – var på mentalsykehus. Det var så ufattelig rart, så vondt og sårt. Han forsto ikke hvordan hun kunne gjøre dette, mot sitt eget barn.

Karl hadde fått psykiatrisk oppfølging etter tapet av datteren. Han hadde gått til flere psykologtimer, og fått snakket ut om alt det vonde. Det verste var at han savnet Anine. Selv om hun hadde gjort dette helt forferdelige – så var ikke følelsene borte. Han rådde ikke over det, han klarte simpelthen ikke å slutte å elske henne. Kjærligheten var ikke helt død.

Han hadde ikke truffet Anine på lenge nå. Det var tungt å komme over sjokket hun etterlot seg, etter å ha gitt han skylden for det hele. Hun var overbevist om at han hadde drept Anja Sofie.

Han, som var på fototur til Roma? I hennes hode hadde de vært på sydenferie sammen, og Karl hadde druknet Anja Sofie på stranda.

Det var vondt for Karl å vite hvor forvirret hun var. For et fryktelig menneske. For uansett hvor syk man er, så dreper man vel ikke sitt eget barn? Anine hadde gjort det utenkelige.

5

Ei ung jente satt i enden av korridoren og ventet på at psykologen skulle komme for å snakke med henne. Hun gråt noen få tårer, som hun klarte å presse frem rett før Dr. Kristoffersen kom gående.

Hun hadde regnet med at han skulle klappe henne på skulderen og synes synd på henne, men det gjorde han slettes ikke. Kanskje han hadde glemt det flotte forholdet de hadde hatt i disse månedene? Hun husket da blikkene hans, det kunne han ikke komme bort fra. Hun husket hans klamme hender mot hennes unge hud, hvordan han rytmisk masserte brystene hennes.

«Da var det oss da, Anine» sa Kristoffersen. Anine kikket opp, med et lurt smil om munnen og en åpen bluse. «Anine, jeg tror du burde lukke igjen blusen din, vi skal ikke ha noe blotting her, det har vi jo snakket om.» Anine ble med ett en helt annen, hun kastet stolen i veggen og spyttet Kristoffersen i trynet.

Regnet fosset ned på utsiden av vinduet i korridoren, den unge sinnsforvirrede jenta ble med inn på kontoret til psykologen. «Vi må snakke litt om behandlingen videre, Anine» sa Kristoffersen. Anine lyttet ikke. Hun var i sin egen verden, langt borte fra denne verden. Hun dissosierte, forsvant bort – langt bort.

«Anine! Hør på hva jeg har å si til deg.» Anine ristet på hodet, og kom til seg selv. Anine gråt, fossende store krokodilletårer. Kristoffersen strak seg bort på skrivebordet og hentet et papirlommetørkle.

Anine ble mer oppmerksom etter hvert, og samtaleemne de begge fryktet, kom frem. Sannheten hun ikke kunne tro, og ikke ville høre – ble slengt rett i trynet på henne. «Du kan ikke fornekte dette mer, Anine. Jeg vet det er vanskelig og utrolig smertefullt å innse at du drepte ditt eget barn, men det er sannheten. Enten du tror det eller ei. Politiet fant deg stående med det døde barnet i armene, klissvått – etter du hadde druknet henne i badekaret. Du skrek og lo om hverandre, før du kastet lille Anja Sofie ned på gulvet, og prøvde å løpe fra åstedet.»

Anine snufset, spyttet ut tyggisen i potteplanta, og åpnet øverste knapp i blusen.

«Jeg vet du vil ha meg, doktor. Du trenger ikke nekte for deg. Jeg vet hvor mye du lengter etter å omfavne meg. Ta på meg med dine sterke hender.»

«Anine, nå er det nok! Jeg vet du spiller et spill, og ser på meg som et brikke i ditt spill – men det er jeg søren ikke. Jeg er psykologen din, og jeg har ingen gale intensjoner.»

Hun ville ikke snakke mer. Anine reiste seg brått og trampet tilbake til rommet sitt. Misforstått og forslått etter fallet i trappen. En tåre falt ned, drypte ned på gulvteppe – og denne gangen var det ikke en krokodilletåre.

6

Karl var ankommet landet, og var på vei tilbake til leiligheten som han nylig hadde leid. Det føltes så tomt, så ubeskrivelig tomt. Anja Sofie var død, Anine var innlagt, og han selv følte seg fortapt. Ensom og alene, uten håp om en fremtid.

Potteplanten var død, melka i kjøleskapet hadde gått ut på dato. Snart gikk vel han ut på dato også. Han visste virkelig ikke hvordan han skulle takle dette uforståelige.

7

Det var tid for behandlingsmøte, Tove ledet møte, og var klar til å snakke om hvordan det sto til med de elleve pasientene som var på sikringspost 5C. Dr. Kristoffersen var tilstede, og var redd for utfallet av dette møtet. Hadde noen oppdaget forholdet han hadde til Anine? Ville han bli sparket, eller hadde ikke noen oppdaget noe? Det gjensto å finne ut.

Møtet gikk fint, Tove snakket om videre behandling i forhold til Anine og Paul, de var de nyeste pasientene deres. Kristoffersen satt og lyttet, med en klump i halsen. Han hadde jo ingen planer om å vikle seg inn i dette forholdet med Anine.

Det hadde bare blitt slik. Han kunne ikke noe for det. Anine var jo som en modell, en vakker ung jente med oppstopper pupper og ren hud. Han selv var en middelaldrende mann, i sin beste alder – men likevel mye eldre enn henne.

Han kunne vært faren hennes aldersmessig. Det var dessverre ingen hindring. Han visste hvor galt det var. Anine var pasienten hans, attpåtil en veldig syk person, som trengte god oppfølging og behandling for å noensinne kunne innse hva hun hadde gjort. Hun hadde trossalt drept et lite barn.

Det aller verste var jo at han aksepterte det, han likte henne fremdeles for den hun var. Morder eller ikke. Hun var faen så god i senga, og et ubeskrivelig vakkert vesen. Og han var jo ikke akkurat guds beste barn selv heller. Han hadde jo en fortid som få kjente til. En fortid som aldri måtte bli kjent. Den eneste som visste sannheten var hun, Anine.

8

På andre siden av byen satt en tjuefire år gammel mann og gråt. Med skjelvende ben og et hovent ansikt, beveget han seg bort til vasken på badet. Der sto pilleesken og ventet på han. Han tok først én sovetablett, og så enda én.

Først når det bare var én tablett igjen av pakken med hundre, angret han. Han prøvde å rekke bort til telefonen, men tablettene var for effektive. Han hadde allerede begynt å forsvinne, inn i en dyp tåkeverden. Det var for sent. Livet tok slutt. Karl tok farvel med livet, nok var nok.

9

Dr. Kristoffersen sto og betraktet seg selv i speilet i herregarderoben, var han ikke en ganske så kjekk kar? Jo, han så meget bra ut til å ha rundet førti, det var han helt sikker på. Det mørkebrune krøllete håret som nådde han ned til skuldrene, hadde enda ikke begynt å skifte farge til grått. De isblå vakre øynene hans visste han at kunne smelte enhver kvinne. Han var flott. Muskler hadde han også, man kunne jo ikke akkurat unngå det, med tanke på hans daglig trening på treningssenteret.

Anine kom inn til han, kun iført en sort gjennomsiktig nattkjole med blonder. Han tok henne hardt, opp etter veggen. Presset seg inn i henne. Hun stønnet og ropte i ekstase. Han visste virkelig hva han drev med.

Et nytt liv ble til, inni henne. Nok et barn ville komme til verden.

Verden surret rundt henne, rundt og rundt. Hva var virkelig? Var dette virkelig? Eller var alt bare en drøm, en forestilling …

Kreative tekster

Siste vinterdag

Noen seksordsnoveller fra den siste dagen i februar. Det begynner å bli en stund siden, og føles fjernt nå som vi bader i sommerlyset og glansen av fellesferie. Jeg har ikke ferie, for jeg hverken jobber eller studerer. Likevel får jeg en feriefølelse. Tilbake til til tittelen: siste vinterdag. Vinteren drar vi ofte med oss langt inn i mars, men så snart de første to månedene er tilbakelagt – går vi raskt lysere tider i møte.

Daler ned
i havet
livets symfoni

img_3256_localtone
Tygger på gårsdagens nøtt
hjernen verker

img_5947-as-smart-object-1
En stabukk
veltet deg
av lasset

img_5440
Nok en gang
dukker dukken under

Kreative tekster

Blodige jordbær

Kanskje vil du bare
bevare minnene om
hvitveisen og jordbærene
fra det året

Du vil kanskje ikke huske
våre kyss i blomsterengen
og samtaler ved havgapet

Kanskje vil du ikke sitte
ved min side
når høsten kommer

Jeg vil nok bli sittende
med oransje høstblader
i hendene
og tårer til knærne

Vinteren vil smyge seg
inn på meg
slik som en voldtektsmann
smyger seg inn på sitt offer

Jeg vil ikke gjenoppstå
etter den vinteren

På havets bunn
under isen
– vil min sjel være frosset fast
img_0842
Et dikt fra noen år tilbake, tanker om kjærlighet og savn.

Kreative tekster · Personlig

Flere av ditt kaliber

Om jeg noensinne får holde rundt deg, skal jeg aldri gi slipp. Trygg i dine armer.  Kanskje er det bare i drømmene mine hvor du hvisket meg god morgen og strøk meg forsiktig over kinnet. Kanskje er det jeg skriver nå bare fiksjon.

img_2693
Kanskje vil du aldri glemme blikkene du sendte meg og begjæret vi begge følte. Kanskje var det ikke engang ekte.

img_2697
Det eneste jeg vet er at om noen skulle kunne få meg til å føle ekte kjærlighet, noensinne – måtte det være deg. Vi går antageligvis bare videre i hvert vårt livsløp og sees ikke igjen. Jeg vandrer videre alene og møter ikke på flere av ditt kaliber.

Kreative tekster

Samme visdom

Du minner meg
om meg selv
Det er vondt å se
hvor lik du er

Kjære barn
Jeg håper du
forandrer deg
til noe annet

Hvis du er som meg
vil du oppleve en
fantastisk visdom
Men;
også et stort savn

Du vil føle ensomhet
Mangel på forståelse
Kjærligheten til naturen –
vil bli din tilflukt

Du vil kunne høste mye
men dine sår vil aldri gro
Smerten vil bli stor
– men lykken større

IMG_7306
For 4,5 år siden jeg skrev jeg dette diktet. Det innebærer så mye. Så mange tanker. Så mange forhåpninger på vegne av en annen. I dag er min dag, jeg fyller toogtyve. Og en dag vil det bli hennes dag.

Hverdag, tanker og meninger · Kreative tekster

Å beskrive en uke

Jeg skriver én seksordsnovelle som skal representere hver uke som går. I midten av mars publiserte jeg de ti første seksordsnovellene. De kan være basert på en tanke, følelse eller opplevelse fra den spesifikke uken. Nå har vi kommet til uke 25, og jeg tenkte å dele noen av seksordsnovellene jeg har skrevet den siste tiden. Det skal sies at jeg skriver langt mer enn én i uka, men det er utenom disse.

Balanse
både i kropp
og sinn


Danser vårdansen
i takt med livet


Fanget et stjerneskudd
i tankene mine


Store endringer
motgang gjør deg sterkere


Vinterblomster
er ikke som
andre blomster

Kreative tekster

Holde rundt

Vugg meg inn i natten
med stille sanger om smerte
Hold meg fast
så ikke natten tar meg med bort
til et mørke du ikke får meg tilbake fra

La meg gråte
i dine armer
Holde rundt deg
– før du gir slipp for siste gang

img_5899
Mandagsdikt om smerte og savn. I morgen skriver jeg om hvordan livet mitt har endret seg drastisk de siste årene (til det bedre). Jeg skriver om reisen mot livet.

Kreative tekster

Den rosen du er

At du holder ut
disse tornene jeg stikker deg med
At du fremdeles klarer
å se meg –
som den rosen jeg er

Jeg setter så ubeskrivelig
stor pris på ditt hjerte

Du blir med meg
er med meg
Gjennom livets
hullete vei

Når fasaden
er på vei til å bryte sammen
Når masken glir av
og smilet forsvinner
– står du fremdeles ved min side

img_0826-as-smart-object-1
Et dikt jeg skrev for noen år tilbake. I dag har min kjære mamma bursdag, og jeg dedikerer dette diktet til henne. Som den vakre rosen hun er. Jeg er utrolig glad i deg og stolt over at du er moren min! Klem fra meg og pels-barnebarnet ditt ❤

Kreative tekster

Syv år

Å behøve
Kunne sagt
jeg trengte dere
kunne bedt om
en skulder
å gråte på

Hvor mye smerte skal til
for å stoppe et hjerte?

img_0568
Intensivavdeling
Hvor mange hopp med hodet først må til
spurte hun seg selv
en maidag
i et tekstdokument

Hvor mange tabletter er nødvendig
for å stoppe hjertet
spurte hun samme kveld

Hun fant ingen svar i bunnen
av pilleboksen

ingen svar
med kull i magen og spy i håret

ingen svar
blant tåkete minner
og gjenfortalte utsagn

ingen svar
på intensivavdelingen

Det er undre-uke og jeg skriver om fortid. Blar i gamle dokumenter, nyere tekster og kaos. Kategoriseres kaoset, setter det i system. Datoen er her, og syv år er lang tid. Det føles som et halvt liv siden den gang. Gud hvor deilig det er å leve!