Hverdag, tanker og meninger · Livet som veganer · Minimalisme · Personlig

Reisen mot livet

Nå har det gått over tre år siden jeg besluttet å ikke spise kjøtt. Og det har ført til en mye lenger reise. Jeg startet med å droppe kjøttet, etter årevis med ubehag. Jeg følte ting ble litt lettere, med tanke på problematikken med mat. Jeg fant endelig en utvei, i hvert fall en begynnelse. Det var to årsaker: ønsket om å ikke spise levende vesener og ønsket om et mindre spiseforstyrret sinn.

Likevel er jeg ikke her for å feire avgjørelsen jeg tok for litt over tre år siden. Jeg vil nevne en langt viktigere dato som førte til kjedereaksjoner – 4. juli for snart to år siden. Jeg tok en avgjørelse som skulle komme til å endre livet mitt på så mange plan – jeg ble veganer.

En bittersøt åpenbaring. Jeg følte på skyldfølelsen over å ha fylt tjue år før jeg innså hva jeg drev med. Visst kunne jeg unnskylde mine første barneår ved å legge ansvaret på mine foreldre. Jeg var for liten til å forstå, og de fungerte som mitt moralske kompass – rett og galt. Men det endret ikke det faktum at det likevel var mange år fra min naive barndom til dette tidspunktet. Jeg var ikke lenger et barn, men en voksen kvinne. Jeg hadde hatt mange år til å forstå.

img_2821
Man kan ikke endre fortiden, men nå hadde jeg tatt det rette valget! Lite visste jeg den dagen i juli at dette skulle bli en døråpner. Jeg ble veganer på dagen, og det påfølgende året førte det ene valget til det andre. Fra juli 2015 og 1,5 år frem i tid – skulle livet mitt endre seg drastisk.

Å bli veganer ga meg den nødvendige motivasjonen til å bli medisinfri, etter nærmere syv år som medisinert, ikke minst til tider hyppig psykiatrisk pasient. Hvis ikke jeg hadde blitt veganer, hadde jeg heller ikke fått det nødvendige sparket bak. Dyretestede medisiner fikk meg til å tenke. For all del, nødvendige medisiner er akseptert selv om du er veganer. Men jeg brøt løs fra avhengigheten, og ble medisinfri på veldig kort tid.

Legen og mine nærmeste frarådet en så rask nedtrapping på det sterkeste. Jeg var klar over risikoen og visste hvilket ubehag som ventet meg. Samtidig visste jeg at dette måtte gjøres på min måte, om jeg skulle klare det. Mot alle odds gikk det bra. Det ble august, jeg var medisinfri, veganer og valgte å flytte utenbys. Mira var enda en liten valp, knapt renslig.

img_2779
I løpet av høsten ble jeg overrasket over hvor mye jeg nå følte! Uten medisiner så jeg verden med helt nye øyne. Høsten førte med seg flere valg. Jeg valgte å ikke gå videre på skole, fordi jeg faktisk innså at jeg hadde et valg. Jeg endte opp med å klippe av meg store deler av håret i sinne, og i mine øyne fjernet jeg verdigheten. Til gjengjeld fikk jeg med tiden selvtillit. Jeg flyttet tilbake til Kragerø, og startet et nytt liv – på samme sted som jeg omtrent hadde flyktet fra.

Jeg var overfølsom etter sjokket over endringene i egen personlighet som følge av seponerte medisiner. Og jeg bar på så mye sinne! Jeg ble kjent som en sinnaveganer den høsten. Jeg var sint fordi omverden ikke kunne se det jeg endelig hadde sett. Jeg så på valgene deres som fæle. Jeg visste like godt den gang som nå at sinne som regel ikke fører til endring. Samtidig hadde jeg ikke blitt hardhudet nok til å tåle alle mulige negative tilbakemeldinger og naive påstander jeg møtte som veganer.

Mest av alt var jeg nok sint på meg selv! Alt var snudd på hodet. Dette handlet om mer enn veganisme. Jeg var sint fordi jeg følte så ufattelig mye og innså hva årene med medisiner hadde tatt fra meg. Mulighetene. Jeg var sint og også lettet for relasjonene og båndene jeg brøt. Jeg bar på mye smerte, som nå var i ferd med å komme ut – opp til overflaten.

img_2685
Det ble 2016. Om 2015 hadde vært avgjørende med flytting, ny hund, skoleslutt, veganisme, valget om å bli avholds og medisinfri, store endring i mitt sosiale liv og starten på et nytt – klarte faktisk 2016 å toppe det hele!

Jeg var en løvetann, omtrent som ugress. Og alt jeg ønsket var å bli en fullverdig rose. Jeg blomstret, livet mitt blomstret! Fra en skjør blomsterknopp vokste jeg meg sterk, og ble det jeg hadde drømt om; en rose.

Året besto av mange store og små endringer. Jeg tok tak i livet og oppnådde en helt ny bevissthet. Jeg kuttet ut flere mennesker fra livet mitt og endret nettvaner. Jeg brukte mer tid på det som betydde noe og begynte reisen mot et minimalistisk liv. Jeg ryddet opp både i hodet og livet rundt meg. Viktigst av alt valgte jeg livet, i stedet for et halvveis liv i mørket og en offerrolle.

Før om årene besto livet mitt av en sterk indre uro. Vet du hva jeg beskriver livet mitt som nå? Harmonisk, balansert, og endelig – med en indre ro. Livet er magisk!

Personlig

Lydløst i min hule

Jeg trenger ikke en lydløs-innstilling på telefonen, for det er ingen som ringer meg når jeg vil være i fred eller skal sove. Det er som regel bare to mennesker som ringer meg, og det er de som har satt meg til verden. Jeg liker ikke snakke med noen andre i telefonen, og det er vel strengt talt nesten ingen å snakke med heller.

Det som derimot hadde vært nyttig
å sette på lydløs, er min samboer. Mira, hun er en hund. Et 2 år gammelt lite nøste som jeg elsker over alt på denne jord.

Hvorfor trenger jeg å skru av lyden på henne? Fordi hun bjeffer som hunder flest gjør, når de ser mennesker som passerer hjemmet deres (les: vinduer ned til gulvet og bussholdeplass i sikte). Hun bjeffer, piper og maser. Ikke i større grad enn de fleste 2-åringer tror jeg. Forskjellen er meg.

Jeg snakker ikke i telefon med andre enn mine foreldre, fordi jeg ikke liker det. Og fordi jeg er frivillig tilnærmet venneløs. En einstøing. På samme tid er jeg en sensitiv ung kvinne med Asperger syndrom, som finner sanseinntrykk svært så overveldende noen ganger. Lyd som skjærer inn i ørene mine og forstyrrer både konsentrasjon og sinnsstemning. Noen ganger kan jeg også føle et fysisk ubehag forplante seg i mellomgulvet. Derfor kunne det vært nyttig med en lydløsknapp på bikkja. Verden stenger jeg allerede ute.

PS: jeg kan selvfølgelig snakke i telefonen om det er nødvendig. Korte beskjeder går fint, og jeg ringer hvis jeg MÅ. Men i dagens teknologiske samfunn må man som regel ikke. E-post er en fin ting.

Minimalisme · Personlig

Lykke er et valg

Lykke er et valg, men det betyr ikke at det er enkelt. Det kan kreve beinhard jobbing for å komme dit. I fortiden ville jeg vært uenig, men det er nettopp fordi jeg ikke så på lykke som et reelt valg jeg hadde. Jeg var ikke klar over hvor utrolig viktig og avgjørende min holdning til livet kunne være.

Kanskje er du slik jeg var. Du føler deg maktesløs og tror ikke du kan velge lykke. Men kanskje du leter på feil sted? Lykken finner du inni deg selv. Ikke la ytre gleder være nødvendig for din egen lykke. Ikke la andre mennesker hindre deg i å være den du er ment til å være. Ikke baser lykkefølelsen din utelukkende på relasjoner eller materialistisk velstand.

Vi er alle ulike, med liv som kan være svært forskjellige. Likevel velger jeg å tro at hvis jeg, en eks-pessimist og tidligere dypt deprimert kan velge lykke – kan du det også. Det handler ikke om å ha det perfekte livet der alt går på skinner. Vi opplever alle utfordringer, prøvelser og motgang i livet. Selvsagt i ulik grad, men det handler mye om innstillingen du velger å ha til livet. Kanskje du trenger å endre eller finpusse litt på din egen definisjon av lykke?

Jeg baserer ikke lykken min på andre mennesker. Ikke på prestasjoner, jobb eller utdanning. Ikke på mote, antall eiendeler eller merker. Ikke på ferier som kan gi meg skrytebilder til Instagram, Snapchat eller hva enn du bruker. Jeg lar ikke kroppen min få definere hvem jeg er. Hvor mye jeg trener eller hva jeg spiser.

Jeg ser meg i speilet hver dag, ser forbi alt dette – og velger lykken.


«People spend a lifetime searching for happiness; looking for peace. They chase idle dreams, addictions, religions, even other people, hoping to fill the emptiness that plagues them. The irony is the only place they ever needed to search was within.»  

– Ramona L. Anderson

Du må finne din egen vei innover, og fremover. Den trenger ikke være lik min, eller noen annens vei. Det finnes like mange veier til lykke som til verdens ende. Uendelig mange. Det gjelder å skape din egen vei. Tråkke opp en ny sti og velge hvor du ønsker at livet ditt skal føre deg. Våg å tenke stort. Drøm stort. For bare slik kan drømmene dine gå i oppfyllelse. Hvis du våger å tro på dem. Leve som om det allerede er en del av livet ditt.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

A decade of darkness

Etter over et tiår med mørketid, er det ikke så rart man blir litt skeptisk når solen titter frem. Man blir så vant til at det bare er forbigående solskinn, i påvente av overskyet drittvær. Jeg klarte ikke helt å tro på at det var ekte. At solen virkelig skulle bli værende. Det virket bare ikke realistisk.

Jeg regnet med lokale byger. Regnværsdager og et indre mørke. For det kom jo alltid tilbake, ikke sant? Jeg var redd for å håpe for mye. Ville ikke være pessimist heller, men over-optimisme var en skremmende tanke. For når fallhøyden er stor gjør man seg opp visse forventninger. Og samtidig skrekkscenarioer. Opp og ned i bølgedaler, men det føles som regel tryggest når jeg ikke klatret for høyt. Fordi jeg var redd for å falle. Falle så langt at det ikke fantes en reell mulighet for å komme opp igjen.

Med tiden forsvant lokale byger, ruskevær og høststormer. Raskere enn jeg klarte å innse. For solen ble værende i livet mitt. Likevel tar jeg meg i å spørre hvor tid det er trygt å tro at ikke livet skygger over igjen? Hvor lenge må det være stabilt, hvor lenge må livet føles harmonisk og fint – før risikoen for depresjoner og tilbakefall fordufter?

Det finnes ingen svar på det. For man har aldri en garanti. Likevel er jeg glad for at jeg ikke sluttet å håpe. At jeg ikke lukket øynene på grunn av alt det vonde, og kanskje glemte å se etter solskinn i vinduskarmen. For solen fantes hele tiden. Håpet fantes. Jeg var bare ikke på riktig sted mentalt til å se det. Som en usynlig stråle var det tilstede bestandig. Men det krever vilje til endring, styrke til å stå i smerten og en god dose håp for å se solen.


Hadde du spurt meg
for bare et år tilbake om jeg noensinne kunne ha en ordentlig stabil psyke, uten de ekstreme bølgedalene og de tilbakevendende depresjonene – hadde jeg stilt meg tvilende til muligheten. Nettopp fordi jeg var fastgrodd i den tanken. At det ikke var noe poeng å forsøke. Jeg hadde allerede kommet langt. Det var ikke stabilt, men jeg var medisinfri og taklet livet på et vis. Men jeg var forberedt på mørket. Nesten slik et piggsvin går i dvale på vinteren, gjorde jeg klart for nedgangstider.

Jeg hadde kommet såpass langt at jeg som regel kjente mørket litt på avstand. Hvordan det snek seg inn på meg, som en overfallsmann i mørket. Det var ingen direkte overraskelse, for jeg kunne føle nærværet på avstand. Pusten i nakken, depresjonens vonde ånde.

Jeg var forberedt på å leve dette livet. Innstilt på å holde ut uten å rette opp i kjemisk ubalanse med medikamenter. Forberedt på å stå i det uansett hva. Og nettopp det tror jeg var min vei ut. For når livet var vanskelig i siste halvdel av 2015 og i 2016 visste jeg at medisiner ikke var et alternativ lenger. Det var ikke snakk om å falle tilbake på det punktet. Bruke og misbruke reseptbelagte legemidler. For da kan vi snakke om et virkelig liv i vinterdvale.

Til tross for at ingen trodde det skulle gå bra, ble jeg stående i det. Og kanskje nettopp fordi jeg hverken så på medikamenter eller innleggelser som et alternativ overhodet, måtte jeg bare takle det. Det var ingen vei utenom. Avslutte det hele eller stå i det. Ingen mellomting. Jeg tenker ofte i svarthvitt. Alt eller ingenting. Liv eller død. Og livet gjenoppsto i meg.

Mørketiden er over. Jeg velger å tro det. Virkelig tro det med hver celle i kroppen min. For uten troen på noe bedre ville jeg aldri kommet så langt. Det har på ingen måte vært lett, det skal jeg ærlig innrømme. Men jeg ga ikke opp.

Filmer, bøker og musikk · Minimalisme · Personlig

Å gi slipp på følelser

Vi mennesker knytter ofte minner opp til følelser og sanseinntrykk. Og vi har alle ulike ting som trigger disse minnene. Vi reagerer på lukt, lyd, det vi ser og alt det vi sanser. Plutselig blir vi dratt tilbake, gjerne ti år i tid. Sangen minnet deg på minnene og det som var. Kanskje kjenner du en lukt du ikke har kjent på årevis. Og vipps så er du tilbake i fortiden.

Kanskje ikke alle knytter minnene like sterkt til musikk som meg. Kanskje er ikke alle like følsomme. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at når jeg føler så mye som jeg gjør, må jeg være litt mer nøye med hvilke minner jeg strør rundt meg. I hjemmet mitt, på datamaskinen, i hodet. Nettopp fordi jeg så lett blir dratt tilbake i tid, har jeg blitt mer bevisst på hva jeg omgir meg med.

Jeg vet godt hvordan vonde sanger kan dra meg tilbake i mørket. Og hvordan glad-sanger også kan bære med seg tunge minner. Det er også mange sanger som bare er tunge. Jeg kjenner det på hele kroppen at det ikke er meningen at de skal være en del av musikksamlingen. Jeg mener ikke at jeg skal fjerne all musikk jeg har knyttet vonde minner til, for flertallet av mine favorittsanger bærer på både gode og dårlige minner. Men noen sanger er det nå på tide å gi slipp på. Noen følelser er det på tide å bli ferdig med.

Minnene forsvinner ikke, men hvorfor i all verden skal jeg fortsette å eksponere meg for dårlige minner? Jeg har vandret i vonde rytmer og melodier alt for lenge nå. Det er på tide å gi slipp på sanger som bare gjør meg vondt. Jeg kritiserer ikke musikken i seg selv, jeg frigjør meg bare fra evig påminnelser om smerte. Det som har vært.



I told another lie today

And I got through this day
No one saw through my games

Jeg lytter for siste gang til Courage av Superchick. For alt jeg forbinder med den med er oppkast, matangst, selvskading og innleggelser. Den har fulgt meg i matorgier og skam. Avsky i speilet og dårlig selvbilde. Jeg har grått, jeg har skreket og jeg har skadet meg mens denne har blitt spilt av. Det er på tide å gi slipp nå. Slette sangen.

Within temptation har vært en musikkgruppe jeg i mange år har vært knyttet til. De har mange gode sanger, men flertallet har jeg lyttet til i tøffe perioder. Jeg omtalte faktisk sangen Somewhere på den gamle bloggen min:

Somewhere av Within Temptation spilles av, en av de verste sangene jeg kan høre på. Det er sangen jeg gråter lange elver til. Jeg skriker ut min smerte, eller jeg kutter meg. Det er sangen som kan gi meg håp i livet når det ikke finnes et lys i tunnelen, det er også sangen som kan få meg til å hoppe i elva for å ta livet mitt. Den er god, den er vond. Ingen annen måte å beskrive den på. Det får meg til å lure litt på hva vedkomne som skrev sangen tenkte. Hvordan kan man fremføre en slik låt uten å gråte? Uten å bli deprimert? Uten å bli påvirket. Jeg tror rett og slett ikke det er mulig.
– 25. Mars 2012

Det gjør vondt å lese hva jeg skrev den gang, og det er på tide å gi slipp på sangen. Nettopp fordi denne sangen har satt så alt for dype spor i meg.

Den siste sangen jeg skal fjerne for denne gang er Utan stjärnorna av Basshunter. Den har fulgt meg i omkring 10 år nå. Jeg ser meg selv gråtende under dyna. Jeg er tolv år gammel og livet gjør vondt. Jeg ser en forvirret jente som føler seg helt alene i verden. Det er leirskole i 7. klasse og verden er i ferd med å falle sammen rundt meg. Jeg ser meg selv, på den tiden fremdeles et barn – som ønsker så sterkt å dø. Jeg ser ei jente som går ut fra barneskolen og inn i psykiatrien. Alt jeg ønsket var at noen skulle forstå. Og jeg fant trøst i musikken. Jeg får en stor klump i halsen bare jeg hører sangen. Likevel har jeg fortsatt å holde fast ved den, år etter år.

Noen synes kanskje det virker meningsløst eller teit å slette sanger. Ekskludere musikk fra samlingen. Jeg forventer ikke at du skal forstå, men jeg har likevel noe å si deg. Jeg vil anbefale på det sterkeste å ta en opprydning i det du omgir deg med. Enten det er sanger som gir deg negative assosiasjoner, leker fra en vanskelig barndom eller kanskje gaver fra noen som har skuffet deg dypt. Det er greit å gi slipp! Greit å rive i stykker, kaste og til og med spytte på. Jeg har kastet, jeg har grått og jeg har frigjort meg selv fra mange av fortidens spøkelser. Enkelte sanger var det på tide å slippe fri.

Personlig

Hvordan ser psykisk smerte ut?

Det er ikke alltid du kan stole på det du ser kun med øynene. Bildene under er begge fra to smertefulle perioder psykisk, året er 2013. Du tar det kanskje som en selvfølge at det første bildet var da jeg hadde det verst? Da tar du feil. Derimot det andre bildet, med et falsk smil klistret på – var da jeg hadde det mest vanskelig.

img_0210-og-img_0514
Jeg forventer ikke at du skal se det som skjuler seg bak et smil. At du skal forstå det usynlige. Men jeg håper kanskje du kan tenke deg om to ganger, før du antar at alt har en fasit. Smerte er ikke alltid synlig, enten den er fysisk eller psykisk. Du kan se åpne sår, gipsede bein eller blåmerker – men utover det, kan smerte være vanskelig å se. Vanskelig å forstå.

Noe av det vanskeligste å få høre når jeg var innlagt før om årene, var at jeg så frisk ut. Så glad ut. Det så ut som at jeg hadde det så bra. Hva forventet du? At jeg skulle gråte hele tiden, se sliten og dratt ut i trynet som en rusmisbruker – eller alltid ha oppkuttede armer? Jeg vet det var ment hyggelig. Jeg vet at du, en pleier, pasient eller hvem du nå enn var – mente det godt.

Det er hyggelig å høre at man ser godt ut. Men det er fortvilende å ikke bli hørt, ikke bli trodd fordi du ikke ser sliten ut. Ikke ser syk ut. Har du sett meg i mine mørkeste øyeblikk? Tror du det er da jeg går ut og møter verden? At det er da jeg snakker med deg?

Jeg ber deg bare om å ikke dømme etter det du ser utenpå helt ukritisk. Har vi ikke alle opplevd et menneske som har sagt at alt går fint når vi har spurt, men som vi ikke helt har klart å tro på? Kanskje ønsker ikke vedkommende å snakke om det, og det må også respekteres. Bare vit at du og holdningen din kan utgjøre en stor forskjell. Det er ikke dit ansvar å se etter faresignaler eller redde et liv. Forhindre et uønsket utfall. Men vi har alle et felles ansvar for å se etter. Være et medmenneske, en venn. Forsøke å se etter endringer i væremåten på de rundt oss. Det kan være faresignal nok.

Hvis du kjenner noen som du allerede vet at sliter, ikke vær redd for å si noe galt. Det er ikke det jeg skal frem til her. Det er helsevesenets manglende forståelse jeg er ute etter å sette fingeren på, ikke enkeltmenneskers ord som var ment godt. Vi reagerer alle ulikt på utsagn og vi kamuflerer smerte i ulik grad. Noen er åpne om det vonde, noen stenger alt inne. Jeg har vært på begge sider.

Det er bedre å bry seg en gang for mye, enn en gang for lite – i frykt for å si noe galt. Han eller hun som sliter, er den eneste som kan fortelle deg hva som føles feil. Hva som er riktig. Kanskje handler det ikke alltid om rett og galt heller. Ingen fasit. Bare en avgjørelse i øyeblikket. Omsorg og forståelse etter beste evne, i akkurat den situasjonen.

Bilder av dyr · Personlig

Det kjæreste jeg har

Mira, mitt lille pelsbarn. Min følgesvenn, min klippe. Du står ved min side i tykt og tynt. Får meg til å smelte når jeg kikker inn i de nøttebrune små øynene dine. Får meg til å bli rolig når livet er litt for tøft, og jeg ligger hikstende med deg på fanget. Får meg til å smile i alle de dagene vi deler sammen.

mira-forminsket
April har passert og du har fylt hele to år! Du er fortsatt min lille babyjente, mitt lille nøste. Gratulerer med dagen som var, kjære Mira. Takk for alt det vi har fått oppleve sammen hittil. Vi har flyttet to ganger, du har vært med på store omveltninger i livet mitt, og sammen, sammen har vi skapt et godt liv. Du och jag, Mira. Du och jag.

img_4084-forminsket
I andres øyne er du kanskje bare en hund (som om det ikke skulle være nok). Men i mine øyne, i min verden – er du en venn. Verdenen med mennesker kan noen ganger bli alt for overveldende for meg. Noe jeg ikke ønsker å ta del i. Men du, du takler meg – bedre enn hva noen mennesker overhodet vil være i stand til. Du blir ikke overveldet av at jeg er intens med alt snakket mitt. Alle meningene og tankene jeg har behov for å lufte. Du titter opp på meg, skakker litt på hodet og er bare glad for oppmerksomheten. Du lar meg ikke få snakke alene ut i luften – da vil du heller delta med din tilstedeværelse.

Mira, du er min samboer, den eneste jeg noensinne kommer til å ha. Du er en bedre venn enn noen mennesker jeg kommer til å møte på min vei. Du er magisk. Og sammen er vi sterke.

Jeg kommer til å poste noen nye bilder av Mira i løpet av mai.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Alt er så fremmed

Etter årevis i mørket føles alt så nytt. Etter endeløse svinger, opp og ned i dype bølgedaler – er jeg nå på en asfaltert landevei. Fra et liv i berg-og-dal-bane til et liv på flatmark. Noen ganger er jeg redd for at følelsene skal bli flate, nettopp fordi det føles så fremmed.

Jeg har det bedre enn noensinne og det føles som om dette har kommet for å bli. For all del, jeg har også tunge dager og vonde øyeblikk. Men ikke stort mer enn folk flest tror jeg. Jeg må stadig stoppe meg selv fra å klype meg i armen. Det er en del av meg som fremdeles ikke kan tro helt at det det er sant. At det er ekte.

Jeg tenkte mye disse tankene i begynnelsen av året. Desember, avslutningen på det forrige året – hadde vært usedvanlig snill mot meg. En ro fylte tomrommet i hjertet og stilnet kaoset i hodet, og det kom ikke tilbake.

img_4536
Roen ble værende og hverken mørket eller depresjonen lusket rundt hushjørnene. Ingen selvskading med unntak av noen uskyldige slag i løpet av flere måneder. Ingen følelser så vonde at de slo meg i bakken. Ingen kjeller å komme seg opp fra.

Og det slo meg for første gang i livet: at jeg faktisk kan leve et liv uten tilbakevendende depresjoner. Et liv i solen, et liv i lyset. Et liv og en hverdag som jeg er herre (kvinne) over.

Jeg er sjefen i eget liv! Jeg er den eneste som får ha kontrollen, makten. Det er et valg. Så enkelt, så vanskelig.

img_4005
Jeg har kommet langt og jobbet mye med meg selv. I slutten av mai er det to år siden jeg for siste gang satte mine ben innenfor psykiatrisk avdeling. Snart to år uten innleggelser og det er ikke noe å skryte av. Jeg skal ikke telle annet enn tiår heretter. For det vil aldri bli erstattet med null. Jeg har ingen garanti for at ikke psyken setter meg tilbake, men jeg har en garanti for at jeg aldri vil tillate å gripes fast av psykiatriens klør igjen – noensinne. Psykologtimer? Muligens ved behov. Innleggelser? Over mitt lik!

Fremtiden ser lys ut, det er mai og solen skinner. Jeg har det strålende. Dette året har tatt meg med storm hittil, og det er bare begynnelsen!

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

April er over

April har passert og jeg sitter og tenker tilbake på måneden som har gått. Forundret over hvor mye måneden har gitt meg. Hvor mange små og store endringer som har funnet sted. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal kunne oppsummere hva jeg fylte bloggpausen med.

Først og fremst vil jeg trekke frem noe viktig: jeg har funnet tilbake til roen i meg selv, og fått bedre kontroll på ulike ting, som jeg nevnte i innlegget på gjensyn, som jeg skrev før bloggpausen. Jeg ønsket ikke å forklare hva det gjaldt, nettopp fordi jeg følte meg så sårbar. Ikke minst fordi dette ikke var relatert til psyken, som mange kanskje kunne tro.

Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, har jeg Tourettes syndrom, som er en stor belastning for meg. I mars og april opplevde jeg en kraftig forverring i tics, noe som førte til økt isolasjon og en kamp for å holde motet oppe i hverdagen. Å slite alvorlig psykisk er en kamp jeg kunne ta i fortiden. Det fantes håp om bedring, det er jeg et levende bevis på, selv om mange ikke hadde troen på meg. Derimot tics og Tourettes syndrom, som er nevrobiologisk – kan jeg hverken gå i terapi eller få behandling for. Det svinger stadig, uten at jeg kan gjøre stort med det, eller bestandig finne en årsak. Jeg skriver litt mer om dette i juni.

Det eneste jeg kunne gjøre var å vente på at det skulle bli bedre. Å holde ut. Det gjorde jeg, og til tross for utfordringene i april, var det en usedvanlig givende og god måned. Selv om jeg tilbrakte litt mer tid inne enn jeg egentlig ønsket i en frisk vårmåned.


April var en god måned for personlig utvikling og sinnsro. Når jeg blir utsatt for prøvelser og kommer meg helskinnet gjennom det – blir jeg sterkere. Fra en periode med uro, fant jeg igjen roen – i enda større grad. Nå står jeg stødigere i meg selv, og har lært meg selv bedre å kjenne. Man blir aldri utlært på hverken seg selv eller livet i sin helhet. Nettopp derfor er det så flott når man merker at man utvikler seg. Kommer et steg videre.

Jeg fylte måneden med en god del fotografering og ulike skriblerier. I slutten av måneden gikk jeg til anskaffelse av et nytt objektiv som jeg har vurdert å kjøpe i flere år, Canon EF 135mm f/2.0L. Det ga meg som forventet mye glede. Jeg tok også endelig steget og oppgraderte den gamle iPhonen min til en Android-telefon, Samsung galaxy s7. Det er kjekt med en telefon som også kan brukes som et ekstra-kamera.

På minimalisme-fronten har jeg kvittet meg med masse. Utrolig nok, vil jeg si. For jeg trodde ikke det var stort igjen jeg kunne kvitte meg med. Jeg står igjen og føler meg mer frigjort. Med færre ting, men også enkelte utskiftninger i hjemmet. En hjørnesofa i stuen, i stedet for to sofaer som knapt ble brukt. Nye hagemøbler og verandagulv som ble beiset grått. Denne oppgraderingen av møbler skjedde kun fordi mine foreldre snart skal flytte, og går fra hus til en leilighet på størrelse med min. Vi blir faktisk nesten naboer, da de flytter inn i etasjen over meg, i samme borettslag.

Jeg kjøper sjeldent noe nytt til hjemmet, og nettopp derfor var det en stor glede å få møbler som vil bli mer brukt. Solide hagemøbler og en sofa som er mye bedre for meg og Mira. Jeg må også nevne at lille frøkna har fylt 2 år! Det kommer et eget innlegg om det til neste uke.

Dette var bare en kort oppdatering om hva som har skjedd siden sist. Jeg kommer til å dele litt bilder fra den siste tiden etter hvert.

Personlig

Kaninfôr sa de, og lo

Dette innlegget skal ikke handle om veganisme, som noen kanskje kan tro med tanke på overskriften. For i forbindelse med at jeg er veganer synes jeg egentlig det bare er artig når noen omtaler maten min som kaninfôr. Det må være noen veldig heldige kaniner tenker jeg da, mens jeg ler for meg selv. Men hvis man tror at vegansk mat kun er gulrøtter og salat, kan jeg forstå sammenligningen.

Det er store muligheter for at enkelte ting i mitt kosthold ikke hadde vært spesielt bra for kaniner, slik som sterk asiatisk eller indisk mat. Jeg har min tvile om at vegansk vingummi, min sukkerbombe av en sjokoladekake eller sterk karrigryte heller hadde vært noe som falt i smak.

Over til noe annet. Her om dagen kom jeg til å tenke på noe fra barndommen, noe fra matpakke-tider og barneskoleår. Jeg var alltid heldig når det kom til matpakka mens jeg bodde hjemme. Jeg fikk alltid veldig varierte og gode lunsjmåltider. Mamma disket opp med hjemmebakte rundstykker, eggerøre, toast eller akkurat det pålegget jeg ønsket. Det varierte mellom alt fra ost og syltetøy til andre litt mer merkelige ting.

I en lengre periode var jeg helt opphengt i min nye favorittlunsj! I andres øyne kan det ha sett noe trasig ut. Loff eller brød med smør, masse grillkrydder og salatblader. Kun det. For meg var det himmelen. Jeg har alltid vært kresen i matveien, fra ung alder. Men pappa smørte gledelig salatblad-nista, enda de synes det virket litt kjedelig. Jeg synes jo det var godt.

color-swirl-2
Derimot i klassen falt ikke dette helt i god jord. Jeg ble pekt på og ledd av. Maten min var visst et tema det var greit å erte for. For meg som allerede hadde levd i flere år med mobbing opplevdes ikke dette som noe annet enn irriterende erting. Plagsomt, men ikke direkte sårende.

Likevel tenker jeg på det av og til. Det gikk så langt at læreren måtte be de andre medelevene om å slutte å plage meg for matpakka mi. Det er jo egentlig ganske tragisk. Dette var på slutten av barneskolen og jeg fikk spørsmål om det var fordi det skulle være sunt. Var det egentlig godt? spurte de. Ja, hvis ikke hadde jeg ikke spist det! Jeg var kraftig allerede som barn, men salatbladene mine var virkelig ikke for å passe vekta. Det handlet heller om et barn som trengte trygg mat. Noe jeg likte.

Jeg ble opphengt i enkelte matretter, og som et uoppdaget Aspergerbarn på den tiden, var konsistens og lukt på mat et problem som ikke alle forsto seg på. Noen ser på kresne barn som frekke eller at de har dårlig oppdragelse. Mine foreldre forsto heldigvis at det ikke handlet om å være vrang, men at jeg rett og slett ikke taklet enkelte smaker og matretter.

you-spin-me-around-the-world
Tilbake til klasserommet. Jeg er meget glad for at jeg på den tiden ikke hadde utviklet et anstrengt forhold til mat. For slik regelmessig plaging for matpakka kombinert med all mobbingen jeg måtte takle for kropp og utseende – kunne fått konsekvenser. Og nettopp det skjer nok også, rundt omkring i klasserom. Det er trist å tenke på.

Barn forstår kanskje ikke bestandig når de erter, mobber eller plager. Men det betyr ikke at det ikke er et problem. På samme måte som man ikke skal plage andre barn for hvordan de ser ut, hva de tenker og føler eller hva de liker å gjøre på fritiden – er matpakka et område som kan være sårt for noen.

Jeg plaget aldri gutten i klassen som alltid hadde salami på brødskiva. Eller de som stort sett spiste nugatti til det omtrent tøt ut av ørene på dem (les: ble smørt rundt halve fjeset). Den eneste gangen jeg reagerte på en annens matpakke var når en gutt i klasse hadde honning på maten. Jeg sa ikke et eneste ord, men jeg flyttet meg forsiktig fra fellesbenken over til pulten min. Fordi jeg ikke kunne utstå den sterke lukten som overdøvet sansene mine.

Hva vil jeg frem til? At barn bør lære at mat kan være et sårbart område. Noen man ikke ler av, peker på eller kommenterer negativt. Jeg var et følsomt barn, og det finnes mange flere av oss.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Speilbilde

Nå tenkte jeg å skrive om noe så overfladisk som hår. Jeg har aldri vært veldig opptatt av utseende, men det jeg skal fortelle om nå, er en overfladisk ting som endret noe stort i mitt indre. Vi må spole et og et halvt år tilbake i tid, til slutten av september 2015. Høsten jeg bodde i Skien, overveldende følelser som følge av at jeg var medisinfri, og et impulsivt øyeblikk når jeg befant meg langt nede i kjelleren. Når livet var som mørkest.

Jeg klipte bort nesten alt håret mitt den dagen i september. Jeg fjernet samtidig min egen verdighet, følelsen av å se helt grei ut, i hvert fall i ansiktet. Igjen ble jeg stående som sårbar og med et enda større forakt overfor eget utseende. Jeg hadde ikke lenger håret som rammet inn ansiktet mitt som en trygg kappe. Og jeg måtte finne styrke et annet sted.

har-2015
Jeg har alltid vært misfornøyd med utseendet mitt, funnet noe å pirke på. Som overvektig og full av arr var det ikke spesielt vanskelig å finne noe. Men jeg hadde jo tross alt inntil den dagen et flott langt hår. Tykt og mørkt. Og lyseblå øyne som kunne sette blikket i folk. Virkelig borre seg fast og feste blikket. Nå sto jeg igjen, med et kortklipt hår etter minutter med kjøkkensaksa.

De første dagene taklet jeg ikke engang å gå på utsiden av døra. Jeg var nedbrutt psykisk fra før og følte meg enda verre av å se meg i speilet. Jeg følte nesten jeg hadde mistet selve identiteten min.

IMG_2762
Sakte, men sikkert vokste håret tilbake. Det tok lang tid, det er enda ikke spesielt langt. Men i prosessen skjedde helt andre ting, totalt uforventet. I dag er jeg faktisk glad for at jeg i det desperate forsøket på å ødelegge enda litt mer av meg selv det året i september, gikk løs på det fine lange håret mitt.

For fra den dagen måtte jeg faktisk tåle å se noe jeg likte enda dårligere i speilet. Jeg så inn i speilet og møtte tårevåte, slitne øyne. Månedene førte med seg mye. Men hårløs som jeg følte meg (det var bare kort), begynte jeg etter hvert å gi slipp på kroppsfokuset, litt etter litt. Jeg sluttet etter hvert å hate meg selv. Begynte å akseptere den jeg var, med gode og mindre gode sider. Ting jeg likte og ikke likte på kroppen.

Faktisk vil jeg gå så langt som å si at ved å klippe bort håret mitt og følelsen av verdighet, bygde jeg med tiden opp selvfølelsen min. Følelsen av å være god nok. Jeg klarte å gi fullstendig faen i feilene på kroppen min, og fokusere på historien den forteller – på godt og vondt. Jeg er god nok!

Personlig

Høy på livet

Jeg husker godt et menneske jeg møtte en av de første gangene jeg var innlagt. En ung og livsglad mann. Han var ansatt, og jeg var pasient – på en ungdomspsykiatrisk avdeling. Jeg møtte han flere ganger senere også, i løpet av de utallige innleggelsene. I dag skal jeg ikke skrive om triste, vonde minner bak lukkede dører. Tvert imot!

Han smilte alltid, og jeg overdriver ikke. Selv når folk var vrange eller vanskelige å håndtere klarte han å bevare roen. I dag skal jeg fokusere på smilet hans. Jeg husker jeg gjentatte ganger spurte hvorfor han alltid skulle smile så forbannet mye! Var det så mye å være glad for? Selvsagt forsto jeg at ikke alle hadde et like trist liv som jeg selv hadde på den tiden, men det fikk da være måte på!

Smilet hans virket ikke påklistret eller uekte. Det var ikke snakk om falske smil. Han smilte både med munnen og øynene. Lo ofte og var irriterende blid. Støtt og stadig smittet det da over, for all del. Vi spøkte og lo mye sammen, han skapte god stemning og glede. Men jeg undret meg stadig over denne energiske livsglade karen.

Jeg spurte han flere ganger hvorfor han var så glad. Jeg husker jeg til og med sa at han måtte være ruset på noe. For så glad kunne man da ikke være helt uten grunn! Nei, han var ikke ruset. Kanskje høy på livet, men det var det hele. Når jeg spurte hvorfor han smilte og var glad, svarte han meg vel aldri ordentlig. Han var bare glad, sa han. Livet var godt. Han fremsto som en ordentlig livsnyter. Men smilene hans kunne irritere på seg en gråstein.


I ettertid har jeg tatt stor lærdom av smilene, livsgleden og gnisten hans. Og i disse dager, mens livet er godt og jeg har gravd meg opp fra depresjoner, ut av psykiske smerte og livet føles harmonisk – kan jeg forstå han. Jeg føler støtt og stadig på hvor HERLIG livet er! Og også jeg kan føle meg høy på livet. Som om hvert åndedrag er en rus. Ja, jeg vet dette kommer fra et menneske som aldri har ruset seg. Men jeg tror at det å være ruset på selve livet er noe av det mest fantastiske man kan oppleve.

Selv om jeg synes han var fjollete på den tiden, lærte han meg noe. Han lærte meg at det fantes noe annet. Noe jeg på den tiden ikke var i stand til å se, bak dype bølgedaler og alt mørket. Han var ekte, genuint glad. Og hvis ikke jeg hadde opplevd hans merkelige vesen og unike glede, kunne jeg ikke i dag ha følt på gjenkjennelse. Samhørighet med denne glade mannen jeg ikke har sett på årevis. Jeg gjenkjenner gleden. Livsgnisten og gløden i øynene. For jeg ser den i meg selv. I mitt eget liv som nå stråler.

Han leser nok aldri dette. Kanskje ville han ikke kjent seg igjen i beskrivelsen engang. For det finnes mange glade mennesker der ute. Både i og utenfor helsevesenet. Men jeg vil likevel si takk, og utbringe en skål denne onsdagen! Takk for den smittende gleden du viste meg, latteren vi delte, kanelkaken vi bakte og alt det fine vi opplevde sammen. Takk for tryggheten på vonde netter, tålmodigheten når jeg utagerte og den beroligende effekten du hadde på meg. Du slang meg ikke i bakken når du måtte bruke tvang for å roe meg. Du holdt meg med faste hender. Bestemt, men ikke smertefullt. Selv da skinte gløden din gjennom.

Personlig

En verden av inntrykk

Kan du forestille deg en verden hvor omtrent alt du føler, alt du tenker og alt du ser virker spennende og interessant? Detaljene du ser føles avgjørende for at de andre skal se hele bildet. Det bildet du ønsker at de skal danne seg, mens de snakker med deg.

Kan du forestille deg hvordan det føles når store deler av denne verden som du finner så interessant, så spennende og så ekte – ikke ser det du ser? Nei, jeg ser hverken spøkelser eller syner. Men jeg er sensitiv, meget sensitiv. Jeg finner disse detaljene avgjørende for at du skal kunne se det jeg ser. Likevel blir jeg slått hånden av, avfeid – for det er jo ikke viktig.

Kan du forestille deg hvor uviktig og uinteressant jeg føler meg, hver gang jeg feiler sosialt? Jeg forsøker så sterkt å skille ut, skylle bort de bitene som flertallet finner kjedelig. Og jeg føler det hele kan virke som en stor og feit løgn. For jeg ser det samme, føler det samme, tenker det samme – selv om ikke andre får ta del i det.

img_2780-as-smart-object-1
Alle inntrykkene jeg tar inn, de kan være svært så overveldende. Likevel føler jeg stadig på følelsen av å leve i en mye mer ekte verden. Mer fargerik og nyansert. For med flere følelser og evnen til å se detaljer du ikke ser – opplever jeg mer!

Jeg trenger ikke snakke med deg, forsøke å få deg til å se. Jeg kan fortsette å leve et rikt liv, et indre følelsesliv som topper alt du noensinne vil oppleve. Jeg lever i denne verden, hver eneste dag. Og visst kan jeg bli fornærmet når du finner det uinteressant. Når du finner hele min eksistens uinteressant og overveldende.

Jeg har lært å begrense meg selv. Sile ut følelser og inntrykk. Kutte bort store deler av slik verden er for meg, i dialog med deg. For du forstår ikke. Dere forstår ikke hvor viktige alle detaljene er (for meg). Det er greit at du ikke forstår, greit at du himler med øynene og helst vil slippe å høre. Jeg kunne bare ønske du kunne se nødvendigheten av detaljene, slik jeg gjør. Forstå, bare for en gang skyld – hvorfor jeg babler i vei og tretter deg med detaljer.

Jeg oppfatter veldig mye, men kan bare dele en liten brøkdel videre. Kanskje så mye som åtti prosent av det jeg finner interessant her i verden, må siles bort. Gjemmes bort, kamufleres. Fordi du eller dere ikke er klare for å se verden gjennom mine øyne. Det blir for sterke inntrykk, blir for mye. Overveldende. Selv om du bare tar del i småtteri. Kan du tenke deg hvor overveldende det hele er for meg? Å leve i denne verdenen av sterke inntrykk hele tiden. Bestandig.

Kreative tekster · Personlig · Utfordringer

Ingen symbiose

Jeg trodde jeg var som deg. Det var en stund jeg trodde vi bar på det samme. At vår felles forståelse bunner i det samme mørket.

Smerten hadde bundet oss sammen til én. Holdt meg fast inntil deg. Tett, altfor tett. Ikke luft nok til oss begge. Ingen symbiose, kun bedrag. Du var en parasitt som sugde livet ut av meg. Sakte. Så sakte at jeg ikke kjente hvordan livet forsvant mellom hendene på meg.

Vi er ikke like.

img_2771
For litt mer «kjøtt på beina» til historien over, les innlegget Luftslott. Relasjoner er det nest siste temaet i skriveutfordringen sammen med Helene. Neste uke avslutter vi med temaet pleiehjem.

Personlig

Om tårer og latter

Tårene kan gi meg en form for ro. En tid til å gi slipp på smerte. Det var på tide nå, på tide å gråte – på tide å få det ut. Jeg kan gråte av glede, i fortvilelse eller i et latterutbrudd.

Det var på tide å bryte ned muren jeg hadde satt opp. Tvinge av stålmasken og vise et ekte ansikt, et som både smiler og gråter. Gi slipp på forestillingen om at sterke mennesker ikke kan gråte. At det gjør deg til noe annet. Noe mindre, noe svakere. Noe mer ekte.

Tvert imot. Vi trenger å få lov til å vise følelser. Alle følelser, hele følelsesspekteret. Det er greit når du gråter, når du skriker eller når du ler. For alt dette er en del av det å være menneske. En del av det vi alle føler på til tider. Ikke hold det inne til det blir en vond byll som verker etter å sprette ut av øynene dine.

For meg er tårer verdifulle. Det å gi avkall på innelåste følelser, slippe fri noe som har vært bundet fast litt for lenge. Jeg er ikke svak når jeg gråter, heller ikke sterk. Men jeg er sterk som tillater meg selv å føle på alle følelsene. Jeg mottar dem med åpne armer, uansett.

img_3897
Jeg har lært å ikke holde inne alt det vonde. Jeg har lært at det er fint å føle på alle følelser. At det går bra. Jeg faller ikke sammen av å felle tårer. Jeg ødelegger ingenting. Det slår ikke sprekker i grunnmuren slik en oversvømmelse av vann kan gjøre. Ikke blir du dehydrert og dør av det heller. Det er greit å gråte.

Det finnes ikke noe mer vakkert enn å bli rørt til tårer. Å gråte over noe som er fint, ikke vondt. Bare fint. Når jeg leser noe og blir rørt, da er det virkelig vakkert. Nettopp fordi jeg lettere blir rørt over å høre mennesker snakke, ansikt til ansikt – eller kanskje på film. Det jeg kan se, ta og føle på. Likevel; jeg blir stadig rørt over skrevne ord. Og etter som tiden har gått og mye hat og smerte har forsvunnet – blir jeg lettere rørt.

Noen ganger kan jeg bli rørt av selve livet. Det høres kanskje litt patetisk ut, nesten som en klisjé som egentlig er litt klissete og flau. Men det gjør det ikke noe mindre ekte. Jeg kan blir rørt over egne tanker og handlinger også. Nå har jeg på ingen måte et gigantisk ego eller et stort selvbilde som svaier høyt over alle andres. Dette er kun inni meg. Jeg føler jeg har gjort eller sagt noe som er viktig. Kanskje skrevet noe. Noe som betyr noe for meg.

img_4543
Er det ikke deilig å le så kraftig at det verker i magemusklene og tårene spretter ut av hodet? Jeg synes det. Å le så det nesten gjør vondt. På samme måte som latter kan være et uttrykk for noe annet, kan også tårer være flertydig.

Jeg ler så jeg gråter, og jeg gråter av glede. Jeg blir rørt til tårer og jeg gråter i smerte og fortvilelse. Ingen av delene er viktigere enn de andre. Fordi de har ulike formål. Ulike måter å uttrykke følelser på. Jeg trenger disse dyrebare små tårene. De som slukker vonde følelser og forsterker de gode.

La meg gråte lange elver. La meg lytte til vakker musikk og sitte der med snørr og tårer. La meg blir rørt av tanken på gode mennesker, fine handlinger og fantastiske opplevelser. La meg få tilbake troen på menneskeheten når hele verden føles alt for grusom. La meg le til jeg griner eller setter maten i halsen, eller brusen i nesa. Bare la meg få lov til å føle på alt sammen.

Personlig

Luftslott

Du fremstilte meg som en løgner overfor henne. Det var ikke slik det fungerte, sa du. Fordi vi delte en problematikk mente du å være i besittelse av fasiten. Sannheten. Min sannhet.

Du forsto ikke nyansene, å nei! For i din verden var alt likt. Egoet ditt var alt som betydde noe. Fordi vi visstnok var ulike hverandre, var jeg løgneren. Som om du var smart og jeg var dum. Som om det alltid fantes én ting som var rett og én som var galt.

Egentlig var begge gale. Det vi drev med var galt. Det måtte du da skjønne? Jeg skjønte det. Men jeg forsøkte ikke å svekke din troverdighet, din sannhet. For den er bare din og ulik min. Vi delte ikke samme historie, vi levde hvert vårt livsløp.

Hvordan kan den enes historie være løgn når den kun angår én part? Hvordan kan du, en tenkt motpart tro du vet noe om meg? Jeg kjenner bare den historien du fortalte, og jeg tvilte ikke. Jeg så på deg som sann. Ekte.

Selv om jeg nå tviler, tvilte jeg aldri den gang. Ikke et sekund. Du fikk et åpent hjerte, min tillit, en venn. Tilbake fikk jeg skepsis, ble møtt med paranoide anklagelser og usannsynlige antagelser.

img_2680_localtone
Jeg tror ikke du er sann lenger. Stoler ikke på luftslott. Fordi de er nettopp bare det; luft.

Filmer, bøker og musikk · Personlig

En rosehage av minner

Første gangen jeg begynte å lese Rosehagen-serien begynner å bli en god del år siden. Året var 2010 og det var vel så vidt blitt juni. Jeg hadde antageligvis begynt på første bok en gang i mai.

Rosehagen var det første jeg leste etter en alvorlig overdose, i uker fylt med fortvilelse og forvirring. Mamma abonnerte på serien. Jeg husker det var veldig viktig for meg å få bøkene opp. Nå i ettertid ser jeg sammenhengen.

Første bok beskriver hovedpersonen Emily og hennes hukommelsestap i barndommen. Ubevisst identifiserte jeg meg med henne. Jeg hadde ikke fått hukommelsestap, men jeg levde i en tykk tåke på den tiden. Minner fra barndommen, detaljene – var tåkelagte. Liksom fjerne. Så fjerne at jeg nesten ikke fikk tak på dem. Detaljene kom tilbake med tiden, men utelot elleve dager fra mai. Årsaken til forsøket om å avslutte mitt eget liv er borte, og det har aldri kommet tilbake. De maidagene er sorte, helt sorte.

I mange år forsøkte jeg å huske. Jeg forsøkte desperat å forstå. Hva hadde skjedd som fikk meg til å glemme? Hadde jeg opplevd noe traumatisk? Noe som var så smertefullt at jeg ikke var sterk nok til å huske?

Q12A0085 as Smart Object-1
Tilbake til rosehagen og minner. Jeg leste de seks første bøkene på den tiden, før jeg la de fra meg. Andre ting kom i fokus og andre bøker ble lest. Det skulle ta noen år før jeg gjenopptok bokserien. Jeg har vel lest de trettifem første bøkene tror jeg, kanskje litt flere. Men jeg stoppet. Historien er god, men langtekkelig. Mest av alt hadde jeg en merkelig dragning til bøkene etter det litt snodige inntrykket de gjorde på meg den gangen for mange år tilbake.

På veien mot et minimalistisk liv og fjerningen av hundrevis av bøker, ga jeg slipp på Rosehagen. Det handlet om langt mer enn bøker egentlig. En symbolsk handling, selv om disse bøkene bare var noen av en større mengde.

Uten å vite det på den tiden, for noen måneder tilbake – ga jeg slipp på min egen glemte rosehage. Jeg kan ikke bli værende i fortiden, der har jeg vandret alt for lenge. Jeg lar skogen og trærne få gro igjen nå. Lar blomstene få visne eller gjøres om til ugress. Lar min fortid få være i fred. Jeg lukker porten ut fra rosehagen, kaster nøkkelen og lar solen få skinne nedover meg. Fordi spøkelser og lukkede rom fra fortiden skal forbli lukket. Jeg vil åpne andre dører og skape nye minner.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig · Utfordringer

Før jeg dør

Tittelen høres kanskje fæl ut, men det jeg skal skrive om er langt fra fælt. Det sjette temaet i bloggutfordringen jeg skriver på i ny og ne er nemlig ti ting du vil gjøre før du dør. Så hva ønsker jeg å gjøre? Livet er langt og jeg har ikke fylt tredve engang, det er enda en god del år til. Jeg ser for meg et langt og innholdsrikt liv. Nettopp fordi jeg har så mange ønsker, mål og drømmer – føles temaet ganske overveldende. Men jeg skal forsøke å nevne ti ting.

1. Flytte til Oslo
Som nevnt tidligere ønsker jeg med tiden å bosette meg i Oslo. Dette blir tidligst i en alder av 35, og muligens senere. En by med langt flere muligheter, god kollektivtransport og å kunne leve mer sentralt. Uten tvil skyhøye boligpriser sammenlignet med Kragerø, men så absolutt verdt det.

2. Skrive en bok
Det betyr ikke nødvendigvis at den blir utgitt eller overhodet sendt inn til et forlag. Men jeg ønsker å skrive én, hvis ikke flere bøker. Samle diktene mine i en bok. Skrive en roman. Ikke minst: skrive en slags selvbiografi i løpet av livet.

3. Oppleve nordlyset
Jeg har jaktet på nordlyset én gang, når jeg var på fototur til Island i 2011. Det var varslet om mulig nordlys, men så heldige var vi ikke. Men en dag skal jeg stå der med magien dansende over hodet på meg. Bare tanken gjør meg rørt, jeg blir lett rørt av vakre ting.

img_6875-as-smart-object-1

4. Bo i utlandet for en periode
Her er mulighetene veldig mange. Jeg har en god del tanker rundt dette, men siden det er veldig langt fram, vil jeg ikke dele for mye tanker rundt det. Mye kan være endret på over 20 år for å si det slik. Både hvem jeg er og hvordan verden er, kan endres radikalt bare det neste tiåret. Den som lever får se hvor veien fører hen.

5. Fotografere Taj Mahal
Et mausoleum med en merkelig tiltrekning på meg. For all del, det er et kjent sted – men helt siden jeg oppdaget bilder av det på barneskolen, har jeg drømt om å reise til India. Med kameraet rundt halsen er alle steder interessante. Men en dag skal jeg stå ved Taj Mahal ved soloppgang. Fotografere og trekke inn atmosfæren rundt meg.

6. Hoppe i fallskjerm
En drøm jeg har hatt siden barndommen. Dette er også en motivasjon til å gå ned i vekt, siden det er et vektkrav på Tandemhopp. Etter flere søk, ser jeg at det er en maksvekt på 95-100 kg. Med tanke på nåværende vekt på 130, har jeg litt å jobbe med for å oppnå denne drømmen.
img_6590

7. Reise til Thailand
Det er mange steder jeg drømmer om å få oppleve, og Thailand står høyt på ønskelista.

8. Ta et oppgjør med fortiden
Jeg har kommet langt når det gjelder min egen utvikling. Jeg har sakte, men sikkert begynt å legge ting ordentlig bak meg. Tilgi, gi slipp. Men jeg har fortsatt et stykke igjen å gå. Med oppgjør mener jeg ikke nødvendigvis å ta et oppgjør med andre mennesker, men heller å virkelig frigjøre meg fra fortidens spøkelser. Lære meg å leve enda litt mer i nuet.

9. Forberedelser til egen død
Jeg ønsker å bli organdonor, testamentere gjenværende formue etter min død til en egnet dyrevernorganisasjon og søke om askespredning utover havet på et sted jeg i fremtiden har mest tilknytning til. Jeg ønsker ingen gravstein når jeg ikke finnes lenger. Det vil ikke finnes etterkommere til meg, så for meg er det en viktig avslutning på livet. Å kremeres før jeg blir spredd for alle vinder.

10. Ha et jævlig bra liv!
Livet er godt den dag i dag, virkelig godt. Men det kan alltid bli bedre. Jeg håper jeg kan stå som gammel og skrike høyt til den delen av meg som en gang ønsket å gi opp: fuck deg, dette klarte jeg! Livet ble bra, og det var verdt å kjempe for.

Hva ønsker du å oppleve i løpet av livet?