Personlig · Portretter

En familie som holder sammen


«En familie som holder sammen, er uovervinnelig» sa Bjørnstjerne Bjørnson en gang. Det er så sanne og så viktige ord. Jeg er så takknemlig for den familien livet har skjenket meg, og at mine to foreldre alltid har vært der for meg. Stilt opp i tykt og tynt. Noen tenker kanskje at det er selvfølge, men med min fortid ser jeg på det som en velsignelse. Jeg er ydmyk og takknemlig for at de har stått sammen med meg gjennom de verste stormene. Selv foreldre har en grense for hva de takler. Og jeg hadde forstått det om mine ikke hadde orket mer.

Dette er en hyllest til de to som har satt meg til verden og som betyr aller mest for meg. Tusen takk, mamma og pappa. Takk for at det er til, og takk for at dere stadig minner meg på hvordan det føles å være elsket.

Natur & landskap · Personlig · Utfordringer

Det er høst nå, hvisker de

img_5932
Nesten lydløst hvisker de om høstens ankomst. Nesten lydløst.

img_5928
Nesten lydløst faller de snart mot jorden. Epler, blader, sarte sjeler.

img_5926
Nesten usynlig farger de verden, hele min verden. Og jeg våkner plutselig opp for å innse det hele.

img_5950
Nesten usynlig begynner solen å gå fra stående posisjon midt på himmelen – til fallende. I det ene øyeblikket er det sol og dagslys. I det andre begynner skyggene å falle.

img_5960
Nesten mirakuløst tar hun tilbake kontrollen over eget liv, og kommer seg ut av det aller siste grepet han hadde rundt hjertet hennes.

Høst er nest siste tema i temautfordringen sammen med Helene.

Personlig

Tanker og forvirring

Noen dager forvrenges tankene, så jeg gjenstår som en skygge av meg selv. Fremmedgjort, ulik alt det jeg pleier å være. Det trenger ikke være at tankene er dystre eller humøret er dårlig; bare annerledes. Tankene tar liksom en helt ny form. Drar meg inn i lange nett av tanker. Får meg til å utvikle tankegangen.

Noen dager kan jeg bli svært forvirret av å være tilstede i mitt eget hode. Som om noe fryktelig er i ferd med å skje. Og endring kan føles nettopp slik. Skremmende og fremmed, uten at det egentlig er det.

Noen dager undres jeg, over hvor alle disse tankene kommer fra. Jeg forstår jo innerst inne at de kommer fra meg, og som en sammensetning av inntrykkene jeg tar inn fra verden. Likevel er det som om de noen ganger er rotløse, uten et hjem. Som om de bare plutselig finnes, uten å ha blitt skapt.



Det er så mye
som former oss og gjør oss til den vi er. Kanskje mer enn vi aner. Noen ganger blir jeg nesten redd for å ta inn alle inntrykkene rundt meg, i frykt for hvordan de skal formere seg som tanker i hodet. Som om de var Gremlins og hverken tålte vann eller lys.

Det er så mye jeg ikke forstår av denne verden.

Personlig

Livet er en vakker reise

Jeg er glad for at jeg ikke er som alle andre. At jeg har visse særtrekk som gjennomsnittsmennesket ikke har. At jeg vet å verdsette den jeg er som menneske. For det er tross alt ingen jeg tilbringer mer tid sammen med enn meg selv. Da er det viktig å trives med den man er, den man har blitt i løpet av årene.

Jeg er glad for at jeg har lært å følge hjertet mitt. At jeg lytter til meg selv og kroppen min. Tar hensyn til hvor jeg er nå og hvor jeg ønsker meg til. At jeg våger å strekke meg mot målene mine, og ikke gir opp. Psykisk og fysisk helse er evigvarende prosjekter. Selv om jeg aldri har hatt det bedre psykisk, er det likevel viktig at det ivaretas. At jeg tar vare på meg selv, og former hverdagen så den passer meg.

img_3793
Livet er en vakker reise og jeg er takknemlig og ydmyk for alt det har å tilby. Jeg er bare så utrolig glad for de sjansene livet har skjenket meg. Jeg lever et rikt liv, og aller mest i form av et rikt indre følelsesliv. Det du kanskje ikke er i stand til å forstå. Det som er utenom det ordinære. Alle nyansene av hvordan jeg er som menneske.

Livet er altfor kort til å skulle leve en annens drøm. Vi kan bare leve vår egen og gjøre det beste ut av det. Kjempe for det vi står for, og lære at hver og en av oss er bra nok akkurat slik vi er. Det viktigste er å leve det livet du ønsker. Ikke det som familien din, naboen eller kollegaen din ønsker. Deres ønsker skal selvsagt respekteres, men det er også bare deres ønsker. Du må finne dine egne mål og drømmer. Lytte til hjertet ditt.

img_3788
Jeg vet så altfor godt hvordan det er å strebe etter å bli best. Ønsket om å alltid være flink nok. Man skal være sosial og omsorgsfull, en som alltid stiller opp. Ha gode skolekarakterer eller jobbprestasjoner. Være en som inspirerer, en som er ekstraordinær. Men glemmer vi ikke noe viktig?

Vi glemmer kanskje at hver og en av oss er unike, og at det er en mening med at vi er skapt akkurat slik. Tenk så kjedelig verden hadde vært om alle var like? Lær deg å like deg selv og du kan nå langt. Så langt du bare ønsker. Den eneste som setter grenser for din egen personlige utvikling, er ikke overraskende: deg selv.

Våg å drømme stort. Ta sjansen og følg et nytt spor, for å se hvor livet fører deg. Kanskje havner du på ville veier, men kanskje – opplever du noe uventet og vakkert.

Utfordringer · Personlig

Å være fri

Noen dager er det nødvendig å gråte så øynene etterlates hovne og røde. Noen dager er livet tøft og verden altfor overveldende. Da er det greit å slippe ut smerten. La tårene falle, la meg selv falle sammen for et øyeblikk – slik at jeg kan fortsette å være sterk.

Jeg trenger det så sårt, disse salte tårene. Å slippe fri smerte, å gi slipp – er kanskje noe av det viktigste jeg har lært de siste årene. Det går greit å gråte, uten at verden faller sammen (selv om det kan føles slik).

Det er midlertidig. Smilet klistres gledelig på igjen, tankene lysner og tåken forsvinner for denne gang. Jeg fortsetter livet som om ingenting har skjedd. Likevel preget og mer trygg på meg selv. Det gikk bra denne gangen også. Det tar lang tid å vende meg til dette. At ikke det er et sammenbrudd, ikke påfølgende selvskading eller innleggelsesgrunnlag. Det er ikke begynnelsen på en dårlig periode, det er bare gråt. Sår gråt og tårer som er harmløse.


Selv etter over to år uten innleggelser og nå en stabil psyke – tar det tid. Det er en prosess å lære å stole på seg selv igjen. Å tørre å føle på vonde følelser og vite at det ikke er verdens undergang.

For andre mennesker er det kanskje helt vanlig å vite at det går over? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at over et tiår med psykisk smerte former et menneske. Erfaringer former forventingene dine, atferdsmønsteret ditt og tankegangen. Jeg var så vant til å ha det vondt, så vant til å falle tilbake i dype depresjoner, så vant til å ønske meg bort fra dette livet. Det er klart det tar tid å vende seg til et mer stabilt følelsesliv. Det er ikke gjort over natten.

Nå er jeg fri. Fri til å leve det livet jeg selv ønsker, uten psykisk sykdom som holder meg tilbake. Fri til å oppleve alt det gode livet har å by på.


Noen ganger må jeg klype meg selv i armen, og spørre om det virkelig er sant. At jeg har kommet så langt. Kampene var verdt det! Jeg trosset helsevesenet, begynte å stole på meg selv og turte å gå min egen vei. Først med forsiktige vaklende skritt, og med tiden mer selvsikker.

Over 10 år i psykiatrien (og 7 av dem med innleggelser) gjorde meg bare sykere. Derimot 2 år på egenhånd uten medisiner, innleggelser og med en stadig voksende mistillit til det som tidligere skulle hjelpe meg – har gjort meg sterk. Friskere enn jeg noensinne så for meg at det var mulig å bli. Det finnes håp, det gjelder bare å se det. Ta ansvar for eget liv og ikke stole på at noen andre gjør det for deg. Det var min vei ut. Min vei til frihet.


Psykisk er det åttende temaet i temautfordringen sammen med Helene.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Hårvekst og andre gleder

Som jeg har nevnt tidligere her på bloggen, klippet jeg av meg store deler av håret i september 2015. For meg som i mange år har slite med dårlig selvbilde, var dette en ganske massiv forandring, siden håret mitt var det som rammet inn ansiktet. Jeg følte meg naken og sårbar uten det lange håret.

Selv om det er svært overfladisk å være så opphengt i hår, er det likevel noe som er viktig for meg. Utover å ha langt hår, er det lite jeg bryr meg om utseendemessig. Jeg er den jeg er, sminkeløs og overvektig. Jeg tenkte bare å dele en liten oppdatering, for å vise hvor mye håret har grodd på bare 2 år! Det er en glede for meg at det endelig begynner å ligne noe jeg kan kalle langt hår. Ikke veldig langt, men jeg har så vidt bikket over grensen fra halvlangt. Om rundt tre års tid er jeg nok fornøyd.


September 2015.


September 2016.


September 2017.

Dette er en god dag og jeg tenkte jeg ville dele noen hverdagsgleder fra den siste tiden. Det er så viktig å legge merke til de små tingene som gjør livet stort og helt.

10 ting som har gjort begynnelsen på høsten bra:

♥ Frisk høstluft.
♥ Lesestunder i sofakroken.
♥ Tanker om året som kommer.
♥ Fine turer med vakre lille Mira.
♥ Takknemlighet over å bare være til.
♥ At jeg stadig vokser som menneske.
♥ Gamle Hotel cæsar-episoder på Tv2 sumo.
♥ Inspirasjon i form av fine blogger, bøker og mennesker.
♥ Redigering av nye og gamle bilder, spesielt mange naturbilder.
♥ Mye god vegansk mat, slik som hjemmelagde burgere, wok og vårruller.

Hva gjør deg glad for tiden?

Personlig

Du vet ikke hva smerte er

Du skriver om hvordan smerten gjør deg jævlig mye kulere etter hvert. Jeg tror ikke du aner hvordan langvarig psykisk smerte kan være.

Jeg forstår budskapet ditt, når du skriver om alle de vanskelige årene som har gjort deg sterkere. Og vær du sikker – jeg er enig. De vonde årene mine i psykiatrien, har formet meg. Depresjonens klør og ønsket om å utslette seg selv, har formet meg. Også positivt. Jeg har utviklet meg som menneske på en helt annen måte enn jeg hadde gjort om jeg ikke sleit psykisk. Jeg har blitt sterk av motgang. Sterk av å måtte kjempe mot et system som ikke hjalp meg. Jeg måtte selv stable meg på bena og jobbe for å få et liv som var verdt å leve.

Bare ikke bruk ordet kult, er du snill! Det er ingenting kult med smerte, tro meg. Overskriften på innlegget ditt er «angst, depresjoner og selvhat». Skal jeg fortelle deg litt om hvor jævlig kul jeg har blitt av smerten etter hvert? Hvor kult det er når selvhatet har fylt kroppen min med flere hundre arr? Når spiseforstyrrelser, dårlig selvfølelse og til tider svært mye stillesitting ved innleggelser har ført til at jeg er svært overvektig? Når smerten blir så stor at man kaster opp, ikke spiser på over en uke eller skader seg bare for å føle at man lever?


Ikke fortell meg om smerte. Ikke fortell meg at den har gjort meg så jævlig mye kulere. Tror du jeg synes det er kult når min psykiske smerte har ført med seg to dommer? At jeg har ting på rullebladet som forhindrer meg å dra til for eksempel USA? Tror du jeg synes det er kult å tenke på alle menneskene rundt meg jeg har påført smerte, fordi jeg hadde det vondt?

Jeg blir provosert av innlegget ditt. Visst er det fint og flott at du har kommet styrket ut av smerten din. At du vil fortelle folk at det er håp. At du vil vise folk at de er sterke nok. Bare tenk på hva du skriver. Smerte er ikke kult.

Jeg er kanskje ikke perfekt, men jeg er sterk, og jeg er takknemlig for alle de vanskelige årene som har gjort meg slik. Det håper jeg du som leser dette også vet. Du er heldig som opplever alt du opplever nå, og du skal få lov til å føle på smerte i dag, i morgen, og de neste årene om du vil. Men tro meg når jeg sier, den smerten gjør deg jævlig mye kulere etterhvert.
– Sophie Elise Isachsen

Personlig · Utfordringer

Medisinering og psykiske lidelser 

Antidepressiver, antipsykotika og anxiolytika. Fint og avansert skal det være, der de står kategorisert i felleskatalogens ATC-register – videre listet opp med blant annet mulige bivirkninger, forsiktighetsregler og anbefalt dosering.

Jeg har lang erfaring med ulike medikamenter som var ment til å hjelpe meg; forbedre min psykiske helsetilstand. I mange år levde jeg i troen om at dette skulle gjøre meg bedre. Store deler av mine ungdomsår ble tilbrakt bak lukkede dører, til tider sterkt medisinert – som en svingdørspasient de fleste ikke trodde skulle bli stort bedre.

Navnene på medikamentene jeg har vært innom er mange. Abilify, Atarax, Fevarin, Haldol, Nozinan, Risperdal, Sobril, Truxal, Zoloft, Zyprexa og trolig en god håndfull til som jeg ikke kommer på i farten. Listen er lang som et vondt år.


Jeg skrev et nakent og sårbart innlegg om nettopp medisinering for snart to år siden. Om hva det kan gjøre med et menneske. På den tiden hadde jeg kun noen måneder tidligere klart å frigjøre meg fra psykiatriens klør og medisinenes lenker, og begynte sakte å innse hva det hadde gjort med meg.

Det høres kanskje dramatisk ut når jeg skriver om medisiner på en slik måte. Men for meg har dessverre psykiatrien bare gjort meg sykere. Gjennom 7 år var jeg inn og ut av psykiatriske avdelinger. Både åpne poster og akuttposter. For det meste sistnevnte.

Jeg skulle ønske jeg hadde blitt møtt annerledes. At hovedfokuset lå på terapi og ikke neddoping på medisiner. For all del, ikke misforstå: medisiner kan være til nytte for mange mennesker. Både når det gjelder fysiske og psykiske plager. Men det bør hverken bli brukt som en trussel eller som et pressmiddel. Og det er så ufattelig viktig å vite at virkningen kan variere fra menneske til menneske.

Jeg var tolv år gammel når jeg for første gang satt mine ben innenfor en psykiatrisk avdeling. Tolv år! Kun et par dager før jeg skulle ha sluttet på barneskolen. Hvilke forutsetninger hadde jeg for å vite hva slags helvete som ventet meg? Hvor mye kunne ei jente som knapt var i tenårene vite om medisinering?


Jeg skulle ønske at noen viste meg en annen vei. At jeg hadde blitt møtt med den terapien og behandlingen jeg så sårt trengte, i stedet for å frykte medisinene som ventet. Det tok ikke lang tid før jeg opplevde tvangmedisinering, og det tok heller ikke langt tid før jeg merket effekten av medisinene jeg sto på fast, hver dag. Dosene økte og medisinene fikk stadig nye farger og fasonger.

Jeg skulle ønske at noen forsto frustrasjonen min når medikamentene ble så kraftige at jeg sovnet på dagtid. Når nattesøvnen ikke ble nok og jeg på det meste kunne sove opp mot 15-16 timer i døgnet. Burde ikke varsellampene ha blinket når en 14-åring måtte sove i pausene på skolen? Når jeg fikk et eget rom med madrass for å klare meg gjennom ytterligere et par timer?

Jeg skulle ønske at noen fortalte meg mer om bivirkningene. At de som skulle passe på meg og gi meg god behandling sørget for å ikke gi meg en cocktail av medisiner. Stadig ble jeg satt på nye medisiner, før vi rakk å forstå hva som virket. Var det den ene medisinen alene, eller kombinasjonen?


Vet du kjære overlege, eller hvem du enn var: hvordan det føles å havne i psykose grunnet feilmedisinering, bare fjorten år gammel? Jeg hadde lenge uttrykt misnøye for kombinasjonen av medikamenter og hvordan de depressive og suicidale tankene bare ble verre. Ikke minst vektøkningen som fulgte. Men ingen tok det bryet verdt å lytte.

Er det ikke et paradoks at jeg som medisinfri nå er friskere enn noen gang? Jeg kunne ha skrevet mye om alt det vonde jeg har opplevd i psykiatrien, alle feil som har blitt gjort og hva disse årene har tatt ifra meg. Men jeg vil heller avslutte med å fokusere på det gode i livet mitt. Alt det de to siste årene har gitt meg. Hvor fantastisk og lærerikt det har vært, men på samme tid skremmende – siden jeg måtte bli kjent med meg selv på nytt. Lære meg om følelser, på godt og vondt.

Alt jeg ønsker er å sette fokus på at det finnes baksider med medikamenter. Kanskje jeg kan gjøre ett menneske oppmerksom på det, og med det hjelpe noen til å unngå at det går for langt. Jeg mener ikke at man ikke skal stole på helsevesenet, jeg sier bare at det er lov til å tenke selv. Hvis jeg hadde fulgt legenes råd, hadde jeg trolig vært en medisinert og til tider psykiatrisk pasient fremdeles. Det handler om valg. Å velge å stole på magefølelsen. Å bestemme over eget liv.


Dette innlegget er mitt bidrag til ukens temautfordring sammen med Helene. Temaet er helse.

For videre lesing her på bloggen:
Forståelse og forvirring
Ut fra barneskolen og inn i psykiatrien
A decade of darkness

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Sensommertanker


Ti små og store tanker fra sensommeren:

• Grip mulighetene! Du vet aldri om de kommer igjen.

• Jeg må slutte å bebreide meg selv for alt jeg har gjort og ikke har gjort. Jeg kan uansett ikke endre det. Det eneste jeg kan gjøre noe med – er her og nå.

• Når jeg føler at jeg alltid kunne gjort noe mer og noe bedre – må jeg ikke glemme hvor langt jeg allerede har kommet.

• Det er viktig å ta vare på de du er glad i. Du vet aldri når de går ut av denne verden.

• Det du tenker og det du føler sendes ut i universet, og det kommer tilbake til deg. Positive tanker avler flere positive tanker og opplevelser. Negative tanker gjør at jeg blir værende på en lav frekvens, og bare tiltrekker meg enda mer dritt og grums. Det er viktig for meg å ikke bli værende i en slik tilstand over lenger tid.


• Denne høsten skal jeg bruke til å fokusere på personlig utvikling. Bli en bedre utgave av meg selv. En jeg trives bedre med å være.

• Noen burde lære meg å ikke ødelegge det som kan bli til noe vakkert.

• Penger er bare et verktøy, ikke et mål i seg selv.

• Å åpne seg for et annet menneske kan noen ganger være fantastisk, med på samme tid veldig skremmende.

• Det kommer alltid en morgendag.

Personlig · Utfordringer

Eplepai

NB: teksten kan virke triggende!

Paien, eplepaien fylte meg opp. Sakte, men sikkert trykket jeg den inn i gapet. Smaken var vidunderlig! Eple, paideig, kanel og for ikke å snakke om vaniljesausen.

5 minutter forberedelse, 25 minutter i stekeovnen, og kun noen få minutter senere var den første porsjonen borte. Jeg satt her, satt og tenkte, følte skam – og lengtet etter mer. Bare et lite øyeblikk senere var skålen fylt opp, og nok en porsjon skulle inntas.

Neste gang jeg forsyner meg, vil det bare være kantene igjen. Det som jeg får skrapet ut av formen. Og jeg vet så inderlig godt hva som skjer etter det.

Først kom gleden ved å skulle lage mat. Så kom usikkerheten, om jeg virkelig skulle spise nok en gang. Ventingen var det neste, jeg ventet og ventet – med god musikk på øret. Regnet pisket mot vinduene, og jeg så ut i et kaldt januarmørke. Hunden lå i sengen sin og sov, foreldrene mine hadde bryllupsdag, og jeg satt her. Mutters alene. Innendørs, ventende på at eplepaien skulle bli ferdig.

Jeg visste at jeg ikke ville klare å stoppe etter bare et stykke. Å nei, her skulle hele tømmes i gapet. Jeg skulle trykke den ned i halsen, for så å presse den opp igjen senere.

Minuttene går, panikken kommer. Jeg vil helst la være å skrive, jeg vil gå på badet. Bli kvitt faenskapet, skammen. Jeg spiser, nok en skje – og enda én. Tårene presser på, jeg vet ikke om jeg klarer å fullføre eplepaien.

Går inn på badet, tar med søppelbøtta. Hodet grubler og kroppen gjør det den har gjort så altfor mange ganger før. Drar ned buksa, setter meg ned på toalettet. Bøtta står foran meg, som en kjempe. Ruvende, til tross for sin lille størrelse. En ekstra Rema 1000-pose er satt oppi for anledningen.

Sprutbæsj og spy. Hver sin vei, samtidig. Tanker om mindreverdighet, skam som smyger seg oppover ryggen på meg. En svetteperle i panna, etter nok en finger i halsen, og flere brekninger.

Fargen er en blanding av lys brun og gul, en blanding av mat og drikke. Jeg kvitter meg med paien. Litt av frokosten kommer også. Aspargessuppe. Jeg visste ikke at den skulle smake så likt som originalen.

Kjenner stanken, spysmaken i munn. Drar opp buksa, setter fra meg bøtta – går ut hit, for å skrive dette. Går inn igjen, en hostekule kommer smygende. Nycodent munnskyll og spytting, tørking og tårer.

Jeg er tilbake, og kan slappe av frem til neste kamp kommer. Magen er tømt for denne gang, i hvert fall så godt som mulig. Pianomusikk strømmer ut fra høyttalerne, og jeg vet ikke om jeg skal le eller grine. Magen er litt øm, og øynene tørre – men skammen, skammen forsvinner aldri.

Sult er temaet til denne ukens temautfordring sammen med Helene. Jeg velger derfor å ta fram en ytterst personlig tekst, skrevet for 2,5 år siden. Den er ekkel, den er brutal og den er ærlig. Det føles godt å vite at dette er fortid, og at jeg den dag i dag ikke lenger har et anstrengt forhold til mat. Det har frarøvet meg dyrebare år av livet mitt. Aldri igjen.

Filmer, bøker og musikk · Personlig

Alkoholfri

For en tid tilbake oppdaget jeg et spennende menneske. En blogger, en forfatter – som hadde ord som kunne berike livet mitt og tankene mine. Navnet hennes var Irina Lee.

Etter å ha lest boken Shoppingfri som uten tvil appellerte til meg som minimalist, var jeg spent på den nye bok hennes: Alkoholfri.

Alkoholfri er en personlig beretning om en voksen kvinne som slutter å drikke. Ikke fordi hun må, men fordi hun vil. Hun ønsker et liv uten alkoholen som følgesvenn.

Boken er på samme tid et viktig bidrag når det gjelder alkohol som samfunnsspørsmål. Hvorfor drikker vi? Hva skjer når man bryter ut av kjente vaner? Å bryte med tradisjoner og det som er forventet, kan for mange føre til reaksjoner fra omgivelsene. Den norske drikkekulturen står på agendaen og Irina Lee stiller spørsmål ved det mange tar for gitt.

I møte med andre som har valgt et alkoholfritt liv, utforsker forfatteren hvordan et alkoholiserte samfunn oppleves uten promille. Historiene er inspirerende og til ettertanke! Enten det gjelder alkohol eller helt andre ting, tror jeg det er viktig at vi stiller et spørsmål ved valgene vi tar. Gjør vi dette fordi andre forventer det, eller fordi vi selv ønsker det?

Jeg er selv avholds og har heldigvis aldri følt på noen form for drikkepress, hverken i tenårene eller i voksen alder. Nå skal det riktignok sies at jeg aldri har hatt en stor omgangskrets og heller ikke mange jevnaldrende venner. I hvert fall ikke over lenger tid. Nå har jeg omtrent ingen omgangskrets i det hele tatt. Det passer meg utmerket! Jeg nyter gjerne en alkoholfri eplecider til helgen, i mitt eget selskap.

Det skal ikke være nødvendig å unnskylde eller forklare hvorfor du ikke drikker. Det er et personlig valg som kan komme av ytterst mange årsaker. For noen er det et helsespørsmål, for andre et ønske om å være edru og opplagt – enten det er helg eller hverdag. Alkohol har uten tvil andre virkninger på livet enn bare den kjemiske stimulansen i hjernen. Du sparer penger, slipper å tenke på hvordan du skal komme deg hjem fra fest eller hvordan morgendagen kommer til å bli.

Jeg burde kanskje si at det er helt greit om du velger å drikke, men det ville vært løgn. Jeg er en motstander av både røyk, alkohol og rusmidler. Fordomsfull og dømmende vil noen kalle meg, og det er også sannheten. At jeg selv har drukket alkohol i løpet av livet gjør meg ikke mer tolerant, heller tvert imot. Jeg vet hvor negativt alkohol var for mitt eget liv.

Men på samme tid tar vi alle våre egne valg. Jeg blander meg ikke oppi hva andre velger å gjøre med livet sitt, men jeg har likevel mange meninger om det. Det handler ikke om å være bedre enn andre, bare å leve et bedre liv for meg selv. Uten rus, promille eller nikotin i blodet. For meg er alkohol vanskelig å forstå vitsen med. Røyk er enda mer uforståelig.

Jeg gir boken terningkast 5 og anbefaler deg å lese den, enten du drikker eller ikke. Min personlige mening om alkohol trenger ikke samsvare med din. Det eneste jeg ber deg om, er å sette et lite spørsmålstegn ved valgene du tar. Alkohol, røyk eller noe helt annet. Tenk på fremtiden – hvem du ønsker å være om 10 år. Både fysisk og mentalt.

Utfordringer · Personlig

Å fokusere på det viktigste

Noen synes kanskje det er rart hvis jeg sier at jeg aldri ser på nyheter. Ikke leser jeg nettaviser heller, i hvert fall svært sjeldent. At jeg ikke har TV er kanskje en naturlig årsak til at jeg ikke ser på nyhetene, men de fleste ville likevel ha holdt seg oppdatert. Lest aviser eller nettaviser. Fått med seg hva som skjer i nyhetsbildet.

Grunnen til at jeg ikke følger med på nyheter er at det stresser meg. Det skjer konstant mye fælt i denne verden vi lever i, og for meg er det virkelig ikke nødvendig å ta innover meg hver eneste tragedie, for å føle at jeg holder meg oppdatert i samfunnet.

En sjelden gang tar jeg en tur innom noen nettaviser, slik som lokalavisen Kragerø Blad Vestmar og Telemarksavisa. I spesielle tilfeller klikker jeg meg inn på Verdens gang eller Aftenposten. Det kan fort gå en måned eller mer, før jeg beveger meg inn på slike nettsider. Når jeg først leser aviser, trykker jeg inn på titler som virker av interesse for meg. Jeg er svært selektiv, fordi jeg heller foretrekker å søke opp ting jeg lurer på, eller ønsker å vite noe om, i stedet for å bli konstant bombardert med alt som skjer her i verden.


Det kan hende at mine manglende sosiale relasjoner også spiller en viktig rolle. Jeg hadde kanskje følt et større behov for å hele tiden være oppdatert om jeg snakket mer med andre mennesker. Antageligvis, men det ville ikke vært noe positivt.

Jeg kan bli fullstendig oppslukt og opphengt i ting. Den halvtimen med nyheter for deg betyr nettopp det; en halv time. For meg kan det bety timevis med etterarbeid. Søke opp, lese om, lytte, se videoer. I tillegg til å lese om andre menneskers meninger, synspunkter og tanker. Finne lignende saker, lignende temaer. Jeg assosierer meg videre fra en ting til en annen, og før jeg vet ordet av det kan jeg ha sittet oppe hele natta. Bare på grunn av én nyhetssending.

Forstår du da hvorfor det ikke går? Hvorfor jeg ikke ser på nyheter eller leser aviser på fast basis? Daglig?


Det høres slitsomt ut,
tenker du kanskje. Vel, så lenge jeg klarer å begrense meg selv, lever jeg et godt liv. Det er nettopp denne evnen til å fokusere på noe over lang tid som gir meg stor glede når jeg skriver, fotograferer (og redigerer) eller leser om noe som interesserer meg.

Hvis jeg finner en serie som frister, ser jeg gjerne hele i løpet av noen få uker. Kanskje 10 episoder i løpet av én dag. Noen uker senere finner jeg kanskje en blogg eller nettside av interesse. Jeg kan lese hele! Ikke bare det siste blogginnlegget eller den siste måneden, men flere år tilbake i tid. Kanskje finner jeg meg en bok en kveld, og jeg kan lese ut hele i én etappe. Enten det er 100 eller 500 sider. Bare med korte pauser hvis jeg må tisse eller ut på tur med Mira.

Det er slik jeg er, slik jeg fungerer. Og jeg lever godt med det, veldig godt. Men veien fra å ha et miserabelt liv med Asperger og OCD til å omfavne alle gode sidene av det – har vært veldig lang. Veien har vært kronglete og bratt.


Jeg verdsetter særinteressene mine og evnen til å bli totalt oppslukt av noe. Jeg forstår at utenforstående kan se på det som usunt og tvangsmessig, nesten som en mekanisk robot noen ganger. Samtidig ser jeg viktigheten av å meddele hvor fint det kan være.

Okei, så leser jeg ikke aviser eller ser på nyheter. Jeg fungerer ikke normalt i relasjoner, har en jobb eller normale rutiner. Jeg fungerer ikke slik som du tenker at et menneske må i samfunnet. Men jeg fungerer på min egen måte. Jeg er ikke som gjennomsnittet, kanskje ikke en gang en brøkdel – men jeg er likevel så mye, mye mer. Kanskje bare ikke din definisjon av lykke, eller hva som er nødvendig for et godt liv.

Jeg ønsker ikke bare å fokusere på det som er vanskelig eller det som er fundamentalt annerledes mellom deg og meg. For nettopp ved å se gledene av å være akkurat slik jeg er,  gir det meg muligheten til å ha et fullverdig liv. Jeg omfavner annerledesheten min, og nyter alt det livet har å tilby.

Visst kan det være overveldende og slitsomt å være menneske. Stadig vekk føles det som om følelsene mine sitter utenpå kroppen, for nettopp så følsom og sårbar blir jeg. Kanskje gråter jeg, kanskje trekker jeg meg tilbake i skallet mitt og kanskje går jeg bare til sengs og venter på en enklere morgendag.


Dette innlegget er en del av en temautfordring sammen med Helene fra aspergerinformator.com. Det første temaet er fokus.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig · Utfordringer

10 ting jeg virkelig setter pris på

Det er så mye fint i livet mitt som jeg setter pris på. Så i dag tenkte jeg å nevne ti av de største tingene:

• Gleden ved å trives best alene (og bo alene).
• Takknemligheten over å bo i Norge og at jeg har mulighet til å ha et verdig og godt liv, takket være velferdssystemet.
• To flotte foreldre som alltid stiller opp for meg.
• Mira, den vakre hunden min.

• Alle erfaringene og minnene jeg har samlet hittil.
• Evnen til å skrive gode kreative tekster, slik som dikt og noveller.
• Fotointeressen og gleden over alle de vakre, små detaljene i verden rundt meg.

• Tanken på alle mulighetene jeg har i livet. Alle fotografiene jeg skal fange, tekstene jeg skal skrive og stedene jeg skal besøke.
• Å bo i et land med variert klima og fire årstider. Jeg elsker variasjonene når årstidene skifter. Høsten er den vakreste tiden jeg vet om.
• Å leve som veganer. All den deilige maten, den gode samvittigheten og ikke minst interessen for dyrevelferd og miljø.

Innlegget er en del av bloggutfordring 13: ti ting du virkelig setter pris på.

Personlig

Overveldet

Noen ganger sliter jeg med å balansere sanseinntrykk. Alt jeg tar innover meg, på godt og vondt. Det blir for overveldende, for mye. Så mye at jeg nesten føler meg kvelt. Det er på slike dager jeg har behov for å stenge ute alt. Skru av nettet, hvile og nok en gang si til meg selv: hvorfor lærer du aldri?

Jeg har lært med årene at jeg ikke passer til å være mye sosial. Det er greit, jeg trives godt alene, og jeg klarer å begrense meg. Det er ikke spesielt vanskelig når jeg knapt har venner (noe jeg har valgt selv). Jeg får være i fred fra mennesker, og omgås heller de ytterst få som ikke sliter meg ut. Det kan være fint med et besøk hos mine foreldre, kanskje en sjelden gang annen familie, eller hos en god venn. For hvis jeg blir sliten av sosialiseringen er det likevel noe som gir meg noe. Det er verdt det.


Noe som derimot ikke er verdt det, er å slite seg ut av inntrykk på nett. Jeg leser, jeg lytter, jeg søker og jeg ender opp på sider som er totalt bortkastet tid. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg konstant tenker på alt som er «bortkastet tid», for til syvende og sist handler det jo om hva som gjør deg glad. Hva som betyr noe. For noen er det kanskje søppel-tv, overfladisk prat eller å lese unyttige ting på et forum. I hvert fall en gang i blant.

Jeg klarer bare ikke å riste av meg følelsen av at jeg kaster bort tiden min. Ikke minst at jeg bruker mye energi på ting som ikke gir meg noe. Jeg blir så sint på meg selv de gangene jeg har brukt tid på å se videoer som ikke gir meg noe, lyttet til halvgod musikk eller har lest ting som bare gjør meg sint.

Jeg er litt annerledes enn folk flest. Jeg blir utslitt av inntrykk på et helt annet nivå, og må derfor være mer bevisst på hvor jeg setter fokuset mitt. Jeg har en kvote, en viss grense før jeg blir overveldet av inntrykk – og den grensen kan noen ganger være mye lavere enn jeg tror.

I bunn og grunn handler det jo ikke om å gjøre noe «nyttig» hele tiden. Det handler om å bruke tid på ting som gjør livet verdt å leve, og ikke slite seg ut på ting som drar meg ned. Ja, selv positive ting drar meg ned. Tapper meg for krefter og etterlater meg sårbar og følsom.


Jeg er svært sensitiv for verden rundt meg. Jeg føler mye, tenker mye, og kommer alltid til å analysere verden på en annen måte enn det de fleste gjør. Derfor er det så ufattelig viktig at jeg ikke legger til ytterligere ting i den tankekarusellen som ikke har noe der å gjøre.

Jeg kunne ønske jeg var flinkere til å begrense meg selv. Nett-tilgang er for noen et privilegium, selv om vi her til lands ser på det som nærmest en selvfølge. Mens mennesker på andre siden av jorden kanskje ikke har mulighet til å søke opp informasjon og tilegne seg kunnskap via internett, sitter jeg og klager over tilgangen. Det er et lite tankekors.

Jeg håper jeg med tiden blir flinkere til å holde avstand fra det som gjør meg overveldet. Jeg trodde det skulle holde når jeg i fjor fjernet brukerkontoer på alle sosiale medier utenom bloggen. Nå må jeg lære meg å ikke søke for mye. Hvis jeg skal søke noe sted, bør det helst være inni meg selv.

Balanse kan være vanskelig. Jeg har fortsatt en lang vei å gå. Dette er mitt prosjekt for høsten; å finne en balanse i nettbruken min. Finne tilbake til det som virkelig betyr noe og fokusere på det.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Ønsket om å bo i en storby

Tidligere så jeg for meg å bosette meg i Oslo med tiden. Først da jeg fremdeles så for meg studier, og senere når jeg tenkte å flytte dit i løpet av tredveårene. Nå har jeg riktignok slått fra meg hele Oslo-prosjektet.

Det er mange fordeler med å bo i en storby. Det ville vært lettere både med kollektivtrafikk, tilgang til spennende veganske matvarer, muligheter og attraksjoner. Uten tvil ville det vært mange fordeler for meg i Oslo, som en ivrig hobbyfotograf, veganer og uten et behov for «å passe inn». Det er enklere å forsvinne i mengden og slippe å forholde seg til folkesnakk og småbymentalitet.

Likevel har jeg innsett at jeg ikke passer inn i en storby, i hvert fall ikke på størrelse med Oslo. Jeg er veldig lydsensitiv og følsom for sanseinntrykk i hverdagen. Da er ikke en storby noen god idé. Jeg trenger å bo et sted som er lite nok til at det er tilstrekkelig plass til å gå i fred og ro, uten for mange mennesker. Selv i lille Kragerø trives jeg med å ikke bo midt i byen. Jeg bor såpass langt unna at jeg slipper støy, og som regel kan jeg gå i fred på nettene uten å møte et eneste menneske. Utenom han som kjører aviser da. Rundt klokken fire om nettene. (Hallo til deg i rød bil i Kalstad-området!)


Det har ikke vært lett å innse, det skal jeg ærlig innrømme. Men det er ikke slik at jeg dermed skal gro fast i lille Kragerø for alltid. Det viktigste er at jeg har slått meg til ro med at jeg skal bo her i lang tid fremover, og trives med det. For nettopp det å føle at alt er så midlertidig, er en følelse jeg ofte sliter med. Jeg så for meg å flytte til Oslo tidligst i en alder av 35. Selv om det er mange år frem, følte jeg likevel på ubehaget av at det jeg hadde her og nå var midlertidig. Fordi noe annet var planlagt.

Planer kan være fint, men de trenger ikke alltid være så konkrete og håndfaste. Jeg er glad for at jeg har vokst såpass som menneske at jeg evner å se dette. Og at jeg innser at Oslo ikke er for alle. Jeg vil gjerne reise dit i kortere perioder, på fototur med deilig vegansk mat og hvile på hotell – men det er også nok.


Ønsker endrer seg med årene, etter som vi blir formet av interesser, opplevelser og livserfaring. Det er fint synes jeg. For hvem kan ærlig si at alle ønskene du hadde som 16-åring er de samme som du har nå? Jeg kan ikke det, og det er jeg ufattelig glad for. På mange områder var jeg mer ambisiøs når jeg var i tenårene, samtidig som jeg rett og slett ikke klarte å se realistisk på mål og drømmer. For all del, målene ville vært realistiske om jeg var en annen. Og det er jeg ikke.

Tilbake til det opprinnelig ønsket om å bo i en storby. Jeg kommer ikke til å bo i Kragerø for alltid. Men jeg vil trolig bli boende her i 15- 20 år til. Kanskje mer, hvem vet. Det eneste jeg vet, er at jeg fortsetter å spare i BSU, selv om jeg allerede eier leiligheten her. Med andre ord: jeg vil kjøpe en annen leilighet i fremtiden. Og hvis jeg skal tippe, tror jeg det blir et annet sted i Telemark.

Jeg leker med tanken om å flytte tilbake til Skien i fremtiden. Når jeg flyttet dit i 2015 var det ikke med de rette forutsetningene. Jeg flyktet fra det jeg hadde, fikk den nødvendige endringen og vendte tilbake til hjembyen min. Jeg ville aldri vært foruten det, nettopp fordi det førte til massive endringer i livet mitt. Viktige endringer. Det var bare ikke det rette tidspunktet å bli boende. I fremtiden tror jeg det tidspunktet kan komme. For Skien er en by jeg virkelig liker. Ikke altfor stor og ikke for liten.

Kreative tekster · Personlig

Tilstede

Tidens tilstedeværelse
Tilbake i nuet
Følelsen av å være tilstede
Virkelig tilstede

Beina plantet godt på jorden
så godt har det aldri føltes
med stillhet
manglende rastløshet
og følelsen av å bare høre til


En åpenbaring i begynnelsen av mars. Følelsen av at tankene klarnet enda litt mer. Mer enn jeg trodde var mulig. Man når et punkt hvor man tenker at nå kommer jeg ikke lenger. Nå har jeg kommet så langt, og tror ikke det kan bli bedre. At jeg kan utvikle meg enda mer på enda kortere tid. Nå er det vel en flat slette for en stund. Men nei! Jeg fortsatte, fortsatte, som om oppoverbakken aldri skulle stoppe. Og det føltes så ufattelig herlig å leve! Bare være tilstede, se min egen personlige vekst utenfra og samtykke smilende med et imponert «wow!». Jeg kan nesten ikke tro alt dette året hadde å by på allerede før vi var ferdig med første kvartal.

Minimalisme · Personlig

Å sortere livet

Helt fra jeg var et lite barn, har jeg hatt et stort behov for å sortere verden rundt meg. Kategorisere, både fysisk og mentalt. Etter som årene gikk utviklet jeg også en tvangslidelse. 13 år gammel ble jeg diagnostisert med OCD, men jeg husker at tvangen strekker seg langt tilbake i tid. Det er vanskelig å si nøyaktig når kaoset ble så sterkt, at det gikk fra uvaner til tvang. Men jeg husker jeg allerede før barneskolealder sorterte gjenstander og verden rundt meg, på en unormal måte.

Jeg samlet på klistremerker og glansbilder i barndommen. Og stadig vekk fikk jeg raseriutbrudd, fordi jeg ikke fikk til det rette systemet. Det knøt seg i magen og ble kaos i hodet. Jeg begynte å gråte og følte på en sterk frustrasjon. Noe jeg i ettertid kan se at var en sterk angst som jeg bare kunne få bort ved å kontrollere situasjonen, på en eller annen måte. Og min måte å takle det på, ble gjennom tvangen. Jeg levde i en vanskelig hverdag med langt mer stress, usikkerhet og misforståelser enn det et barn kunne takle.

Glansbilder sortert etter farger, antageligvis i 4-5 årsalderen. Jeg sorterte ofte etter farger, tall eller egne systemet.

Årene gikk og tvangshandlingene ble mer alvorlige. Fra uskyldig sortering av leker og samleobjekter og videre til telling. Jeg telte handlinger, skrittene mens jeg gikk og med tiden gikk det hele over styr.

Tvangshandlinger var ikke det verste til å begynne med. Derimot skremmende tvangstanker kunne gjøre meg helt handlingslammet. Tanker om at jeg eller andre ville bli skadet om jeg ikke gjorde slik og slik. Trangen til å hoppe ned fra høyder, foran biler eller i en iskald sjø. Som oftest gjorde jeg ikke dette, men det ble raskt mer komplisert etter som jeg utviklet en selvskadingsproblematikk. For tvangen gikk hånd i hånd med både kutt, smerte og oppkast.

Jeg forstår det kan være vanskelig å ane stort mer enn konturene av hvordan det er å leve med en tvangslidelse. For meg har det blitt en naturlig del av livet. Visst har det fratatt meg mange muligheter og dyrebare barne- og ungdomsår. Men med tiden har det blitt omgjort til en styrke og en mestringsstrategi. Hvem skulle trodd det?


Jeg har i lengre perioder hatt alvorlig vasketvang, i form av at jeg vasket hender over 100 ganger daglig, og ikke taklet at andre berørte eiendelene mine. Det kunne gi meg en så sterk angst, at jeg kunne bli utagerende eller skade meg selv. Jeg var livredd ved innleggelser for at noen skulle (i mine øyne) ødelegge det jeg eide. For et fingeravtrykk på en dvd-cover var nok til å vippe meg av pinnen.

For meg har tvangen vært veldig både og. Det har forsterket selvskadingsproblematikken og gjort tidligere spiseproblemer langt mer innviklet. Det har hindret meg i sosial omgang og ført til hevede øyebryn fra mennesker rundt meg. Men samtidig har det vært en mestringsstrategi når livet har vært for tøft. For meg har tvangshandlinger holdt liv i meg, når jeg ellers hadde havnet helt ned i kjelleren. Det har gitt meg en følelse av kontroll, når jeg ellers ikke var i stand til å kontrollere situasjonen.

Den dag i dag ser livet mitt ganske annerledes ut. Å leve med en tvangslidelse er ingen dans på roser, men det betyr ikke at det ikke kan innebære noe godt. Nå er det jeg som kontrollerer tvangen i langt større grad, og ikke den som har kontroll over meg. Selv om jeg nå lever et harmonisk liv, fylt med sinnsro og tilbakelagte psykiske problemer – opplever jeg som alle andre; stress. Og min måte å håndtere stress i ulik grad, er at tvangen øker.

Jeg teller ikke lenger til tusen eller blir gående søvnløs fordi jeg må sortere, rydde eller utføre handlinger umenneskelig fort. Men jeg har lært meg å bruke tvangen til min fordel. Når jeg blir rastløs og har behov for å gjøre mye på kort tid, kan tvangen gjøre meg utholdende (fordi det ikke finnes noe alternativ). Og når tankene blir for mange og jeg kjenner stresset på kroppen, kan jeg roe ned og gjenvinne kontrollen gjennom telling og tvangshandlinger.


Det som engang var en vanskelig diagnose å leve med, har blitt til en trygghet. Tvangslidelsen lever i en slags symbiose med atferdsmønsteret mitt. Tvangen hjelper meg å regulerer følelser, og jeg har klart å ikke lenger la det styre livet mitt, men heller klart å tilpasse livet slik at jeg kan fungere – selv med mye tvang.

Det er kanskje ikke så rart at jeg nå finner en langt større ro med en minimalistisk livsstil og et hjem med langt færre gjenstander enn det de fleste ville ønsket. For meg har det vært avgjørende å kunne frigjøre meg fra materialistiske unødvendigheter, og å ha et ryddig hjem med få ting. Det har gjort psyken min stabil og gitt meg den siste brikken jeg trengte i puslespillet kalt livet.

Jeg er ofte ganske ekstrem i væremåte og tankesett, uansett hvilke områder jeg kommer inn på. Derfor kan jeg ofte oppfattes litt svart/hvitt. Jeg tar ting langt, og ofte lengre enn langt. Noen kan kanskje se på det at jeg er veganer og minimalist som ekstremt, og muligens usunt eller tvangsmessig. For meg er det med på å stabilisere det usunne og syke. Så selv om jeg kanskje kan virke ekstrem i væremåte, vit at jeg er bevisst på det! For meg er det ofte alt eller ingenting. Jeg går «all in» når jeg gjør noe, men det viktigste er tross alt hva som fungerer for meg.

Hverdag, tanker og meninger · Personlig

Feit, men frisk

«Du må ha tatt av deg» sa hun, som så alt for mange før henne. «Nei» responderte jeg. Vekta hadde vært tilnærmet den samme gjennom et år nå. Men det er mye mulig jeg har endret noe fasong eller at klærne jeg gikk i, fikk meg til å se litt tynnere ut (ikke fullt så feit).

For all del, jeg vet det er hyggelig ment når folk spør om du har gått ned i vekt. Jeg vet bare på samme tid at det er unødvendig, og noe som ikke løfter meg opp. Visst har jeg gått ned en god del fra min maksvekt i fortiden. Omkring 12 kilo for de som måtte lure. Men for meg er det ikke det som er viktig.

Det virker som at folk ofte forventer at man forsøker å gå ned i vekt om man er overvektig. Jeg gjør ikke det. Jeg er tilfreds med slik jeg er for øyeblikket, men ønsker noen endringer i kosthold og livsstil – som også kan føre til vektnedgang.

Jeg svarte henne med å si «det viktigste er at jeg har en frisk kropp», og det er det faktisk. Det er nok av de i min vektklasse som har helseproblemer, men jeg er ikke en av dem. Jeg skal ikke være naiv eller påstå at det ikke kan komme, for det er mange risikoer knyttet til det å ha en overvektig kropp.


Her og nå er ikke det viktigste om du tror jeg har gått ned et par kilo. Det viktigste er at jeg trives i min egen kropp, og at den er frisk – selv om jeg er stor. Jeg har ingen ryggproblemer eller belastningsskader som følge av overvekt. Heller ikke hverken diabetes eller høyt kolesterol. Jeg har et variert vegansk kosthold. Og jeg vet å kose meg, både med sunn og litt mindre sunn mat. Jeg er også fysisk aktiv daglig, i varierende grad – men jeg har jo en hund, så det tilsier minst tre turer daglig.

Jeg er veldig bevisst på hva jeg trykker i meg, kanskje mer enn det gjennomsnittet er. For det er ikke slik at alle som er overvektige er dumme eller uvitende om eget matinntak. Det er bare stor forskjell på å vite hva som skal til for vektnedgang og det å ønske å gjennomføre det. Det betyr likevel ikke manglende kunnskap.


Jeg ønsker på ingen måte å fremstille overvekt som noe positivt, slik enkelte andre gjør. Jeg vet det ikke er sunt, at det er potensielt helseskadelig og heller ikke noe pent å se på. Sistnevnte er riktignok noe jeg ikke kunne brydd meg mindre om. For utseende mitt skal ikke få definere hvem jeg er som person. Jeg ler litt inni meg av de som tror at «overvektig» eller «feit» er et skjellsord de kan mobbe meg med. Det er sannheten og jeg blir ikke såret av noe så innlysende.

Poenget mitt med dette innlegget er hvor unødvendig det er med folk som hele tiden skal blande seg opp i andres vekt. Det er lett å spørre «har du tatt av deg?», uten å tenke på hvor forandringen ligger. Man kan gjerne spise mindre mengde mat totalt og mer junkfood, samtidig som man går ned i vekt. Er det noe å heie frem? For du aner ikke hva den synlige vektnedgangen betyr. Det kan være sunnere vaner eller mer fysisk aktivitet. Men det kan også være oppkast og overspising.

Tro meg, jeg fikk høre at jeg hadde gått ned – når jeg for noen år tilbake var inne i spisemonsterets klør og gikk ned 10 kg på under en måned. Du spurte meg aldri hvorfor, men bare applauderte min vektnedgang  (som forresten innebar et ekstremt matinntak).

Personlig

Et menneskeliv

Det er ikke alt jeg er god til, men jeg har med tiden lært meg at det er greit. For ingen kan alt, og det er ikke alt hvert enkelt menneske trenger å kunne. Det er mye jeg ikke kan noe om, og mye jeg ikke ønsker å lære noe om – og det er faktisk helt okei. Det viktigste er at jeg fortsetter å lære, så lenge jeg lever. Og at jeg aksepterer at jeg ikke er allvitende eller best i alt.

Det er ikke alt jeg trenger å mestre, for jeg mestrer selve livet – og det er en stor bragd i seg selv. Jeg som for en tid tilbake ikke følte at livet hadde nok å gi meg, har klart å innse at livet gir meg alle mulighetene jeg trenger. Det eneste jeg noensinne trengte, var å lære meg at jeg er god nok akkurat slik jeg er.

Her og nå er alt vi har. I hvert fall det eneste vi vet med sikkerhet. At livet finnes, her og nå. Ett liv, ikke to, ikke tre. Kanskje, men vi vet bare om det som er akkurat nå. Det som har vært og det vi har. Og det eneste vi bør fokusere fullt og helt på, er nuet. Visst kan vi drømme om det som skal komme, sette oss mål og planlegge fremtiden – men vi må ikke la det overskygge nåtiden. Det vakre som finnes i akkurat dette øyeblikket.


Jeg gråter mens jeg skriver dette. Ikke fordi jeg er trist eller har det vondt. Men fordi jeg er rørt, rørt over å være i live. Takknemlig for min egen eksistens og alle mulighetene som ligger for mine føtter. Jeg gråter av glede. Fordi livet er vakkert. Så vakkert at det noen ganger verker i brystet. Så vakkert at det gjør vondt (men egentlig godt).

Jeg lar tårene strømme nedover mine varme kinn. De blir fanget opp av munnvikene som danner et smil. Det smaker salt, og jeg assosierer meg til saltvann og sommerminner. Jeg er tjueto somre gammel, og har kanskje bare levd en firedel av livet.

Jeg tenker på alt som allerede har vært, og alt som enda ikke har kommet. Jeg smiler når jeg ser for meg alle gangene jeg skal le og smile. Alle gangene jeg skal kjenne hjertet dunke hardt i brystet. Alle gangene jeg skal gråte, av smerte, sorg eller glede. Og jeg vet at jeg så gjerne bare vil føle på alt sammen. Det gode og det vonde. For egentlig handler det ikke om godt eller vondt. Det handler om helheten. Helheten av et menneskeliv, i en evig symfoni av mørke og lyse toner.

Finn din egen vei, og gå den helt ut. Ikke la noen andre få avgjøre hvordan du skal leve. Våg å føle på alle følelsene som kommer din vei. Både de gode og de vonde. Vit at det er verdt det, å ta imot alt sammen.

Kreative tekster · Personlig

Flere av ditt kaliber

Om jeg noensinne får holde rundt deg, skal jeg aldri gi slipp. Trygg i dine armer.  Kanskje er det bare i drømmene mine hvor du hvisket meg god morgen og strøk meg forsiktig over kinnet. Kanskje er det jeg skriver nå bare fiksjon.

img_2693
Kanskje vil du aldri glemme blikkene du sendte meg og begjæret vi begge følte. Kanskje var det ikke engang ekte.

img_2697
Det eneste jeg vet er at om noen skulle kunne få meg til å føle ekte kjærlighet, noensinne – måtte det være deg. Vi går antageligvis bare videre i hvert vårt livsløp og sees ikke igjen. Jeg vandrer videre alene og møter ikke på flere av ditt kaliber.