Hverdag, tanker og meninger · Personlig · Utfordringer

10 ting jeg virkelig setter pris på

Det er så mye fint i livet mitt som jeg setter pris på. Så i dag tenkte jeg å nevne ti av de største tingene:

• Gleden ved å trives best alene (og bo alene).
• Takknemligheten over å bo i Norge og at jeg har mulighet til å ha et verdig og godt liv, takket være velferdssystemet.
• To flotte foreldre som alltid stiller opp for meg.
• Mira, den vakre hunden min.

• Alle erfaringene og minnene jeg har samlet hittil.
• Evnen til å skrive gode kreative tekster, slik som dikt og noveller.
• Fotointeressen og gleden over alle de vakre, små detaljene i verden rundt meg.

• Tanken på alle mulighetene jeg har i livet. Alle fotografiene jeg skal fange, tekstene jeg skal skrive og stedene jeg skal besøke.
• Å bo i et land med variert klima og fire årstider. Jeg elsker variasjonene når årstidene skifter. Høsten er den vakreste tiden jeg vet om.
• Å leve som veganer. All den deilige maten, den gode samvittigheten og ikke minst interessen for dyrevelferd og miljø.

Innlegget er en del av bloggutfordring 13: ti ting du virkelig setter pris på.

Personlig

Overveldet

Noen ganger sliter jeg med å balansere sanseinntrykk. Alt jeg tar innover meg, på godt og vondt. Det blir for overveldende, for mye. Så mye at jeg nesten føler meg kvelt. Det er på slike dager jeg har behov for å stenge ute alt. Skru av nettet, hvile og nok en gang si til meg selv: hvorfor lærer du aldri?

Jeg har lært med årene at jeg ikke passer til å være mye sosial. Det er greit, jeg trives godt alene, og jeg klarer å begrense meg. Det er ikke spesielt vanskelig når jeg knapt har venner (noe jeg har valgt selv). Jeg får være i fred fra mennesker, og omgås heller de ytterst få som ikke sliter meg ut. Det kan være fint med et besøk hos mine foreldre, kanskje en sjelden gang annen familie, eller hos en god venn. For hvis jeg blir sliten av sosialiseringen er det likevel noe som gir meg noe. Det er verdt det.


Noe som derimot ikke er verdt det, er å slite seg ut av inntrykk på nett. Jeg leser, jeg lytter, jeg søker og jeg ender opp på sider som er totalt bortkastet tid. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg konstant tenker på alt som er «bortkastet tid», for til syvende og sist handler det jo om hva som gjør deg glad. Hva som betyr noe. For noen er det kanskje søppel-tv, overfladisk prat eller å lese unyttige ting på et forum. I hvert fall en gang i blant.

Jeg klarer bare ikke å riste av meg følelsen av at jeg kaster bort tiden min. Ikke minst at jeg bruker mye energi på ting som ikke gir meg noe. Jeg blir så sint på meg selv de gangene jeg har brukt tid på å se videoer som ikke gir meg noe, lyttet til halvgod musikk eller har lest ting som bare gjør meg sint.

Jeg er litt annerledes enn folk flest. Jeg blir utslitt av inntrykk på et helt annet nivå, og må derfor være mer bevisst på hvor jeg setter fokuset mitt. Jeg har en kvote, en viss grense før jeg blir overveldet av inntrykk – og den grensen kan noen ganger være mye lavere enn jeg tror.

I bunn og grunn handler det jo ikke om å gjøre noe «nyttig» hele tiden. Det handler om å bruke tid på ting som gjør livet verdt å leve, og ikke slite seg ut på ting som drar meg ned. Ja, selv positive ting drar meg ned. Tapper meg for krefter og etterlater meg sårbar og følsom.


Jeg er svært sensitiv for verden rundt meg. Jeg føler mye, tenker mye, og kommer alltid til å analysere verden på en annen måte enn det de fleste gjør. Derfor er det så ufattelig viktig at jeg ikke legger til ytterligere ting i den tankekarusellen som ikke har noe der å gjøre.

Jeg kunne ønske jeg var flinkere til å begrense meg selv. Nett-tilgang er for noen et privilegium, selv om vi her til lands ser på det som nærmest en selvfølge. Mens mennesker på andre siden av jorden kanskje ikke har mulighet til å søke opp informasjon og tilegne seg kunnskap via internett, sitter jeg og klager over tilgangen. Det er et lite tankekors.

Jeg håper jeg med tiden blir flinkere til å holde avstand fra det som gjør meg overveldet. Jeg trodde det skulle holde når jeg i fjor fjernet brukerkontoer på alle sosiale medier utenom bloggen. Nå må jeg lære meg å ikke søke for mye. Hvis jeg skal søke noe sted, bør det helst være inni meg selv.

Balanse kan være vanskelig. Jeg har fortsatt en lang vei å gå. Dette er mitt prosjekt for høsten; å finne en balanse i nettbruken min. Finne tilbake til det som virkelig betyr noe og fokusere på det.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Ønsket om å bo i en storby

Tidligere så jeg for meg å bosette meg i Oslo med tiden. Først da jeg fremdeles så for meg studier, og senere når jeg tenkte å flytte dit i løpet av tredveårene. Nå har jeg riktignok slått fra meg hele Oslo-prosjektet.

Det er mange fordeler med å bo i en storby. Det ville vært lettere både med kollektivtrafikk, tilgang til spennende veganske matvarer, muligheter og attraksjoner. Uten tvil ville det vært mange fordeler for meg i Oslo, som en ivrig hobbyfotograf, veganer og uten et behov for «å passe inn». Det er enklere å forsvinne i mengden og slippe å forholde seg til folkesnakk og småbymentalitet.

Likevel har jeg innsett at jeg ikke passer inn i en storby, i hvert fall ikke på størrelse med Oslo. Jeg er veldig lydsensitiv og følsom for sanseinntrykk i hverdagen. Da er ikke en storby noen god idé. Jeg trenger å bo et sted som er lite nok til at det er tilstrekkelig plass til å gå i fred og ro, uten for mange mennesker. Selv i lille Kragerø trives jeg med å ikke bo midt i byen. Jeg bor såpass langt unna at jeg slipper støy, og som regel kan jeg gå i fred på nettene uten å møte et eneste menneske. Utenom han som kjører aviser da. Rundt klokken fire om nettene. (Hallo til deg i rød bil i Kalstad-området!)


Det har ikke vært lett å innse, det skal jeg ærlig innrømme. Men det er ikke slik at jeg dermed skal gro fast i lille Kragerø for alltid. Det viktigste er at jeg har slått meg til ro med at jeg skal bo her i lang tid fremover, og trives med det. For nettopp det å føle at alt er så midlertidig, er en følelse jeg ofte sliter med. Jeg så for meg å flytte til Oslo tidligst i en alder av 35. Selv om det er mange år frem, følte jeg likevel på ubehaget av at det jeg hadde her og nå var midlertidig. Fordi noe annet var planlagt.

Planer kan være fint, men de trenger ikke alltid være så konkrete og håndfaste. Jeg er glad for at jeg har vokst såpass som menneske at jeg evner å se dette. Og at jeg innser at Oslo ikke er for alle. Jeg vil gjerne reise dit i kortere perioder, på fototur med deilig vegansk mat og hvile på hotell – men det er også nok.


Ønsker endrer seg med årene, etter som vi blir formet av interesser, opplevelser og livserfaring. Det er fint synes jeg. For hvem kan ærlig si at alle ønskene du hadde som 16-åring er de samme som du har nå? Jeg kan ikke det, og det er jeg ufattelig glad for. På mange områder var jeg mer ambisiøs når jeg var i tenårene, samtidig som jeg rett og slett ikke klarte å se realistisk på mål og drømmer. For all del, målene ville vært realistiske om jeg var en annen. Og det er jeg ikke.

Tilbake til det opprinnelig ønsket om å bo i en storby. Jeg kommer ikke til å bo i Kragerø for alltid. Men jeg vil trolig bli boende her i 15- 20 år til. Kanskje mer, hvem vet. Det eneste jeg vet, er at jeg fortsetter å spare i BSU, selv om jeg allerede eier leiligheten her. Med andre ord: jeg vil kjøpe en annen leilighet i fremtiden. Og hvis jeg skal tippe, tror jeg det blir et annet sted i Telemark.

Jeg leker med tanken om å flytte tilbake til Skien i fremtiden. Når jeg flyttet dit i 2015 var det ikke med de rette forutsetningene. Jeg flyktet fra det jeg hadde, fikk den nødvendige endringen og vendte tilbake til hjembyen min. Jeg ville aldri vært foruten det, nettopp fordi det førte til massive endringer i livet mitt. Viktige endringer. Det var bare ikke det rette tidspunktet å bli boende. I fremtiden tror jeg det tidspunktet kan komme. For Skien er en by jeg virkelig liker. Ikke altfor stor og ikke for liten.

Kreative tekster · Personlig

Tilstede

Tidens tilstedeværelse
Tilbake i nuet
Følelsen av å være tilstede
Virkelig tilstede

Beina plantet godt på jorden
så godt har det aldri føltes
med stillhet
manglende rastløshet
og følelsen av å bare høre til


En åpenbaring i begynnelsen av mars. Følelsen av at tankene klarnet enda litt mer. Mer enn jeg trodde var mulig. Man når et punkt hvor man tenker at nå kommer jeg ikke lenger. Nå har jeg kommet så langt, og tror ikke det kan bli bedre. At jeg kan utvikle meg enda mer på enda kortere tid. Nå er det vel en flat slette for en stund. Men nei! Jeg fortsatte, fortsatte, som om oppoverbakken aldri skulle stoppe. Og det føltes så ufattelig herlig å leve! Bare være tilstede, se min egen personlige vekst utenfra og samtykke smilende med et imponert «wow!». Jeg kan nesten ikke tro alt dette året hadde å by på allerede før vi var ferdig med første kvartal.

Minimalisme · Personlig

Å sortere livet

Helt fra jeg var et lite barn, har jeg hatt et stort behov for å sortere verden rundt meg. Kategorisere, både fysisk og mentalt. Etter som årene gikk utviklet jeg også en tvangslidelse. 13 år gammel ble jeg diagnostisert med OCD, men jeg husker at tvangen strekker seg langt tilbake i tid. Det er vanskelig å si nøyaktig når kaoset ble så sterkt, at det gikk fra uvaner til tvang. Men jeg husker jeg allerede før barneskolealder sorterte gjenstander og verden rundt meg, på en unormal måte.

Jeg samlet på klistremerker og glansbilder i barndommen. Og stadig vekk fikk jeg raseriutbrudd, fordi jeg ikke fikk til det rette systemet. Det knøt seg i magen og ble kaos i hodet. Jeg begynte å gråte og følte på en sterk frustrasjon. Noe jeg i ettertid kan se at var en sterk angst som jeg bare kunne få bort ved å kontrollere situasjonen, på en eller annen måte. Og min måte å takle det på, ble gjennom tvangen. Jeg levde i en vanskelig hverdag med langt mer stress, usikkerhet og misforståelser enn det et barn kunne takle.

Glansbilder sortert etter farger, antageligvis i 4-5 årsalderen. Jeg sorterte ofte etter farger, tall eller egne systemet.

Årene gikk og tvangshandlingene ble mer alvorlige. Fra uskyldig sortering av leker og samleobjekter og videre til telling. Jeg telte handlinger, skrittene mens jeg gikk og med tiden gikk det hele over styr.

Tvangshandlinger var ikke det verste til å begynne med. Derimot skremmende tvangstanker kunne gjøre meg helt handlingslammet. Tanker om at jeg eller andre ville bli skadet om jeg ikke gjorde slik og slik. Trangen til å hoppe ned fra høyder, foran biler eller i en iskald sjø. Som oftest gjorde jeg ikke dette, men det ble raskt mer komplisert etter som jeg utviklet en selvskadingsproblematikk. For tvangen gikk hånd i hånd med både kutt, smerte og oppkast.

Jeg forstår det kan være vanskelig å ane stort mer enn konturene av hvordan det er å leve med en tvangslidelse. For meg har det blitt en naturlig del av livet. Visst har det fratatt meg mange muligheter og dyrebare barne- og ungdomsår. Men med tiden har det blitt omgjort til en styrke og en mestringsstrategi. Hvem skulle trodd det?


Jeg har i lengre perioder
hatt alvorlig vasketvang, i form av at jeg vasket hender over 100 ganger daglig, og ikke taklet at andre berørte eiendelene mine. Det kunne gi meg en så sterk angst, at jeg kunne bli utagerende eller skade meg selv. Jeg var livredd ved innleggelser for at noen skulle (i mine øyne) ødelegge det jeg eide. For et fingeravtrykk på en dvd-cover var nok til å vippe meg av pinnen.

For meg har tvangen vært veldig både og. Det har forsterket selvskadingsproblematikken og gjort tidligere spiseproblemer langt mer innviklet. Det har hindret meg i sosial omgang og ført til hevede øyebryn fra mennesker rundt meg. Men samtidig har det vært en mestringsstrategi når livet har vært for tøft. For meg har tvangshandlinger holdt liv i meg, når jeg ellers hadde havnet helt ned i kjelleren. Det har gitt meg en følelse av kontroll, når jeg ellers ikke var i stand til å kontrollere situasjonen.

Den dag i dag ser livet mitt ganske annerledes ut. Å leve med en tvangslidelse er ingen dans på roser, men det betyr ikke at det ikke kan innebære noe godt. Nå er det jeg som kontrollerer tvangen i langt større grad, og ikke den som har kontroll over meg. Selv om jeg nå lever et harmonisk liv, fylt med sinnsro og tilbakelagte psykiske problemer – opplever jeg som alle andre; stress. Og min måte å håndtere stress i ulik grad, er at tvangen øker.

Jeg teller ikke lenger til tusen eller blir gående søvnløs fordi jeg må sortere, rydde eller utføre handlinger umenneskelig fort. Men jeg har lært meg å bruke tvangen til min fordel. Når jeg blir rastløs og har behov for å gjøre mye på kort tid, kan tvangen gjøre meg utholdende (fordi det ikke finnes noe alternativ). Og når tankene blir for mange og jeg kjenner stresset på kroppen, kan jeg roe ned og gjenvinne kontrollen gjennom telling og tvangshandlinger.


Det som engang var
en vanskelig diagnose å leve med, har blitt til en trygghet. Tvangslidelsen lever i en slags symbiose med atferdsmønsteret mitt. Tvangen hjelper meg å regulerer følelser, og jeg har klart å ikke lenger la det styre livet mitt, men heller klart å tilpasse livet slik at jeg kan fungere – selv med mye tvang.

Det er kanskje ikke så rart at jeg nå finner en langt større ro med en minimalistisk livsstil og et hjem med langt færre gjenstander enn det de fleste ville ønsket. For meg har det vært avgjørende å kunne frigjøre meg fra materialistiske unødvendigheter, og å ha et ryddig hjem med få ting. Det har gjort psyken min stabil og gitt meg den siste brikken jeg trengte i puslespillet kalt livet.

Jeg er ofte ganske ekstrem i væremåte og tankesett, uansett hvilke områder jeg kommer inn på. Derfor kan jeg ofte oppfattes litt svart/hvitt. Jeg tar ting langt, og ofte lengre enn langt. Noen kan kanskje se på det at jeg er veganer og minimalist som ekstremt, og muligens usunt eller tvangsmessig. For meg er det med på å stabilisere det usunne og syke. Så selv om jeg kanskje kan virke ekstrem i væremåte, vit at jeg er bevisst på det! For meg er det ofte alt eller ingenting. Jeg går «all in» når jeg gjør noe, men det viktigste er tross alt hva som fungerer for meg.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Feit, men frisk

«Du må ha tatt av deg» sa hun, som så alt for mange før henne. «Nei» responderte jeg. Vekta hadde vært tilnærmet den samme gjennom et år nå. Men det er mye mulig jeg har endret noe fasong eller at klærne jeg gikk i, fikk meg til å se litt tynnere ut (ikke fullt så feit).

For all del, jeg vet det er hyggelig ment når folk spør om du har gått ned i vekt. Jeg vet bare på samme tid at det er unødvendig, og noe som ikke løfter meg opp. Visst har jeg gått ned en god del fra min maksvekt i fortiden. Omkring 12 kilo for de som måtte lure. Men for meg er det ikke det som er viktig.

Det virker som at folk ofte forventer at man forsøker å gå ned i vekt om man er overvektig. Jeg gjør ikke det. Jeg er tilfreds med slik jeg er for øyeblikket, men ønsker noen endringer i kosthold og livsstil – som også kan føre til vektnedgang.

Jeg svarte henne med å si «det viktigste er at jeg har en frisk kropp», og det er det faktisk. Det er nok av de i min vektklasse som har helseproblemer, men jeg er ikke en av dem. Jeg skal ikke være naiv eller påstå at det ikke kan komme, for det er mange risikoer knyttet til det å ha en overvektig kropp.


Her og nå
er ikke det viktigste om du tror jeg har gått ned et par kilo. Det viktigste er at jeg trives i min egen kropp, og at den er frisk – selv om jeg er stor. Jeg har ingen ryggproblemer eller belastningsskader som følge av overvekt. Heller ikke hverken diabetes eller høyt kolesterol. Jeg har et variert vegansk kosthold. Og jeg vet å kose meg, både med sunn og litt mindre sunn mat. Jeg er også fysisk aktiv daglig, i varierende grad – men jeg har jo en hund, så det tilsier minst tre turer daglig.

Jeg er veldig bevisst på hva jeg trykker i meg, kanskje mer enn det gjennomsnittet er. For det er ikke slik at alle som er overvektige er dumme eller uvitende om eget matinntak. Det er bare stor forskjell på å vite hva som skal til for vektnedgang og det å ønske å gjennomføre det. Det betyr likevel ikke manglende kunnskap.


Jeg ønsker på ingen måte å fremstille overvekt som noe positivt, slik enkelte andre gjør. Jeg vet det ikke er sunt, at det er potensielt helseskadelig og heller ikke noe pent å se på. Sistnevnte er riktignok noe jeg ikke kunne brydd meg mindre om. For utseende mitt skal ikke få definere hvem jeg er som person. Jeg ler litt inni meg av de som tror at «overvektig» eller «feit» er et skjellsord de kan mobbe meg med. Det er sannheten og jeg blir ikke såret av noe så innlysende.

Poenget mitt med dette innlegget er hvor unødvendig det er med folk som hele tiden skal blande seg opp i andres vekt. Det er lett å spørre «har du tatt av deg?», uten å tenke på hvor forandringen ligger. Man kan gjerne spise mindre mengde mat totalt og mer junkfood, samtidig som man går ned i vekt. Er det noe å heie frem? For du aner ikke hva den synlige vektnedgangen betyr. Det kan være sunnere vaner eller mer fysisk aktivitet. Men det kan også være oppkast og overspising.

Tro meg, jeg fikk høre at jeg hadde gått ned – når jeg for noen år tilbake var inne i spisemonsterets klør og gikk ned 10 kg på under en måned. Du spurte meg aldri hvorfor, men bare applauderte min vektnedgang  (som forresten innebar et ekstremt matinntak).

Personlig

Et menneskeliv

Det er ikke alt jeg er god til, men jeg har med tiden lært meg at det er greit. For ingen kan alt, og det er ikke alt hvert enkelt menneske trenger å kunne. Det er mye jeg ikke kan noe om, og mye jeg ikke ønsker å lære noe om – og det er faktisk helt okei. Det viktigste er at jeg fortsetter å lære, så lenge jeg lever. Og at jeg aksepterer at jeg ikke er allvitende eller best i alt.

Det er ikke alt jeg trenger å mestre, for jeg mestrer selve livet – og det er en stor bragd i seg selv. Jeg som for en tid tilbake ikke følte at livet hadde nok å gi meg, har klart å innse at livet gir meg alle mulighetene jeg trenger. Det eneste jeg noensinne trengte, var å lære meg at jeg er god nok akkurat slik jeg er.

Her og nå er alt vi har. I hvert fall det eneste vi vet med sikkerhet. At livet finnes, her og nå. Ett liv, ikke to, ikke tre. Kanskje, men vi vet bare om det som er akkurat nå. Det som har vært og det vi har. Og det eneste vi bør fokusere fullt og helt på, er nuet. Visst kan vi drømme om det som skal komme, sette oss mål og planlegge fremtiden – men vi må ikke la det overskygge nåtiden. Det vakre som finnes i akkurat dette øyeblikket.


Jeg gråter mens jeg skriver dette. Ikke fordi jeg er trist eller har det vondt. Men fordi jeg er rørt, rørt over å være i live. Takknemlig for min egen eksistens og alle mulighetene som ligger for mine føtter. Jeg gråter av glede. Fordi livet er vakkert. Så vakkert at det noen ganger verker i brystet. Så vakkert at det gjør vondt (men egentlig godt).

Jeg lar tårene strømme nedover mine varme kinn. De blir fanget opp av munnvikene som danner et smil. Det smaker salt, og jeg assosierer meg til saltvann og sommerminner. Jeg er tjueto somre gammel, og har kanskje bare levd en firedel av livet.

Jeg tenker på alt som allerede har vært, og alt som enda ikke har kommet. Jeg smiler når jeg ser for meg alle gangene jeg skal le og smile. Alle gangene jeg skal kjenne hjertet dunke hardt i brystet. Alle gangene jeg skal gråte, av smerte, sorg eller glede. Og jeg vet at jeg så gjerne bare vil føle på alt sammen. Det gode og det vonde. For egentlig handler det ikke om godt eller vondt. Det handler om helheten. Helheten av et menneskeliv, i en evig symfoni av mørke og lyse toner.

Finn din egen vei, og gå den helt ut. Ikke la noen andre få avgjøre hvordan du skal leve. Våg å føle på alle følelsene som kommer din vei. Både de gode og de vonde. Vit at det er verdt det, å ta imot alt sammen.

Kreative tekster · Personlig

Flere av ditt kaliber

Om jeg noensinne får holde rundt deg, skal jeg aldri gi slipp. Trygg i dine armer.  Kanskje er det bare i drømmene mine hvor du hvisket meg god morgen og strøk meg forsiktig over kinnet. Kanskje er det jeg skriver nå bare fiksjon.

img_2693
Kanskje vil du aldri glemme blikkene du sendte meg og begjæret vi begge følte. Kanskje var det ikke engang ekte.

img_2697
Det eneste jeg vet er at om noen skulle kunne få meg til å føle ekte kjærlighet, noensinne – måtte det være deg. Vi går antageligvis bare videre i hvert vårt livsløp og sees ikke igjen. Jeg vandrer videre alene og møter ikke på flere av ditt kaliber.

Personlig

Med livet på vent

Vrir, rister
harker, hoster
kremter, svetter
skriker
– brister

Kaotiske
ukontrollerte bevegelser
gjør meg til en fange
av egen kropp

Isolerer meg
midlertidig
håper å gjenvinne kontrollen
en dag

En tekst fra en av mine mest omfattende perioder når det gjelder tics og Tourettes. Selv om jeg aldri virkelig får kontroll, føles det helt forferdelig når all kontroll forsvinner mellom hendene på deg. Du står igjen som en fange i en kropp, og føler at det ikke er nok plass under huden din. Noe sliter og drar i deg og aller helst vil du dra bort, for alltid. Og det eneste valget du har er å bli værende. Vente på at det skal gå over. At stormene skal passere.

Jeg hadde det bra psykisk når jeg i mars og april fikk erfare den verste perioden med tics noensinne. Heldigvis hadde jeg det bra før jeg ble overfalt, tatt på senga. For hvis ikke vet jeg ikke om jeg hadde taklet det. Panikk er bare første forbokstav. Og jeg forventer ikke at du skal se hele ordet (bildet). Kanskje har du hørt om andre med tics. Kanskje har du forestillinger fra film og tv. Kanskje har du selv fått erfare det på kroppen. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det var en fryktelig påkjenning med en slik massiv forverring, etter å ha levd i over 13 år med tics.

I barndom og tenårene fikk jeg høre at det var en viss mulighet for bedring med årene. Noen ble litt bedre når de ble eldre. Noen hadde lettere for å håndtere tics. Noen vokste av seg mesteparten. Jeg levde i håpet en liten stund. Men det bleknet relativt fort, etter som jeg bare fikk kraftigere og flere tics med årene. Jeg rundet 18 og regnet med at alt håp var ute. Faktisk var det verre enn som så. For jeg opplevde ytterligere forverring. Det ble mer og mer omfattende. Alt skrek i meg og logikken bristet. Håpet jeg hadde fått fra helsepersonell og fagfolk forsvant. For det var jo bare et håp.

Hadde du spurt meg for 5 år siden om jeg trodde at det å leve med Tourettes ville føles som en så stor funksjonshemning – ville jeg blånektet. Hadde du sammenlignet funksjonsnivået mitt i mars med et gjennomsnittsmenneske – hadde du blitt dypt sjokkert. For det er nemlig ikke så synlig på utsiden, når jeg faktisk er ute. Når jeg går ute blant folk bruker jeg alle kreftene jeg har for at DERE ikke skal se. Alternativet er ikke å ”slippe det løs”. Alternativet er total isolasjon. Derfor velger jeg å bruke det jeg har, og til og med det jeg ikke har av krefter – for å forsøke å holde ut bare litt til. Til jeg er i sikkerhet (les: omgivelser uten mennesker).

Hverdag, tanker og meninger · Livet som veganer · Minimalisme · Personlig

Reisen mot livet

Nå har det gått over tre år siden jeg besluttet å ikke spise kjøtt. Og det har ført til en mye lenger reise. Jeg startet med å droppe kjøttet, etter årevis med ubehag. Jeg følte ting ble litt lettere, med tanke på problematikken med mat. Jeg fant endelig en utvei, i hvert fall en begynnelse. Det var to årsaker: ønsket om å ikke spise levende vesener og ønsket om et mindre spiseforstyrret sinn.

Likevel er jeg ikke her for å feire avgjørelsen jeg tok for litt over tre år siden. Jeg vil nevne en langt viktigere dato som førte til kjedereaksjoner – 4. juli for snart to år siden. Jeg tok en avgjørelse som skulle komme til å endre livet mitt på så mange plan – jeg ble veganer.

En bittersøt åpenbaring. Jeg følte på skyldfølelsen over å ha fylt tjue år før jeg innså hva jeg drev med. Visst kunne jeg unnskylde mine første barneår ved å legge ansvaret på mine foreldre. Jeg var for liten til å forstå, og de fungerte som mitt moralske kompass – rett og galt. Men det endret ikke det faktum at det likevel var mange år fra min naive barndom til dette tidspunktet. Jeg var ikke lenger et barn, men en voksen kvinne. Jeg hadde hatt mange år til å forstå.

img_2821
Man kan ikke endre fortiden, men nå hadde jeg tatt det rette valget! Lite visste jeg den dagen i juli at dette skulle bli en døråpner. Jeg ble veganer på dagen, og det påfølgende året førte det ene valget til det andre. Fra juli 2015 og 1,5 år frem i tid – skulle livet mitt endre seg drastisk.

Å bli veganer ga meg den nødvendige motivasjonen til å bli medisinfri, etter nærmere syv år som medisinert, ikke minst til tider hyppig psykiatrisk pasient. Hvis ikke jeg hadde blitt veganer, hadde jeg heller ikke fått det nødvendige sparket bak. Dyretestede medisiner fikk meg til å tenke. For all del, nødvendige medisiner er akseptert selv om du er veganer. Men jeg brøt løs fra avhengigheten, og ble medisinfri på veldig kort tid.

Legen og mine nærmeste frarådet en så rask nedtrapping på det sterkeste. Jeg var klar over risikoen og visste hvilket ubehag som ventet meg. Samtidig visste jeg at dette måtte gjøres på min måte, om jeg skulle klare det. Mot alle odds gikk det bra. Det ble august, jeg var medisinfri, veganer og valgte å flytte utenbys. Mira var enda en liten valp, knapt renslig.

img_2779
I løpet av høsten ble jeg overrasket over hvor mye jeg nå følte! Uten medisiner så jeg verden med helt nye øyne. Høsten førte med seg flere valg. Jeg valgte å ikke gå videre på skole, fordi jeg faktisk innså at jeg hadde et valg. Jeg endte opp med å klippe av meg store deler av håret i sinne, og i mine øyne fjernet jeg verdigheten. Til gjengjeld fikk jeg med tiden selvtillit. Jeg flyttet tilbake til Kragerø, og startet et nytt liv – på samme sted som jeg omtrent hadde flyktet fra.

Jeg var overfølsom etter sjokket over endringene i egen personlighet som følge av seponerte medisiner. Og jeg bar på så mye sinne! Jeg ble kjent som en sinnaveganer den høsten. Jeg var sint fordi omverden ikke kunne se det jeg endelig hadde sett. Jeg så på valgene deres som fæle. Jeg visste like godt den gang som nå at sinne som regel ikke fører til endring. Samtidig hadde jeg ikke blitt hardhudet nok til å tåle alle mulige negative tilbakemeldinger og naive påstander jeg møtte som veganer.

Mest av alt var jeg nok sint på meg selv! Alt var snudd på hodet. Dette handlet om mer enn veganisme. Jeg var sint fordi jeg følte så ufattelig mye og innså hva årene med medisiner hadde tatt fra meg. Mulighetene. Jeg var sint og også lettet for relasjonene og båndene jeg brøt. Jeg bar på mye smerte, som nå var i ferd med å komme ut – opp til overflaten.

img_2685
Det ble 2016. Om 2015 hadde vært avgjørende med flytting, ny hund, skoleslutt, veganisme, valget om å bli avholds og medisinfri, store endring i mitt sosiale liv og starten på et nytt – klarte faktisk 2016 å toppe det hele!

Jeg var en løvetann, omtrent som ugress. Og alt jeg ønsket var å bli en fullverdig rose. Jeg blomstret, livet mitt blomstret! Fra en skjør blomsterknopp vokste jeg meg sterk, og ble det jeg hadde drømt om; en rose.

Året besto av mange store og små endringer. Jeg tok tak i livet og oppnådde en helt ny bevissthet. Jeg kuttet ut flere mennesker fra livet mitt og endret nettvaner. Jeg brukte mer tid på det som betydde noe og begynte reisen mot et minimalistisk liv. Jeg ryddet opp både i hodet og livet rundt meg. Viktigst av alt valgte jeg livet, i stedet for et halvveis liv i mørket og en offerrolle.

Før om årene besto livet mitt av en sterk indre uro. Vet du hva jeg beskriver livet mitt som nå? Harmonisk, balansert, og endelig – med en indre ro. Livet er magisk!

Personlig

Lydløst i min hule

Jeg trenger ikke en lydløs-innstilling på telefonen, for det er ingen som ringer meg når jeg vil være i fred eller skal sove. Det er som regel bare to mennesker som ringer meg, og det er de som har satt meg til verden. Jeg liker ikke snakke med noen andre i telefonen, og det er vel strengt talt nesten ingen å snakke med heller.

Det som derimot hadde vært nyttig
å sette på lydløs, er min samboer. Mira, hun er en hund. Et 2 år gammelt lite nøste som jeg elsker over alt på denne jord.

Hvorfor trenger jeg å skru av lyden på henne? Fordi hun bjeffer som hunder flest gjør, når de ser mennesker som passerer hjemmet deres (les: vinduer ned til gulvet og bussholdeplass i sikte). Hun bjeffer, piper og maser. Ikke i større grad enn de fleste 2-åringer tror jeg. Forskjellen er meg.

Jeg snakker ikke i telefon med andre enn mine foreldre, fordi jeg ikke liker det. Og fordi jeg er frivillig tilnærmet venneløs. En einstøing. På samme tid er jeg en sensitiv ung kvinne med Asperger syndrom, som finner sanseinntrykk svært så overveldende noen ganger. Lyd som skjærer inn i ørene mine og forstyrrer både konsentrasjon og sinnsstemning. Noen ganger kan jeg også føle et fysisk ubehag forplante seg i mellomgulvet. Derfor kunne det vært nyttig med en lydløsknapp på bikkja. Verden stenger jeg allerede ute.

PS: jeg kan selvfølgelig snakke i telefonen om det er nødvendig. Korte beskjeder går fint, og jeg ringer hvis jeg MÅ. Men i dagens teknologiske samfunn må man som regel ikke. E-post er en fin ting.

Minimalisme · Personlig

Lykke er et valg

Lykke er et valg, men det betyr ikke at det er enkelt. Det kan kreve beinhard jobbing for å komme dit. I fortiden ville jeg vært uenig, men det er nettopp fordi jeg ikke så på lykke som et reelt valg jeg hadde. Jeg var ikke klar over hvor utrolig viktig og avgjørende min holdning til livet kunne være.

Kanskje er du slik jeg var. Du føler deg maktesløs og tror ikke du kan velge lykke. Men kanskje du leter på feil sted? Lykken finner du inni deg selv. Ikke la ytre gleder være nødvendig for din egen lykke. Ikke la andre mennesker hindre deg i å være den du er ment til å være. Ikke baser lykkefølelsen din utelukkende på relasjoner eller materialistisk velstand.

Vi er alle ulike, med liv som kan være svært forskjellige. Likevel velger jeg å tro at hvis jeg, en eks-pessimist og tidligere dypt deprimert kan velge lykke – kan du det også. Det handler ikke om å ha det perfekte livet der alt går på skinner. Vi opplever alle utfordringer, prøvelser og motgang i livet. Selvsagt i ulik grad, men det handler mye om innstillingen du velger å ha til livet. Kanskje du trenger å endre eller finpusse litt på din egen definisjon av lykke?

Jeg baserer ikke lykken min på andre mennesker. Ikke på prestasjoner, jobb eller utdanning. Ikke på mote, antall eiendeler eller merker. Ikke på ferier som kan gi meg skrytebilder til Instagram, Snapchat eller hva enn du bruker. Jeg lar ikke kroppen min få definere hvem jeg er. Hvor mye jeg trener eller hva jeg spiser.

Jeg ser meg i speilet hver dag, ser forbi alt dette – og velger lykken.


«People spend a lifetime searching for happiness; looking for peace. They chase idle dreams, addictions, religions, even other people, hoping to fill the emptiness that plagues them. The irony is the only place they ever needed to search was within.»  

– Ramona L. Anderson

Du må finne din egen vei innover, og fremover. Den trenger ikke være lik min, eller noen annens vei. Det finnes like mange veier til lykke som til verdens ende. Uendelig mange. Det gjelder å skape din egen vei. Tråkke opp en ny sti og velge hvor du ønsker at livet ditt skal føre deg. Våg å tenke stort. Drøm stort. For bare slik kan drømmene dine gå i oppfyllelse. Hvis du våger å tro på dem. Leve som om det allerede er en del av livet ditt.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

A decade of darkness

Etter over et tiår med mørketid, er det ikke så rart man blir litt skeptisk når solen titter frem. Man blir så vant til at det bare er forbigående solskinn, i påvente av overskyet drittvær. Jeg klarte ikke helt å tro på at det var ekte. At solen virkelig skulle bli værende. Det virket bare ikke realistisk.

Jeg regnet med lokale byger. Regnværsdager og et indre mørke. For det kom jo alltid tilbake, ikke sant? Jeg var redd for å håpe for mye. Ville ikke være pessimist heller, men over-optimisme var en skremmende tanke. For når fallhøyden er stor gjør man seg opp visse forventninger. Og samtidig skrekkscenarioer. Opp og ned i bølgedaler, men det føles som regel tryggest når jeg ikke klatret for høyt. Fordi jeg var redd for å falle. Falle så langt at det ikke fantes en reell mulighet for å komme opp igjen.

Med tiden forsvant lokale byger, ruskevær og høststormer. Raskere enn jeg klarte å innse. For solen ble værende i livet mitt. Likevel tar jeg meg i å spørre hvor tid det er trygt å tro at ikke livet skygger over igjen? Hvor lenge må det være stabilt, hvor lenge må livet føles harmonisk og fint – før risikoen for depresjoner og tilbakefall fordufter?

Det finnes ingen svar på det. For man har aldri en garanti. Likevel er jeg glad for at jeg ikke sluttet å håpe. At jeg ikke lukket øynene på grunn av alt det vonde, og kanskje glemte å se etter solskinn i vinduskarmen. For solen fantes hele tiden. Håpet fantes. Jeg var bare ikke på riktig sted mentalt til å se det. Som en usynlig stråle var det tilstede bestandig. Men det krever vilje til endring, styrke til å stå i smerten og en god dose håp for å se solen.


Hadde du spurt meg
for bare et år tilbake om jeg noensinne kunne ha en ordentlig stabil psyke, uten de ekstreme bølgedalene og de tilbakevendende depresjonene – hadde jeg stilt meg tvilende til muligheten. Nettopp fordi jeg var fastgrodd i den tanken. At det ikke var noe poeng å forsøke. Jeg hadde allerede kommet langt. Det var ikke stabilt, men jeg var medisinfri og taklet livet på et vis. Men jeg var forberedt på mørket. Nesten slik et piggsvin går i dvale på vinteren, gjorde jeg klart for nedgangstider.

Jeg hadde kommet såpass langt at jeg som regel kjente mørket litt på avstand. Hvordan det snek seg inn på meg, som en overfallsmann i mørket. Det var ingen direkte overraskelse, for jeg kunne føle nærværet på avstand. Pusten i nakken, depresjonens vonde ånde.

Jeg var forberedt på å leve dette livet. Innstilt på å holde ut uten å rette opp i kjemisk ubalanse med medikamenter. Forberedt på å stå i det uansett hva. Og nettopp det tror jeg var min vei ut. For når livet var vanskelig i siste halvdel av 2015 og i 2016 visste jeg at medisiner ikke var et alternativ lenger. Det var ikke snakk om å falle tilbake på det punktet. Bruke og misbruke reseptbelagte legemidler. For da kan vi snakke om et virkelig liv i vinterdvale.

Til tross for at ingen trodde det skulle gå bra, ble jeg stående i det. Og kanskje nettopp fordi jeg hverken så på medikamenter eller innleggelser som et alternativ overhodet, måtte jeg bare takle det. Det var ingen vei utenom. Avslutte det hele eller stå i det. Ingen mellomting. Jeg tenker ofte i svarthvitt. Alt eller ingenting. Liv eller død. Og livet gjenoppsto i meg.

Mørketiden er over. Jeg velger å tro det. Virkelig tro det med hver celle i kroppen min. For uten troen på noe bedre ville jeg aldri kommet så langt. Det har på ingen måte vært lett, det skal jeg ærlig innrømme. Men jeg ga ikke opp.

Filmer, bøker og musikk · Minimalisme · Personlig

Å gi slipp på følelser

Vi mennesker knytter ofte minner opp til følelser og sanseinntrykk. Og vi har alle ulike ting som trigger disse minnene. Vi reagerer på lukt, lyd, det vi ser og alt det vi sanser. Plutselig blir vi dratt tilbake, gjerne ti år i tid. Sangen minnet deg på minnene og det som var. Kanskje kjenner du en lukt du ikke har kjent på årevis. Og vipps så er du tilbake i fortiden.

Kanskje ikke alle knytter minnene like sterkt til musikk som meg. Kanskje er ikke alle like følsomme. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at når jeg føler så mye som jeg gjør, må jeg være litt mer nøye med hvilke minner jeg strør rundt meg. I hjemmet mitt, på datamaskinen, i hodet. Nettopp fordi jeg så lett blir dratt tilbake i tid, har jeg blitt mer bevisst på hva jeg omgir meg med.

Jeg vet godt hvordan vonde sanger kan dra meg tilbake i mørket. Og hvordan glad-sanger også kan bære med seg tunge minner. Det er også mange sanger som bare er tunge. Jeg kjenner det på hele kroppen at det ikke er meningen at de skal være en del av musikksamlingen. Jeg mener ikke at jeg skal fjerne all musikk jeg har knyttet vonde minner til, for flertallet av mine favorittsanger bærer på både gode og dårlige minner. Men noen sanger er det nå på tide å gi slipp på. Noen følelser er det på tide å bli ferdig med.

Minnene forsvinner ikke, men hvorfor i all verden skal jeg fortsette å eksponere meg for dårlige minner? Jeg har vandret i vonde rytmer og melodier alt for lenge nå. Det er på tide å gi slipp på sanger som bare gjør meg vondt. Jeg kritiserer ikke musikken i seg selv, jeg frigjør meg bare fra evig påminnelser om smerte. Det som har vært.



I told another lie today

And I got through this day
No one saw through my games

Jeg lytter for siste gang til Courage av Superchick. For alt jeg forbinder med den med er oppkast, matangst, selvskading og innleggelser. Den har fulgt meg i matorgier og skam. Avsky i speilet og dårlig selvbilde. Jeg har grått, jeg har skreket og jeg har skadet meg mens denne har blitt spilt av. Det er på tide å gi slipp nå. Slette sangen.

Within temptation har vært en musikkgruppe jeg i mange år har vært knyttet til. De har mange gode sanger, men flertallet har jeg lyttet til i tøffe perioder. Jeg omtalte faktisk sangen Somewhere på den gamle bloggen min:

Somewhere av Within Temptation spilles av, en av de verste sangene jeg kan høre på. Det er sangen jeg gråter lange elver til. Jeg skriker ut min smerte, eller jeg kutter meg. Det er sangen som kan gi meg håp i livet når det ikke finnes et lys i tunnelen, det er også sangen som kan få meg til å hoppe i elva for å ta livet mitt. Den er god, den er vond. Ingen annen måte å beskrive den på. Det får meg til å lure litt på hva vedkomne som skrev sangen tenkte. Hvordan kan man fremføre en slik låt uten å gråte? Uten å bli deprimert? Uten å bli påvirket. Jeg tror rett og slett ikke det er mulig.
– 25. Mars 2012

Det gjør vondt å lese hva jeg skrev den gang, og det er på tide å gi slipp på sangen. Nettopp fordi denne sangen har satt så alt for dype spor i meg.

Den siste sangen jeg skal fjerne for denne gang er Utan stjärnorna av Basshunter. Den har fulgt meg i omkring 10 år nå. Jeg ser meg selv gråtende under dyna. Jeg er tolv år gammel og livet gjør vondt. Jeg ser en forvirret jente som føler seg helt alene i verden. Det er leirskole i 7. klasse og verden er i ferd med å falle sammen rundt meg. Jeg ser meg selv, på den tiden fremdeles et barn – som ønsker så sterkt å dø. Jeg ser ei jente som går ut fra barneskolen og inn i psykiatrien. Alt jeg ønsket var at noen skulle forstå. Og jeg fant trøst i musikken. Jeg får en stor klump i halsen bare jeg hører sangen. Likevel har jeg fortsatt å holde fast ved den, år etter år.

Noen synes kanskje det virker meningsløst eller teit å slette sanger. Ekskludere musikk fra samlingen. Jeg forventer ikke at du skal forstå, men jeg har likevel noe å si deg. Jeg vil anbefale på det sterkeste å ta en opprydning i det du omgir deg med. Enten det er sanger som gir deg negative assosiasjoner, leker fra en vanskelig barndom eller kanskje gaver fra noen som har skuffet deg dypt. Det er greit å gi slipp! Greit å rive i stykker, kaste og til og med spytte på. Jeg har kastet, jeg har grått og jeg har frigjort meg selv fra mange av fortidens spøkelser. Enkelte sanger var det på tide å slippe fri.

Personlig

Hvordan ser psykisk smerte ut?

Det er ikke alltid du kan stole på det du ser kun med øynene. Bildene under er begge fra to smertefulle perioder psykisk, året er 2013. Du tar det kanskje som en selvfølge at det første bildet var da jeg hadde det verst? Da tar du feil. Derimot det andre bildet, med et falsk smil klistret på – var da jeg hadde det mest vanskelig.

img_0210-og-img_0514
Jeg forventer ikke at du skal se det som skjuler seg bak et smil. At du skal forstå det usynlige. Men jeg håper kanskje du kan tenke deg om to ganger, før du antar at alt har en fasit. Smerte er ikke alltid synlig, enten den er fysisk eller psykisk. Du kan se åpne sår, gipsede bein eller blåmerker – men utover det, kan smerte være vanskelig å se. Vanskelig å forstå.

Noe av det vanskeligste å få høre når jeg var innlagt før om årene, var at jeg så frisk ut. Så glad ut. Det så ut som at jeg hadde det så bra. Hva forventet du? At jeg skulle gråte hele tiden, se sliten og dratt ut i trynet som en rusmisbruker – eller alltid ha oppkuttede armer? Jeg vet det var ment hyggelig. Jeg vet at du, en pleier, pasient eller hvem du nå enn var – mente det godt.

Det er hyggelig å høre at man ser godt ut. Men det er fortvilende å ikke bli hørt, ikke bli trodd fordi du ikke ser sliten ut. Ikke ser syk ut. Har du sett meg i mine mørkeste øyeblikk? Tror du det er da jeg går ut og møter verden? At det er da jeg snakker med deg?

Jeg ber deg bare om å ikke dømme etter det du ser utenpå helt ukritisk. Har vi ikke alle opplevd et menneske som har sagt at alt går fint når vi har spurt, men som vi ikke helt har klart å tro på? Kanskje ønsker ikke vedkommende å snakke om det, og det må også respekteres. Bare vit at du og holdningen din kan utgjøre en stor forskjell. Det er ikke dit ansvar å se etter faresignaler eller redde et liv. Forhindre et uønsket utfall. Men vi har alle et felles ansvar for å se etter. Være et medmenneske, en venn. Forsøke å se etter endringer i væremåten på de rundt oss. Det kan være faresignal nok.

Hvis du kjenner noen som du allerede vet at sliter, ikke vær redd for å si noe galt. Det er ikke det jeg skal frem til her. Det er helsevesenets manglende forståelse jeg er ute etter å sette fingeren på, ikke enkeltmenneskers ord som var ment godt. Vi reagerer alle ulikt på utsagn og vi kamuflerer smerte i ulik grad. Noen er åpne om det vonde, noen stenger alt inne. Jeg har vært på begge sider.

Det er bedre å bry seg en gang for mye, enn en gang for lite – i frykt for å si noe galt. Han eller hun som sliter, er den eneste som kan fortelle deg hva som føles feil. Hva som er riktig. Kanskje handler det ikke alltid om rett og galt heller. Ingen fasit. Bare en avgjørelse i øyeblikket. Omsorg og forståelse etter beste evne, i akkurat den situasjonen.

Bilder av dyr · Personlig

Det kjæreste jeg har

Mira, mitt lille pelsbarn. Min følgesvenn, min klippe. Du står ved min side i tykt og tynt. Får meg til å smelte når jeg kikker inn i de nøttebrune små øynene dine. Får meg til å bli rolig når livet er litt for tøft, og jeg ligger hikstende med deg på fanget. Får meg til å smile i alle de dagene vi deler sammen.

mira-forminsket
April har passert og du har fylt hele to år! Du er fortsatt min lille babyjente, mitt lille nøste. Gratulerer med dagen som var, kjære Mira. Takk for alt det vi har fått oppleve sammen hittil. Vi har flyttet to ganger, du har vært med på store omveltninger i livet mitt, og sammen, sammen har vi skapt et godt liv. Du och jag, Mira. Du och jag.

img_4084-forminsket
I andres øyne er du kanskje bare en hund (som om det ikke skulle være nok). Men i mine øyne, i min verden – er du en venn. Verdenen med mennesker kan noen ganger bli alt for overveldende for meg. Noe jeg ikke ønsker å ta del i. Men du, du takler meg – bedre enn hva noen mennesker overhodet vil være i stand til. Du blir ikke overveldet av at jeg er intens med alt snakket mitt. Alle meningene og tankene jeg har behov for å lufte. Du titter opp på meg, skakker litt på hodet og er bare glad for oppmerksomheten. Du lar meg ikke få snakke alene ut i luften – da vil du heller delta med din tilstedeværelse.

Mira, du er min samboer, den eneste jeg noensinne kommer til å ha. Du er en bedre venn enn noen mennesker jeg kommer til å møte på min vei. Du er magisk. Og sammen er vi sterke.

Jeg kommer til å poste noen nye bilder av Mira i løpet av mai.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Alt er så fremmed

Etter årevis i mørket føles alt så nytt. Etter endeløse svinger, opp og ned i dype bølgedaler – er jeg nå på en asfaltert landevei. Fra et liv i berg-og-dal-bane til et liv på flatmark. Noen ganger er jeg redd for at følelsene skal bli flate, nettopp fordi det føles så fremmed.

Jeg har det bedre enn noensinne og det føles som om dette har kommet for å bli. For all del, jeg har også tunge dager og vonde øyeblikk. Men ikke stort mer enn folk flest tror jeg. Jeg må stadig stoppe meg selv fra å klype meg i armen. Det er en del av meg som fremdeles ikke kan tro helt at det det er sant. At det er ekte.

Jeg tenkte mye disse tankene i begynnelsen av året. Desember, avslutningen på det forrige året – hadde vært usedvanlig snill mot meg. En ro fylte tomrommet i hjertet og stilnet kaoset i hodet, og det kom ikke tilbake.

img_4536
Roen ble værende og hverken mørket eller depresjonen lusket rundt hushjørnene. Ingen selvskading med unntak av noen uskyldige slag i løpet av flere måneder. Ingen følelser så vonde at de slo meg i bakken. Ingen kjeller å komme seg opp fra.

Og det slo meg for første gang i livet: at jeg faktisk kan leve et liv uten tilbakevendende depresjoner. Et liv i solen, et liv i lyset. Et liv og en hverdag som jeg er herre (kvinne) over.

Jeg er sjefen i eget liv! Jeg er den eneste som får ha kontrollen, makten. Det er et valg. Så enkelt, så vanskelig.

img_4005
Jeg har kommet langt og jobbet mye med meg selv. I slutten av mai er det to år siden jeg for siste gang satte mine ben innenfor psykiatrisk avdeling. Snart to år uten innleggelser og det er ikke noe å skryte av. Jeg skal ikke telle annet enn tiår heretter. For det vil aldri bli erstattet med null. Jeg har ingen garanti for at ikke psyken setter meg tilbake, men jeg har en garanti for at jeg aldri vil tillate å gripes fast av psykiatriens klør igjen – noensinne. Psykologtimer? Muligens ved behov. Innleggelser? Over mitt lik!

Fremtiden ser lys ut, det er mai og solen skinner. Jeg har det strålende. Dette året har tatt meg med storm hittil, og det er bare begynnelsen!

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

April er over

April har passert og jeg sitter og tenker tilbake på måneden som har gått. Forundret over hvor mye måneden har gitt meg. Hvor mange små og store endringer som har funnet sted. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal kunne oppsummere hva jeg fylte bloggpausen med.

Først og fremst vil jeg trekke frem noe viktig: jeg har funnet tilbake til roen i meg selv, og fått bedre kontroll på ulike ting, som jeg nevnte i innlegget på gjensyn, som jeg skrev før bloggpausen. Jeg ønsket ikke å forklare hva det gjaldt, nettopp fordi jeg følte meg så sårbar. Ikke minst fordi dette ikke var relatert til psyken, som mange kanskje kunne tro.

Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, har jeg Tourettes syndrom, som er en stor belastning for meg. I mars og april opplevde jeg en kraftig forverring i tics, noe som førte til økt isolasjon og en kamp for å holde motet oppe i hverdagen. Å slite alvorlig psykisk er en kamp jeg kunne ta i fortiden. Det fantes håp om bedring, det er jeg et levende bevis på, selv om mange ikke hadde troen på meg. Derimot tics og Tourettes syndrom, som er nevrobiologisk – kan jeg hverken gå i terapi eller få behandling for. Det svinger stadig, uten at jeg kan gjøre stort med det, eller bestandig finne en årsak. Jeg skriver litt mer om dette i juni.

Det eneste jeg kunne gjøre var å vente på at det skulle bli bedre. Å holde ut. Det gjorde jeg, og til tross for utfordringene i april, var det en usedvanlig givende og god måned. Selv om jeg tilbrakte litt mer tid inne enn jeg egentlig ønsket i en frisk vårmåned.


April var en god måned for personlig utvikling og sinnsro. Når jeg blir utsatt for prøvelser og kommer meg helskinnet gjennom det – blir jeg sterkere. Fra en periode med uro, fant jeg igjen roen – i enda større grad. Nå står jeg stødigere i meg selv, og har lært meg selv bedre å kjenne. Man blir aldri utlært på hverken seg selv eller livet i sin helhet. Nettopp derfor er det så flott når man merker at man utvikler seg. Kommer et steg videre.

Jeg fylte måneden med en god del fotografering og ulike skriblerier. I slutten av måneden gikk jeg til anskaffelse av et nytt objektiv som jeg har vurdert å kjøpe i flere år, Canon EF 135mm f/2.0L. Det ga meg som forventet mye glede. Jeg tok også endelig steget og oppgraderte den gamle iPhonen min til en Android-telefon, Samsung galaxy s7. Det er kjekt med en telefon som også kan brukes som et ekstra-kamera.

På minimalisme-fronten har jeg kvittet meg med masse. Utrolig nok, vil jeg si. For jeg trodde ikke det var stort igjen jeg kunne kvitte meg med. Jeg står igjen og føler meg mer frigjort. Med færre ting, men også enkelte utskiftninger i hjemmet. En hjørnesofa i stuen, i stedet for to sofaer som knapt ble brukt. Nye hagemøbler og verandagulv som ble beiset grått. Denne oppgraderingen av møbler skjedde kun fordi mine foreldre snart skal flytte, og går fra hus til en leilighet på størrelse med min. Vi blir faktisk nesten naboer, da de flytter inn i etasjen over meg, i samme borettslag.

Jeg kjøper sjeldent noe nytt til hjemmet, og nettopp derfor var det en stor glede å få møbler som vil bli mer brukt. Solide hagemøbler og en sofa som er mye bedre for meg og Mira. Jeg må også nevne at lille frøkna har fylt 2 år! Det kommer et eget innlegg om det til neste uke.

Dette var bare en kort oppdatering om hva som har skjedd siden sist. Jeg kommer til å dele litt bilder fra den siste tiden etter hvert.

Personlig

Kaninfôr sa de, og lo

Dette innlegget skal ikke handle om veganisme, som noen kanskje kan tro med tanke på overskriften. For i forbindelse med at jeg er veganer synes jeg egentlig det bare er artig når noen omtaler maten min som kaninfôr. Det må være noen veldig heldige kaniner tenker jeg da, mens jeg ler for meg selv. Men hvis man tror at vegansk mat kun er gulrøtter og salat, kan jeg forstå sammenligningen.

Det er store muligheter for at enkelte ting i mitt kosthold ikke hadde vært spesielt bra for kaniner, slik som sterk asiatisk eller indisk mat. Jeg har mine tvil om at vegansk vingummi, min sukkerbombe av en sjokoladekake eller sterk karrigryte heller hadde vært noe som falt i smak.

Over til noe annet. Her om dagen kom jeg til å tenke på noe fra barndommen, noe fra matpakke-tider og barneskoleår. Jeg var alltid heldig når det kom til matpakka mens jeg bodde hjemme. Jeg fikk alltid veldig varierte og gode lunsjmåltider. Mamma disket opp med hjemmebakte rundstykker, eggerøre, toast eller akkurat det pålegget jeg ønsket. Det varierte mellom alt fra ost og syltetøy til andre litt mer merkelige ting.

I en lengre periode var jeg helt opphengt i min nye favorittlunsj! I andres øyne kan det ha sett noe trasig ut. Loff eller brød med smør, masse grillkrydder og salatblader. Kun det. For meg var det himmelen. Jeg har alltid vært kresen i matveien, fra ung alder. Men pappa smørte gledelig salatblad-nista, enda de synes det virket litt kjedelig. Jeg synes jo det var godt.

color-swirl-2
Derimot i klassen falt ikke dette helt i god jord. Jeg ble pekt på og ledd av. Maten min var visst et tema det var greit å erte for. For meg som allerede hadde levd i flere år med mobbing opplevdes ikke dette som noe annet enn irriterende erting. Plagsomt, men ikke direkte sårende.

Likevel tenker jeg på det av og til. Det gikk så langt at læreren måtte be de andre medelevene om å slutte å plage meg for matpakka mi. Det er jo egentlig ganske tragisk. Dette var på slutten av barneskolen og jeg fikk spørsmål om det var fordi det skulle være sunt. Var det egentlig godt? spurte de. Ja, hvis ikke hadde jeg ikke spist det! Jeg var kraftig allerede som barn, men salatbladene mine var virkelig ikke for å passe vekta. Det handlet heller om et barn som trengte trygg mat. Noe jeg likte.

Jeg ble opphengt i enkelte matretter, og som et uoppdaget Aspergerbarn på den tiden, var konsistens og lukt på mat et problem som ikke alle forsto seg på. Noen ser på kresne barn som frekke eller at de har dårlig oppdragelse. Mine foreldre forsto heldigvis at det ikke handlet om å være vrang, men at jeg rett og slett ikke taklet enkelte smaker og matretter.

you-spin-me-around-the-world
Tilbake til klasserommet. Jeg er meget glad for at jeg på den tiden ikke hadde utviklet et anstrengt forhold til mat. For slik regelmessig plaging for matpakka kombinert med all mobbingen jeg måtte takle for kropp og utseende – kunne fått konsekvenser. Og nettopp det skjer nok også, rundt omkring i klasserom. Det er trist å tenke på.

Barn forstår kanskje ikke bestandig når de erter, mobber eller plager. Men det betyr ikke at det ikke er et problem. På samme måte som man ikke skal plage andre barn for hvordan de ser ut, hva de tenker og føler eller hva de liker å gjøre på fritiden – er matpakka et område som kan være sårt for noen.

Jeg plaget aldri gutten i klassen som alltid hadde salami på brødskiva. Eller de som stort sett spiste nugatti til det omtrent tøt ut av ørene på dem (les: ble smørt rundt halve fjeset). Den eneste gangen jeg reagerte på en annens matpakke var når en gutt i klasse hadde honning på maten. Jeg sa ikke et eneste ord, men jeg flyttet meg forsiktig fra fellesbenken over til pulten min. Fordi jeg ikke kunne utstå den sterke lukten som overdøvet sansene mine.

Hva vil jeg frem til? At barn bør lære at mat kan være et sårbart område. Noen man ikke ler av, peker på eller kommenterer negativt. Jeg var et følsomt barn, og det finnes mange flere av oss.