Livets melodi

Det er jeg som bærer smerten min. Drar den med meg gjennom livet, som om den skulle veie et halvt tonn. Noen dager er den fjærlett, andre dager er den tung. Det er jeg som våkner svett etter mareritt fra gamle minner, jeg som må komme meg gjennom morgendagen.

Jeg sier ikke at du ikke kan forstå eller føle på gjenkjennelse. For det er det mye mulig at du kan. Kanskje har du følt på noen av de samme følelsene, hatt noen av de samme lidelsene – levd i det samme mørket.

Men selv om du kanskje har kjent på tilsvarende følelser, er du ikke meg. Kan vi egentlig noensinne forstå andre mennesker fullt ut? Opplever vi smerte på samme måte? Jeg tror ikke det.

IMG_6041
Det er klart vi føler på mange av de samme menneskelige følelsene. Hvordan angsten kan angripe oss, hvordan hjertet fylles med sorg eller kroppen med fysisk smerte. Men jeg synes likevel det er vanskelig å sammenligne det.

Visst har jeg kjent smerte etter et fall på isen, akkurat som deg. Vepsestikk, forstuede ankler og kneskåler fulle av skrubbsår. Vi har begge kjent på følelsen av å ha blitt avvist, oversett, såret eller hatet. Men er det den samme følelsen?

IMG_2405
Kjenner du smerten min? Den som har satt spor på kroppen min, formet personligheten min og gitt sjelen min arr? Jeg tror ikke du kan kjenne smerten min. Selv om du tror du kan sette deg inn i hvordan jeg har det. Til en viss grad, ja. Men ikke lenger enn det.

Kjenner du den ujevne huden på armene mine, den som bærer hundrevis av arr? Tusen tanker fylt med smerte. Kjenner du klumpen i magen fylt opp med alt det fæle jeg har gjort mot andre mennesker? Kjenner du sorgen i hjertet, sorgen over å aldri strekke til, aldri være normal, aldri ordinær? Kjenner du på alt det jeg har tapt og mistet?

Jeg kjenner på alt sammen. Kjenner på hvordan det er å være meg. Jeg drar fingrene varsomt over kroppen min, som om arrene var gitarstrenger. Jeg spiller en melodi, kaller den vakker – og sier at livet, livet er egentlig ganske fint.

Vendepunktet

Livet er for kort til å telle kalorier, veie pastaen din eller stille seg på vekta daglig. Livet er for kort til å telle kilowatt, løpe inn i dusjen som om det var et sprintløp og stadig leve et liv i mørket.

Livet er for kort til å ikke kunne spise vegansk sjokolade, proppe i meg suppe til det nesten skvalper i magen eller jeg er så stappfull av gjærbakst at jeg føler meg sprekkeferdig.

Livet er for kort til å ikke nyte det til det fulle.


Ville jeg virkelig blitt noe lykkeligere om jeg var normalvektig, hadde mange tusen ekstra på kontoen og livet bare besto av å eksistere? Jeg tror ærlig talt ikke det.

La meg få trykke trynet mitt fullt med all den deilige veganske maten. La meg få spare mye penger uten at det går over til det helt ekstreme.

La meg få leve, uten å hele tiden la livet mitt bestå av tall, overanalysering og et liv i konstant angst for at jeg brukte en kilowatt ekstra når jeg dusjet, spiste noen hundre kalorier mer enn jeg trodde eller kom ut av tellingen på antall sokker jeg eier.


Livet handler om så mye mer enn dette! Det handler ikke bare om å ha minst, være mest – og stadig strekke seg etter uoppnåelige mål. Jeg bestemte meg for at de siste månedene i 2017 skulle bli et vendepunkt, og det er det i ferd med å bli.

Jeg trenger å vende meg innover mot meg selv. Føle på hva jeg trenger. Hva som er riktig for mitt liv og min personlige utvikling. Jeg må lære meg å kontrollere tvangstankene bedre, så ikke de tar fullstendig overhånd over livet mitt (igjen).

Livet svinger og det gjør også symptomene mine. Selv om jeg har det godt psykisk må jeg bare innse at det ikke betyr at jeg er helt symptomfri. Selv om jeg er stabil, betyr ikke det at jeg aldri kommer til å gråte, ha trangt til å skade meg eller ønske å gi opp. For slike dager vil komme.

Det handler bare om å gi seg hen til det gode, samtidig som jeg omfavner alle følelsene mine. Det er ingen skam å vonde dager. Vi har alle en psykisk helse, og jeg må lære å innse at jeg ikke trenger å være så forbannet sterk hele tiden.

Det vakreste jeg har

Kroppen min er ikke vakker, sexy eller fin. Men den trenger heller ikke være det. Øynene mine er fine, tankene dype og hjernen – hjernen er det vakreste jeg har! Kreativitet og det å se verden med andre øyne enn folk flest. Det indre følelseslivet, som du ikke tar del i. En hel verden av nyanser som jeg ikke deler med andre.


Noen ganger pleier jeg å si at jeg lever i to verdener. Ikke at jeg sliter med å skille mellom fantasi og virkelighet eller hører stemmer. Nei, det er ikke noe sånt. Det handler om å ha en transparent verden over den andre. Den ekstreme evnen til å forestille seg ting i en slik grad at jeg kan la det bli en del av verden. Selv om det bare er i hodet mitt og jeg vet det ikke er virkelig. Det er likevel en del av min hverdag, verdenen jeg lever i.

Kanskje du nå lettere forstår hvordan jeg aldri er i stand til å kjede meg? Jeg har kanskje tilsynelatende lite å gjøre. Selv om jeg noen uker leser svært mye, ser på filmer og serier, fotograferer, redigerer og bruker tid på matlaging  – er det også dager og uker hvor jeg gjør svært lite synlig. Maten blir lettvin, bøkene færre og kameraet ligger på hylla. Kanskje sitter jeg for det meste og stirrer tomt ut i luften selv om ingen ser det, ingen tar del i det. Det kan likevel være de mest givende øyeblikkene i mitt liv.


Noen ganger
oppdager jeg noe nytt om meg selv, eller går en tur i minnenes land. Andre ganger går jeg på oppdagelsesferd, på jakt etter nye tanker og idéer. Og alt dette skjer i hodet mitt. Jeg kunne ønske jeg kunne la deg ta del i det. Bare en gang. Men ordene strekker ikke til, det er ikke alt man har språk for beskrive. Språket kan ikke la deg se dybden i sjelen min, alle fargene, symbolene og assosiasjonene som skaper sammenhenger. En rød tråd som spraker i alle verdens farger.

Voksesmerter

Det er når jeg er ukomfortabel og rastløs at jeg fortsetter å utvikle meg. For slike følelser bidrar til handling og videre vekst. Jeg forsøker å gjøre noe for å bli kvitt det ekle ubehaget i mellomgulvet, sjelen min som skriker etter næring.

Det er når jeg søker etter noe mer, at jeg føler på dette sterke ubehaget. Kall det gjerne voksesmerter, bare ikke fysisk. Det er som om man vokser inni seg selv. Som om det ikke er nok plass til hendene dine under huden. Hjertet banker for å vokse ut av brystet. Hjernen vokser og presser mot tinningen.

Det er når jeg våger å se forbi alt som handler om prestasjoner, andre mennesker og alt det overfladiske i samfunnet – at jeg finner roen. Jeg utvikler meg, kanskje bare mikroskopisk, eller kanskje til noe helt nytt. Jeg gir slipp på alle forestillingene om hvem jeg var ment til å være, og våger å bli den jeg ønsker.


Voksesmertene roer seg, og jeg finner igjen harmonien i hjertet mitt. Noe nytt har hendt, jeg har gått videre på livets landevei – fordi jeg våget å satse. Jeg våget å stå i smertene så lenge som nødvendig, før jeg fant en vei ut av dem.

Jeg ser på livet som en reise, men det er viktig å huske at det ikke betyr at det finnes noe endelig mål eller stoppested. Det er en reise som flyter videre, uten å ha en destinasjon. For livet er ingen trapp rett opp, steg for steg. Livet er en evig berg-og-dal-bane, med svinger frem og tilbake. Det er ingen fjelltopp jeg skal nå, ingen maranton som skal løpes. For livet, livet skal bare leves.


Jeg vil leve mest mulig, ikke best. Jeg ønsker ikke være best i noe, for med det kommer ytterligere forventninger fra samfunnet. Kommer man til topps, må man bli værende der. Hvis ikke forsvinner man tilbake i mengden og blir glemt. Fra suksess til en som går i glemmeboka. Da ønsker jeg heller å aldri bli sett.

La meg forbli usynlig og trygg i min egen lille verden. Der ingen andre vet når jeg lykkes, eller hva jeg lykkes med. Der prosjekter forblir en hemmelighet, og alt jeg foretar meg skjer i det skjulte. Ikke fordi det er galt, eller fordi ingen må se det – men fordi ingen trenger å se det. Det eneste som betyr noe er at jeg ser meg selv.

Denne bloggen er et godt eksempel. Selv om jeg deler mye og eksponerer meg selv, er jeg ikke avhengig av tilbakemeldinger for å fortsette. Jeg trenger ikke at noen forteller meg at jeg betyr noe, at jeg kan noe. For jeg vet allerede hvem jeg er. Det er klart jeg setter pris på tilbakemeldinger på fotografier, tekster og tanker – men jeg har for lengst sluttet å skrive for andre.

Den gode ensomheten

Jeg fyller opp glasset med frisk, ferskpresset appelsinjuice. Klokken slår ni og jeg tar ut rundstykkene av ovnen, smører på et tykt lag med hjemmelaget kikertpostei. Solen står allerede overraskende høyt på himmelen, det er sommer og livet smiler.

Dagen fylles med små, fine hverdagsgleder. Et bad i ferskvann, musikk som strømmer utover terrassen. Røde, saftige jordbær. En bok i junisolen. Snart er den lest ut og jeg skal erstatte den med podcaster for en stund. Finne noe annet å bli opphengt i. Noe som tankene kan kveile seg rundt.

Det går mot kveld og jeg finner meg selv vandrende på asfalten. Hunden i bånd, solen i ferd med å forlate horisonten. Jeg kjenner et svakt vindpust og kjenner på hvor deilig det er å leve. Hvor fin denne sommeren er.


Månedene passerer og det har blitt høst. Novembermørket omfavner kroppen min i det jeg passerer midnatt på kirkegården. Luften er frisk, en smule kald, men likevel deilig. Jeg kjenner vinden suse i ørene, håret som blåser opp til storm. Pelsbarnet løper foran meg, det glinser i refleksvesten.

Jeg åpner inngangsdøren. Tørker hundepotene, tar av meg jakken. Låser døren og henger nøkkelen i det sorte, lille nøkkelskapet. Det henger bare én annen nøkkel der.

Inn i en litt for kald leilighet vandrer jeg. Skrur på nattbordslampa, finner frem et stykke poesi. Leser og vandrer i ordene, skrevet av et annet menneske. Klemmer hardt rundt hånden min, som et kjærtegn til meg selv. Nesten som å si: jeg er glad for at du finnes.


Finner meg selv vandrende inn i en ny morgen. Boken er lest ut, pastaretten oppspist og et par våte sokker henger over vaskemaskinen. Det er på tide å gå nok en ny dag i møte, og med min døgnrytme, ser jeg lite dagslys. Det blir ofte sånn i høst- og vintermånedene. Jeg lever et liv i mørket og jeg trives med det.

Igjen slår det meg hvor deilig det er å være alene. Denne gode ensomheten. Ikke en slik en som gnager, nei på ingen måte! Jeg omfavner meg selv i det jeg kryper under dynen. Jeg trenger ingen armkrok å krype opp i. Helt enkelt legger jeg armene i kors over brystet. Holder rundt englevingene mine. Og slik sovner jeg, i stillhet, på det 18 graders-soverommet. Det er morgengry og jeg tar imot søvnens trygge hinne.

Frihet til å velge


Noe av det vakreste jeg vet om i hele verden, er norsk natur. Jeg liker å vandre mellom trær og blomster og fange blinkskudd. Friheten til å velge mellom blomster eller bier, trær eller mose. Og hvis jeg får tid kan jeg forsøke å fange alt sammen. Blomster fanget i makrobilder, eller store, ruvende trær som dekker hele bildet.


Frihet for meg er å kunne fotografere akkurat det jeg ønsker. Leke med fargene og redigere det slik at det gir den rette følelsen. Ikke alle fargene er ekte eller naturlige, men de er ekte for meg. Skjønner du forskjellen? Jeg gir farger til bildene akkurat som jeg farger mine egne tanker og tekster. Jeg setter mitt personlige preg på verden rundt meg. Den lille delen jeg er i stand til å forme.


Jeg samler på bilder, minner og mennesker. De to første høres kanskje mer vanlig ut. Mens du forteller dine innerste hemmeligheter, en vond livshistorie eller bare noe helt dagligdags – så samler jeg det i minneboksen. Minneboksen er den delen av hjernen min hvor jeg samler. Kanskje er det OCD-en i meg som har dette behovet for å kategorisere, samle og bevare. Jeg vet ærlig talt ikke.


Det jeg derimot vet er at jeg ikke blir noen dårligere samtalepartner selv om du er et objekt i samlingen min. Det kan høres nærmest grotesk ut, nesten som en psykopat som samler på troféer etter ofrene sine. Fullt så skremmende er det riktignok ikke. Det handler bare om at jeg suger til meg historier og dine minner. Det du deler med meg. Og med det samme blir du et menneske i samlingen. Det finnes mange mennesker der. Mange mennesker som jeg aldri kommer til å møte igjen. Noen har gitt meg mye, andre har tatt noe ifra meg. Men alle sammen har de bidratt med noe. Noe som beriker livet mitt.

Å tillate seg selv å føle

Livet er vakkert og jeg vil bare nyte det så lenge jeg kan. Høre på de vakre tonene som strømmer ut av høyttalere eller ørepropper, kjenne nytelsen når jeg spiser deilig mat, kjenne tilfredstillelsen av å hvile, ligge lenge å dra meg når jeg egentlig er utvilt.

Kjenne vinden som tar tak i håret mitt. Øynene som blir fylt med tårer, enten det er av smerte eller fordi jeg er glad, rørt. Jeg vil så gjerne bare kjenne på alt sammen.

Send meg opp og ned i bølgedaler som om det var en berg-og-dal-bane. La meg føle på ekstase og den euforiske følelsen selve livet kan være. La meg skrike av fortvilelse, eller hysterisk sende armen hardt mot murveggen. Jeg vil ikke slutte å føle.

Og det innebærer å måtte føle på både det gode og det vonde. Jeg finner inspirasjon i gleden, og jeg finner inspirasjon i sorgen. Mest av alt finner jeg mange magiske følelser et sted i mellom alt dette. Et sted på følelsesspekteret. Jeg har behov for å tillate meg selv å føle. For følelser er ikke farlig, uansett hvor vonde de måtte være.

Processed with VSCO with b4 preset

Det er jeg som kjenner hjerteslagene

Minnene dine har ikke større makt over deg enn det du velger å gi dem. Enklere sagt enn gjort kanskje, men like fullt et valg. Et valg om å tilgi, bearbeide og komme seg videre. Jeg sitter fremdeles fast i fortiden selv. Enkelte ting tar tid å bearbeide, gi slipp på. Men det betyr ikke at man skal slutte å kjempe. Jeg jobber med meg selv hver eneste dag for å bli en bedre utgave av meg selv. Det handler ikke om prestasjoner eller noe andre mennesker ser. Det handler om hjertet mitt. Om hvem jeg er innvendig og hvordan jeg best mulig skal kunne leve med meg selv, livet ut.


Jeg kommer aldri til å leve sammen med noen andre mennesker. Ingen partner, ingen sjelefrend. Om jeg noensinne kommer til å bo sammen med andre mennesker, vil det i såfall kun være i en overgangsperiode, aldri noe varig.

Den eneste jeg skal være sammen med for alltid, er meg. Det er jeg som er inne i mitt eget hodet, jeg som kjenner hjerteslagene – hurtige eller svake. Jeg som sier «god natt» til meg selv, før jeg sovner. I dag, i morgen og den dagen i fremtiden når jeg sier det for siste gang.

Problembarn

Var jeg et problembarn? spør jeg meg selv, når jeg tenker tilbake på barndommen. Mange ville kanskje kalt meg nettopp det. Jeg var en urokråke allerede i første klasse, og kom opp i mange konflikter i løpet av barneskoleårene. Både med lærere og andre elever. Jeg passet ikke inn noe sted.

Jeg hadde få venner, og var tidlig moden for alderen. Kanskje var jeg for annerledes, kanskje ble det bare sånn. Jeg tror jeg ble tvunget til å vokse opp for tidlig, nettopp fordi problemene, både psykisk og sosialt – kom tidlig. Og med det ble jeg straks enda mer ulik de andre.

Jeg var et følsomt barn, som ble svært overveldet av sanseinntrykk. På den tiden hadde jeg ikke funnet ordene for å beskrive det. Jeg kunne kjenne hvordan alle ordene danset inni hodet mitt, og at jeg ble utslitt av rom det var mange mennesker i. Allerede i sjette klasse begynte den sosiale angsten å utvikle seg. Jeg var også tidvis paranoid. Følte at hele verden var ute etter meg. Kanskje det var fordi det rett og slett ble for mye for meg. For mange inntrykk, for mange følelser. Å ikke bli forstått begynte å tære på psyken min.

Tre 4 annen bakgrunn

Jeg rømte hjemmefra utallige ganger. Noen ganger kom jeg tilbake på egenhånd, men det endte også med at jeg ble hentet inn av politiet flere ganger. Og i kontakt med politiet møtte jeg ikke alltid forståelse. Der har jeg blitt krenket, misforstått og møtt med blikk som sa «ta deg sammen». Etter vanskelige opplevelser med lærere, psykiatrien og nå en økende mistillit til politiet, førte det til et stadig mer anstrengt forhold til autoritetspersoner. Jeg har vanskeligheter med å stole på folk.

I psykiatrien var jeg til tider en «vanskelig  pasient» fordi jeg ikke ble møtt med den forståelsen jeg trengte. Etter diagnostisering med Asperger som trettenåring, burde de ikke da ha brukt tid på å virkelig se meg? Prøve å forstå at jeg kanskje så verden litt annerledes?

Untitled-10

Mange ville kanskje kalt meg et problembarn (og ungdom), men jeg liker ikke det negativt ladede ordet. Men jeg var uten tvil et barn med problemer og et av annerledesbarna. Mye kunne trolig vært annerledes om problemene ble tatt tak i, i stedet for å bare bli bagatellisert, som så altfor ofte skjedde. Store ting for meg ble sett på som filleting, mens små uviktige ting kunne bli blåst opp og ut av proporsjoner.

Mitt første og eneste råd er: lytt til det barnet som har det vanskelig. Det er ikke alltid behov for å overtolke og analysere alt. Noen ganger trenger du bare å lytte. Høre hva jeg faktisk sier med egne ord, min opplevelse av verden og min egen situasjon. Ikke hvordan du mener det er eller kanskje burde være.

Å følge sin egen vei

Lykke kan læres, sier lykkeforsker Lisa Vivoll Straume i Nrk’s artikkel om lykke. Og jeg er så absolutt enig i at det er noe man kan trene opp. Som alle andre vaner, vil jeg påstå at lykke er noe man må bli vant til! Jeg pleier å snakke om å praktisere lykke. Å være flink til å gjøre ting som jeg vet er godt for meg, og som gjør meg lykkelig. Ikke alt er like gledesfylt akkurat i øyeblikket, men det gjelder å se litt større på det.

Et godt eksempel på noe som ikke nødvendigvis gjør meg så strålende lykkelig der og da, men som på sikt gir meg et bedre liv: vektnedgang. Hadde jeg kunne valgt, ville jeg gjerne ha spist store mengder sunn og usunn mat og samtidig gått ned i vekt. At all trening og bevegelse var lekende lett, uansett hvilken intensitet det var snakk om. Men slik er det selvsagt ikke. Man blir sliten når man beveger seg mye, og man må være bevisst på kostholdet om man ønsker endring.

Det betyr likevel ikke at jeg ikke kan ha stor glede av å være fysisk aktiv og spise litt annerledes. Jeg sier bare at alle og enhver kan synes det er ubehagelig å være skikkelig støl etter en treningsøkt, eller veldig tørst og vite at det fremdeles er en halv time til du er hjemme.


Tilbake til artikkelen om lykke. Jeg tror mange kan lære mye av å bli mer bevisst på hva som gjør dem glad. Ikke minst å skille mellom langvarig og kortvarig lykke. Begge deler er viktig, men det kan utarte seg svært ulikt. Som eksemplet mitt over med kostholdsendringer og vektnedgang. Den langvarige lykken jeg får av det, er å vite at jeg får en sunnere kropp å bli gammel i. Mindre bekymringer for å utvikle fysiske problemer grunnet min overvekt. Kortvarig lykke, er for eksempel gleden over å ha fullført en lang gåtur, når jeg er tilfreds etter et sunt og godt måltid, eller når jeg ser at det jeg gjør gir resultater.

Det er like viktig å oppleve disse korte, små øyeblikkene av lykke – som den langvarige, gode følelsen. I hvert fall for meg. For å oppleve lykke over lenger tid, er jeg avhengig av stabilitet og at grunnleggende behov er dekket. Også mine personlige behov, utfra mine interesser, følelser og hvordan jeg ser verden. Jeg trenger å føle mestring, inspirasjon, glede og at jeg fortsetter å utvikle meg som menneske. Min definisjon på lykke, er kanskje ikke den samme som din.

Nettopp det slo meg da jeg tok lykketesten til NRK. Jeg reagerte på at jeg bare fikk 80 av 100. Kanskje ikke noe å reagere på tenker du, da gjennomsnittet i Norge ligger på 67. Med andre ord er jeg over gjennomsnittet lykkelig. Hvorfor reagerte jeg?


Et av spørsmålene i lykketesten gjorde at resultatet mitt sank fra 87 til 80. Hvert spørsmål besvares på en skala fra 1 til 7, og spørsmålet som dukket opp var: I hvor stor grad synes du at du kan bidra i andres liv? Jeg svarte 3, altså under middels.

Videre gis det forslag til praktiske øvelser som kan påvirke lykkenivået ditt. Det er her det blir feil for meg. Utfra svarene jeg ga kommer det opp tips i kategoriene sosialt samvær, hjelpsomhet/å gi og tilgivelse. Jeg forstår selvfølgelig at flertallet av Norges befolkning er avhengig av gode sosiale relasjoner. At det er en viktig del av livene til de fleste mennesker. Det betyr riktignok ikke at alle har dette sterke behovet.

«Å ha gode og nære sosiale relasjoner med andre mennesker er et grunnleggende behov for oss og betyr mye for hvor lykkelige vi er» står det. Det er klart jeg skjønner at det er sannheten for de fleste mennesker. Ikke alle er introverte einstøinger, har Asperger syndrom eller et stort ønske om å være alene. Men det finnes noen av oss. Noe som ikke ønsker denne sosiale tilhørigheten.


Jeg vil ta deg med noen år tilbake i tid. Vi kan gå tilbake til da jeg var atten år gammel. På den tiden hadde jeg mange sosiale relasjoner. Venner og bekjente. Noen veldig nære, og noen ikke fullt så nære. Men nettverket mitt av mennesker var antagelig ganske gjennomsnittlig. Jeg levde et liv på høygir, der alt skulle være mest mulig perfekt. Jeg skulle få gode skolekarakterer, være pliktoppfyllende og behjelpelig, oversosial, kreativ og alt annet jeg krevde av meg selv. Samtidig slet jeg alvorlig psykisk.

Det jeg skal frem til er at mine sosiale relasjoner ble nok en ting som slet meg ut. Det er fint med et par nære venner, hvis du er i stand til å følge opp vennskapene. Det er ikke jeg, den dag i dag. Ikke fordi jeg ikke kan, men fordi jeg ikke ønsker det. Ved å trekke meg tilbake fra alle disse menneskene, og søke inn i meg selv – fant jeg det livet jeg ønsket. Et liv som innebærer harmoni og en lykkefølelse jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve.

Sosialt samvær er ikke spesielt viktig for meg. Og i mitt tilfelle har denne selvvalgte aleneheten faktisk ført til at jeg har blitt lykkelig. Jeg trenger ikke alle disse menneskene i livet mitt. Jeg har én venn som jeg møter noen ganger i året, og god kontakt med mine foreldre. For meg er det mer enn nok.


For meg er det viktig å ha ting i livet mitt som interesserer meg. Noe jeg er lidenskapelig opptatt av, og som jeg kan fylle tiden min med. For meg er det ting som å fotografere, lese og skrive poesi og å være sammen med hunden min. Å lage spennende vegansk mat og leve som minimalist er også en viktig del av livet mitt. Jeg er også avhengig av å føle meg tilstede i nuet, samtidig som jeg er flink til å drømme, og setter meg mål og ønsker for fremtiden.

Lykke trenger ikke være så vanskelig. Man trenger ikke å følge alle andres vei til lykke. For det finnes ikke én, men mange. Det aller viktigste er at du lærer deg å identifisere hva som gjør deg lykkelig. Enten det er snakk om små øyeblikk av lykke, eller en altomfattende følelse. Kanskje trenger ikke du å være like mye sosial som naboen, mens han ikke er avhengig av hobbyene som du så lidenskapelig er opptatt av.

Vi trenger ikke være like.

En familie som holder sammen





«En familie som holder sammen, er uovervinnelig» sa Bjørnstjerne Bjørnson en gang. Det er så sanne og så viktige ord. Jeg er så takknemlig for den familien livet har skjenket meg, og at mine to foreldre alltid har vært der for meg. Stilt opp i tykt og tynt. Noen tenker kanskje at det er selvfølge, men med min fortid ser jeg på det som en velsignelse. Jeg er ydmyk og takknemlig for at de har stått sammen med meg gjennom de verste stormene. Selv foreldre har en grense for hva de takler. Og jeg hadde forstått det om mine ikke hadde orket mer.

Dette er en hyllest til de to som har satt meg til verden og som betyr aller mest for meg. Tusen takk, mamma og pappa. Takk for at det er til, og takk for at dere stadig minner meg på hvordan det føles å være elsket.

Det er høst nå, hvisker de

img_5932
Nesten lydløst hvisker de om høstens ankomst. Nesten lydløst.

img_5928
Nesten lydløst faller de snart mot jorden. Epler, blader, sarte sjeler.

img_5926
Nesten usynlig farger de verden, hele min verden. Og jeg våkner plutselig opp for å innse det hele.

img_5950
Nesten usynlig begynner solen å gå fra stående posisjon midt på himmelen – til fallende. I det ene øyeblikket er det sol og dagslys. I det andre begynner skyggene å falle.

img_5960
Nesten mirakuløst tar hun tilbake kontrollen over eget liv, og kommer seg ut av det aller siste grepet han hadde rundt hjertet hennes.

Høst er nest siste tema i temautfordringen sammen med Helene.

Tanker og forvirring

Noen dager forvrenges tankene, så jeg gjenstår som en skygge av meg selv. Fremmedgjort, ulik alt det jeg pleier å være. Det trenger ikke være at tankene er dystre eller humøret er dårlig; bare annerledes. Tankene tar liksom en helt ny form. Drar meg inn i lange nett av tanker. Får meg til å utvikle tankegangen.

Noen dager kan jeg bli svært forvirret av å være tilstede i mitt eget hode. Som om noe fryktelig er i ferd med å skje. Og endring kan føles nettopp slik. Skremmende og fremmed, uten at det egentlig er det.

Noen dager undres jeg, over hvor alle disse tankene kommer fra. Jeg forstår jo innerst inne at de kommer fra meg, og som en sammensetning av inntrykkene jeg tar inn fra verden. Likevel er det som om de noen ganger er rotløse, uten et hjem. Som om de bare plutselig finnes, uten å ha blitt skapt.



Det er så mye
som former oss og gjør oss til den vi er. Kanskje mer enn vi aner. Noen ganger blir jeg nesten redd for å ta inn alle inntrykkene rundt meg, i frykt for hvordan de skal formere seg som tanker i hodet. Som om de var Gremlins og hverken tålte vann eller lys.

Det er så mye jeg ikke forstår av denne verden.

Livet er en vakker reise

Jeg er glad for at jeg ikke er som alle andre. At jeg har visse særtrekk som gjennomsnittsmennesket ikke har. At jeg vet å verdsette den jeg er som menneske. For det er tross alt ingen jeg tilbringer mer tid sammen med enn meg selv. Da er det viktig å trives med den man er, den man har blitt i løpet av årene.

Jeg er glad for at jeg har lært å følge hjertet mitt. At jeg lytter til meg selv og kroppen min. Tar hensyn til hvor jeg er nå og hvor jeg ønsker meg til. At jeg våger å strekke meg mot målene mine, og ikke gir opp. Psykisk og fysisk helse er evigvarende prosjekter. Selv om jeg aldri har hatt det bedre psykisk, er det likevel viktig at det ivaretas. At jeg tar vare på meg selv, og former hverdagen så den passer meg.

img_3793
Livet er en vakker reise og jeg er takknemlig og ydmyk for alt det har å tilby. Jeg er bare så utrolig glad for de sjansene livet har skjenket meg. Jeg lever et rikt liv, og aller mest i form av et rikt indre følelsesliv. Det du kanskje ikke er i stand til å forstå. Det som er utenom det ordinære. Alle nyansene av hvordan jeg er som menneske.

Livet er altfor kort til å skulle leve en annens drøm. Vi kan bare leve vår egen og gjøre det beste ut av det. Kjempe for det vi står for, og lære at hver og en av oss er bra nok akkurat slik vi er. Det viktigste er å leve det livet du ønsker. Ikke det som familien din, naboen eller kollegaen din ønsker. Deres ønsker skal selvsagt respekteres, men det er også bare deres ønsker. Du må finne dine egne mål og drømmer. Lytte til hjertet ditt.

img_3788
Jeg vet så altfor godt hvordan det er å strebe etter å bli best. Ønsket om å alltid være flink nok. Man skal være sosial og omsorgsfull, en som alltid stiller opp. Ha gode skolekarakterer eller jobbprestasjoner. Være en som inspirerer, en som er ekstraordinær. Men glemmer vi ikke noe viktig?

Vi glemmer kanskje at hver og en av oss er unike, og at det er en mening med at vi er skapt akkurat slik. Tenk så kjedelig verden hadde vært om alle var like? Lær deg å like deg selv og du kan nå langt. Så langt du bare ønsker. Den eneste som setter grenser for din egen personlige utvikling, er ikke overraskende: deg selv.

Våg å drømme stort. Ta sjansen og følg et nytt spor, for å se hvor livet fører deg. Kanskje havner du på ville veier, men kanskje – opplever du noe uventet og vakkert.

Å være fri

Noen dager er det nødvendig å gråte så øynene etterlates hovne og røde. Noen dager er livet tøft og verden altfor overveldende. Da er det greit å slippe ut smerten. La tårene falle, la meg selv falle sammen for et øyeblikk – slik at jeg kan fortsette å være sterk.

Jeg trenger det så sårt, disse salte tårene. Å slippe fri smerte, å gi slipp – er kanskje noe av det viktigste jeg har lært de siste årene. Det går greit å gråte, uten at verden faller sammen (selv om det kan føles slik).

Det er midlertidig. Smilet klistres gledelig på igjen, tankene lysner og tåken forsvinner for denne gang. Jeg fortsetter livet som om ingenting har skjedd. Likevel preget og mer trygg på meg selv. Det gikk bra denne gangen også. Det tar lang tid å vende meg til dette. At ikke det er et sammenbrudd, ikke påfølgende selvskading eller innleggelsesgrunnlag. Det er ikke begynnelsen på en dårlig periode, det er bare gråt. Sår gråt og tårer som er harmløse.


Selv etter over to år uten innleggelser og nå en stabil psyke – tar det tid. Det er en prosess å lære å stole på seg selv igjen. Å tørre å føle på vonde følelser og vite at det ikke er verdens undergang.

For andre mennesker er det kanskje helt vanlig å vite at det går over? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at over et tiår med psykisk smerte former et menneske. Erfaringer former forventingene dine, atferdsmønsteret ditt og tankegangen. Jeg var så vant til å ha det vondt, så vant til å falle tilbake i dype depresjoner, så vant til å ønske meg bort fra dette livet. Det er klart det tar tid å vende seg til et mer stabilt følelsesliv. Det er ikke gjort over natten.

Nå er jeg fri. Fri til å leve det livet jeg selv ønsker, uten psykisk sykdom som holder meg tilbake. Fri til å oppleve alt det gode livet har å by på.


Noen ganger må jeg klype meg selv i armen, og spørre om det virkelig er sant. At jeg har kommet så langt. Kampene var verdt det! Jeg trosset helsevesenet, begynte å stole på meg selv og turte å gå min egen vei. Først med forsiktige vaklende skritt, og med tiden mer selvsikker.

Over 10 år i psykiatrien (og 7 av dem med innleggelser) gjorde meg bare sykere. Derimot 2 år på egenhånd uten medisiner, innleggelser og med en stadig voksende mistillit til det som tidligere skulle hjelpe meg – har gjort meg sterk. Friskere enn jeg noensinne så for meg at det var mulig å bli. Det finnes håp, det gjelder bare å se det. Ta ansvar for eget liv og ikke stole på at noen andre gjør det for deg. Det var min vei ut. Min vei til frihet.


Psykisk er det åttende temaet i temautfordringen sammen med Helene.

Hårvekst og andre gleder

Som jeg har nevnt tidligere her på bloggen, klippet jeg av meg store deler av håret i september 2015. For meg som i mange år har slite med dårlig selvbilde, var dette en ganske massiv forandring, siden håret mitt var det som rammet inn ansiktet. Jeg følte meg naken og sårbar uten det lange håret.

Selv om det er svært overfladisk å være så opphengt i hår, er det likevel noe som er viktig for meg. Utover å ha langt hår, er det lite jeg bryr meg om utseendemessig. Jeg er den jeg er, sminkeløs og overvektig. Jeg tenkte bare å dele en liten oppdatering, for å vise hvor mye håret har grodd på bare 2 år! Det er en glede for meg at det endelig begynner å ligne noe jeg kan kalle langt hår. Ikke veldig langt, men jeg har så vidt bikket over grensen fra halvlangt. Om rundt tre års tid er jeg nok fornøyd.


September 2015.


September 2016.


September 2017.

Dette er en god dag og jeg tenkte jeg ville dele noen hverdagsgleder fra den siste tiden. Det er så viktig å legge merke til de små tingene som gjør livet stort og helt.

10 ting som har gjort begynnelsen på høsten bra:

♥ Frisk høstluft.
♥ Lesestunder i sofakroken.
♥ Tanker om året som kommer.
♥ Fine turer med vakre lille Mira.
♥ Takknemlighet over å bare være til.
♥ At jeg stadig vokser som menneske.
♥ Gamle Hotel cæsar-episoder på Tv2 sumo.
♥ Inspirasjon i form av fine blogger, bøker og mennesker.
♥ Redigering av nye og gamle bilder, spesielt mange naturbilder.
♥ Mye god vegansk mat, slik som hjemmelagde burgere, wok og vårruller.

Hva gjør deg glad for tiden?

Du vet ikke hva smerte er

Du skriver om hvordan smerten gjør deg jævlig mye kulere etter hvert. Jeg tror ikke du aner hvordan langvarig psykisk smerte kan være.

Jeg forstår budskapet ditt, når du skriver om alle de vanskelige årene som har gjort deg sterkere. Og vær du sikker – jeg er enig. De vonde årene mine i psykiatrien, har formet meg. Depresjonens klør og ønsket om å utslette seg selv, har formet meg. Også positivt. Jeg har utviklet meg som menneske på en helt annen måte enn jeg hadde gjort om jeg ikke sleit psykisk. Jeg har blitt sterk av motgang. Sterk av å måtte kjempe mot et system som ikke hjalp meg. Jeg måtte selv stable meg på bena og jobbe for å få et liv som var verdt å leve.

Bare ikke bruk ordet kult, er du snill! Det er ingenting kult med smerte, tro meg. Overskriften på innlegget ditt er «angst, depresjoner og selvhat». Skal jeg fortelle deg litt om hvor jævlig kul jeg har blitt av smerten etter hvert? Hvor kult det er når selvhatet har fylt kroppen min med flere hundre arr? Når spiseforstyrrelser, dårlig selvfølelse og til tider svært mye stillesitting ved innleggelser har ført til at jeg er svært overvektig? Når smerten blir så stor at man kaster opp, ikke spiser på over en uke eller skader seg bare for å føle at man lever?


Ikke fortell meg om smerte. Ikke fortell meg at den har gjort meg så jævlig mye kulere. Tror du jeg synes det er kult når min psykiske smerte har ført med seg to dommer? At jeg har ting på rullebladet som forhindrer meg å dra til for eksempel USA? Tror du jeg synes det er kult å tenke på alle menneskene rundt meg jeg har påført smerte, fordi jeg hadde det vondt?

Jeg blir provosert av innlegget ditt. Visst er det fint og flott at du har kommet styrket ut av smerten din. At du vil fortelle folk at det er håp. At du vil vise folk at de er sterke nok. Bare tenk på hva du skriver. Smerte er ikke kult.

Jeg er kanskje ikke perfekt, men jeg er sterk, og jeg er takknemlig for alle de vanskelige årene som har gjort meg slik. Det håper jeg du som leser dette også vet. Du er heldig som opplever alt du opplever nå, og du skal få lov til å føle på smerte i dag, i morgen, og de neste årene om du vil. Men tro meg når jeg sier, den smerten gjør deg jævlig mye kulere etterhvert.
– Sophie Elise Isachsen

Medisinering og psykiske lidelser 

Antidepressiver, antipsykotika og anxiolytika. Fint og avansert skal det være, der de står kategorisert i felleskatalogens ATC-register – videre listet opp med blant annet mulige bivirkninger, forsiktighetsregler og anbefalt dosering.

Jeg har lang erfaring med ulike medikamenter som var ment til å hjelpe meg; forbedre min psykiske helsetilstand. I mange år levde jeg i troen om at dette skulle gjøre meg bedre. Store deler av mine ungdomsår ble tilbrakt bak lukkede dører, til tider sterkt medisinert – som en svingdørspasient de fleste ikke trodde skulle bli stort bedre.

Navnene på medikamentene jeg har vært innom er mange. Abilify, Atarax, Fevarin, Haldol, Nozinan, Risperdal, Sobril, Truxal, Zoloft, Zyprexa og trolig en god håndfull til som jeg ikke kommer på i farten. Listen er lang som et vondt år.


Jeg skrev et nakent og sårbart innlegg om nettopp medisinering for snart to år siden. Om hva det kan gjøre med et menneske. På den tiden hadde jeg kun noen måneder tidligere klart å frigjøre meg fra psykiatriens klør og medisinenes lenker, og begynte sakte å innse hva det hadde gjort med meg.

Det høres kanskje dramatisk ut når jeg skriver om medisiner på en slik måte. Men for meg har dessverre psykiatrien bare gjort meg sykere. Gjennom 7 år var jeg inn og ut av psykiatriske avdelinger. Både åpne poster og akuttposter. For det meste sistnevnte.

Jeg skulle ønske jeg hadde blitt møtt annerledes. At hovedfokuset lå på terapi og ikke neddoping på medisiner. For all del, ikke misforstå: medisiner kan være til nytte for mange mennesker. Både når det gjelder fysiske og psykiske plager. Men det bør hverken bli brukt som en trussel eller som et pressmiddel. Og det er så ufattelig viktig å vite at virkningen kan variere fra menneske til menneske.

Jeg var tolv år gammel når jeg for første gang satt mine ben innenfor en psykiatrisk avdeling. Tolv år! Kun et par dager før jeg skulle ha sluttet på barneskolen. Hvilke forutsetninger hadde jeg for å vite hva slags helvete som ventet meg? Hvor mye kunne ei jente som knapt var i tenårene vite om medisinering?


Jeg skulle ønske at noen viste meg en annen vei. At jeg hadde blitt møtt med den terapien og behandlingen jeg så sårt trengte, i stedet for å frykte medisinene som ventet. Det tok ikke lang tid før jeg opplevde tvangmedisinering, og det tok heller ikke langt tid før jeg merket effekten av medisinene jeg sto på fast, hver dag. Dosene økte og medisinene fikk stadig nye farger og fasonger.

Jeg skulle ønske at noen forsto frustrasjonen min når medikamentene ble så kraftige at jeg sovnet på dagtid. Når nattesøvnen ikke ble nok og jeg på det meste kunne sove opp mot 15-16 timer i døgnet. Burde ikke varsellampene ha blinket når en 14-åring måtte sove i pausene på skolen? Når jeg fikk et eget rom med madrass for å klare meg gjennom ytterligere et par timer?

Jeg skulle ønske at noen fortalte meg mer om bivirkningene. At de som skulle passe på meg og gi meg god behandling sørget for å ikke gi meg en cocktail av medisiner. Stadig ble jeg satt på nye medisiner, før vi rakk å forstå hva som virket. Var det den ene medisinen alene, eller kombinasjonen?


Vet du kjære overlege, eller hvem du enn var: hvordan det føles å havne i psykose grunnet feilmedisinering, bare fjorten år gammel? Jeg hadde lenge uttrykt misnøye for kombinasjonen av medikamenter og hvordan de depressive og suicidale tankene bare ble verre. Ikke minst vektøkningen som fulgte. Men ingen tok det bryet verdt å lytte.

Er det ikke et paradoks at jeg som medisinfri nå er friskere enn noen gang? Jeg kunne ha skrevet mye om alt det vonde jeg har opplevd i psykiatrien, alle feil som har blitt gjort og hva disse årene har tatt ifra meg. Men jeg vil heller avslutte med å fokusere på det gode i livet mitt. Alt det de to siste årene har gitt meg. Hvor fantastisk og lærerikt det har vært, men på samme tid skremmende – siden jeg måtte bli kjent med meg selv på nytt. Lære meg om følelser, på godt og vondt.

Alt jeg ønsker er å sette fokus på at det finnes baksider med medikamenter. Kanskje jeg kan gjøre ett menneske oppmerksom på det, og med det hjelpe noen til å unngå at det går for langt. Jeg mener ikke at man ikke skal stole på helsevesenet, jeg sier bare at det er lov til å tenke selv. Hvis jeg hadde fulgt legenes råd, hadde jeg trolig vært en medisinert og til tider psykiatrisk pasient fremdeles. Det handler om valg. Å velge å stole på magefølelsen. Å bestemme over eget liv.


Dette innlegget er mitt bidrag til ukens temautfordring sammen med Helene. Temaet er helse.

For videre lesing her på bloggen:
Forståelse og forvirring
Ut fra barneskolen og inn i psykiatrien
A decade of darkness

Sensommertanker


Ti små og store tanker fra sensommeren:

• Grip mulighetene! Du vet aldri om de kommer igjen.

• Jeg må slutte å bebreide meg selv for alt jeg har gjort og ikke har gjort. Jeg kan uansett ikke endre det. Det eneste jeg kan gjøre noe med – er her og nå.

• Når jeg føler at jeg alltid kunne gjort noe mer og noe bedre – må jeg ikke glemme hvor langt jeg allerede har kommet.

• Det er viktig å ta vare på de du er glad i. Du vet aldri når de går ut av denne verden.

• Det du tenker og det du føler sendes ut i universet, og det kommer tilbake til deg. Positive tanker avler flere positive tanker og opplevelser. Negative tanker gjør at jeg blir værende på en lav frekvens, og bare tiltrekker meg enda mer dritt og grums. Det er viktig for meg å ikke bli værende i en slik tilstand over lenger tid.


• Denne høsten skal jeg bruke til å fokusere på personlig utvikling. Bli en bedre utgave av meg selv. En jeg trives bedre med å være.

• Noen burde lære meg å ikke ødelegge det som kan bli til noe vakkert.

• Penger er bare et verktøy, ikke et mål i seg selv.

• Å åpne seg for et annet menneske kan noen ganger være fantastisk, med på samme tid veldig skremmende.

• Det kommer alltid en morgendag.

Eplepai

NB: teksten kan virke triggende!

Paien, eplepaien fylte meg opp. Sakte, men sikkert trykket jeg den inn i gapet. Smaken var vidunderlig! Eple, paideig, kanel og for ikke å snakke om vaniljesausen.

5 minutter forberedelse, 25 minutter i stekeovnen, og kun noen få minutter senere var den første porsjonen borte. Jeg satt her, satt og tenkte, følte skam – og lengtet etter mer. Bare et lite øyeblikk senere var skålen fylt opp, og nok en porsjon skulle inntas.

Neste gang jeg forsyner meg, vil det bare være kantene igjen. Det som jeg får skrapet ut av formen. Og jeg vet så inderlig godt hva som skjer etter det.

Først kom gleden ved å skulle lage mat. Så kom usikkerheten, om jeg virkelig skulle spise nok en gang. Ventingen var det neste, jeg ventet og ventet – med god musikk på øret. Regnet pisket mot vinduene, og jeg så ut i et kaldt januarmørke. Hunden lå i sengen sin og sov, foreldrene mine hadde bryllupsdag, og jeg satt her. Mutters alene. Innendørs, ventende på at eplepaien skulle bli ferdig.

Jeg visste at jeg ikke ville klare å stoppe etter bare et stykke. Å nei, her skulle hele tømmes i gapet. Jeg skulle trykke den ned i halsen, for så å presse den opp igjen senere.

Minuttene går, panikken kommer. Jeg vil helst la være å skrive, jeg vil gå på badet. Bli kvitt faenskapet, skammen. Jeg spiser, nok en skje – og enda én. Tårene presser på, jeg vet ikke om jeg klarer å fullføre eplepaien.

Går inn på badet, tar med søppelbøtta. Hodet grubler og kroppen gjør det den har gjort så altfor mange ganger før. Drar ned buksa, setter meg ned på toalettet. Bøtta står foran meg, som en kjempe. Ruvende, til tross for sin lille størrelse. En ekstra Rema 1000-pose er satt oppi for anledningen.

Sprutbæsj og spy. Hver sin vei, samtidig. Tanker om mindreverdighet, skam som smyger seg oppover ryggen på meg. En svetteperle i panna, etter nok en finger i halsen, og flere brekninger.

Fargen er en blanding av lys brun og gul, en blanding av mat og drikke. Jeg kvitter meg med paien. Litt av frokosten kommer også. Aspargessuppe. Jeg visste ikke at den skulle smake så likt som originalen.

Kjenner stanken, spysmaken i munn. Drar opp buksa, setter fra meg bøtta – går ut hit, for å skrive dette. Går inn igjen, en hostekule kommer smygende. Nycodent munnskyll og spytting, tørking og tårer.

Jeg er tilbake, og kan slappe av frem til neste kamp kommer. Magen er tømt for denne gang, i hvert fall så godt som mulig. Pianomusikk strømmer ut fra høyttalerne, og jeg vet ikke om jeg skal le eller grine. Magen er litt øm, og øynene tørre – men skammen, skammen forsvinner aldri.

Sult er temaet til denne ukens temautfordring sammen med Helene. Jeg velger derfor å ta fram en ytterst personlig tekst, skrevet for 2,5 år siden. Den er ekkel, den er brutal og den er ærlig. Det føles godt å vite at dette er fortid, og at jeg den dag i dag ikke lenger har et anstrengt forhold til mat. Det har frarøvet meg dyrebare år av livet mitt. Aldri igjen.