Ordpust

IMG_4122
Det er bare gjennom ordene mine jeg kan puste. Trenger vokaler for å trekke luften dypt ned i lungene. Trenger konsonanter for å konstantere at dette er ekte. Gi meg tegnsetting så jeg kan dele opp verden, sette komma, punktum, spørsmålstegn og smilefjes.

Å sette seg selv fri

Det er viktig å frigjøre seg fra fortiden, gi slipp på det som tynger deg. Og nettopp det har jeg gjort de siste dagene, ved å slette gamle dagboknotater. De fysiske dagbøkene forsvant i 2016 og 2017, da jeg som minimalist kvittet meg med alt som ikke har en funksjon eller gir meg glede. Og disse hadde ingen annen funksjon enn å trykke meg ned, påminne meg smerte og faenskap.

De minnene som betyr noe – husker vi. Og alt annet kan få lov til å gli ned i fortidens bunnløse dyp. Jeg har spart på noen ytterst få dokumenter, men det er av kreative årsaker. En dag gir jeg slipp på de også.

Jeg har notater her på bloggen, både fra gode og vonde stunder. De vil aldri bli fjernet. Det samme gjelder dikt og andre kreative tekster. Det er noe som har verdi for meg. Men det er et faktum at jeg har skrevet mer dagbok i vonde perioder, og nå som disse periodene er over – var det på tide å gi slipp.

img_3592-as-smart-object-1
Gi slipp, så noe bedre kan fylle den plassen.

Å skrive poesi

Jeg har ingen moral
skrupler
eller dannelse
når jeg skriver poesi

ikke tro at jeg alltid skal skrive vakkert
være myk og ikke brutal

jeg skriver om livet
om misbrukte mennesker
oppbrukte følelser
forduftede minner

jeg skriver om døden
smerten som setter seg i ryggraden
knivene som er sløve etter kroppsbruk

jeg skriver om fremtidens håp
fortidens kvaler
alt det jeg ikke får sagt på andre måter

Så mye mer enn en diagnose

Jeg har lenge identifisert meg med diagnosene mine. Selv nå som jeg er friskere enn noen gang. Det gjør noe med et menneske å leve med psykiske lidelser over lang tid, og selv om jeg vet at jeg aldri har vært selve diagnosene, har de vært en stor del av livet mitt.

Først må jeg si at det er enkelte diagnoser jeg har hatt som jeg ikke «ser på som diagnoser». Det er mest fordi jeg skiller mellom ting som kan behandles og ikke, og har ingenting å gjøre med alvorlighetsgraden. Det blir selvsagt helt feil å si at angst, depresjon og selvmordstanker ikke er diagnoser, men jeg skiller det for eksempel fra Asperger og Tourette syndrom – som jeg må leve med livet ut.

Et annet skille er også at Asperger syndrom er en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse som er medfødt, og ikke en psykisk lidelse som kan behandles. Det samme med Tourettes, som er en nevrobiologisk lidelse. Det skal riktignok sies at begge deler har ført til at jeg har utviklet andre psykiske lidelser.


Det er kanskje forvirrende når jeg skiller mellom diagnoser på denne måten. Men for meg har det alltid føltes riktig å si at jeg har diagnosene Asperger syndrom, Tourettes syndrom og OCD, fordi de står på papiret, oppført med tall fra diagnoseregisteret ICD-10.

Jeg har slitt med både angst, depresjon, psykose, selvmordstanker, spiseforstyrrelser og spilleavhengighet. Men jeg ser ikke på dette som noe like spesifikt. Jeg ønsker ikke tråkke på noen tær eller virke uvitende, så derfor er det viktig å presisere at dette kun gjelder meg personlig.

Selv om angsten har vært spesifisert som sosial angst og spiseforstyrrelsene omtalt som bulimi, har det likevel vært uspesifisert på et vis. Jeg har slitt med flere former for angst, og for eksempel aldri blitt utredet og formelt diagnostisert med bulimi. Men det har blitt omtalt som det av enkelte leger.


Nå som jeg har skrevet litt rundt måten jeg deler inn diagnoser på, vil jeg komme tilbake til de tre diagnosene som fremdeles er gjeldende. Asperger syndrom, Tourettes syndrom og OCD. Tre diagnoser jeg må leve med livet ut. Det skal riktignok sies at man kan bli frisk fra OCD, men det viktigste for meg er at jeg kan leve godt med det. For meg er nok også mye av tvangen «innbakt» i Asperger-diagnosen, og det å ha en litt annerledes måte å tenke på.

Det jeg vil skrive om i dag er ønsket om å slutte å identifisere meg med diagnosene mine. Selv om jeg for lengst har sluttet å redusere meg selv til noe mindre enn et menneske, eller se på meg selv som «psyk» med negativt fortegn – har jeg fortsatt en vei å gå.

Jeg og flere andre med Asperger syndrom, omtaler oss selv og andre som «aspergere». Dette ser jeg overhodet ikke på som negativt. Jeg kan til og med si at jeg er stolt over diagnosen min. Flere andre er også glade for det positive en slik utviklingsforstyrrelse kan føre med seg. Kreativitet, særinteresser og det å se verden med litt andre øyne. Det er med andre ord ikke nødvendigvis bare vondt og vanskelig å leve med en slik diagnose. Men hva gjør det med meg å omtale meg selv slik?


Selv om det kan føles positivt å tenke på meg selv som en Asperger, eller forklare de uvanlige handlingene mine med at det er OCD-en i meg – ønsker jeg å finne andre ord å beskrive det med. Jeg ønsker ikke å slutte å skrive om livet med Asperger. Det kan være nyttig både for meg selv og andre – det å se verden fra et annerledes perspektiv. Men kan jeg bruke andre ord?

Jeg kan skrive om tvangstanker eller rare systemer, og la det bli med det. Ikke skrive OCD og la det få en større plass i livet mitt enn det fortjener. Jeg kan skrive om hvordan jeg oppfatter verden, sosial interaksjon og overveldende sanseinntrykk – uten å nevne at jeg har Asperger.

Det handler ikke om å ønske å skjule hvem jeg er eller hvilke diagnoser jeg har. Det handler bare om å flytte fokuset over på utfordringene, gledene og livet i seg selv – uten å gi et navn til alt. Det er klart det er lettvint å ty til diagnoser når jeg skal beskrive tilbakelagte eller nåværende problemer. Spesielt siden min fortid i psykiatrien har vært såpass omfattende. Men på samme tid holder det meg tilbake. Det gjør meg til en større del av diagnosene mine. Derfor ønsker jeg å tenke meg om en ekstra gang, før jeg skriver om diagnoser i fremtiden.

Livets lerret

La kroppen min få lov til å være et lerret for levd liv. Aksepter at jeg har malt den med streker og striper, runde og avlange. Historien har formet kroppen min, både i bredde og dybde. Historien min har påført meg arrene som aldri forsvinner.

La hjertet mitt få lov til å føle sorg over det jeg har mistet. La meg få tenke på de menneskene som har såret meg, de menneskene som har sviktet meg. La meg få lov til å tilgi, men likevel aldri glemme.


La hjernen min få lov til å være litt annerledes enn din. La oss heller omfavne og heie frem våre ulikheter. Bare la meg få overanalysere og kategorisere verden rundt meg. La meg få gruble til langt på natt, fordi det er sånn det er å være meg. Ikke tro at jeg forventer at du skal forstå meg, tankene mine eller handlingene. Jeg forventer ingenting.

En verden i grus

Kan ikke tidfeste nøyaktig når du forsvant ut av livet mitt. Det er klart jeg husker dagen vi tok farvel, datoen du ødela det siste jeg hadde igjen av stolthet; det er bare ikke den dagen du forsvant.

Du skulle vandre sammen med meg gjennom mange år. Det tok tid for meg å riste deg av meg, tyngende og sterk som du var – der du satt på skuldrene mine, bøyde hodet mitt ned i grusen og aldri tillot meg å kikke opp.

Vi skulle vandre sammen gjennom mange år. Jeg visste det bare ikke på den tiden. Fremdeles kan jeg kjenne deg prikke meg på skulderen en gang i blant. Kjenne pusten din i øret. Vindkastene kamuflerer ikke alt.

Jeg jobber fremdeles med å få deg helt bort. La deg falle med ansiktet ned i grusen, trampe deg ned med støvlene jeg ikke eier og si: det er over nå.

IMG_7500 3 contrast

Fordi det er viktig for meg

Jeg ønsker at dikt og andre kreative tekster skal få en større plass på denne bloggen. Før delte jeg flere dikt. Eller egentlig ikke, siden jeg skrev sjeldnere. Men totalt var det mange av innleggene som var dikt.

Jeg ønsker å finne tilbake til noe av det jeg savner med denne bloggen. Og en av tingene er å poste mer poesi. Jeg deler en form for kreative tekster hver mandag, og har gjort det i godt over et år nå – men jeg føler ikke det er nok. Jeg vil dele oftere. Fordi det er viktig for meg.

Jeg har en annen blogg, som noen kanskje har fått med seg. Den heter Vinterblomst og har levd i snart ti måneder. Der poster jeg hovedsakelig dikt, korte tekster, noen tanker og fotografier. Det meste er mer konsentrert og kortfattet. Så siden jeg hverken ønsker å slå sammen disse to bloggene, eller bare dele dikt på Vinterblomst – vil Livets rose bli litt annerledes fremover.

1
Jeg ønsker ikke å ha så faste rammer på bloggen. Jeg vil tillate meg selv å gi mer slipp rutinene. De dere kanskje ikke ser. De som forteller meg når det jeg må poste en ny vegansk oppskrift, naturbilder eller portretter. En mulig bivirkning av å leve med en tvangslidelse, hehe! Alt har et rart system i hodet mitt.

Jeg ønsker bare å skrive! For livet mitt består for det meste av det. Skrive og fotografere. Betrakte og beskrive. Bevare tankene til evig tid. Det er riktignok bare en liten brøkdel som havner her på bloggen, men jeg ønsker at det skal være mer. Flere av de litt rare tekstene mine. Jeg vil samle de her. Ikke fordi jeg trenger respons, men fordi de er en del av meg. Og bloggarkivet ønsker jeg at skal gjenspeile flere sider av den jeg er. På godt og vondt.

Brytebrød

IMG_4104 og IMG_4157
Jeg tenker tilbake til en svunnen tid. Barneår. Den gangen jeg ikke fant ordene for å beskrive smerten min. Forvirret? absolutt! Fortalte om frustrasjon og sorg over ensomhet. Fortalte om depresjon og dystre tanker. Men smerten min forble urørlig. Klarte ikke gå for nærme. Våget ikke fortelle. Beskrive. Kanskje noen da kunne forhindret det hele. Forhindret at du spiste av hjertet mitt, brøt sjelen min opp i biter som om den var brytebrød.

Stille la du verden min tilbake, som et puslespill med manglende biter.

Hvis dagen i dag er den siste

Hvis jeg hadde visst at jeg skulle dø i morgen, ville jeg sagt meg fornøyd med det livet jeg har levd. Kan du si det samme? Det handler ikke om å ha et helt storslagent liv eller å ikke verdsettet livet. Det handler tvert imot om å verdsette alt.

Jeg vet at livet mitt har hatt mange nedturer. At jeg har opplevd mer smerte enn man burde trenge å oppleve i løpet av et helt liv. På samme tid vet jeg at jeg nå har det mest fantastiske livet jeg kunne tenke meg. Alt jeg kunne drømme om, selv om jeg i fortiden så for meg et svært så annerledes liv.

Det handler om å være takknemlig. Å være takknemlig er noe av det viktigste jeg har lært etter under et kvart århundre her på jorda. Grunnen til at jeg ikke er redd for å dø, og at jeg kan si at jeg et tilfreds med det livet jeg har levd – er nettopp fordi jeg er takknemlig. Glad for alle årene jeg allerede har levd på overtid. For det er ingen selvfølge at jeg sitter her den dag i dag, etter alt det jeg har utsatt kroppen min for. Jeg kunne ha dødd før jeg fylte 15.

IMG_2063
Uansett hvordan fortiden din så ut, har du likevel et valg her og nå. Du kan velge å leve et liv fylt med bitterhet og hat, eller du kan velge å ta ansvar for din egen lykke. Ingen har sagt at det er enkelt å leve. Og ingen bør dømme deg om du faller gang på gang. For nettopp ved å falle, viser du at du er sterk nok til å reise deg igjen.

Jeg er så takknemlig for at jeg kan leve det livet jeg nå lever. At jeg har kommet så ufattelig langt, på bare noen få år. Bare det siste halvannet året har jeg oppnådd massive endringer i livet mitt.

IMG_2092
Jeg skriver dette innlegget for å minne deg på hva du bør gjøre i dag. For det du bør gjøre er å praktisere takknemlighet. Finn noe å være glad for! Enten det er noe så lite som et varmt bad eller en frisk smoothie. Kanskje en klem fra en du er glad i, det vakre lyset på morgenen eller å lese en god bok.

Har du noen planer for det nye året? Noe å strekke deg etter? Jeg tenker ikke på urealistiske nyttårsforsetter, men noe du virkelig brenner for. Noe du ønsker å oppleve før du dør. Ikke utsett det! Ingen av oss har noen garanti for om dagen i dag er den siste. Så hvorfor ikke nyte livet fullt ut? Skap de små øyeblikkene, den vakre hverdagsmagien.

Årskavalkade 2017

Jeg startet året med optimisme og et ønske om videre endring. 2016 var et år som tok meg med storm, og jeg var nå klar for et steg videre. Januar var en svært innholdsrik måned, som besto av reflektering over det som hadde vært og samtidig en utvikling mot det som skulle komme. Jeg startet et lykkeprosjekt som har vært en viktig del av året. Jeg hadde også et spareprosjekt for måneden og skrev om dette i forbindelse med min tidligere spilleavhengighet. Jeg avsluttet måneden med et viktig innlegg om minimalisme og å finne seg selv.

Februar startet med at jeg gikk ned til 5 bloggdager i uken, noe som var viktig for blogginspirasjonen. Jeg hadde en spennende soyafri-måned og delte litt om maten jeg spiste. Jeg fikk økt bevissthet rundt hva jeg ønsket av dette året, og skrev mye dagbok. På bloggen delte jeg to veldig sårbare og personlige innlegg. Jeg skrev om hvordan det er å gå ut fra barneskolen og inn i psykiatrien, og viktigheten av å tilgi. Februar var en sterk måned, på mange måter.

Mars ga seg til kjenne og det gikk mot vår. Det var på mange måter en svært utfordrende måned, siden jeg opplevde en kraftig forverring av tics. Likevel var det mange lyspunkter med måneden, med mange kreative tekster som ble skrevet og blogginnlegg jeg ble fornøyd med. Jeg skrev blant annet om tårer og latter, et fint menneske i psykiatrien og hvor overveldende verden kan være. Jeg startet også opp tilleggsbloggen Vinterblomst.

I løpet av våren tok et steg videre på reisen som minimalist. Jeg skrev litt om dette i innlegget møbler og minimalisme, og ga flere gode tips når jeg skrev om minimalism game. I april fjernet jeg enda flere ting i hjemmet mitt og utviklet meg utrolig mye som menneske. Det var en vond, men også nødvendig måned. Jeg fant tilbake til roen i meg selv, og sto stødigere i livet. Jeg fotograferte og hadde mye glede av mitt nye objektiv: Canon EF 135mm f/2.0L.

April var over og jeg kom styrket tilbake etter bloggpausen 1. mai. Jeg tok imot en fin vårmåned som ga meg mye, mai var en måned for mange små og store endringer. Jeg koste meg med masse deilig vegansk mat, skrev en god del kreative tekster og hadde blant annet undre-uke på bloggen. Jeg skrev også om at Mira er det kjæreste jeg har, hvordan alt er så fremmed etter årevis i mørket og om livet uten kart og kompass. Jeg fotograferte ofte naturen, og hadde en spennende photoshoot med Elin.

Sommermånedene juni og juli ble annerledes enn jeg hadde sett for meg, men likevel veldig fine og lærerike. Jeg leste og fotograferte masse, og forsøkte å nyte sommeren mest mulig. Ikke var jeg så ekstremt plaget av varmen heller, noe som trolig kom av at jeg hadde redusert stoffskiftemedisinene i mai. Jeg spiste mange nye veganske supper, både hjemmelagde og ferdige. Jeg hadde også mye annen god mat, slik som ulike salater, smoothier, gryteretter, wok og ulike veganske burgere.

Jeg skrev flere innlegg jeg er fornøyd med, blant annet om hva et tiår med mørketid gjør med et menneske. Jeg skrev også om hvordan lykke er et valg, og delte et av årets viktigste innlegg: reisen mot livet. I juli skrev jeg om hvordan det er å leve med en tvangslidelse, tanker rundt overvekt og avsluttet måneden med å dele en novelle.

August forsvant litt mellom hendene på meg. Det føltes i hvert fall slik. Jeg hørte mye på podcaster, så på dokumentarer og tenkte over livet. Jeg skrev om hvordan man kan bli mer miljøvennlig og delte oppskrifter på vaniljemuffins og spicy karrigryte. Jeg la også ut noen fine bilder av Mira og pappa og skrev om nødvendigheten av å fokusere på det viktigste.

September kom med utrolig mange tanker og følelser. Jeg gikk inn i den nye måneden i hovedstaden. Det ble mange fine fotografier fra botanisk hage, god vegansk mat og hvile. Men det ble også litt mye for meg som er såpass følsom for sanseinntrykk. Måneden ble litt tankefull og tung. Jeg fant mye roen mens jeg vandret i naturen, med kamera eller Mira på slep. På bloggen skrev jeg blant annet om medisinering og psykiske lidelser, strømsparing og sensommertanker.

Oktober og november ble et vendepunkt på mange måter. Jeg skjønte at jeg trengte å gjøre enkelte endringer i livet mitt, før tvangstankene tok helt overhånd. Å leve med en ocd-diagnose, kan noen ganger være som en berg-og-dalbane. Det største problemet er egentlig at tvangen fort kan trigge andre tilbakelagte problemer, i dette tilfellet med spising. Da er det viktig å ta grep, før ting går for langt.

Mange bøker fant veien fra biblioteket og til hjemmet mitt i høstmånedene, noen av dem nevnte jeg i innlegget bokhøsten. Jeg lyttet til podcaster, så mye på serier og tilbrakte en god del tid i sofaen og senga. På samme tid var jeg ganske mye utendørs. Fanget høstfargene med kameraet, kjente på den friske luften og var i bevegelse.

Jeg skrev om hvor viktig familie er og hvordan jeg lager veganske vårruller og tacopizza. Jeg skrev også litt mer om minimalisme, og hvordan jeg gikk fra shoppestopp til varig livsstil.

IMG_0712Vinteren kom i midten av november. 14. november dalte snøen ned og førte med seg flere snøfall mot slutten av måneden. Jeg nøt den friske luften og fotograferte snøen. I slutten av måneden kjøpte jeg meg et analogt kamera, som jeg gleder meg til å bruke mye i året som kommer.

Året gikk mot slutten og jeg blogget om at hjernen min er det vakreste jeg har, verdens beste jordbær-is og fem ting jeg har oppnådd i livet. Jeg delte også portretter av vakre Jorunn, som jeg hadde photoshoot med i November.

Desember ga meg en fantastisk avslutning på året! Jeg fotograferte, skrev og reflekterte over alt jeg har fått oppleve på 365 dager. Jeg er så ufattelig takknemlig for 2017.

La 2018 få starte og overgå det hele!

Å la seg inspirere

Jeg blir stadig flinkere til å slutte å sammeligne meg med alle andre. Nå er det over et år siden jeg slettet Facebook, noe som helt klart har hatt en innvirkning på dette behovet. Jeg slipper å bli bombardert med hva alle andre gjør, enten det er i form av større prestasjoner, eller mer hverdagslige ting som rengjøring, matlaging eller reiser.

Jeg blir stadig mer fokusert på det som er akkurat her og nå, og hva som er en del av livet mitt. Ikke andres liv, ikke mitt ultimate drømmeliv – men det fine som allerede eksisterer. Å være tilstede i eget liv er så ufattelig viktig. Ikke minst om du ønsker å ha noe å strekke deg etter. Noen små (eller store) ting som bringer deg nærmere drømmen. Da trenger du å være takknemlig for det du allerede har.


Jeg har i mange år sammelignet meg med andre mennesker. Og det har alltid vært noen som har vært bedre enn meg. Noen som tar bedre bilder, noe som skriver bedre, er mer hyggelig eller mer ambisiøs.

Etter som årene gikk innså jeg at det alltid vil være slik, og det er faktisk bare fint! På den ene siden: du har noe å strekke deg etter om du ønsker det. Men viktigst av alt er evnen til å la seg inspirere. Jeg studerer de vakre fotografiene og blir fylt med en enda sterkere inspirasjon innvendig, til egne fotografier. Ikke de samme, kanskje tvert imot noe helt annerledes. Men de ga meg noe.

Jeg oppsøker de fine bloggene, de som finner ordene jeg selv irriterte meg over å ikke finne. Og i stedet for å bli grepet av misunnelse, blir jeg grepet av beundring. Jeg roser dem opp i skyene. Kanskje ikke alltid i kommentarfeltet, som regel er det bare i tankene mine.

Jeg glemmer hva jeg kan eller hva jeg bør kunne for et øyeblikk, og leser en spennende artikkel. Suger til meg kunnskap. Kanskje finner jeg en blogger som er svært kunnskapsrik og reflektert til sin alder. Kanskje er vedkommende også yngre enn meg – og det er helt greit. Jeg klapper personen på skuldra og sier: vær stolt av deg selv!


Jeg trenger ikke være den første som skriver om noe viktig. Om noen andre har skrevet om akkurat det samme før meg, bør jeg bare se på det som noe fint. At det finnes en likesinnet der ute. I hvert fall på det området.

Jeg vil bare nyte alt sammen! La meg inspirere av de flinke bloggerne som lager spennende vegansk mat. Kanskje noe jeg aldri har tenkt på å lage engang. Jeg vil lese de sterke tekstene av mennesker som våger å være sårbare. Se flotte fotografiene som treffer meg dypt i hjertet.

Jeg vil føle på all kreativiteten som strømmer over hele verdensveven. Alle de inspirerende, flotte og spennende menneskene som jeg får rett inn i stuen min – bare et tastetrykk unna. Misunnelse og sjalusi tar deg ingen vei. Inspirasjon og evne til å tenke selv kan ta deg langt.

Jeg trenger bare å være meg. Det er nok. Så kan alle andre få være seg, og sammen skaper de en verden jeg kan la meg inspirere av.

Den rette

Jeg har hørt utsagnet «den rette dukker opp før du aner» mange ganger i løpet av mitt relativt korte liv. Men har det aldri slått deg at jeg kanskje ikke ønsker å finne noen? At jeg faktisk mener det når jeg sier jeg trives som singel, og aldri ser for meg en fremtid sammen med et annet menneske?

Kanskje er det vanskelig for deg å fatte at ikke alle ønsker det livet du lever (eller så sårt ønsker deg). Jeg kan forstå helt utmerket at denne tosomheten så mange søker, også er med på å berike livene deres. Samtidig vet jeg at det ikke er noe som er gjennomførbart eller ønskelig i mitt eget liv.

Når jeg kan forstå din side av saken, kan ikke du forsøke å forstå min? Selv om du lever sammen med din store kjærlighet og kanskje til og med har et kjærlighetsbarn eller to, betyr ikke det at alle ønsker seg livet du lever. Jeg mener på ingen måte å kritisere livet du (eller andre) velger å leve. Det er bare ikke noe som samsvarer med min oppfatning av lykke.

IMG_6331-2
Jeg synes det er trist når mennesker føler seg fortapte eller ensomme fordi de ikke finner den rette. Eller når de «mister alt» fordi deres livspartner har funnet en annen, eller bare ikke føler den samme kjærligheten mer. Kanskje vet jeg ikke hva jeg snakker om, for jeg har tross alt aldri vært i et langvarig forhold. Men det jeg vet noe om, er selvstendighet. Å stå stødig i livet, alene – fordi nettopp det føles som trygghet.

Jeg tar meg stadig i å tenke på hva som kan gjøre et menneske så avhengig av en annen? Hvorfor ønsker noen å legge lykken i hendene på noen andre? Jeg tenker bare på hvor skjørt livet er, og hvor lite (og sikkert mye) kjærligheten kan tåle.

Jeg har ikke følt denne store kjærligheten selv. Og visst kan det gjøre meg ute av stand til å forstå. Kanskje vet jeg ikke hva jeg velger bort ved å leve alene, men jeg vet i det minste hva jeg velger – og at det er mer enn nok for meg.

IMG_3223
Noen mennesker snakker om hvordan de ikke følte seg hele, før de møtte den rette. Som om de var ufullstendige alene. For meg virker det som karaktersvake mennesker, uten tyngde eller fotfeste. Uten at jeg på noen måte ønsker å dømme. Det er bare mitt synspunkt, ut fra eget liv og erfaringer.

Jeg vil bare gi et slags motsvar til denne konstante forventningen om å være to. For i mine ører klinger ikke det vakkert. Selv om en sterk kjærlighet mellom to mennesker uten tvil kan være vakkert – for de involverte.

Jeg elsker livet høyere enn høyt, og jeg vil så gjerne dele det! Få folk til å forstå at lykke er subjektivt, i hvert fall til en viss grad. Selv om mange av oss trenger de samme grunnsteinene i livet, og å få dekket grunnleggende behov – er det likevel kun en liten del av et stort liv. Det er noe vi heller burde være glad for. Heie fram ulikhetene våre. Tenk så kjedelig det ville vært om alle ønsket det samme?

IMG_6347
Jeg skal ikke behøve å forsvare valget mitt. Selv om jeg er ung, betyr ikke det at jeg er uten dømmekraft. Mange fremstiller det nærmest slik, samtidig som de lukker ørene for begrunnelsen min. «Skal du ikke ha barn? Det vil endre seg når du blir eldre» kan jeg få høre, uten at noen spør meg om hvorfor. Er det i bunn og grunn bare noe jeg ikke ønsker, eller er det kanskje en dypere og mer innviklet årsak til valget mitt?

Våg å spørre, så kan vi snakke om det. Kanskje kan du lære noe av min selvvalgte alenehet. Jeg bruker det ordet, fordi ensomhet ofte kan tolkes i en negativ retning. Og for meg finnes det ingenting negativt med å være alene.

Ville du ha solgt barnet ditt?

Det føles som en evighet siden jeg deltok i diskusjonsgrupper og på forum. Likevel er det en tråd jeg ikke klarer å glemme. Den er fra 2015, noen måneder etter jeg ble veganer.

Diskusjonen omhandlet meg som person. Livet mitt som veganer ble kritisert og vi kom inn på temaet dyrehold. Først må jeg si at jeg på ingen måte er for avl, og aldri kommer til å skaffe meg et dyr den dagen Mira ikke finnes lenger. Jeg synes det blir feil når folk avler opp hunder, kun for økonomisk gevinst. Men det er ikke temaet her.

En anonym person mente jeg skulle kvitte meg med Mira. Det kjæreste jeg har, mitt lille pelsbarn – burde tydeligvis bli solgt fordi jeg hadde blitt veganer. Det ville redusert etterspørselen etter hunder og kunne hindret at et dyr ble utnyttet, sa vedkommende. Jeg trengte ikke nødvendigvis å avlive henne. 

IMG_7518Ville du vurdert å selge et familiemedlem? For det er det hun er for meg. Selv om jeg som veganer ikke vil bidra til videre oppdrett av dyr, betyr selvfølgelig ikke det at jeg vil kvitte meg med Mira! Hun kunne da ikke noe for at jeg valgte å bli veganer. Det betydde ikke å velge bort henne.

Hadde jeg først blitt veganer, ville spørsmålet vært et helt annet. Da hadde jeg forstått at noen stilte seg tvilende til om kjøp av dyr regnes som utnyttelse. Det er en helt annen diskusjon som jeg ikke er ute etter å ta her og nå.

Å være veganer handler nettopp om å ikke se på dyr som mat eller objekter. Ikke skille mellom ulike vesener eller deres verdi. Så hvordan kunne dette menneske finne det logisk at jeg bare uten videre skulle selge et familiemedlem? Ville du solgt barnet ditt fordi du endret livsstil?

IMG_5599Jeg merker jeg er sint fremdeles, nesten to år senere. Vedkommende spurte om hvorfor jeg måtte ha kjærlighet spesifikt fra hunder. Kunne jeg ikke få det fra mennesker?

Det handler ikke om manglende kjærlighet fra mennesker. Det handler om å ikke velge bort det kjæreste du har. Jeg sammenligner Mira med et barn. Hvilken mor kunne kunne få seg til å selge barnet sitt? Jeg kjenner sinnet brenner inni meg, og håper jeg aldri møter på slike ytringer igjen, noensinne!

Jeg setter pris på når folk spør om veganisme. Når de er nysgjerrig, og når de stiller kritiske spørsmål. Ingen spørsmål er dumme, selv om jeg kanskje har hørt de et hundretalls ganger før. Så lenge du ikke spør med en hatefull tone, kan jeg svare på det aller meste, også om andre temaer i livet mitt. Det handler om hvordan du spør.

Våre ulikheter

Jeg kan like at vi er svært ulike, at du ikke er akkurat som meg. Selv de som er totalt forskjellig fra slik jeg selv er, kan stadig fascinere og inspirere meg. For det er et reelt faktum: hvis alle var som meg, ville ikke verden ha gått rundt. Da ville vi alle ha endt opp som en moderne versjon av huleboere, enslige huleboere. Vi ville knapt snakket med andre mennesker, ikke jobbet og for det meste vært for oss selv. Samfunnet ville ha kollapset.

Så vit at jeg kan la meg fascinere av livsstilen din, selv om jeg aldri i livet ville ha levd slik selv. Ikke se på min annerledeshet som en kritikk av ditt eget liv. Se heller på det med fascinasjon, slik jeg ser på deg. At jeg stikker meg ut på mange måter, betyr ikke at du trenger å stikke deg ut på samme vis. Kanskje noe ved meg kan være spennende og anvendelig på ditt eget liv. Men vi trenger ikke alle å være like.

Det skal sies at likt tiltrekker likt, selv om noen liker å mene noe annet. At motsetninger tiltrekker hverandre. De få menneskene jeg noensinne omgås, er på grunn av våre likheter. At vi har noe til felles.

IMG_2117
Jeg kan gjerne observere motsetninger på avstand. Finne disse menneskene på nett, lese, snoke litt, uten å ta kontakt. Men motsetninger i hverdagslivet er ikke det jeg tiltrekkes av. Hvis du er altfor ulik meg, er det lite trolig at jeg snakker til deg. Ikke at likhet gjør det så veldig sannsynlig heller.

Jeg snakker med mine to foreldre, og de bærer preg av både svært ulike holdninger og noen likheter. Men de er tross alt familie. Utover det er mennesker jeg snakker med ganske så tilfeldig og sporadisk. Jeg snakker for det meste med meg selv. Det et sånn jeg vil ha det.

Fem ting jeg har oppnådd i livet

Den syttende bloggutfordringen banker på døren nå i begynnelsen av uken. Jeg skal skrive om fem ting jeg har oppnådd i livet. Denne har jeg tenkt en stund på, fordi jeg synes det er vanskelig å velge bare fem ting.


1. Jeg har funnet roen i livet
Etter mange år med et turbulent liv er jeg glad for å endelig ha funnet ro og harmoni i livet mitt. Jeg har kanskje ikke oppnådd det helt store i andres øyne, da jeg hverken jobber eller studerer, utmerker meg i samfunnet eller gjør noe storartet. Likevel har jeg oppnådd noe av det aller største for min egen del: jeg har lært å mestre livet. Lært meg å være takknemlig og leve hver dag som om det var den siste. Det er en stor bragd for en som i mange år har ønsket seg bort fra dette livet.

2. Jeg har funnet noe jeg er lidenskapelig opptatt av
Jeg var ikke gamle jenta da jeg oppdaget det som nå er mine to store lidenskaper: fotografering og skriving. Allerede som seksåring så jeg inn i mitt første kamera. Den gang med filmrull, og med en stor glede i øynene. Jeg fanget verden i mange vinkler allerede da. Lite visste jeg at det skulle utvikle seg til å bli den hobbyen som betyr aller mest for meg. Uten fotografering er jeg ikke Marthe. Og uten ordene mine, som kan formes til poesi, tanker eller meninger – har jeg ikke språk. Det føles i hvert fall slik. For selv om jeg uttrykker meg helt utmerket muntlig, er det ikke rom for den samme poesien, de samme historiene, nyansene. Derfor er jeg svært glad for at jeg har denne brennende lidenskapen, dette ønsket om å formidle. Mest for min egen del, men også noe dere lesere får ta del i.


3. Jeg har lært meg hva som betyr noe
Å bli kjent med seg selv kan være en utfordring og en stor oppgave. På sett og vis tror jeg aldri vi kommer helt til bunns i vår egen eksistens eller hvem vi er. Likevel har jeg kommet langt, og lært hva som er viktig for meg. Hva som betyr noe i mitt liv. Hvilke grunnleggende og personlige behov jeg må ha dekket. Hva jeg trenger og ønsker å bruke tiden min på.

4. Jeg har sluttet å følge andres drømmer
Jeg har sluttet å følge andre menneskers drømmer, og med det mener jeg at jeg ikke har et behov for å prestere. Jeg kan finne mine egne veier å gå, uten å trenge å være god nok for noen. Jeg har levd altfor mange år i et rotterace der alt handlet om å være best. Være god nok for å leve. Nå vet jeg at det ikke er det livet handler om. Det handler ikke om hva andre måtte forvente av meg, men heller hva jeg ønsker å oppleve i livet.

5. Jeg ser på kroppen min som et verktøy
I stedet for å være opptatt av å se bra ut, ser jeg heller på kroppen min som et verktøy. Et hjem til hjertet mitt, en maskin som holder i gang hjernen. Så lenge kroppen min er frisk, betyr det ikke noe om den er litt for stor, har litt for mange arr eller ikke er perfekt. Jeg trenger ikke en kropp som tar seg godt ut. Kroppspress føles helt fjernt for meg. Egentlig har jeg aldri opplevd press fra mennesker rundt meg. Det presset jeg har følt på i fortiden, er kun basert på mine egne tanker. Nedlatende tanker og holdninger til meg selv. Livet er for kort til å bry seg om estetikken på en kropp. Det finnes mye annet vakkert å betrakte her i verden. Jeg ser ikke lenger på kroppen min som pen eller stygg – den bare er.

Livets melodi

Det er jeg som bærer smerten min. Drar den med meg gjennom livet, som om den skulle veie et halvt tonn. Noen dager er den fjærlett, andre dager er den tung. Det er jeg som våkner svett etter mareritt fra gamle minner, jeg som må komme meg gjennom morgendagen.

Jeg sier ikke at du ikke kan forstå eller føle på gjenkjennelse. For det er det mye mulig at du kan. Kanskje har du følt på noen av de samme følelsene, hatt noen av de samme lidelsene – levd i det samme mørket.

Men selv om du kanskje har kjent på tilsvarende følelser, er du ikke meg. Kan vi egentlig noensinne forstå andre mennesker fullt ut? Opplever vi smerte på samme måte? Jeg tror ikke det.

IMG_6041
Det er klart vi føler på mange av de samme menneskelige følelsene. Hvordan angsten kan angripe oss, hvordan hjertet fylles med sorg eller kroppen med fysisk smerte. Men jeg synes likevel det er vanskelig å sammenligne det.

Visst har jeg kjent smerte etter et fall på isen, akkurat som deg. Vepsestikk, forstuede ankler og kneskåler fulle av skrubbsår. Vi har begge kjent på følelsen av å ha blitt avvist, oversett, såret eller hatet. Men er det den samme følelsen?

IMG_2405
Kjenner du smerten min? Den som har satt spor på kroppen min, formet personligheten min og gitt sjelen min arr? Jeg tror ikke du kan kjenne smerten min. Selv om du tror du kan sette deg inn i hvordan jeg har det. Til en viss grad, ja. Men ikke lenger enn det.

Kjenner du den ujevne huden på armene mine, den som bærer hundrevis av arr? Tusen tanker fylt med smerte. Kjenner du klumpen i magen fylt opp med alt det fæle jeg har gjort mot andre mennesker? Kjenner du sorgen i hjertet, sorgen over å aldri strekke til, aldri være normal, aldri ordinær? Kjenner du på alt det jeg har tapt og mistet?

Jeg kjenner på alt sammen. Kjenner på hvordan det er å være meg. Jeg drar fingrene varsomt over kroppen min, som om arrene var gitarstrenger. Jeg spiller en melodi, kaller den vakker – og sier at livet, livet er egentlig ganske fint.

Vendepunktet

Livet er for kort til å telle kalorier, veie pastaen din eller stille seg på vekta daglig. Livet er for kort til å telle kilowatt, løpe inn i dusjen som om det var et sprintløp og stadig leve et liv i mørket.

Livet er for kort til å ikke kunne spise vegansk sjokolade, proppe i meg suppe til det nesten skvalper i magen eller jeg er så stappfull av gjærbakst at jeg føler meg sprekkeferdig.

Livet er for kort til å ikke nyte det til det fulle.


Ville jeg virkelig blitt noe lykkeligere om jeg var normalvektig, hadde mange tusen ekstra på kontoen og livet bare besto av å eksistere? Jeg tror ærlig talt ikke det.

La meg få trykke trynet mitt fullt med all den deilige veganske maten. La meg få spare mye penger uten at det går over til det helt ekstreme.

La meg få leve, uten å hele tiden la livet mitt bestå av tall, overanalysering og et liv i konstant angst for at jeg brukte en kilowatt ekstra når jeg dusjet, spiste noen hundre kalorier mer enn jeg trodde eller kom ut av tellingen på antall sokker jeg eier.


Livet handler om så mye mer enn dette! Det handler ikke bare om å ha minst, være mest – og stadig strekke seg etter uoppnåelige mål. Jeg bestemte meg for at de siste månedene i 2017 skulle bli et vendepunkt, og det er det i ferd med å bli.

Jeg trenger å vende meg innover mot meg selv. Føle på hva jeg trenger. Hva som er riktig for mitt liv og min personlige utvikling. Jeg må lære meg å kontrollere tvangstankene bedre, så ikke de tar fullstendig overhånd over livet mitt (igjen).

Livet svinger og det gjør også symptomene mine. Selv om jeg har det godt psykisk må jeg bare innse at det ikke betyr at jeg er helt symptomfri. Selv om jeg er stabil, betyr ikke det at jeg aldri kommer til å gråte, ha trangt til å skade meg eller ønske å gi opp. For slike dager vil komme.

Det handler bare om å gi seg hen til det gode, samtidig som jeg omfavner alle følelsene mine. Det er ingen skam å vonde dager. Vi har alle en psykisk helse, og jeg må lære å innse at jeg ikke trenger å være så forbannet sterk hele tiden.

Det vakreste jeg har

Kroppen min er ikke vakker, sexy eller fin. Men den trenger heller ikke være det. Øynene mine er fine, tankene dype og hjernen – hjernen er det vakreste jeg har! Kreativitet og det å se verden med andre øyne enn folk flest. Det indre følelseslivet, som du ikke tar del i. En hel verden av nyanser som jeg ikke deler med andre.


Noen ganger pleier jeg å si at jeg lever i to verdener. Ikke at jeg sliter med å skille mellom fantasi og virkelighet eller hører stemmer. Nei, det er ikke noe sånt. Det handler om å ha en transparent verden over den andre. Den ekstreme evnen til å forestille seg ting i en slik grad at jeg kan la det bli en del av verden. Selv om det bare er i hodet mitt og jeg vet det ikke er virkelig. Det er likevel en del av min hverdag, verdenen jeg lever i.

Kanskje du nå lettere forstår hvordan jeg aldri er i stand til å kjede meg? Jeg har kanskje tilsynelatende lite å gjøre. Selv om jeg noen uker leser svært mye, ser på filmer og serier, fotograferer, redigerer og bruker tid på matlaging  – er det også dager og uker hvor jeg gjør svært lite synlig. Maten blir lettvin, bøkene færre og kameraet ligger på hylla. Kanskje sitter jeg for det meste og stirrer tomt ut i luften selv om ingen ser det, ingen tar del i det. Det kan likevel være de mest givende øyeblikkene i mitt liv.


Noen ganger oppdager jeg noe nytt om meg selv, eller går en tur i minnenes land. Andre ganger går jeg på oppdagelsesferd, på jakt etter nye tanker og idéer. Og alt dette skjer i hodet mitt. Jeg kunne ønske jeg kunne la deg ta del i det. Bare en gang. Men ordene strekker ikke til, det er ikke alt man har språk for beskrive. Språket kan ikke la deg se dybden i sjelen min, alle fargene, symbolene og assosiasjonene som skaper sammenhenger. En rød tråd som spraker i alle verdens farger.